Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvis du var 19 år og visste det du vet i dag ...


Recommended Posts

Skrevet

Jeg hadde blitt handler på en kennel ett sted, mens jeg enda var gjeldsfri og uten forpliktelser, i stedet for å begynne på juss under "jammen jeg må jo studere NOE, så kan jo like gjerne ta det".

  • Svar 59
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Evt fulgt litt mer med på skolen og lært seg å lese hvilken tråd hun var i pff liksom

Jeg har så lite ambisjoner så jeg bryr meg egentlig ikke om hva jeg gjør, det viktigste er at jeg trives med jobben og arbeidstiden

Endrer svaret mitt, jeg ville vært litt mindre "flink pike" og gikk f i forventninger og fulgt hjertet. Jeg fulgte forventninger, ikke hjertet.

Skrevet

Jeg vet ikke. De valgene jeg har tatt undervegs har gjort meg til den jeg er i dag, og gitt meg det jeg har i dag (Mann, barna, jobbene jeg har hatt, kompetansen jeg har opparbeidet meg). Hadde jeg visst på forhånd hvor svingete vegen ville bli hadde jeg nok klokelig valgt noe annet. Hva vet jeg ikke.

Det er bra vi ikke vet. I forkant :)

I motsetning til nesevis har ikke jeg endt opp med en "verdifull" utdannelse, og ikke bruker jeg den aktivt hver dag heller, så jeg ville nok valgt noe annet.

Men jeg angrer ikke likevel, har lært utrolig mye av den utdannelsen og den knallharde jobbingen som måtte til for å få det til.

Og slik jeg har det nå, kunne ikke ha vært bedre :)

Skrevet

Jeg hadde definitivt tatt studiekompetanse. Men målet er fortsatt det samme :) Vernepleier. Eventuelt politi om jeg klarer å komme inn på PHS:) Alt hadde vært lettere med studiekompetanse.

Jeg hadde også begynt tidligere med ting JEG ville, og ikke latt meg stoppe av andre som mente at det var for farlig eller at jeg ikke "fikk lov". Jeg er bare 23 da, så ting kan jo fortsatt endre seg mye :lol:

Skrevet

Siden jeg ikke ante hva jeg ville bli, så var sykepleien en helt grei vei og gå. Jeg skulle ønske jeg hadde klart å motivere meg litt mer litt tidligere til å ta videreutdanning. Ting blir litt vanskeligere når man har masse lån og barn og ta seg av.

Skrevet

I motsetning til nesevis har ikke jeg endt opp med en "verdifull" utdannelse, og ikke bruker jeg den aktivt hver dag heller, så jeg ville nok valgt noe annet.

Men jeg angrer ikke likevel, har lært utrolig mye av den utdannelsen og den knallharde jobbingen som måtte til for å få det til.

Og slik jeg har det nå, kunne ikke ha vært bedre :)

Hva er verdifullt og hva er ikke?

Det å ta valget om å studere det jeg gjorde, der jeg gjorde, fikk også direkte konsekvenser i "valg av ektemann", fordi jeg traff han via studiene. Hadde jeg ikke valgt det studiet og det stedet, hadde jeg ikke truffet han, og da hadde jeg kanskje ikke tatt en del andre valg undervegs heller, og heller ikke gjort meg de erfaringer jeg har gjort, også privat, på godt og vondt.

Så jeg finner det vanskelig å skulle tenke seg å velge om igjen, fordi uten den kaskaden av hendelser som har ledet meg dit jeg er i dag, hadde jeg heller ikke hatt de barna jeg har. Som jeg ikke kan tenke meg å være uten. Men samtidig hadde jeg kanskje sluppet noen opplevelser jeg helst skulle ha sluppet.

Så derfor tenker jeg at det er bra vegen blir til undervegs. For vi kan ikke vite hva valgene i dag leder oss til i morgen.

