Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Min staff-tispe på snart fire år, ble nylig angrepet av en Alaska Malamute, helt uten forvarsel. Før dette var hun trygg og god med både andre mennesker og dyr. Hun har aldri vist noe tegn til aggressivitet for andre hunder. Hun elsket å møte andre hunder, og ble sosialisert mye. Det var aldri noe problem med henne. Etter angrepet har hun endret seg. Nå er hun engstelig for å møte nye hunder, både tisper og hannhunder. Viser de noe tegn til aggresjon, svarer hun med samme mynt momentant, og angriper. Hun er jo en kamphund av rase, og veldig sterk, så det er skumle greier når hun først reagerer. Jeg er selv blitt nervøs når vi møter nye hunder, og vet at hun fanger opp dette. Nå er jeg nesten redd for at det kommer til å "gå galt" snart, med det mener jeg at hun virkelig skader en annen hund.

Hva gjør man for å få bukt med denne nervøsiteten og aggressive atferden? Hjelper det å sosialisere henne med mange hunder rett og slett, eller må man gå hardere til verks? Finnes det kurs man kan gå på? Vil jo ikke miste henne...hun er jo så utrolig snill, sånn egentlig ;)

Håper på gode tips!! Blir veldig takknemlig for det.... :)

Skrevet

Jeg må spørre .. hva mener du med "møte nye hunder"? Når reagerer de/hun med aggressivitet? Når de ser hverandre på avstand i bånd? Eller når de fysisk møtes i bånd eller løse?

  • Like 1
Skrevet

Du skriver at du ikke vil miste henne, hva mener du? Staff som angriper andre hunder er ikke akkurat sjeldent, det ligger godt forankret i de.

Det du gjør er å unngå å la henne treffe fremmede hunder. Gå tur sammen med de hun kjenner fra før. Og skal dere bli kjent med en ny hund så tar du det gradvis med turer i bånd i lag inntil dere ser at dette vil gå fint.

  • Like 1
Skrevet

Først og fremst må du få bukt med din usikkerhet. Det er ikke usannsynlig at din opplevelse av dette er en større del av problemet enn hennes.

Etter det er det bare en ting som gjelder og det er å sørge for at hun bare får omgås med trivelige hunder, slik at hun så langt det er mulig unngår nye hendelser og kan bygge opp trygghet. Det løses best med å treffe hunder både du og hunden kjenner og som dere vet er trivelige og at hunden din går over ens med/er trygg på. Andre møter kan gjøres i bånd (altså båndtur sammen,uten hilsing, ikke hilse i bånd). Og selvfølgelig kan man kontrolere situasjonen der man har mulighet. Ser du at det brygger til noe så er det bare å ta en timeout med en gang, og smeller det så gjelder det å få avbrutt og fortelle at det ikke er greit. Og er du så redd for at noe skal skje så er kanskje munnkurv et alternativ? (en slik som hunden kan åpne munnen og pese inni, ikke de som snurper igjen alt) Da er du jo i det minste trygg på at det ikke blir skader.

  • Like 2
Skrevet

Ikke la henne hilse på noen hunder som du ikke kjenner. Tren på passeringer. Er det vanskelig å passere hunder uten at det blir krøll, så begynn med litt god avstand til de passerende hundene.

Og så er det jo kjempeviktig at du ikke blir redd og usikker. Hvis du begynner å tvilholde nervøst i båndet når du passerer en hund, så er det med på å gjøre alt mye verre. Hunden plukker opp usikkerheten din med en gang, og vil reagere mye sterkere enn det den ville gjort om du er helt rolig. Lettere sagt enn gjort, men :)

Skrevet

Vår staffetispe på 2 år er også ei kruttønne (noe som kanskje ikke er helt uvanlig for rasen å være). Hun var superomgjengelig med ALT av hunder frem til hun var 1,5 år. Vi har vært veeeldig nøye med sosialisering og hadde et håp om å bevare hennes omgjengelighet. Men etter 3. løpetid og et par episoder med konflikter med andre tisper, har hun nå blitt en sinna dame. Hun går veldig fint sammen med foreldrene mine og svigers sine tisper, som hun har vokst opp med, men 90 % av fremmede tisper vi møter skal dø!! Hannhunder har det aldri vært noe problem med, men vi lar henne nå bare leke og være løs sammen med en 4-5 hannhunder vi kjenner godt. Altså hun får BARE være sammen med 6-7 andre hunder. Hilse på fremmede hunder, uansett kjønn, er en NEI-REGEL...!

