Gå til innhold
Hundesonen.no

Drifter


Gjest
 Share

Recommended Posts

@Malamuten - poenget mitt med uttalelsen var dette med "høydriftige" hunder. Sette spørsmål ved hvor mye som skal til før man skaffer seg de heftigste hundene, som malle og bruksschäfer, f.eks. Gjøre seg selv bevisst på hvorfor man velger de raser/linjer man gjør, og om man virkelig trenger det heftigste til den bruken man ønsker.

Ellers tror jeg vel bruksschäfer oppstod pga politiarbeid og militæret, først og fremst? Tror ikke de ble laget for å brukes først og fremst i brukskonkurranser. En showschäfer, forutsatt at den er fysisk frisk og mentalt stabil, kan da også gå spor og fvf, liksom. Jeg får jo min lille japaner til å gjøre det, som verken har førerfokuset til en schäfer og ei heller har noen særlig stabil psyke.

Men jeg stiller bare spørsmål og reflekterer litt rundt dette, for min egen del har jeg ikke tatt noe endelig valg enda verken den ene eller andre veien.

Men hva er forskjellen mellom tjenestehund og brukshund? A bruks er ganske mye mer krevende enn et spor og litt fvf...

Det er aldri dumt å reflektere over hva man velger, men hva så om man ikke behøver en malle? Om man har lyst på malle, kan håndtere en malle og bruker hunden så hunden har det bra osv, hvorfor skal man evt ikke kjøpe en malle? Og isåfall, hvordan skal man da bevare raser og mangfold slik at vi alltid har hunder til feks tjeneste? Det er jo umulig og avle frem kun de individene og det antall som skal bli politi og tjenestehunder.

Edit: Og hvorfor mener du evt at det er mer hensiktsmessig å kjøpe show varianten fremfor bruks (om vi nå holder oss til sch)? En showsch kan på mange måter være mye mer utfordrende og vanskelig enn en brukssch. Og en bruksschæfer trenger ikke å være spesielt "heftig" utover at den har god arbeidskapasitet.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 151
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg er veldig uenig med din venn Frk. Nesevis. En hund uten spesielt mye jaktlyst kan definitivt være høydriftig. Mange av de beste IPO og tjenestehundene har sine største drifter i sosial kamplyst. E

Jeg har ikke lest hele tråden, men ordet drifter kom egentlig inn i dagligtalen i hundeverden med IPO. For meg er drifter alle egenskaper som driver hundene fremover i noen form for arbeid. Hundene dr

Aktivitetsnivå er for meg noe annet enn drifter. Aktivitetsnivået sier for meg noe om hvor mye fysisk og mental aktivitet hunden krever for å leve et greit liv. En trekkhund har som regel et høyt fysi

Det er aldri dumt å reflektere over hva man velger, men hva så om man ikke behøver en malle? Om man har lyst på malle, kan håndtere en malle og bruker hunden så hunden har det bra osv, hvorfor skal man evt ikke kjøpe en malle? Og isåfall, hvordan skal man da bevare raser og mangfold slik at vi alltid har hunder til feks tjeneste? Det er jo umulig og avle frem kun de individene og det antall som skal bli politi og tjenestehunder.

Det som er uthevet her kan jeg ikke bare like, det må framheves. For det tror jeg nemlig er ganske essensielt i rasevalg, hvert fall hos meg. Hvis jeg har lyst på en rase, kan håndtere en rase og tilfredstille en rase, hvorfor skal man da ikke kjøpe den. Hvem bestemmer hva som er "overkill"? Jeg fikk beskjed om å ikke kjøpe meg malle om jeg bare skulle bruke den til LP, men om jeg har lyst på, kan tilfredstille og håndtere denne rasen, hvorfor ikke da kjøpe den og bruke den i LP?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For all del - så lenge man faktisk kan håndtere en krevende rase, så er det bare å kjøpe den. Jeg ser overhodet ikke problemet med det i det hele tatt. Jeg synes bare det er verd å stille spørsmålet - hvis man ønsker å trene LP, MÅ man ha en BC? Hvis man ønsker å trene bruks, MÅ man ha en malle eller bruksschäfer?

