Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvis du var 19 år og visste det du vet i dag ...


Recommended Posts

Skrevet

Jeg hadde blitt handler på en kennel ett sted, mens jeg enda var gjeldsfri og uten forpliktelser, i stedet for å begynne på juss under "jammen jeg må jo studere NOE, så kan jo like gjerne ta det".

  • Svar 59
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Evt fulgt litt mer med på skolen og lært seg å lese hvilken tråd hun var i pff liksom

Jeg har så lite ambisjoner så jeg bryr meg egentlig ikke om hva jeg gjør, det viktigste er at jeg trives med jobben og arbeidstiden

Endrer svaret mitt, jeg ville vært litt mindre "flink pike" og gikk f i forventninger og fulgt hjertet. Jeg fulgte forventninger, ikke hjertet.

Skrevet

Jeg vet ikke. De valgene jeg har tatt undervegs har gjort meg til den jeg er i dag, og gitt meg det jeg har i dag (Mann, barna, jobbene jeg har hatt, kompetansen jeg har opparbeidet meg). Hadde jeg visst på forhånd hvor svingete vegen ville bli hadde jeg nok klokelig valgt noe annet. Hva vet jeg ikke.

Det er bra vi ikke vet. I forkant :)

I motsetning til nesevis har ikke jeg endt opp med en "verdifull" utdannelse, og ikke bruker jeg den aktivt hver dag heller, så jeg ville nok valgt noe annet.

Men jeg angrer ikke likevel, har lært utrolig mye av den utdannelsen og den knallharde jobbingen som måtte til for å få det til.

Og slik jeg har det nå, kunne ikke ha vært bedre :)

Skrevet

Jeg hadde definitivt tatt studiekompetanse. Men målet er fortsatt det samme :) Vernepleier. Eventuelt politi om jeg klarer å komme inn på PHS:) Alt hadde vært lettere med studiekompetanse.

Jeg hadde også begynt tidligere med ting JEG ville, og ikke latt meg stoppe av andre som mente at det var for farlig eller at jeg ikke "fikk lov". Jeg er bare 23 da, så ting kan jo fortsatt endre seg mye :lol:

Skrevet

Siden jeg ikke ante hva jeg ville bli, så var sykepleien en helt grei vei og gå. Jeg skulle ønske jeg hadde klart å motivere meg litt mer litt tidligere til å ta videreutdanning. Ting blir litt vanskeligere når man har masse lån og barn og ta seg av.

Skrevet

I motsetning til nesevis har ikke jeg endt opp med en "verdifull" utdannelse, og ikke bruker jeg den aktivt hver dag heller, så jeg ville nok valgt noe annet.

Men jeg angrer ikke likevel, har lært utrolig mye av den utdannelsen og den knallharde jobbingen som måtte til for å få det til.

Og slik jeg har det nå, kunne ikke ha vært bedre :)

Hva er verdifullt og hva er ikke?

Det å ta valget om å studere det jeg gjorde, der jeg gjorde, fikk også direkte konsekvenser i "valg av ektemann", fordi jeg traff han via studiene. Hadde jeg ikke valgt det studiet og det stedet, hadde jeg ikke truffet han, og da hadde jeg kanskje ikke tatt en del andre valg undervegs heller, og heller ikke gjort meg de erfaringer jeg har gjort, også privat, på godt og vondt.

Så jeg finner det vanskelig å skulle tenke seg å velge om igjen, fordi uten den kaskaden av hendelser som har ledet meg dit jeg er i dag, hadde jeg heller ikke hatt de barna jeg har. Som jeg ikke kan tenke meg å være uten. Men samtidig hadde jeg kanskje sluppet noen opplevelser jeg helst skulle ha sluppet.

Så derfor tenker jeg at det er bra vegen blir til undervegs. For vi kan ikke vite hva valgene i dag leder oss til i morgen.