Hun har i tillegg utagert en del i bånd ved passering av fremmede hunder og dette har vi jobbet masse med, går passeringskurs en dag i uken. Det hjelper en del, men møter hun utvalgte tisper i nabolaget er det full bitching... Hun er også litt usikker, men også VELDIG dominant. Knurrer sjelden, går bare rett på hvis hun får lyst og sjansen, dessverre!

En kjip side av staffen, men etter samtaler med diverse hundetrenere og erfarne hundefolk, lite man får gjort noe med. Har de først fått smaken på å sloss skjer det ofte noe med dem. Vi har valgt å forsone oss med at vi ikke har en hundepark-hund. Hun fungerer heldigvis godt med hunder hun kjenner og som vi stoler på. Utover dette er det lurt å fokusere på hundens selvtillit og atferd ved passering, dette er jo noe hunden bør mestre for at hundeholdet ikke skal bli helt pyton. Jobb masse med passering og sørg for at du og hunden din SAMMEN blir selvsikre i den situasjonen igjen :-)

Utover denne samkjønnsaggresjonen og stridslysten for dyr generelt, er de jo verdens nyyyydeligste vesner!! Sååå menneskeglade, lekne klovner, som du aldri vil kjede deg i lag med.. Bortsett fra den ene kjipe egenskapen er straffen virkelig den perfekte hund!!!

Skrevet

Vi har et par "fremmede" hunder som vi møter 2-4 ganger i året, øvrig familie som har tisper. Hunder som må fungere sammen, men som egentlig er en dårlig match. For å skape ro i stua går vi alltid tur med de i bånd først! Deretter tar vi hver vår hund og får dem til å legge seg litt unna hverandre. De får snuse på hverandre hvis de vil, men ser vi at en av dem blir utilpass, avbryter vi momentant. Lek, leker og felles kos går dårlig med disse hundene sammen, så vi sørger bare for at de ikke har noe særlig med hverandre å gjøre, da går det helt fint :-) Tur er nøkkelen til å få ro i "flokken".

Skrevet

Hvordan tør dere å ha hunder som dere er redde for at skal skade andre hunder? En ting en utagerende hunder som har det mest i kjeften, men her snakkes det om hunder som sier at "du skal dø" (iflg eier). Tar jeg dere for bokstavelig, eller hva skjer om disse hundene sliter seg og løper bort til hunder de skal "ta"?

Skrevet

Hva gjør man for å få bukt med denne nervøsiteten og aggressive atferden? Hjelper det å sosialisere henne med mange hunder rett og slett, eller må man gå hardere til verks? Finnes det kurs man kan gå på? Vil jo ikke miste henne...hun er jo så utrolig snill, sånn egentlig ;)

Håper på gode tips! Blir veldig takknemlig for det.... :)

Det er som tidligere skrevet viktig og få bukt med din egen usikkerhet, den smitter over på hunden. Jeg ville fortsatt og møte de hundene du vet hun går godt overens med, og ignorert alle andre. Dersom du ønsker og introdusere henne for nye hunder ville jeg tatt det veldig gradvis, dvs båndturer. Hvis tispen din viser utagerende atferd overfor forbipasserende ville jeg bare sagt "kutt ut" og dratt henne med videre, og brukt meg selv som sperre. Kort inn båndet, gå godt ut til siden og vis at du ikke vil hilse.

Min staff får ikke hilse på fremmede i bånd, aldri. Ikke har hun noe ønske om det heller.

Hvordan tør dere å ha hunder som dere er redde for at skal skade andre hunder? En ting en utagerende hunder som har det mest i kjeften, men her snakkes det om hunder som sier at "du skal dø" (iflg eier). Tar jeg dere for bokstavelig, eller hva skjer om disse hundene sliter seg og løper bort til hunder de skal "ta"?

Tror nok du leser litt for bokstavelig ;)

  • Like 1
Skrevet

Min staff-tispe på snart fire år, ble nylig angrepet av en Alaska Malamute, helt uten forvarsel. Før dette var hun trygg og god med både andre mennesker og dyr. Hun har aldri vist noe tegn til aggressivitet for andre hunder. Hun elsket å møte andre hunder, og ble sosialisert mye. Det var aldri noe problem med henne. Etter angrepet har hun endret seg. Nå er hun engstelig for å møte nye hunder, både tisper og hannhunder. Viser de noe tegn til aggresjon, svarer hun med samme mynt momentant, og angriper. Hun er jo en kamphund av rase, og veldig sterk, så det er skumle greier når hun først reagerer. Jeg er selv blitt nervøs når vi møter nye hunder, og vet at hun fanger opp dette. Nå er jeg nesten redd for at det kommer til å "gå galt" snart, med det mener jeg at hun virkelig skader en annen hund.

