Gå til innhold
Hundesonen.no

Omskolering dersom jobben gjør en syk, hvordan fungerer det?


Mirai
 Share

Recommended Posts

Min mor måtte bytte jobb etter 3prolapsen i ryggen og da operasjon. Det var umulig for henne å gå tilbake til jobben sin etter operasjonen for det vil aldri ryggen henne klare. Hun var ambulansearbeider. Hun ble ikke omskolert og fikk klar beskjed av NAV at de alltid så raskeste vei tilbake til jobb og prøvte å få henne inn i en annen jobb der hun kunne bruke utdanningen sin. Tror de kom med 3 forsøk og hvis hun takket nei 3 gangen så fikk hun ikke mer hjelp eller noe sånn. Hun var heldig og bli leder for ambulansestasjonen til slutt :) Så vil tro legen må skrive at nåværende jobb ikke er mulig og deretter ønsker nok NAV å få personen inn i en annen stilling innen sitt yrke :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

For meg førte det bare ut i arbedsledighet og engasjement jobber å være på nav. Kort sakt drit lei av å gå arbeidsldig eller på engasjement hvor du hele tiden må leite etter mer jobb for å kunne få en grei økonomi som en kan leve av

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men nå er det snakk om en elektriker. Kjenner flere håndverkere (kun fagbrev etter 2 år vgs+læretid) som har fått "omskolering" og tatt teknisk fagskole med utbetaling fra NAV. Ingen har vært sykemeldt i et år, men har vært sykemeldt ofte pga. samme skade.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...

Blir man syk av den jobben man utfører, er det slik at i første omgang har arbeidsgiver en plikt til å sette den ansatte til andre arbeidsoppgaver som ikke utløser de samme plagene. Om det ikke går fordi der ikke finnes slike oppgaver, er ev omskolering, om de andre kriteriene er oppfyllt, aktuelt. Og man trenger ikke vente ett år med sykmelding først. Man kan, med legen i ryggen, starte denne prosessen ganske raskt.

Litt tilfeldig quote, men den passer ganske bra inn. Han blir ikke noe bedre, og arbeidsgiver har ingen måter å tilrettelegge på. Under forrige legebesøk sa legen nesten rett ut at det ikke er noe poeng i å gå via NAV, fordi det tar lang tid å få hjelp - og at sjansen for ingen hjelp uansett er så stor. At han bare burde begynne å lete etter en ny jobb selv med de kvalifiseringene han har... :huh: .

Har sendt inn skjema til NAV sammen med arbeidsgiver (jeg vet ikke hva slags skjema), men arbeidsgiver sa at forrige gang dette ble gjort tok det seks måneder før de i det hele tatt fikk svar fra NAV.

Hva er beste vei fremover? Legge press på legen? Har legen større gjennomslagskraft hos NAV enn arbeidsgiver?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt tilfeldig quote, men den passer ganske bra inn. Han blir ikke noe bedre, og arbeidsgiver har ingen måter å tilrettelegge på. Under forrige legebesøk sa legen nesten rett ut at det ikke er noe poeng i å gå via NAV, fordi det tar lang tid å få hjelp - og at sjansen for ingen hjelp uansett er så stor. At han bare burde begynne å lete etter en ny jobb selv med de kvalifiseringene han har...  :huh: .

Har sendt inn skjema til NAV sammen med arbeidsgiver (jeg vet ikke hva slags skjema), men arbeidsgiver sa at forrige gang dette ble gjort tok det seks måneder før de i det hele tatt fikk svar fra NAV.

 

Hva er beste vei fremover? Legge press på legen? Har legen større gjennomslagskraft hos NAV enn arbeidsgiver?

Jeg ville da bedt om møte med NAV, arbeidsgiver, og lege, fellesmøte, og snakket om vegen videre. Hvis arbeidsgiver overhodet ikke kan tilrettelegge, og det er vanskelig å få annen/ny jobb m de kvalifikasjoner man har, bør omskolering komme opp til diskusjon. NAV har plikt til å overholde tidsfrister de også, selv om de stadig drar strikken.....

