Gå til innhold
Hundesonen.no

Kristent barnekor og ateistfamilie (spesielt far)


Recommended Posts

Skrevet

Lillebror synger i kristent barnekor, mens pappa er ateist. Ingen problem her, det er lite fokus på Gud og religion generelt. Eneste er når det er familiegudstjeneste der de pleier å få synge og underholde ;)

  • Svar 109
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg er ateist og har valgt å ikke døpe ungen. Men jeg ville ikke hatt problemer med å la han synge i et kristent kor eller bli utsatt for en dose bibelsk propaganda. Vi har allerede hatt samtalen

Jeg hadde ikke hatt noe problem med det, men ville selvsagt hele tiden hatt en åpen dialog med barnet om at mennesker tror på forskjellige ting, og at det er helt greit både om hun kjenner at hun tror

Jeg vil heller si det er like lite "hjernevasking". I en normal familie, riktig nok. Hvis å oppdra sine barn i et bestemt livssyn eller med et sett verdier er "hjernevasking", er oppdragelse per se "

Skrevet

Åååå,jeg kjenner at jeg har mange meninger og fornuftige argumenter, men det hele koker ned til om dette er et sted barna har det fint og blir tatt vare på og sett. Vi som er vokst opp med å ramse opp "Kjæregudfaderihimmelensslotttakkforidagjegharhattdetsågodtimorgenviljegværebådegodogsnilldetdujesuhjelpemegtil" på sengekanten og enda ble gode ateister som voksne, har erfart at barn ikke legger så mye i sånn voksenstyrt religiøs atferd :P

Dog, forkynningen er litt over kanten, det er jeg helt enig i. Haha, husker en lærer Ia hadde på barneskolen som drev rimelig aktiv kristendomsundervisning. Jeg nevnte litt forsiktig at det vel ikke skulle forkynnes i grunnskolen og den søte, eldre damen svarte at det gjorde hun da ikke, hun fortalte bare sannheten :lol:

  • Like 4
Skrevet

Men spiller det noen rolle at foreldrene påvirker sine barn i SITT tankesett og tro (uansett om man tror på Gud, jesus, Allah - eller Knoll og Tott) - eller ikke tror i det hele tatt? Jeg tror kanskje det er mer forvirrende for et barn å skulle bli oppdratt til å "tenke selv" hele tida, for unger er ikke nødvendigvis mottakelig for alt dette "tenkte selv"-konseptet. Noen er faktisk "diltere" og følger strømmen - og det er ikke noe galt i det heller, mener jeg. Selvstendige unger blir selvstendige i tankesettet sitt uavhengig av om foreldrene har lært dem det eller ikke, tror jeg, mens mer uselvstendige barn har det bedre ved at andre faktisk tar beslutninger for dem.

Dette handler kanskje mer om FORELDRENES evne til toleranse overfor sine barn, ikke hvordan barna blir oppdratt til å tenke. Hva om ditt barn, Heliantus, ønsker å bli kristen, delta i kristne aktiviteter også etter at hun er ferdig i dette barnekoret? Kanskje blir hun dypt, personlig kristen? Eller kanskje hun finner ut at hun vil bekjenne seg til Allah? Er DU klar for å støtte henne i hennes valg da? DET synes jeg er essensielt her: hvorvidt foreldrene er tolerante nok til å støtte sine barn når de i all sin selvstendige tenkning tar valg som går på tvers av det foreldrene selv står for.

  • Like 3
Skrevet

Men spiller det noen rolle at foreldrene påvirker sine barn i SITT tankesett og tro (uansett om man tror på Gud, jesus, Allah - eller Knoll og Tott) - eller ikke tror i det hele tatt? Jeg tror kanskje det er mer forvirrende for et barn å skulle bli oppdratt til å "tenke selv" hele tida, for unger er ikke nødvendigvis mottakelig for alt dette "tenkte selv"-konseptet. Noen er faktisk "diltere" og følger strømmen - og det er ikke noe galt i det heller, mener jeg. Selvstendige unger blir selvstendige i tankesettet sitt uavhengig av om foreldrene har lært dem det eller ikke, tror jeg, mens mer uselvstendige barn har det bedre ved at andre faktisk tar beslutninger for dem.

Dette handler kanskje mer om FORELDRENES evne til toleranse overfor sine barn, ikke hvordan barna blir oppdratt til å tenke. Hva om ditt barn, Heliantus, ønsker å bli kristen, delta i kristne aktiviteter også etter at hun er ferdig i dette barnekoret? Kanskje blir hun dypt, personlig kristen? Eller kanskje hun finner ut at hun vil bekjenne seg til Allah? Er DU klar for å støtte henne i hennes valg da? DET synes jeg er essensielt her: hvorvidt foreldrene er tolerante nok til å støtte sine barn når de i all sin selvstendige tenkning tar valg som går på tvers av det foreldrene selv står for.

Alt dette og mer til er besvart/beskrevet opptil flere ganger tidligere i tråden. Til syvende og sist handler dette om hva jeg og pappaen synes er ok å sende barnet på - forøvrig en aktivitet som JEG har valgt for henne - det handler ikke om hennes verdi- og/eller trosvalg. Resultatet kan du også se lenger opp i tråden.

Skrevet

Hva du skal velge for ditt barn, er selvfølgelig helt opp til deg :) Jeg ser nå at dere har tatt et valg og å la barnet fortsette.

