Gå til innhold
Hundesonen.no

Valp og hund fra før?


Elise Andersen
 Share

Recommended Posts

Jeg har en 2 år gammel hannhund(Dexter) og vi har nå anskaffet oss en valp på 8 uker :) de hilste veldig bra i starten, men Dexter virker noe usikker og går unna når valpen kommer. Men samtidig er han nysgjerrig og er titt og ofte borte og snuser på valpen og lar valpen snuse og utforske på han. Jeg er bare nysgjerrig på andres erfaringer og evt. råd i forhold til en valp i hus når man har en hund fra før..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er helt vanlig.

Gi ''gamle hunden'' litt ekstra tid, og stopp gjerne valpen om den er plagsom. La den eldste hunden få mulighet til å trekke seg unna når den vil. Etter noen dager så er de nok mer trygge på hverandre.

Det tar tid å bli kjent, også for hunder :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er helt vanlig.

Gi ''gamle hunden'' litt ekstra tid, og stopp gjerne valpen om den er plagsom. La den eldste hunden få mulighet til å trekke seg unna når den vil. Etter noen dager så er de nok mer trygge på hverandre.

Det tar tid å bli kjent, også for hunder :)

Takk for svar :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg fikk valp i fjor sommer ville den da 4 årige hunden min bare være på soverommet i to uker - han ville ikke være på stua sammen med valpen :P Tror han rett og slett ble litt redd av de bråe bevegelsene, haikjeften og det høye lydnivået :P Gikk seg til, men det tok sin tid. Vi valgte å skjerme eldstehunden slik at han fikk alenetid, etterhvert ville han selv være mer og mer sammen med oss på stua igjen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en 2 år gammel hannhund(Dexter) og vi har nå anskaffet oss en valp på 8 uker :) de hilste veldig bra i starten, men Dexter virker noe usikker og går unna når valpen kommer. Men samtidig er han nysgjerrig og er titt og ofte borte og snuser på valpen og lar valpen snuse og utforske på han. Jeg er bare nysgjerrig på andres erfaringer og evt. råd i forhold til en valp i hus når man har en hund fra før..

Helt normalt! Regn med at den voksne hunden behandler den yngre som en bytting de første dagene :) De venner seg fort til hverandre og snart er den voksne blitt vant til at den er der, og det er som om valpen alltid har vært tilstede i huset.

Jeg har to hunder med litt over et års aldersforskjell. De aller første dagene etter at hannhund-valpen kom i hus, unngikk tispen vår valpen som om han luktet død og plage. Hvis hun lå et sted og han kom diltende bort og prøvde å legge seg inntil henne, bråreiste hun seg og stakk avgårde og la seg et annet sted. Denne valpen var rar, synes hun, fremmed og måtte unngåes. Hun sendte han blikk som tydet på at hun synes han var snåleste og rareste hun hadde sett i hele sitt liv.

Det gikk en ukes tid med denne atferden, ikke fullt en uke en gang, og så begynte vi å se de første tegnene på godkjennelse :-) Hun begynte å leke med valpen, hun flyttet seg ikke lenger når den kom, og hun kunne sitte side om side med den og tigge mat.

De begynte å følge med på hva den andre gjorde, hundene i mellom, og etterhvert fotfulgte de hverandre rundt og kopierte hverandre, og snart ble de beste venner. Det beste vennskapet kom når valpen var ferdig med den første kjønnsmodningen og begynte å bli litt voksen. De lekte mye da, når valpen var yngre, men å gå side om side som bestevenner overalt begynte de med som voksne.

Tror begge mine kom ferdig utstyrt med av-knapp når det gjaldt lek, for det var aldri noen grunn for meg til inngripen i leken deres. Den styrte de helt fint selv. Det var ingen som gikk over streken og valpen lekte høflig uten å bite for hardt i den voksne hunden, akkurat som tispen gjorde med oss når hun var valp. Begge mine ble servert fiks ferdige med super bitehemming.

Mine to er de aller beste venner og det har aldri vært noe kniving mellom dem overhodet.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har en tre år gammel wachtelhund, og hun var skeptisk og litt brå mot valpen første dagen. Men går bedre dag for dag nå.

SÅ bra :) ja vi får bare ta tida til hjelp.. vil jo helst at den "gamle hunden" skal føle like stor frihet som før selv med en liten valp i hus ! Som sagt over de må jo bli kjent..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt normalt! Regn med at den voksne hunden behandler den yngre som en bytting de første dagene :) De venner seg fort til hverandre og snart er den voksne blitt vant til at den er der, og det er som om valpen alltid har vært tilstede i huset.

Jeg har to hunder med litt over et års aldersforskjell. De aller første dagene etter at hannhund-valpen kom i hus, unngikk tispen vår valpen som om han luktet død og plage. Hvis hun lå et sted og han kom diltende bort og prøvde å legge seg inntil henne, bråreiste hun seg og stakk avgårde og la seg et annet sted. Denne valpen var rar, synes hun, fremmed og måtte unngåes. Hun sendte han blikk som tydet på at hun synes han var snåleste og rareste hun hadde sett i hele sitt liv.

Det gikk en ukes tid med denne atferden, ikke fullt en uke en gang, og så begynte vi å se de første tegnene på godkjennelse :-) Hun begynte å leke med valpen, hun flyttet seg ikke lenger når den kom, og hun kunne sitte side om side med den og tigge mat.

De begynte å følge med på hva den andre gjorde, hundene i mellom, og etterhvert fotfulgte de hverandre rundt og kopierte hverandre, og snart ble de beste venner. Det beste vennskapet kom når valpen var ferdig med den første kjønnsmodningen og begynte å bli litt voksen. De lekte mye da, når valpen var yngre, men å gå side om side som bestevenner overalt begynte de med som voksne.

Tror begge mine kom ferdig utstyrt med av-knapp når det gjaldt lek, for det var aldri noen grunn for meg til inngripen i leken deres. Den styrte de helt fint selv. Det var ingen som gikk over streken og valpen lekte høflig uten å bite for hardt i den voksne hunden, akkurat som tispen gjorde med oss når hun var valp. Begge mine ble servert fiks ferdige med super bitehemming.

Mine to er de aller beste venner og det har aldri vært noe kniving mellom dem overhodet.

Åh så fint og langt svar.. veldig betryggende. Er vel litt slik Dexter oppfører seg nå.. piler avgårde, men samtidig er det helt ok å ha valpen i nærheten i noen situasjoner..!! Takk for betryggende ord.. da tar vi tiden til hjelp og lar de finne ut av dette på egenhånd:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mistenker at mange voksne hunder reagerer slik fordi det blir for "smått" . Jeg har også opplevd dette med voksen hannhund og ny valp.

Han virket rett og slett redd valpen de første dagene, jeg tror det var fordi han var redd for å gjøre noe galt rett og slett.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...