Gå til innhold
Hundesonen.no

Kaster opp til hun besvimer


ToneS
 Share

Recommended Posts

I går begynte Maja å kaste opp. Jeg så på henne at hun ikke fikk det opp og var heldigvis forberedt når hun kollapset så jeg fikk hjulpet henne med å få det opp og ut.
Dette har skjedd en gang før, men det er to år siden. Felles for begge er at det er om sommeren, hun har ikke spist (har hatt tilbud om mat flere ganger, men velger selv å ikke spise), så det er bare syre som kommer opp. Hun står og prøver å kaste opp og bekker bare over på siden, av mangel på oksygen vil jeg tippe? Ser og hører at hun får det ikke opp, det blir bare sittende fast.
Jeg var heldigvis mer forberedt denne gangen når jeg kjente igjen hva som skjedde, men sist ble jeg lettere hysterisk (aka redd). Kjenner det er skummelt enda, hva hvis det skjer mens jeg ikke er i nærheten og kan hjelpe henne..? Hun har kastet opp siden den gangen for noen år siden, da med null problem. Både etter hun har spist og sånn "syrespy".

Har snakket med veterinær og de mente det ikke var noe farlig/noe som kunne gjøres noe med. Så lenge hun er i fin form osv også får jeg heller ta kontakt igjen hvis det hender flere ganger. Men de hadde ikke hørt om det før.

Noen som har opplevd/hørt om det samme?

edit: la til svar fra dyrlege og litt til.

Endret av ToneS
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Emma kan bli nesten like ille, men hun har aldri besvimt.. Man bare ser at hun sliter skikkelig. Jeg får i henne et eller annet så fort som mulig, da slutter hun som regel alltid å brekke seg.. Gjør hun ikke det så har hun iallefall noe å spy opp så hun slipper å stå der å plages så lenge.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opplevde akkurat det samme på min yngste da han bare var 6 mnd. Han var dårlig og hadde kastet opp flere ganger i løpet av formiddagen. Jeg ser han står på plenen og brekker seg da han plutselig faller over på siden. Jeg iler til og han er helt groggy/bortreist, helt tydelig en besvimelse. Ringte også veterinær, men fikk bare beskjed om å følge med på ham. Han har aldri hatt det siden heldigvis.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for gode svar :)

Emma kan bli nesten like ille, men hun har aldri besvimt.. Man bare ser at hun sliter skikkelig. Jeg får i henne et eller annet så fort som mulig, da slutter hun som regel alltid å brekke seg.. Gjør hun ikke det så har hun iallefall noe å spy opp så hun slipper å stå der å plages så lenge.

Når hun begynner å kaste opp så "avleder" du med noe godt noe?

Jeg merker ikke at det er noe galt før hun har begynt å kastet opp og jeg merker at dette er ikke slik som det vanligvis (ikke at hun kaster mye opp, men dere skjønner hva jeg mener) er.

Opplevde akkurat det samme på min yngste da han bare var 6 mnd. Han var dårlig og hadde kastet opp flere ganger i løpet av formiddagen. Jeg ser han står på plenen og brekker seg da han plutselig faller over på siden. Jeg iler til og han er helt groggy/bortreist, helt tydelig en besvimelse. Ringte også veterinær, men fikk bare beskjed om å følge med på ham. Han har aldri hatt det siden heldigvis.

Hadde dyrlegen du ringt hørt om det før?

Det er så rart. Jeg lurer på om det kan være fordi hun har drukket lite også? At syra som kommer ut er tykkere, hvis det går an? Hun har jo kastet opp syre før også, uten slike problemer. Virker som det er tykkere/seigere når hun får problemer med det..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Avleder det jo ikke. Hun kaster opp fordi hun ikke har noe i magesekken, så jeg "lurer" i henne noe så det slipper å være helt tomt oppi der. :)

Det jeg mente var nettopp det. Er det når hun begynner å kaste opp at du lurer i henne noe? Eller vet du når det er tomt og lar henne få noe godt slik at det ikke skal være helt tomt der?

Vanskelig å vite når det er ikke er noe i magesekken syns jeg, og hvis jeg starter med å la henne få f.eks. pølse når jeg tror det er tomt så vil hun unngå å spise fordi hun vet det venter pølse (eller noe annet godt) om noen timer...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det jeg mente var nettopp det. Er det når hun begynner å kaste opp at du lurer i henne noe? Eller vet du når det er tomt og lar henne få noe godt slik at det ikke skal være helt tomt der?

Vanskelig å vite når det er ikke er noe i magesekken syns jeg, og hvis jeg starter med å la henne få f.eks. pølse når jeg tror det er tomt så vil hun unngå å spise fordi hun vet det venter pølse (eller noe annet godt) om noen timer...

Fordi jeg mater maks 2 ganger om dagen, som regel bare en. Så om hun ikke har spist forrige dag og begynner å kaste opp vet jeg jo hvorfor. Det blir jo som regel bein/godbiter/smakebiter av etc ila dagen utenom måltidet/dene. Gir neppe pølse, men kan blande litt i vann om det gjør at hun får det i seg.. En liten stund etterpå er hun plutselig sulten på sin egen mat også. :) Fungerer her iallefall!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde dyrlegen du ringt hørt om det før?

Det er så rart. Jeg lurer på om det kan være fordi hun har drukket lite også? At syra som kommer ut er tykkere, hvis det går an? Hun har jo kastet opp syre før også, uten slike problemer. Virker som det er tykkere/seigere når hun får problemer med det..

Det fikk jeg vel ikke klarhet i. Men jeg ser vel for meg at hadde dyrlegen vært bekymret hadde han bedt oss komme inn. Jeg bruker en veterinær ( har brukt samme veterinær i 20 år) som har lang erfaring og masse etterutdannelse. Derfor tenkte jeg ikke så mye mer over det når det ikke hendte igjen.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...