Jeg har vokst opp i en veldig kristen konservativ familie, og var personlig kristen fram til jeg var rundt 16-17 år. I bygda vår var det ikke så mye fritidstilbud, og dermed ble det mye sosialt og kjekt i pinsemenigheten i bygda. Der fikk jeg mange venner som jeg enda har god kontakt med. MIN erfaring fra den tiden var at det var fokus på toleranse ovenfor andre menneskers tro og verdier. At "vi" ikke søttet homofili, skulle ikke bety at vi ikke åpnet armene for homofile som _mennesker_. Det var ikke VÅR plass å dømme noen. Det var ikke vår oppgave. Min erfaring fra menigheten jeg gikk i, var at det var et åpent og inkluderende miljø der ingen ble sett på med skråblikk fordi de tok seg en fest i helgene eller hadde andre verdier.

Jeg ville ikke vært så veldig bekymret for at barnet ble "indoktrinert" eller "hjernevasket" av litt forkynnelse i koret, for grunnlaget for denne forkynnelsen, i tillegg til å vise hvilken god mann Jesus var osv, er at man skal vise nestekjærlighet osv, altså gode verdier. Jo eldre barna blir, jo mindre har foreldrene å "si". Når de da blir eldre, så blir de med på det som deres venner gjør, og min erfaring er at denne "barnetroa" ikke stikker så fryktelig dypt. Når de blir ungdommer, så er det stor sannsynlighet for at de blir med på smugrøyking og drikking bortgjemt i skogen eller hva det når er de gjør, med mindre de alt er godt etablert og personlig overbevist i et religiøst miljø. Og det blir man skjeldent av å være med på noen religiøse aktiviteter som barn. For man vokser fra det, og man BLIR påvirket av foreldrenes tro og verdier.

Litt tankespinn fra min side og det er ikke sikkert dette stemmer for alle, men det er nå hvert fall sånn jeg har oppfattet det.

Skrevet

Hva du skal velge for ditt barn, er selvfølgelig helt opp til deg :) Jeg ser nå at dere har tatt et valg og å la barnet fortsette.

Jeg har vokst opp i en veldig kristen konservativ familie, og var personlig kristen fram til jeg var rundt 16-17 år. I bygda vår var det ikke så mye fritidstilbud, og dermed ble det mye sosialt og kjekt i pinsemenigheten i bygda. Der fikk jeg mange venner som jeg enda har god kontakt med. MIN erfaring fra den tiden var at det var fokus på toleranse ovenfor andre menneskers tro og verdier. At "vi" ikke søttet homofili, skulle ikke bety at vi ikke åpnet armene for homofile som _mennesker_. Det var ikke VÅR plass å dømme noen. Det var ikke vår oppgave. Min erfaring fra menigheten jeg gikk i, var at det var et åpent og inkluderende miljø der ingen ble sett på med skråblikk fordi de tok seg en fest i helgene eller hadde andre verdier.

Jeg ville ikke vært så veldig bekymret for at barnet ble "indoktrinert" eller "hjernevasket" av litt forkynnelse i koret, for grunnlaget for denne forkynnelsen, i tillegg til å vise hvilken god mann Jesus var osv, er at man skal vise nestekjærlighet osv, altså gode verdier. Jo eldre barna blir, jo mindre har foreldrene å "si". Når de da blir eldre, så blir de med på det som deres venner gjør, og min erfaring er at denne "barnetroa" ikke stikker så fryktelig dypt. Når de blir ungdommer, så er det stor sannsynlighet for at de blir med på smugrøyking og drikking bortgjemt i skogen eller hva det når er de gjør, med mindre de alt er godt etablert og personlig overbevist i et religiøst miljø. Og det blir man skjeldent av å være med på noen religiøse aktiviteter som barn. For man vokser fra det, og man BLIR påvirket av foreldrenes tro og verdier.

Litt tankespinn fra min side og det er ikke sikkert dette stemmer for alle, men det er nå hvert fall sånn jeg har oppfattet det.

Nå tror jeg de færreste foreldre ønsker at barna skal begynne å drikke, eller smugrøyke. Vi ønsker vel alle å formidle gode verdier til våre barn, men noen av oss syns det er en unødvendig omvei å gå via religion. Ia har aldri røkt og smakte ikke alkohol før hun var 18, helt uten å være religiøs :P

  • Like 3
Skrevet

Ja, man trenger heldigvis ikke være religiøs for å ha gode verdier. :)

Alle disse verdiene som er knyttet opp mot religioner er heller universelle og menneskelige, ikke kristne eller islamske. Nestekjærlighet, gavmildhet, barmhjertighet, alt det der står like sentralt i en ateist som i en jøde. Det unike som religionene har å bidra med er det overnaturlige. :)

  • Like 4
Skrevet

Nå tror jeg de færreste foreldre ønsker at barna skal begynne å drikke, eller smugrøyke. Vi ønsker vel alle å formidle gode verdier til våre barn, men noen av oss syns det er en unødvendig omvei å gå via religion. Ia har aldri røkt og smakte ikke alkohol før hun var 18, helt uten å være religiøs :P

Joda, selvfølgelig. Det var jo litt satt på spissen :-) Poenget var nå heller at barnet sannsynligvis ikke blir veldig preget av å synge i kristenkor som 7-åring :-)
  • Like 1
Skrevet

Joda, selvfølgelig. Det var jo litt satt på spissen :-) Poenget var nå heller at barnet sannsynligvis ikke blir veldig preget av å synge i kristenkor som 7-åring :-)

Jeg tror folk har misforstått meg hvis dere tror at jeg er redd for at hun skal bli kristen, men jeg skjønner poenget ditt :)Hvis jeg får valget mellom ten-sing og røykehjørnet så velger ten-sing for henne ;) men det får jeg vel ikke ...

  • Like 2

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...