Gå til innhold
Hundesonen.no

Burde ikke foreldrene venne ungene til dyr?


Helianthus
 Share

Recommended Posts

Min påstand er at det står ganske dårlig til med barns kunnskap om og evner i forhold til dyr. Nå snakker jeg generelt, og det er selvsagt ikke deres unger jeg mener, for de forventer jeg at er trygge som fjell overfor dyr :)

For min del merkes det best at mange besøkende unger er noen pingler og analfabeter overfor hund og katt - de skvetter til av et bjeff og hyler og hopper rundt dersom hunden kommer mot dem. (Allikevel gjør de seg til for å få mest mulig liv i hunden, som altså fort medfører hopping og jaging fra hundens side) Noen vil til og med at hunden skal sperres ute/vekk for å tørre å komme inn. Vi takler dette som best vi kan og jeg er ikke redd for hundens del. Dette handler mer om hvor trist jeg synes det er at unger flest har et så "begrenset" forhold til dyr. Det er liksom best om de er laget av plysj...

Jeg tror ikke det var sånn før?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Unger som ikke er vante til dyr er ett herk å ha rundt hund! jeg opplever at de oppfører seg som du nevner.. Hyler og skriker i panikk, men løper og herjer og vil at hunden skal være med. Blir livredde når hunden blir gira og leker. Klemmer og holder hundene fast.. nei, det blir som oftest rent og skjært kaos. Så har du de foreldrene som sier i fra at sånn og sånn skal du ikke gjøre, la hunden ære etc. Mens andre bare sier at det burde jo hunden tåle. Herrefred!

Jeg skulle ønske flere barn ble utsatt for dyr oftere, både hund, katt etc. Så vet de hvordan de skal oppføre seg når de møter dyr! Så de ikke havner i farlige situasjoner, for jeg opplever ofte at barn kommer løpende i full fart og hilser på hunden før de når å plumpe ut med "Kan jeg hilse?" Mens de står og prøver å klappe hunden. Ikke alle hunder er snille, noen er redde, og de fleste eiere tror jeg heller ikke forventer at de skal tåle å få "bank" av unger heller.

Foreldre burde bli mer oppmerksomme, og opplyse seg selv om hvordan man skal oppføre seg rundt dyr! For jeg møter på utallige mange voksne mennesker som ikke eier hundeskikk heller..

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns ikke unger flest er slik du beskriver. Mange unger flinke med dyr, og de som ikke er det tar som regel instruksjon kjapt. Noen få er redde - og da tilrettelegger man.

Jeg syns det er et større problem med voksne som ikke er flinke med dyr, de tar ofte instruksjoner mye dårligere og vil gjerne fortsette å gjøre ting på sin måte. Møter ofte foreldre som lar sine små barn bare løpe rett bort til hundene mine, da gir jeg beskjed om at det ikke er lurt å la unger løpe bort til fremmede hunder - noen blir glade for å bli minnet på det, mens andre ser på meg som om jeg er verdens rareste menneske...

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Jeg syns de aller fleste er ganske flinke og spør, og så klapper hundene litt mens de forteller meg om en annen hund De kjenner :lol: Det er jo noen som er redde, men når man ser hvor tåpelig voksene mennesker oppfører seg når de ser en edderkopp, så er det litt rart at man ikke kan forså at unger ikke har helt kontroll på seg selv når de møter en hund de er redd, men samtidig nysgjerrig på :)

Hehe også er det noen som lærer merkelige ting fra voksene. Jeg møtte en familie med flere små barn på fjellet forrige helt. En liten gutt på maks 5 år sier i det de går forbi meg (som har tatt hundene i fot forbi siden det var trangt), helt uten å være redd: "hunder er farlig for små barn". Det var helt klart noe voksene hadde fortalt han. Faren sier at det ser ut som dama har kontroll. Jeg sier hyggelig at ja, jeg har kontroll. Og klarer ikke la være å legge til, til far, at hundene heller ikke er farlige. Når voksene værer barna sånt, så er det ikke rart de blir redde :(

Sent fra min C6603 via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Virker som de fleste unger har lært å spørre om lov til å klappe ihvertfall, noe ikke alle voksne gjør...