Hva gjør man for å få bukt med denne nervøsiteten og aggressive atferden? Hjelper det å sosialisere henne med mange hunder rett og slett, eller må man gå hardere til verks? Finnes det kurs man kan gå på? Vil jo ikke miste henne...hun er jo så utrolig snill, sånn egentlig ;)

Håper på gode tips! Blir veldig takknemlig for det.... :)

Alle rådene du har fått over er gode råd. Avstand under passeringer og ingen fremmede hunder er et fint sted å starte. det gjelder å ikke sette hunden i situasjoner der hun kan reagere.

I tillegg så er sosialisering mye mer enn å ha hundene løse sammen. Sosialisering er like mye det å ikke bry seg om at andre hunder eksisterer og det å gå sammen på tur uten å hilse.

Hvor i landet bor du? Da kan det være enklere å anbefale noen gode aktører som jobber med passeringer med positiv forsterkning :)
Skrevet

Bra skrevet!

Helt generelt - hvorfor starter ikke folk med det når de henter valpen på 8 uker lurer jeg på. I sær de som kjøper valp av en rase som ikke akkurat er kjent for å digge andre hunder av eget kjønn. Istedenfor kjører folk på med den "kjempeviktige sosialiseringen" (ironi) som går ut på at valpen skal hilse på alt mulig av snille bikkjer (som viser seg å ikke alltid være snille allikevel) helt til den kommer til pubertetsalderen da det viser seg at uuupsss, dette går jo ikke bra. Bikkja mi skal ta andre bikkjer, utagerer mot andre bikkjer osv osv.

Takk :)

ja, er enig her. Uten å generalisere eller stille noen i et dårlig lys, så er det fort gjort å gå på en smell når det gjelder sosialiseringsbiten. Samtidig er det jo litt hvordan man ønsker at hunden skal fungere. For min del er dette å ikke bry seg om andre hunder kjempeviktig, fordi jeg skal konkurrere med den, og orker ikke de skyhøye forventningene hunden får når den ser en annen hund, fordi den er vant til å få hilse.

Og; litt som du sier, de signalene vi ser hos valper som kan virke avstandsøkende (type «sjenert», litt usikkerhet i møte med andre hunder) kommer jo tilbake med dobbel styrke når hunden er ferdig med begge kjønnsmodningene og gjort seg erfaringer.

Det er jo en tøff jobb å trene på passeringer og alt det bringer med seg å ha en hund som reagerer på andre hunder, men jeg vil helt klart si at det er verdt det. For man lærer så innmari mye når man får en sånn hund som krever en hel del ekstra av eier. Det er jo ikke gunstig, hverken for hund eller eier å gå med sånt stress, men læringskurven er skyhøy.

  • Like 1
Skrevet
Bra skrevet! Helt generelt - hvorfor starter ikke folk med det når de henter valpen på 8 uker lurer jeg på. I sær de som kjøper valp av en rase som ikke akkurat er kjent for å digge andre hunder av eget kjønn. Istedenfor kjører folk på med den "kjempeviktige sosialiseringen" (ironi) som går ut på at valpen skal hilse på alt mulig av snille bikkjer (som viser seg å ikke alltid være snille allikevel) helt til den kommer til pubertetsalderen da det viser seg at uuupsss, dette går jo ikke bra. Bikkja mi skal ta andre bikkjer, utagerer mot andre bikkjer osv osv.
En annen ting, som ikke har noe med ts og gjøre, er at mange som kjøper staff feks tror at de skal omvende rasen med valpen sin. De sosialiserer både mye og riktig, men allikevel snur temperamentet når hunden blir kjønnsmoden. Og så blir de SÅ overrasket og skuffet, for sånn hadde de jo ikke tenkt at DERES Staff skulle bli! Jeg hører så mange som sier at deres Staff var såå sosial når den var ung... Og så har den forandret seg helt, men i realiteten er den kanskje ikke utypisk i det hele tatt. Noen burde tenke litt mer før de kjøper enkelte raser. Det jeg prøver å si er at samme "problem" kan ha forskjellig størrelse hos forskjellige eiere.
  • Like 1
Skrevet

Hvordan tør dere å ha hunder som dere er redde for at skal skade andre hunder? En ting en utagerende hunder som har det mest i kjeften, men her snakkes det om hunder som sier at "du skal dø" (iflg eier). Tar jeg dere for bokstavelig, eller hva skjer om disse hundene sliter seg og løper bort

til hunder de skal "ta"?

