Gå til innhold
Hundesonen.no

Erfaren hundetrener-tanker søkes : apport


Gjest
 Share

Recommended Posts

Selv etter 6,5 år lever jeg enda i håpet om at bikkja en vakker dag skal lære apport. Inspirert av "tren-along"-tråden fikk jeg enda mer lyst, men trenger en egen tråd for å vise til alt vi har gjort og som ikke fungerer.

1) Hun har apport i seg, problemet er at hun ikke liker å holde ting i munnen mens hun står/sitter i ro og slipper for tidlig. Har ingen forståelse for at objektet må gis til meg for repetisjon. Hun kan sitte, vente på signal, løper ut, henter objektet, slipper det 1meter unna meg og venter på godbit.

2) Opptak. Hunden min tar alltid opp tauknuter, pinner og annet "på kanten". Hun tar aldri opp i senter av objektet. Dette skjer helt naturlig. Og uansett hvor mange ganger jeg prøver å kaste og vente på at hun tilfeldigvis skal ta korrekt og da rose…. så skjer det ikke. Alltid, kronisk, på kanten.

3) Holde ting i munnen. Dette er drømmeøvelsen som jeg skulle ønske hun kunne lært seg. Det er jo så mye annet morro utover apport som og kan læres da. Men jeg har prøvd det meste. I det siste har jeg forsøkt å holde en tauknute foran henne, belønner når hun biter over. Etterhvert har det klikket litt på plass ihodet hennes og hun kan holde ganske godt fast, men aldri mer enn 3-4 sekunder. Vi kommer oss ikke derfra. Prøver jeg forlenge tiden begynner hun å legge haka oppå, dytter med snuten og blir ukonsentrert.

Hva skal man gjøre? Jeg har prøvd å bakoverkjede, normalkjede, alt sammen… Nothing works. :gaah:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1, 2 & 3) Tren med tauknuter, pinner, små stokker, etterhvert kosedyr?, dummyer og apportbukker. Hold selv med hver hånd i hver ende av tingen hun skal holde, slik at hun ikke kan bite over kantene. Repeter og belønn en million ganger. Så kan man begynne å gjøre det vanskeligere saktere og saktere, f.eks ved å holde tingen lengre ned mot gulvet, på fanget ens (om man sitter på gulvet og trener) og etterhvert på gulvet. Hold fremdeles på kantene og belønn riktig bitt. Så kan man begynne å legge tingen på gulvet. Inntil den tid skal hunden ha blitt såppass forsterket på å bite midt på, at den automatisk vil prøve det først. Så trener man slik over mange, mange rep. før man gjør det vanskeligere igjen, f.eks ved at hunden skal holde tingen over tid og ikke bare plukke den opp. Her funker omvendt-lokking veldig bra for å lære de å holde over tid. Også for å bite over/lære å holde forskjellige og kanskje rare gjenstander (metall etc).

Å levere ting til deg i hånda tror jeg kommer ganske naturlig underveis i en slik trening :) Det gjorde det iallefall for My. Hendene våre er jo der hele tiden i begynnelsen, og for hvert bitt de tar over dingsen så belønner man jo (klikk) og hunden vil slippe for å motta godbiten. Da holder man jo enda dingsen i hendene, så hunden blir også belønnet for å "legge" den i hendene dine.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selv etter 6,5 år lever jeg enda i håpet om at bikkja en vakker dag skal lære apport. Inspirert av "tren-along"-tråden fikk jeg enda mer lyst, men trenger en egen tråd for å vise til alt vi har gjort og som ikke fungerer.

Jeg ville fått på plass grip og hold-delene rett foran deg før avstand legges til.

Jeg lenket inn en videoforelesning om apportering i trenalongtråden til apport/fvf. Der ser du en veldig oversiktlig og grundig innlæring av apport.

1a)Korrekt grip:

Hold apporten med begge hender i begynnelsen og presenter den så hunden MÅ bite der den skal. Etterhvert kan du la henne prøve å bite hvor hun vil, med ta apporten litt vekk henne når hun griper feil. Idet hun er på midten igjen så lar du henne ta den. Dette kan du belønne.

Holde:

Etterhvert söm du vil at hun skal holde lenger, kan du gi henne litt motstand så hun holder skikkelig igjen, som i at hun nekter å gi etter. Belønn dette faste grepet. Dette er begynnelsen til å holde fast.

og

I tillegg har jeg god erfaring med å bruke omvendtlokking for å understreke at hunden skal holde apporten. Det blir litt som å si at "godbiten er fremme så lenge du ikke slipper, og når jeg er fornøyd får du godbiten". De første gangene skal det bare et knapt sekund til før hunden får godbiten.