Vi møter ofte en jentegjeng med ca 5 jenter på 10-12 år, de kommer løpende når de ser oss, hviner over at de ser en hund og roper at de vil klappe.... Nei da får de ikke klappe. Hunden blir jo helt gal av oppførselen deres :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine hunder = mine regler. I det øyeblikket "kan jeg få klappe hunden"barna ikke følger reglene, går vi. Det vil si at vi som regel går ganske fort videre :lol: De få som setter seg ned og oppfører seg sånn rimelig hundevennlig, er det veldig koselig å stoppe ved. Det er et par jenter som plutselig har hatt hver sin hund i fanget og alle har nikost seg. Ja, også de litt yngre som har et kosedyr som heter Tinka, men som egentlig syns det er greit å hilse litt på avstand. De er også veldig søte :D

Det samme gjelder i grunnen hjemme. Men sist det var barn her, var vel ettåringen til nevøen min. Han får hilse litt, og så forsvinner hundene inn på soverommet for sitt eget beste :) Ja, han var ett i fjor sommer, da. Siden har han ikke vært her.

Forresten har alle hundene hilst på den helt nye babyen i familien. De syns han var rimelig uinteressant. Gamla som egentlig bor der, er på sommerferie her og syns det er helt greit å slippe babymas :)

PS: Helle til Margrete regnes ikke som barn. Hun er hundejente.

Edit: Hvem skal lære barn om hvordan man oppfører seg rundt dyr, hvis de ikke har dyrevandte foreldre? Mora mi bøyde seg over hunder og klasket dem på hodet, mens hun sa med sånn rar stemme: "Vil du hilse på en gammel dame du, da?" Flaks at hundene hun traff på hadde overbærende eiere og tja, var rimelig overbærende selv.

Hun var også kjapp til å spørre barn hun møtte: "Vil du hilse på hunden, kanskje"? Greit med Bimbo bedlington som var en elskelig liten sjel, men det funket dårlig med Fibi som syntes barna kunne dø og hun hadde ikke noe imot å hjelpe dem på veien. I og med at alle hundene elsket mamma, hadde hun ikke fått med seg det lille aspektet der, så hun begynte å motsi meg høylytt, når jeg ville avverge uheldige møter med unger i alle aldre. Akk ja, så selv om hun var både forelder og lærer i førti år, eller noe, så egnet hun seg svært dårlig som hvordanmøtehunderopplærer :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har truffet på begge deler. Vi bor nær en barneskole, og har derfor truffet en del barn på turene våre i perioder. Og jeg har blitt positivt overrasket over at alle - absolutt alle - barna har spurt om å få klappe før de kommer bort, og de oppfører seg generelt sett veldig fint.

Men så er det enkelte rare barn som blir redd når Ozu blir ivrig, men som likevel MÅ bort. Også hopper de unna når Ozu viser interesse, men mååå bort igjen... slikt gjør meg irritert, og da pleier jeg å ta gutten og gå. Det er selvsagt helt greit at de er redd for hund, men da får de holde seg borte.

Også har jeg som tidligere nevnt noen nabobarn som er de mest uhøflige og plagsomme barn jeg har vært borti når det kommer til dyr. Heldigvis har jeg ikke sett dem så ofte i det siste.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De som er redde holder iallefall avstand (har ikke erfaring med redde barn sånn tett på). Synes det er vanskeligere med de som er vant til familiehunden og nærmest løper ned alle bikkjer de ser. Nå kjenner jeg kanskje litt mer på dette fordi jeg ikke har en særlig barnevennlig hund da.. Men ellers så har jeg møtt mange flinke barn som spør om å få hilse på :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Bølla

I mine øyne har foreldre det fulle og hele ansvar for sine egne barn. Ønsker datteren din å bli god til å spille fiolin nytter det ikke å vente i 7 år (til ungen er 14 og er man riktig "heldig" har skolen en klassisk skolert musikklærer-vikar). Ønsker man å lære sine barn å svømme (i basseng son nesten ikke finnes) eller ha muligheten til å bli god i matematikk (siden mattekunnskapene til norske lærere sprenger alle skalaer..) tar man ansvar selv.

Å omgås dyr er like viktig som pytagoras og matlaging, men i mange familier er ikke dyrehold like vanlig og derfor også mer utfordrende å få til.