Skrevet

Tja. Jeg er ikke så gammel at det gjør noe, da. Men enn så lenge har jeg ikke tenkt at jeg burde gjort noe annerledes. Seks år siden jeg var atten. Nei - trives godt med det jeg gjør og de valgene jeg har tatt jeg. De har gjort meg til den jeg er og har gitt meg alt jeg har. :) Fine hunder, solid utdannelse og jobb, leilighet, fantastisk kjæreste og i det hele tatt. Valgene har tatt meg hit!

Skrevet (endret)

Jeg vet ikke. De valgene jeg har tatt undervegs har gjort meg til den jeg er i dag, og gitt meg det jeg har i dag. Hadde jeg visst på forhånd hvor svingete vegen ville bli hadde jeg nok klokelig valgt noe annet. Hva vet jeg ikke.

Det er bra vi ikke vet. I forkant :)

Jeg tenker også litt sånn.

Men samtidig... Det hadde vært veldig greit med noen x00 000 mindre i studielån, pluss at jeg gjerne skulle hatt de pengene jeg klarte å spare opp for et par år siden. Jeg hadde nok studert det samme som jeg gjør nå, men jeg hadde gått rett på dette studiet, i stedet for å gjøre så mye annet først.

I tillegg tror jeg livet mitt hadde blitt fint veldig mye tidligere, hvis jeg hadde skjønt/visst at det både er lov og lurt å be om hjelp til ting man ikke takler på egenhånd.

Endret av Vims
Skrevet

Hva er drømmen? :)

Drømmen min er rett og slett å jobbe med hund :) Ja, vet det kan være en litt "håpløs" drøm som kan være vanskelig å leve av til de som måtte tenke det :P Men jeg har tenkt hardt igjennom hva jeg kunne tenke meg videre etter å ha droppet ut av studiespes. i fjor (etter 3 år på landbruksskole) og prøvde meg som gårdsarbeider i et melkefjøs (ikke vanlig avløser, jeg var morgenstell + kveldsstell 5 dager i uka). Jeg trivdes på gård altså, men jeg må nok ha noe mindre som blir mer hobby-basert og ikke gård for å satse stort og flott liksom. Jeg kan heller ikke tenke meg noe annet arbeid sånn sett jeg ville trives i. Jeg er egentlig en person som må jobbe med noe jeg trives med og føler meg trygg på (vil ikke gå så mye inn i detaljer om mitt privatliv her), og jeg personlig syns det er viktig å gjøre noe man liker også. For meg handler det ikke om å ha den høyeste lønna, jeg får mer lønn i meg selv å jobbe med noe jeg elsker og trives med :)

Men hva det er innen hund er jeg ikke 100% sikker enda. Jeg syns adferd er veldig gøy, interessant og spennende, så noe innenfor det hadde selvsagt vært gøy. Kennel er jo også en tanke jeg syns er spennende. Instruktør vil jeg uansett utdanne meg som, men det er jo vanskelig å leve av bare det. Det å ha egen dyrebutikk har også faktisk vært en drøm en stund nå, da jeg syns det er givende og viktig arbeid å gi korrekt informasjon om dyr. Så 100% er jeg nå ikke, men jeg har ihvertfall emnet jeg vil jobbe med

Jeg burde egentlig kanskje bare skaffe meg et småbruk, hvor jeg kan surre med hundene, kaninene, rottene og hestene mine og drive kennel og dyrebutikk på samme tomta, og slå alle fluene i en smekk :whistle: Neida :lol:

  • Like 1
Skrevet

Njaaa, hadde jeg vært 17 hadde jeg prøvd å fullført videregående. Men jeg har nå fått det til i livet uansett, selv om veien til utdanning ikke ble helt A4. Nå har jeg fått min bachelorgrad i en alder av 24, og jeg er stolt av meg selv. Jeg ville nok ha vært foruten visse ting som skjedde når jeg var yngre, men nå er det sånn at jeg ikke kan kontrollere alt.

Det er aldri for sent, og det er mange forskjellige veier for å nå målet sitt. Tror ikke man skal bekymre seg så mye over at man har "kastet bort år", eller bruke tid på å sammenligne seg med andre.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...