Skrevet

Tja. Jeg er ikke så gammel at det gjør noe, da. Men enn så lenge har jeg ikke tenkt at jeg burde gjort noe annerledes. Seks år siden jeg var atten. Nei - trives godt med det jeg gjør og de valgene jeg har tatt jeg. De har gjort meg til den jeg er og har gitt meg alt jeg har. :) Fine hunder, solid utdannelse og jobb, leilighet, fantastisk kjæreste og i det hele tatt. Valgene har tatt meg hit!

Skrevet (endret)

Jeg vet ikke. De valgene jeg har tatt undervegs har gjort meg til den jeg er i dag, og gitt meg det jeg har i dag. Hadde jeg visst på forhånd hvor svingete vegen ville bli hadde jeg nok klokelig valgt noe annet. Hva vet jeg ikke.

Det er bra vi ikke vet. I forkant :)

Jeg tenker også litt sånn.

Men samtidig... Det hadde vært veldig greit med noen x00 000 mindre i studielån, pluss at jeg gjerne skulle hatt de pengene jeg klarte å spare opp for et par år siden. Jeg hadde nok studert det samme som jeg gjør nå, men jeg hadde gått rett på dette studiet, i stedet for å gjøre så mye annet først.

I tillegg tror jeg livet mitt hadde blitt fint veldig mye tidligere, hvis jeg hadde skjønt/visst at det både er lov og lurt å be om hjelp til ting man ikke takler på egenhånd.

Endret av Vims
Skrevet

Hva er drømmen? :)

Drømmen min er rett og slett å jobbe med hund :) Ja, vet det kan være en litt "håpløs" drøm som kan være vanskelig å leve av til de som måtte tenke det :P Men jeg har tenkt hardt igjennom hva jeg kunne tenke meg videre etter å ha droppet ut av studiespes. i fjor (etter 3 år på landbruksskole) og prøvde meg som gårdsarbeider i et melkefjøs (ikke vanlig avløser, jeg var morgenstell + kveldsstell 5 dager i uka). Jeg trivdes på gård altså, men jeg må nok ha noe mindre som blir mer hobby-basert og ikke gård for å satse stort og flott liksom. Jeg kan heller ikke tenke meg noe annet arbeid sånn sett jeg ville trives i. Jeg er egentlig en person som må jobbe med noe jeg trives med og føler meg trygg på (vil ikke gå så mye inn i detaljer om mitt privatliv her), og jeg personlig syns det er viktig å gjøre noe man liker også. For meg handler det ikke om å ha den høyeste lønna, jeg får mer lønn i meg selv å jobbe med noe jeg elsker og trives med :)

Men hva det er innen hund er jeg ikke 100% sikker enda. Jeg syns adferd er veldig gøy, interessant og spennende, så noe innenfor det hadde selvsagt vært gøy. Kennel er jo også en tanke jeg syns er spennende. Instruktør vil jeg uansett utdanne meg som, men det er jo vanskelig å leve av bare det. Det å ha egen dyrebutikk har også faktisk vært en drøm en stund nå, da jeg syns det er givende og viktig arbeid å gi korrekt informasjon om dyr. Så 100% er jeg nå ikke, men jeg har ihvertfall emnet jeg vil jobbe med

Jeg burde egentlig kanskje bare skaffe meg et småbruk, hvor jeg kan surre med hundene, kaninene, rottene og hestene mine og drive kennel og dyrebutikk på samme tomta, og slå alle fluene i en smekk :whistle: Neida :lol:

  • Like 1
Skrevet

Njaaa, hadde jeg vært 17 hadde jeg prøvd å fullført videregående. Men jeg har nå fått det til i livet uansett, selv om veien til utdanning ikke ble helt A4. Nå har jeg fått min bachelorgrad i en alder av 24, og jeg er stolt av meg selv. Jeg ville nok ha vært foruten visse ting som skjedde når jeg var yngre, men nå er det sånn at jeg ikke kan kontrollere alt.

Det er aldri for sent, og det er mange forskjellige veier for å nå målet sitt. Tror ikke man skal bekymre seg så mye over at man har "kastet bort år", eller bruke tid på å sammenligne seg med andre.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...