I dag har staten tatt det meste av ansvaret ift opplæring når det gjelder barn, det naturlige hadde vært at man lærte å omgås dyr på grunnskoletrinn da det dessverre vokser opp mange barn som er livredde, forutinntatte og kunnskapsløs når det gjelder dyreadferd og signaler. Men at staten tar seg råd til å bekoste også dette er nok en utopi.

Edit; touch-gone-wrong

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok, startinnlegget er basert på erfaringer med unger som kommer på besøk (altså: er med ungene hjem). Unger vi møter på tur og som vil hilse har jeg ikke tenkt spesielt på at er "håpløse", men da er jo også hunden i bånd og jeg står der klar til å hindre hopping osv.

Det blir nok noe helt annet når hunden er løs i huset, og ingen voksne står ved siden av for å "redde" ungene. Det verste er ikke at ungene er litt redde, men at de gjør alt de kan for å unngå dyret samtidig som de lager så mye lyder og bevegelse at selv en førerhund ville blitt ellevill. Det er akkurat som om de er litt underernært på dyrekontakt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som hundeeier foretrekker jeg at det er jeg som står for opplæringa av hvordan unger får omgås mine hunder jeg, så sant jeg ikke veit at foreldrene kan omgås med hunder sjøl. Det blir meningsløst om en forelder som ikke kan hund, skal lære unger om hund, liksom. Det blir som at jeg skal lære mine unger å spille gitar det, som knapt har tatt i en. Det blir ikke spesielt lærerikt for ungene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat med hundene synsjeg faktisk barn er flinke,men det er kanskje fordi mine er store nok til at de har litt respekt og samtidig er lyse og bølgete i pelsen så de ser milde og snille ut. Jeg har faktisk aldri opplevd at barn har vært håpløse rundt dem. Har hatt masse søte opplevelser med barn,ungdom og hundene. Nest siste gang vi var i Danmark var alle fotballspillende tenåringer fra sørlandet på samme båt som oss. Walter er alltid med opp på dekk,og så og si hele turen hadde han en sirkel av tenårsGUTTER som satt rundt ham,klappet og klødde forsiktig. Tok en runde på båten og kom tilbake kun pga hunden :) Men hest,gud hjelpe. Der er det ikke lett åholde styr på foreldrene (barna er enkle de spør som regel heller en gang ekstra før de gjør noe) . Foreldre kommer inn i stallen for å se,løfter opp så barna slik at de kan klappe hestene i fjeset mens de står med hodet i krybba og spiser. Er det en som legger på ørene blir de stående og si "å så sur da" og liknende. Ikke flytte seg,bare bli stående med barnet på armen til hesten evt hugger. Barnevogn og løse småbarn i stallgangen er også en slager. Parkert barnevogn,i stallgangen, med barn i likeså.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det er faktisk ikke foreldrene sitt ansvar at vi andre har dyr.

Så lenge de lærer de til å ikke løpe bort til fremmede dyr så har de gjort jobben sin.

Ærlig talt. Det er LITT jobb å oppdra en unge på generelt basis , for ikke å snakke om å holde de i live , å forvente at foreldre skal gjøre de ikke bare dyrevante ( noe som tar litt mer enn et par møter ) og ha kunnskap om språket til de forskjellige artene er utopi.

Det er heller dyreeiers ansvar å lære dyrene sine om barn.

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som hundeeier foretrekker jeg at det er jeg som står for opplæringa av hvordan unger får omgås mine hunder jeg, så sant jeg ikke veit at foreldrene kan omgås med hunder sjøl. Det blir meningsløst om en forelder som ikke kan hund, skal lære unger om hund, liksom. Det blir som at jeg skal lære mine unger å spille gitar det, som knapt har tatt i en. Det blir ikke spesielt lærerikt for ungene.