Det betyr ikke at man ikke KAN. Hvis det er malle man ønsker seg og man vet hva man går til, så burde man kjøpe en malle, uavhengig av bruk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For all del - så lenge man faktisk kan håndtere en krevende rase, så er det bare å kjøpe den. Jeg ser overhodet ikke problemet med det i det hele tatt. Jeg synes bare det er verd å stille spørsmålet - hvis man ønsker å trene LP, MÅ man ha en BC? Hvis man ønsker å trene bruks, MÅ man ha en malle eller bruksschäfer?

Det betyr ikke at man ikke KAN. Hvis det er malle man ønsker seg og man vet hva man går til, så burde man kjøpe en malle, uavhengig av bruk.

Jeg la til litt på den siste posten min men ble litt for sen, så jeg gjentar: hvorfor mener du evt at det er mer hensiktsmessig å kjøpe show varianten fremfor bruks (om vi nå holder oss til sch)? En showsch kan på mange måter være mye mer utfordrende og vanskelig enn en brukssch. Og en bruksschæfer trenger ikke å være spesielt "heftig" utover at den har god arbeidskapasitet.

Det der med driftssterke og heftige hunder er voldsomt overdrevet, som sagt, en bruksschæfer vil i mange tilfeller være en mye bedre og enklere hund enn en show variant, fordi bruksvarianten gjevnt over har bedre nervekonstruksjon, noe som gjør alt mye enklere i hverdagen, så vell som konkurranse, i tillegg til at man da selsagt også får det lettere på trening om man velger en hund som er avlet for det man vil bruke den til kontra å velge seg et vanskeligere utgangspunkt enn nødvendig. Når det er sagt så er det selvsagt forskjell på å trene LP også som er det ordet du bruker, å tren LP kan jo være alt fra bare å trene uten ambisjon av å starte, til bronsemerket til LP champion. Ønsker man å konkurrere i LP, typ komme på landslaget, vm osv, så har man ikke veldig mange raser å velge i egentlig, ønsker man LP1 så kan man jo egentlig velge omtrent hva som helst. og alt der i mellom.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser at jeg har litt problemer med å få fram poenget mitt. Det blir vel noe sånt som: Er brukskonkurranse så krevende at man må ha en "høydriftig" rase (typ malle eller bruksschäfer) for å oppnå gode resultater? Jeg tenker ikke nødvendigvis landslag-nivå, men jeg tenker å trene å konkurrere aktivt (enten det er bruks eller LP) og "stige i gradene".

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser at jeg har litt problemer med å få fram poenget mitt. Det blir vel noe sånt som: Er brukskonkurranse så krevende at man må ha en "høydriftig" rase (typ malle eller bruksschäfer) for å oppnå gode resultater? Jeg tenker ikke nødvendigvis landslag-nivå, men jeg tenker å trene å konkurrere aktivt (enten det er bruks eller LP) og "stige i gradene".

Det vil i mange tilfeller være ganske avgjørende, ja. Og det er jo mye derfor man ser akkurat de rasene/variantene mest, men man må ikke, som sagt det kommer an både på ambisjoner, vil man delta eller vil man vinne? Det kommer an på hva man orker å legge ned av innsats selv, orker man å gå de ekstra milene så får man selvsagt til en god del med andre raser også. Men jeg forstår fortsatt ikke helt greia med å være så "redd" for høydriftige raser, som sagt de greiene der er i mange tilfeller kraftig missforstått og en hund av høydriftig rase kan være en vell så enkel å grei hund som mindre typiske "driftige" hunder

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du kan jo utdype hva du mener selv om du er i finstuen. :)