Det var litt satt på spissen du ;-)

Skrevet

.. tegn til aggresjon, svarer hun med samme mynt momentant, og angriper. Hun er jo en kamphund av rase, og veldig sterk, så det er skumle greier når hun først reagerer. Jeg er selv blitt nervøs når vi møter nye hunder, og vet at hun fanger opp dette. Nå er jeg nesten redd for at det kommer til å "gå galt" snart, med det mener jeg at hun virkelig skader en annen hund.

Du skriver at du ikke vil miste henne, hva mener du? Staff som angriper andre hunder er ikke akkurat sjeldent, det ligger godt forankret i de.

Det du gjør er å unngå å la henne treffe fremmede hunder. Gå tur sammen med de hun kjenner fra før. Og skal dere bli kjent med en ny hund så tar du det gradvis med turer i bånd i lag inntil dere ser at dette vil gå fint.

Vår staffetispe på 2 år er også ei kruttønne (noe som kanskje ikke er helt uvanlig for rasen å være). Hun var superomgjengelig med ALT av hunder frem til hun var 1,5 år. Vi har vært veeeldig nøye med sosialisering og hadde et håp om å bevare hennes omgjengelighet. Men etter 3. løpetid og et par episoder med konflikter med andre tisper, har hun nå blitt en sinna dame. Hun går veldig fint sammen med foreldrene mine og svigers sine tisper, som hun har vokst opp med, men 90 % av fremmede tisper vi møter skal dø! Hannhunder har det aldri vært noe problem med, men vi lar henne nå bare leke og være løs sammen med en 4-5 hannhunder vi kjenner godt. Altså hun får BARE være sammen med 6-7 andre hunder. Hilse på fremmede hunder, uansett kjønn, er en NEI-REGEL...!

Hun har i tillegg utagert en del i bånd ved passering av fremmede hunder og dette har vi jobbet masse med, går passeringskurs en dag i uken. Det hjelper en del, men møter hun utvalgte tisper i nabolaget er det full bitching... Hun er også litt usikker, men også VELDIG dominant. Knurrer sjelden, går bare rett på hvis hun får lyst og sjansen, dessverre!

En kjip side av staffen, men etter samtaler med diverse hundetrenere og erfarne hundefolk, lite man får gjort noe med. Har de først fått smaken på å sloss skjer det ofte noe med dem. Vi har valgt å forsone oss med at vi ikke har en hundepark-hund. Hun fungerer heldigvis godt med hunder hun kjenner og som vi stoler på. Utover dette er det lurt å fokusere på hundens selvtillit og atferd ved passering, dette er jo noe hunden bør mestre for at hundeholdet ikke skal bli helt pyton. Jobb masse med passering og sørg for at du og hunden din SAMMEN blir selvsikre i den situasjonen igjen :-)

Utover denne samkjønnsaggresjonen og stridslysten for dyr generelt, er de jo verdens nyyyydeligste vesner! Sååå menneskeglade, lekne klovner, som du aldri vil kjede deg i lag med.. Bortsett fra den ene kjipe egenskapen er straffen virkelig den perfekte hund!!

Det var litt satt på spissen du ;-)

Ja, det kan du kanskje si, men jeg baserte jo spørsmålene i stor grad på det du skrev, samt et par andre innlegg. Jeg håper virkelig at dere som har sånne hunder har full kontroll ... Nå ble jo spørsmålene mine besvart av @Teserere med at jeg leser det som er skrevet om staff for bokstavelig, så da har vel staffene det mest i kjeften ;-)

Skrevet

Jeg tenkte hovedsakelig på mitt utsagn om at fremmede tisper skal dø... Det var satt veldig på spissen og inneholdt en neve overdriving!! Som hundeeier skal man jo selvfølgelig ha full kontroll uansett rase :-)

Skrevet

Jeg kunne nok skrevet denne setningen litt annerledes. "Staff som angriper andre hunder er ikke akkurat sjeldent, det ligger godt forankret i de." Det hender jeg kaller det at de liker å plassere skapet. Altså, de blir bardus og går på for å vise hvem som bestemmer. Mye støy og lite ull som regel, men de kan være bus på for å legge den andre hunden i bakken.

Dere som har hunder som ikke er kjent for dette lurer på hvorfor vi vil ha slike hunder. Tja, jeg har boxer som nok er ganske lik staff når det gjelder å ha kort lunte og liker å vise hvem som er sjefen. Jeg liker at de er litt "PÅ" om jeg kan si det slik. Det skal være litt krutt i hunden etter min mening. Men man må være sitt ansvar bevist når man har slike hunderaser, helt klart.

  • Like 2

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...