Dette er jeg fullstendig enig i. Men tilvenning og opplæring er to forskjellige ting. Jeg kan ikke forvente at foreldre som er uinteresserte i dyr tar med ungene sine hit og dit og tilvenner de, men det betyr at en stor del av ungene som vokser opp har et skrudd forhold til dyr. Dyr er artige så lenge de ligger stille så man kan klappe dem .. sånn er faktisk endel av dem som kommer på besøk til ungene våre altså :-/

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er jeg fullstendig enig i. Men tilvenning og opplæring er to forskjellige ting. Jeg kan ikke forvente at foreldre som er uinteresserte i dyr tar med ungene sine hit og dit og tilvenner de, men det betyr at en stor del av ungene som vokser opp har et skrudd forhold til dyr. Dyr er artige så lenge de ligger stille så man kan klappe dem .. sånn er faktisk endel av dem som kommer på besøk til ungene våre altså :-/

Jeg må innrømme at jeg ikke helt skjønner hva du mener nå? Hvilken løsning ser du for deg da?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må innrømme at jeg ikke helt skjønner hva du mener nå? Hvilken løsning ser du for deg da?

Hehe .. jeg vet ikke om det finnes noen løsning, jeg :) Vente på at ungene våre blir større sånn at vi slipper å ha så mange unger under 7 år som renner inn og ut, kanskje? :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er såå enig med Mud! Når vi har unger på besøk er jeg snar til å fortelle dem hva JEG forventer av de rundt kattene mine. De får beskjed om å ikke løfte på de og ikke leke med de. Men jeg forventer ikke at alle unger som er på besøk skal vite at man ikke kan gå bort til pusen og løfte den opp, derfor sier jeg det slik at de ikke blir klort. Når eldste gutten vår som er litt usikker på hunder, er hos bestekompisen som har hund, så setter de hunden inn på et annet rom slik at ungene får leke uten å tenke på at hunden blir oppjaget. Det samme gjorde jeg da vi hadde hund. Det jeg synes alle foreldre bør gjøre er å lære barn å ikke gå bort til hunder de møter ute. 4 åringen min er helt desperat etter hund, han har så lyst på hund og spør hver dag om å få en hund. Og når vi er ute å treffer en hund blir han så ivrig at han glemmer seg og går bort for å stryke. Dette er vi obs på å må minne han på å ikke gå bort til hunden. Nå har vi vært på camping ferie og det var enormt med hunder på campingen, og vi måtte minne guttungen på å ikke gå bort til hunder flere ganger om dagen, han glemte seg hele tiden. Er ikke så lett når man ikke har hund selv. Og har foreldrene null interesse for dyr, så lærer de ikke ungene om dyr og har forldrene ingen interesse, så har de jo også minimalt med kunnskap og kan ende med å vranglære ungene sine, noe som er enda vanskeligere å omgjøre. Da får man barn som tror de kan noe de ikke kan, men holder fast ved det fordi det lærte de hos mamma og pappa. Da synes jeg barn uten kunnskap er enklere, da kan man forklare de hva som forventes av de når de omgås mine dyr, og følger de ikke reglene som jeg setter, tar jeg dyret i et annet rom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe .. jeg vet ikke om det finnes noen løsning, jeg :) Vente på at ungene våre blir større sånn at vi slipper å ha så mange unger under 7 år som renner inn og ut, kanskje? :P

Tja.. Min erfaring er at de som ikke er hundevante, ikke er spesielt mye bedre rundt hund etterhvert som de vokser opp :P Voksne folk som ikke er hundevante er nesten verst.. hehe

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Mine hunder, mine regler. Spør de, så får de hilse. Men jeg dytter alltid Noah først fordi han er greiest. Dette til foreldrenes store fortvilelse. De synes jo Hermine er mer passe størrelse. Jeg må stadig forklare at hun er for voldsom. Om barna har grei holdning og virker trygge på hund får også H komme frem.

Erindrer en episode da H var bitteliten. Skulle lufte utenfor jobben og der var hauger av barn. Førsteklassinger. 20 unger kom stormende og skulle hilse. De flokket seg tett rundt oss. Fire lærere stod 5 meter unna og sa INGENTING. Jeg rakk ikke å reagere før vi var fullstendig omringet. Da var jeg glad for Noahen min. Han er ekstremt trygg mellom øra. Frallen følte seg trykket men før jeg rakk å si noe tråkket en liten frøken frem og sa høyt at de måtte flytte seg vekk for ellers kunne valpen bli redd og den voksne irritert. Søte barnet. Deretter sa hun at en og en fikk hilse om hundene ville.... herlig unge, og de andre hørte. Møtet ble positivt for alle og jeg skrøt av jenta og sa hun var superflink.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde i dag en 9 åring som var såkalt hundevant på besøk. Dvs, han var vant til voksne hunder, men ikke fryktelig lekne Puli valper , og han gjorde alt "feil"..