Også er jeg veldig tilhenger av å skille jobb og lek. Apport trenger ikke lekes inn. Så lenge belønningen er verdt jobben så kommer hunden til å gjøre det du ønsker.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har samme problemet selv med papillonen :)
Har hatt store planer om å trene aktivt til LP og satse på å komme et godt stykke der. Men når jeg leser at apport er en av øvelsene i en av klassene (husker ikke hvilken) så gir jeg helt opp. Han er ekstremt avhengig av type Søker til meg hele tiden, og når jeg kaster noe så ser jeg det i at han løper mot det, napper litt i det, og står og kikker etter meg. Tar det ikke opp og kommer tilbake med det eller noe, men står bare der.

Håper det er greit at jeg slenger meg på og plukker opp noen råd og tips her. Har allerede lest noen tips som kanskje kan funke selv på min lille franske fjott ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selv etter 6,5 år lever jeg enda i håpet om at bikkja en vakker dag skal lære apport. Inspirert av "tren-along"-tråden fikk jeg enda mer lyst, men trenger en egen tråd for å vise til alt vi har gjort og som ikke fungerer.

1) Hun har apport i seg, problemet er at hun ikke liker å holde ting i munnen mens hun står/sitter i ro og slipper for tidlig. Har ingen forståelse for at objektet må gis til meg for repetisjon. Hun kan sitte, vente på signal, løper ut, henter objektet, slipper det 1meter unna meg og venter på godbit.

2) Opptak. Hunden min tar alltid opp tauknuter, pinner og annet "på kanten". Hun tar aldri opp i senter av objektet. Dette skjer helt naturlig. Og uansett hvor mange ganger jeg prøver å kaste og vente på at hun tilfeldigvis skal ta korrekt og da rose…. så skjer det ikke. Alltid, kronisk, på kanten.

3) Holde ting i munnen. Dette er drømmeøvelsen som jeg skulle ønske hun kunne lært seg. Det er jo så mye annet morro utover apport som og kan læres da. Men jeg har prøvd det meste. I det siste har jeg forsøkt å holde en tauknute foran henne, belønner når hun biter over. Etterhvert har det klikket litt på plass ihodet hennes og hun kan holde ganske godt fast, men aldri mer enn 3-4 sekunder. Vi kommer oss ikke derfra. Prøver jeg forlenge tiden begynner hun å legge haka oppå, dytter med snuten og blir ukonsentrert.

Hva skal man gjøre? Jeg har prøvd å bakoverkjede, normalkjede, alt sammen… Nothing works. :gaah:

Leker hun?

(Liker hun å løpe etter ball, kan hun ha drakamp osv.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For min del er apporteringskurs uaktuelt da jeg og bikkja møtes et par gang i måneden og har kvalitetstid sammen :P Og jeg ser ikke helt verdien i kurs når jeg ikke skal bruke apporten til noe annet enn å føle potensiell glede og lykke inni meg :P Men for de som skal konkurrere eller liknende er det sikkert midt i blinken :)

Leker hun?
(Liker hun å løpe etter ball, kan hun ha drakamp osv.)

Er du gæærn. Hun elsker å leke. Elsker mat. Elsker livet. Elsker alt.

La oss si jeg trener på at hun skal holde en tauknute (ordentlig, på midten). Holder tauknuten foran henne, holder den på begge sider med begge hendene mine for at hun skal bite korrekt over den. Hun biter over, og jeg ser hun "biter ordentlig" så jeg sier BRAAA , slipper og gir godbit.
Repeterer 3 gang.

Forsøker så å øke lengden. Men da skjer en av følgende:
1) Jeg venter for lenge med å rose, og vi går over i drakamp hvor bikkja har koblet ut noe "apporttrening" for lenge siden, lekeknurren er i gang og vi er på en annen planet.

Etter kanskje 2 forsøk til som går over i lek:

2) Hun blir frustrert, dette er ikke noe hun klarer å legge sammen 2+2. Alternative atferder tilbys: forsøker å legge hodet oppå leken. Dytter underifra på leken med snuten. Ser fortvilet ut, skjønner ikke hva hun skal gjøre.

Har tenkt tanken "okei, det er en tauknute, hun assosierer den med lek… må prøve et annet objekt".

Prøvde så med en sånn mini-kjevle i behandlet tre. Litt som en apportbukk i hard-tre, ikke sant?