Jeg mener at det som blir sagt om show er tull og tøys og fanteri. Jeg har to her, som begge er fulle av "drifter"/egenskaper som bra nok! (A har masse, men vi klaffer ikke) Jeg vet også at begge søsken kullene er likedan, og jeg omgir meg med mengder av show som alle er driftige hunder, men de er ikke grå og motehunder som lever på kanten av stress og mas, jeg må si at det går ett stykke mellom hver gang jeg ser en grå som er avbalansert og rolig ;) Det er langt mellom grå kull som faktisk er av den typen jeg mener du og jeg kan ha glede av @Tabris :) Du kommer veldig langt med en show, veldig langt med den rette hunden. Dette ble veldig OT, så jeg anser meg som ferdig med dette nå :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener at det som blir sagt om show er tull og tøys og fanteri. Jeg har to her, som begge er fulle av "drifter"/egenskaper som bra nok! (A har masse, men vi klaffer ikke) Jeg vet også at begge søsken kullene er likedan, og jeg omgir meg med mengder av show som alle er driftige hunder, men de er ikke grå og motehunder som lever på kanten av stress og mas, jeg må si at det går ett stykke mellom hver gang jeg ser en grå som er avbalansert og rolig ;) Det er langt mellom grå kull som faktisk er av den typen jeg mener du og jeg kan ha glede av @Tabris :) Du kommer veldig langt med en show, veldig langt med den rette hunden. Dette ble veldig OT, så jeg anser meg som ferdig med dette nå :)

Hvorfor er det OT? Er vel ganske relevant å høre forskjellige syn og argumenter :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker på sterke drifter som sterke instinkter.

F.eks en jakthund har ofte sterke jaktinstinkter, om man ikke er klart over dette og trener, så kan den stikke av sted for å jakte.
En gjeterhund har ofte gjeterinstinkter, om man ikke er klar over dette og trener, kan hunden begynne å gjete på ting den ikke skal.
En vakthund har ofte vaktinstinkter, og om man ikke er klar over dette og trener, så kan hunden vokte og bjeffe på ting den ikke skal.

Osv osv.

Noen raser har sterkere instinkter enn andre, og de rasene som er kjent for å ha mye drifter, tenker jeg på som raser med mye instinkter.

Men hvor krevende en hund er, synes jeg kommer helt an på eierens egene aktivitetsnivå. Synes ofte det er folk med lavt aktivitetes nivå selv som brøler høyest om hvor krevene en rase kan være.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det jeg forbinder med drifter er hundens iboende egenskaper - instinkter? - og "mengden" av disse. En høydriftig hund er en hund med mye jaktlyst, lek, "vokt" og intensitet - men jeg måler det ikke i aktivitetsnivå. Det finnes raser som JEG mener har mye drifter, men som likevel ikke krever tre timer tur og spor hver dag for å holde seg på bakken. Hunder har jo også ulike nivåer av drifter, men når jeg tenker på en høydriftig hund tenker jeg en brukshund av formel 1-varianten, den typen som scorer høyt på det meste på en MH, en hund som ikke bare tar imot filla, men også rister den og byr opp til drakamp. Det er gjerne hunder som mener mye, og som er lette å tenne. Men forsåvidt kan man jo også si at en elghund har mye drifter, det er bare at de gjerne bare har en type "drift", mens en god schäfer f.eks. scorer høyt på flere ulike variabler.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er drifter iboende instinkter som ER der, okke som. De må håndteres og kontrolleres for at det skal funke å ha dem i hus og hverdag, og de kreves for å kunne nå langt innen diverse sporter, fordi det er begrenset hvor mye man kan bygge opp av motivasjon om ikke instinktene er sterke nok. Ulike drifter/instinkter er fordelaktig i ulike hundesporter, og der finnes vi mye raseforskjeller, for slikt er uten tvil svært arvelig.

Men så finnes det også ulike grader av hvor "modifiserte" disse driftene er, har jeg inntrykk av. Noe som er veldig viktig for brukens del. Ico f.eks., som er av en gammel rase som er forholdsvis lite "tuklet med", sammenlignet med mange andre raser, har sterke jaktinstinkter og trigges veldig av å se et ekorn, en mus, en katt, et rådyr osv ute. Han har en helt enorm arbeidskapasitet i slike situasjoner. Men ball bryr han seg ikke så mye om, fordi instinktene hans er for spesifiserte. Hadde det vært mer generalisert (trigger på bevegende små objekter, fremfor et visst bevegelsesmønster på det bevegende objektet), hadde det vært lettere å bruke de driftene i trening, men igjen så hadde det vært en mer høydriftig hund, fordi det er fler situasjoner som kan trigge driftene. Jo mer generaliserte driftene er, jo vanskeligere er det å hanskes med i hverdagen tror jeg, for det er fler mulige situasjoner som krever kontroll. Om det gav mening...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

@Malamuten - poenget mitt med uttalelsen var dette med "høydriftige" hunder. Sette spørsmål ved hvor mye som skal til før man skaffer seg de heftigste hundene, som malle og bruksschäfer, f.eks. Gjøre seg selv bevisst på hvorfor man velger de raser/linjer man gjør, og om man virkelig trenger det heftigste til den bruken man ønsker.