Han ble jo fryktelig spennende siden han syntes valpen var spennende, men samtidig ble litt småredd.

Da gikk jeg inn og styrte bikkja.

Hun tar ikke skade av å få beskjed om å ligge unna ungen selv om den spretter rundt og småhyler.

De ble venner.

Søskenbarna til A hadde litt av samme utfordringen , der gikk jeg også i hovedsak inn å styrte bikkja.

Unger er unger og det er et must at dyret oppfører seg selv om ungen ikke gjør det helt etter boka.

A vil etterhvert ha venner med hjem, og jeg forventer ikke at de har hundevett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg opplever ofte hysteriske foreldre som er redde /skeptiske hunder som overfører dette til ungene og gjør de usikre og rette. Barn er jo av natur nysgjerrige, men de preges jo også mye av foreldrene.

Mitt tantebarn er redd for å bli bitt, snakker mye om dette å bli bitt. (han er 4 år) Men han har aldri blitt bitt eller i nærheten av det, så en plass må han jo få det fra. Jo moren, det er HUN som er redd for å bli bitt og selvfølgelig smitter det over på ungen.

Også dette med å ikke ta i ting, ikke bli skitten, osv. (gjelder andre dyr) Redd for allergi, ja slike ting. Dette gjør barn lite vant til dyr, og det værste er når de blir holdt helt borte fra dem og aldri får lære samspillet med dyr. Det er veldig trist spør du meg.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff, jeg er nok litt slem, for jeg syns det der "kan jeg klappe hunden" blir litt masete innimellom, jeg. Alle unger skulle vært vokst opp med hund, så får de det inn med morsmelka hvordan de skal te seg. De ser på hund som en hverdagslig sak og maser seg ikke inn på alt som går forbi. Fin lov. Minst èn hund pr husstand!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde i dag en 9 åring som var såkalt hundevant på besøk. Dvs, han var vant til voksne hunder, men ikke fryktelig lekne Puli valper , og han gjorde alt "feil"..

Han ble jo fryktelig spennende siden han syntes valpen var spennende, men samtidig ble litt småredd.

Da gikk jeg inn og styrte bikkja.

Hun tar ikke skade av å få beskjed om å ligge unna ungen selv om den spretter rundt og småhyler.

De ble venner.

Søskenbarna til A hadde litt av samme utfordringen , der gikk jeg også i hovedsak inn å styrte bikkja.

Unger er unger og det er et must at dyret oppfører seg selv om ungen ikke gjør det helt etter boka.

A vil etterhvert ha venner med hjem, og jeg forventer ikke at de har hundevett.

Hvordan styrte du valpen? Og hva gjør du når du er opptatt selv?

Hos oss er det mange unger på besøk til stadighet, og jeg har verken tid eller mulighet til å "styre" valpen mens vi jobber i hagen, lager middag, og alt annet man prøver å få gjort når man ikke jobber. Jeg skjønner jo at dette er et "management-problem", men jeg er jammen ikke sikker på hvordan det skal løses. Jeg er dessverre en dårlig multitasker...

Heldigvis starter hverdagen igjen til uken. Da skal ungene i bhg/SFO på dagtid, og det blir begrenset antall timer å kontrollere valp/unger :D I ferien har det vært unger på besøk her 12 timer i døgnet... og det er for mye selv uten hund :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ang om foreldre burde venne barn til hunder er jeg litt sånn to-delt. På den ene siden så tenker jeg at min hund- mitt problem. Jeg skal ta hensyn, ingen skal måtte ta hensyn til meg på en måte. På den andre siden så er det jo så vanlig med hunder, at barn burde lære seg litt om hvordan hunder fungerer og hvordan de skal oppføre seg rundt de. Dette for sin egen del, og sin egen trygghet tenker jeg. Det er jo mange barn som er redd for hunder- og det skal de få lov til å være, men stakkars disse når de møter på løse hunder, for det er mange som har hundene løse og lar de løpe bort til gud og hvermann. Det er også hunder som smyger seg ut døra og drar på vift uten at dette betyr at eieren er så håpløs. Men kanskje er dette noe som burde inn i skolen? Noen gjør jo faktisk det, selv om det er problematisk med allergi osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...