Da ender det opp med saftige bitemerker i den (man har ikke noe mykt bitt når man skal lære inn å holde noe i munnen vettø, her er det "jaws ON or jaws OFF" - ingen mellomting!).

Hun klarer å koble at hun skal bite over og holde fast (med ekstremt hardt bitt da :lol: ) - men så fort jeg legger på sekunder så begynner hun å tygge på den. Avbryter så fort hun begynner å tygge og korter ned på tidskravet mitt. Så fort jeg begynner å øke begynner tyggingen igjen. Hun blir til slutt frustrert av at jeg avbryter og hun ikke får til atferden, alternative atferder tilbys igjen: snuten oppå, snuten dytter underifra…

Har også forsøkt med en metall-vannskål. Den var litt nasty å bite på. Så da blir vi bare frustrert så fort man får krav om å holde mer enn 2-3 sekunder, og begynner å snutedytte. Ellers skjelven i bittet, antakeligvis fordi hun synes det er ubehagelig å ha tennene i metallet. Fair enough, det respekterer jeg og la det bort.

EDIT:

Hvis vi har drakamp, og jeg har fått leken "inn rette vegen" (altså bitt på midten) og jeg slipper leken - så er det på MILLISEKUNDET at hun slipper leken slik at den havner rettvegen versjon bikkja mi. Dvs at hun biter over en ende. Så går hun i sirkler på gulvet og tygger litt på den (egentlig ikke, men sånn "holde-slippe-holde-slippe" etc. Hun holder aldri et objekt i munnen - sentrert - og fokusert frivillig. Den ENESTE gangen jeg får henne til å bære uten å tygge og uten å flytte på det, er hvis vi går på tur og hun er fokusert på framoverdriv. Men da er hjernen overhodet ikke i treningsmodus, og det er mest at hun ikke tenker over at hun har noe i kjeften. Så hun har jo NOE apporteringsvilje igjen i den bortavla egenskapen :P Men det virker som det er andre "drifter" som står sterkere i hennes personlighet.

Og forsåvidt, hun kan å apportere, hvis vi definerer apportere som å vente med ho mor, løpe ut å hente noe, holde det på halv åtte i kjeften og slippe det 0,5-1 meter unna matmor for så å få godbit. Det er hun driiiitgod på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er du gæærn. Hun elsker å leke. Elsker mat. Elsker livet. Elsker alt.

Så herlig!

Jeg syntes ofte lek er løsningen på alt, så det er bra! :ahappy:

Kanskje du kan prøve å holde frem en gjenstand, i begynnelsen feks. en tauleke, flette leke av flis e.l, du holder den frem som en apportbukk på en måte, en kjedelig ting hun skal holde bare.

Hvis du får henne til å gripe, så prøv å trekk den ut bare på den ene siden.

Hvis hun ikke holder ordentlig vil leken bli dratt ut av munnen.

Da sier du litt sånn oisann, og prøver igjen - belønn skikkelig hvis du ikke får dratt den ut (eller hun bare holder litt sterkere.)

Dette forsterker selve holdebiten, og også midtpunktebiten og når hun klarer det så går du videre med andre leker, og gjenstander. Når du drar imot så blir det også motstand, så det unngår tygging.

Når dette går bra med flere gjenstander så prøver du også å slippe, mens du omvendt lokker det faste grepet, og går tilslutt over på apporten.

Håper det var forståelig. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Colliene var på ingen måte naturlige apportører. Med Easy brukte jeg klikker og target, og trente først inn at hun skulle plukke opp apporten fra bakken, deretter plukke den opp og gi den til meg, og etter det la jeg inn avstand. Litt lenger gradvis. I løpet av et par uker med daglig KORTE treningsøkter, 2 - 3 hver dag på maks 10 minutter og mye belønning (og vi avsluttet alltid med suksess og maks belønning) kunne hun apporten.
Med Bia "blandet" jeg metodene. Dva at jeg i en periode trente mye GRIP mens jeg holdt i apporten, til hun forstod at hun faktisk skulle gripe den med munnen og holde den et sekund. Samtidig brukte jeg veldig mye tid på å leke dralek med Bia der hun ble belønnet for å holde draleken skikkelig hardt, og der planen var at hun skulle forstå at ved å hente draleken og bringe den til meg, utløste hun belønning (etter tips fra Siv Svendsen). Bia trengte en del tid på å lære inn momenter og vi var ikke helt i boks før hun flyttet. Men hun var på god veg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Apport trener jeg inn på følgende måte:

Kommanderer hunden i sitt. Setter meg så på huk delvis bak hunden slik at hunden sitter inne mot meg. Så holder jeg en liten apportbukk rett foran munnen på hunden. Tar så forsiktig tak i hunden lepper, og sier apport! med vennlig, men bestemt stemme samtidig som jeg åpner hundens munn. Så legger jeg bokken inn i hundens kjeft, og roser den. Jeg gjentar apport, apport, apport mens hunden har bokken i kjeften samtidig som jeg stryker hundens forsiktig på kinnet. Hvis den forsøker å tygge ller spytte ut bokken sier jeg tydelig NEI ! Når hunden igjen utfører ønsket handling roser jeg med braaa, og stryker den på kinnet.

Når dette sitter, og det pleier å sitte temmelig kjapt, lar jeg hunden sitte med bokken i kjeften mens jeg går fra hunden. Selvsagt kun kort de første gangene. Jeg roser og gjentar apport. Etter en stund går jeg over til å kalle inn hunden med bokken i kjeften. Men jeg si aldri verken på plass eller kom. Jeg klapper meg på låret å sier apport.

Slik at har jeg trent mange hunder av forskjellige raser, og synes dette fungerer veldig bra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å lære inn apport med klikkerprinsipper er etter min mening ganske idiotsikkert. Når det funker på dachser og canariedyr, så bør det gå glatt med en labrador ;) (har forøvrig tidligere prøvd metoden i innlegget over... med selvstendige bikkjer med meninger, så oppnår man kun at bikkja skyr apportgjenstanden som pesten :P )

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk uppet apportlysten litt ved å en godbit/leke i en hånd og apportgjenstanden i den andre, holdt de først foran meg vedsiden av meg. Gikk hunden for godbiten lukka jeg/fjerna den hånden, men valgte han apporten fikk hak godbit/leke med en gang. Slik repeterte jeg noen ganger, med større og mindre avstand etc. Hjalp litt her, og hadde nok hjulpet mer om jeg hadde trent apport generelt jevnligere :P Ble ihverfall mer bevisst med at apporten er artig :P

Ellers, liker hunden din å bli klødd oppå rumpa? Var på er foredrag engang med ei som hadde forlenga holde-biten ved å klø hunden på ryggen når den greip apporten.

Ellers fikk jeg også en bedre hold fast ved å være mindre statisk, vi gikk mye tur med apporten, han fikk bære den kortere eller lengre strekker på tur :)

Det som funka best på min var i alle fall å variere metode endel helt i starten, ble mer spennende og uforutsigbart :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å lære inn apport med klikkerprinsipper er etter min mening ganske idiotsikkert. Når det funker på dachser og canariedyr, så bør det gå glatt med en labrador ;) (har forøvrig tidligere prøvd metoden i innlegget over... med selvstendige bikkjer med meninger, så oppnår man kun at bikkja skyr apportgjenstanden som pesten :P )

Også skal du bare klikke feil en gang så har du en over ivrig gruppe 1 hund som spytter og spytter apport :-P
  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å lære inn apport med klikkerprinsipper er etter min mening ganske idiotsikkert. Når det funker på dachser og canariedyr, så bør det gå glatt med en labrador ;) (har forøvrig tidligere prøvd metoden i innlegget over... med selvstendige bikkjer med meninger, så oppnår man kun at bikkja skyr apportgjenstanden som pesten :P )

... eller man kan være så himla positiv og hurramegrundt fordi man skal få bikkja til å synes at denne apporten er så morsom så, bare for å se at dyret blir redd apportbukken og skyr den som pesten (for det må jo være noen spik spenna gæernt med den tregreia når mutter'n agerer tulling hver gang hun tar den fram :aww:).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

[..] Jeg gjentar apport, apport, apport mens hunden har bokken i kjeften samtidig som jeg stryker hundens forsiktig på kinnet. Hvis den forsøker å tygge ller spytte ut bokken sier jeg tydelig NEI ! Når hunden igjen utfører ønsket handling roser jeg med braaa, og stryker den på kinnet.

[..]

Hva er det med den strykingen på kinnet. Er det en advarsel om hva som skjer hvis hunden slipper eller er det meningen at det skal være behagelig for hunden?

Jeg har sett det i tvangsapport (skikkelig tvangsapport, som i klype i øret til hunden gaper, og så masse stryk på kinnet så lenge hunden holder) også, og jeg synes det er veldig vanskelig å se at den strykingen har noen belønnende effekt utover at hunden slipper ubehag så lenge strykingen pågår.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...