Har han kvalifikasjoner som gjør det rimelig enkelt å få ny jobb, hadde jeg gjort det enkelt for meg selv (i hans situasjon) med å søke ny jobb og være sykmeldt til ny jobb var på plass. Vær da i så fall bare obs på at ved jobbstart igjen må han jobbe en viss tid for å opparbeide nye økonomiske rettigheter ift ev sykmelding.

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og sjekk behandlingstid hos nav. Vær der dagen etter behandlingstiden utløper og hør om han har fått noen vedtak. Alle vedtak blir nemlig sendt ut med b post og siste mitt fikk jeg ti dager etter at det var behandlet. Nav lever i en tidsalder som går mye tregere enn det normale verden vi lever i desverre

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville da bedt om møte med NAV, arbeidsgiver, og lege, fellesmøte, og snakket om vegen videre. Hvis arbeidsgiver overhodet ikke kan tilrettelegge, og det er vanskelig å få annen/ny jobb m de kvalifikasjoner man har, bør omskolering komme opp til diskusjon. NAV har plikt til å overholde tidsfrister de også, selv om de stadig drar strikken.....

Har han kvalifikasjoner som gjør det rimelig enkelt å få ny jobb, hadde jeg gjort det enkelt for meg selv (i hans situasjon) med å søke ny jobb og være sykmeldt til ny jobb var på plass. Vær da i så fall bare obs på at ved jobbstart igjen må han jobbe en viss tid for å opparbeide nye økonomiske rettigheter ift ev sykmelding.

Takk! Hvem av dem kontakter man for å få til et slikt møte?

Det er sikkert mye han kan gjøre, men ikke noe som kommer til å være noe særlig for resten av livet (type jobbe hos grossist med å ta imot ordre osv som "hvem som helst" kan). Hva JEG mener han bør gjøre/få til er jo i grunnen urelevant, men jeg ønsker jo såklart at han skal kunne gå på jobb uten å ha smerter hele dagen og risikere kronisk senebetennelse. :)

Hva med tilrettelagt arbeidsdag hvor man jobber halve dager/ikke full uke? Hvem bestemmer det og hvem tar kostnaden for at han ikke kan jobbe fullt? Er det kanskje en sur løsning for arbeidsgiver?

Føler meg irriterende maktesløs i denne situasjonen og skulle helst ha løst den går.. :|

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville nok vært skeptisk til å slutte i jobben for å finne en ny, med mindre han, som Frk Nesevis sier, har kvalifikasjoner som vil gjøre det enkelt og sannsynlig å få en fulltidsjobb han kan fungere i. Når han er i jobb, og sykemeldt, så har han en del rettigheter som han vil miste dersom han ender opp med å gå arbeidsledig en stund. Det kan også skape problemer med NAV når han til slutt kanskje ender opp der likevel.

Jeg ville tatt kontakt med NAV først som sist (NAV arbeid) og få hjelp og råd om hva man kan gjøre videre. Det finnes en håndfull ordninger og løsninger. Om mulig, få med lege og arbeidsgiver på møte (ihvertfall sistnevnte). Blant annet tilrettelegging i form av redusert stilling er noe NAV kan dekke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk! Hvem av dem kontakter man for å få til et slikt møte?

Det er sikkert mye han kan gjøre, men ikke noe som kommer til å være noe særlig for resten av livet (type jobbe hos grossist med å ta imot ordre osv som "hvem som helst" kan). Hva JEG mener han bør gjøre/få til er jo i grunnen urelevant, men jeg ønsker jo såklart at han skal kunne gå på jobb uten å ha smerter hele dagen og risikere kronisk senebetennelse. :)

Hva med tilrettelagt arbeidsdag hvor man jobber halve dager/ikke full uke? Hvem bestemmer det og hvem tar kostnaden for at han ikke kan jobbe fullt? Er det kanskje en sur løsning for arbeidsgiver?

Føler meg irriterende maktesløs i denne situasjonen og skulle helst ha løst den går.. :|

Han kan be lege initiere et slikt møte, ev arbeidsgiver. Leger har takster som gjør at de får dekket slike møter av det offentlige. Han må uansett ikke si opp jobben sin, og miste rettigheter som @simira nevner over her. Hva han ev skal gjøre på jobb, og hvor mye, må han og lege og arbeidsgiver bli enig om.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...