Ellers tror jeg vel bruksschäfer oppstod pga politiarbeid og militæret, først og fremst? Tror ikke de ble laget for å brukes først og fremst i brukskonkurranser. En showschäfer, forutsatt at den er fysisk frisk og mentalt stabil, kan da også gå spor og fvf, liksom. Jeg får jo min lille japaner til å gjøre det, som verken har førerfokuset til en schäfer og ei heller har noen særlig stabil psyke.

Men jeg stiller bare spørsmål og reflekterer litt rundt dette, for min egen del har jeg ikke tatt noe endelig valg enda verken den ene eller andre veien.

Alle hunder kan gå spor og fvf. Alle hunder kan, med en god trener, greie seg gjennom de laveste klassene. Så om du ikke har høye ambisjoner, så velger du den rasen som passer resten av livet ditt best og jobber med det du har. Om du vil gjøre det bra i de øverste klassene (spesielt i bruks) kreves det en del av egenskapene (eller driftene om du vil) som bor i hunden. Det betyr ikke at det er umulig om hunden ikke har den rette pakka av drifter, men det er veldig mye mindre moro å trene med en hund som man bruker mesteparten av tida til å få til å gidde å jobbe, enn å bruke tida på å forme øvelser og å styre galskapen. Og en hund man bruker mesteparten av tida på å få til å ville jobbe har man en utfordring med når den plutselig må jobbe i 20 minutter uten belønning eller gå ett lydighetsprogram en varm sommerdag etter å ha rundert 400 meter og gått ett felt. Det krever noe helt annet av hundens vilje til å jobbe enn å gå ett spor og litt fvf.

Brusschäfer vs utstillingsschäfer skal jeg ikke uttale meg så veldig om, for jeg har ikke trent med så veldig mange av utstillingsvarianten, men felles for de jeg har trent med har vært at de har vært vanskelig å motivere over tid og dårlig konsentrasjon. Bruksschäfere trener jeg oftere med (hehe selv om det ikke er så mange av dem som er grå), men disse stressa bruksschäferne kjenner jeg ikke igjen. Schäfer har stresspipelyd, men det gjelder akkurat like mye begge varianter. Men så er det vel ikke til å skyve under en stol at veldig mange flere flinke hundetrenere heller velger bruksvarianten enn utstillingsvarianten... det kan ha en del å si for inntrykket.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forstår at man trenger en del driv høyere opp i klassene. Det jeg stiller spørsmål ved er om ikke en god showschäfer vil ha det drivet som trengs til dette.

Du kan få tak i det, men det krever en god posjon flaks, grundig grunnarbeid i forhold til hvem, hva og hvor du kjøper fra og mye trening. Vi med show kommer ikke gratis til noe, vi må jobbe og tenke mye. Så klart, vil man ha kort vei og IPO III før bikkja er 3 år, så lønner det seg nok å handle seg grått.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ellers tror jeg vel bruksschäfer oppstod pga politiarbeid og militæret, først og fremst? Tror ikke de ble laget for å brukes først og fremst i brukskonkurranser. En showschäfer, forutsatt at den er fysisk frisk og mentalt stabil, kan da også gå spor og fvf, liksom. Jeg får jo min lille japaner til å gjøre det, som verken har førerfokuset til en schäfer og ei heller har noen særlig stabil psyke.

von Stephaniz som "konstruerte" rasen kjøpte selv og via oppkjøpere blandingshunder av gjetertype som hadde vunnet i diverse brukskonkuransser i Tyskland og landene rundt. v Stephaniz var selv offiser og det er vel tenkelig at han så for seg en allsidig brukshund som også kunne gjøre tjeneste i forsvar og politi men primært var den vel påtenkt som en allsidig gårdshund.

Etter at von Stephaniz hunder ble registrert som egen rase i 1898 skrev han noen år senere (iflg jubileumsboka for 100-års jubileet til de tyske schaferhundklubben) til tyske raseoppdrettere at "jeg har gitt dere verdens beste brukshund".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...