Gå til innhold
Hundesonen.no

Har det klikka for meg -


Gjest
 Share

Recommended Posts

….eller er det normalt? Jeg var innom en dyrebutikk i går, og ble rett og slett litt dårlig av å se store øgler bli holdt i bittesmå klamme glassbur. Greit, jeg skjønner jo at sentralnervesystemet mitt synes en fluffy kanin er ultra-søt og jeg får lyst å redde den, men nå inngår også disse «ekle» dyrene i min dårlige samvittighet. Slangene, som stort sett var mais-snoker (?), lå bare i en krøll uten noe bevegelser. De hadde også en stor helsikkes paddefrosk av noe slag, på 1,1 kilo (!) og den var like stor som halve glassburet (akvariet) den var i. Hvilket liv er det?! Selv for en ekkel padde, jeg fikk helt vondt i meg. Og som om ikke disse terrestriale dyrene hadde gnagd nok på min samvittighet, så kom vi videre til fiskeavdelinga. Her hadde de rokker som svømte i et bittelite akvarium, antakeligvis av typen motoro. De svømte stadig vekk «mot» glasset, før de la seg ned i sanden og prøvde å filtrere (?) - for deretter å svømme opp og mot glasset igjen. Det var helt fælt å se på, mens mannen min bare mobba meg for å være veikhjerta og teit.

Er jeg det? Er det overdrevet å synes synd på to ferskvannsrokker plassert i en liten tank, de får en prislapp (forøvrig 1900,- SEK) og that's their lives.... Jeg har fått fullstendig avsmak for alt som heter akvarium og dyreparker, uten at jeg tror jeg er PETA/NOAH på det. Jeg fikk til og med dårlig samvittighet når jeg trampa på noen maur i går. Det er litt som gravitasjonskraften og magnetisme for meg, det er åpenbart og en selvfølge, dette er individer med egenverdi. Jeg ble litt kvalm av tanken på at her stod jeg og bare skivsa små autonome vesener som ikke hadde gjort meg noe annet (enn å ødelegge idyllen på plattingen hvor jeg ville sole meg, det endte opp med at jeg gikk inn :P ).

Jeg føler meg ikke «bedre enn andre» eller noe sånn, tvert i mot føler jeg meg egentlig litt uglesett og rar. Men vil/kan man egentlig gjøre noe med sin egen personlighet? Vet ikke helt hvor jeg vil, måtte bare lufte noen tanker. Er det flere som er som meg her? Hvordan håndterer dere samvittigheten? Hvordan slippe å gå konstant rundt å føle at menneskeheten bare fortærer alt som er rundt seg med økonomisk griskhet som motivasjon?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner meg igjen, og får egentlig vondt av alle dyr som må leve i bur/akvarium/monter. Det er ikke naturlig, og jeg kan ikke forestille meg at de kan få utløp for sine naturlige behov når de må begrenses til å leve på et så lite område. For min del så kan jeg ikke tenke for mye på det, da drar jeg bare meg selv ned. Mennesker er jævlige mange ganger, og jeg kan bare ikke fokusere for mye på det, da ødelegger jeg meg selv for ingenting.

Angående og tråkke på maur og slikt så gjør jeg aldri det med vilje, men tenker ikke mye over det om det skulle skje. Ser mer på det som en del av naturen - om det ikke er mennesker som tråkker på en maur, så er det en hund, en katt, et rådyr osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er helt enig i alt du skriver, og spesielt etter at jeg så Blackfish-dokumentaren har jeg tenkt mye på dette. Hvordan vi mennesker i det hele tatt får oss til å behandle andre levende skapninger på denne måten vi gjør, både for mat og fornøyelse. Helt kvalmt :/

Lenke til kommentar
Del på andre sider

….eller er det normalt? Jeg var innom en dyrebutikk i går, og ble rett og slett litt dårlig av å se store øgler bli holdt i bittesmå klamme glassbur. Greit, jeg skjønner jo at sentralnervesystemet mitt synes en fluffy kanin er ultra-søt og jeg får lyst å redde den, men nå inngår også disse «ekle» dyrene i min dårlige samvittighet. Slangene, som stort sett var mais-snoker (?), lå bare i en krøll uten noe bevegelser. De hadde også en stor helsikkes paddefrosk av noe slag, på 1,1 kilo (!) og den var like stor som halve glassburet (akvariet) den var i. Hvilket liv er det?! Selv for en ekkel padde, jeg fikk helt vondt i meg. Og som om ikke disse terrestriale dyrene hadde gnagd nok på min samvittighet, så kom vi videre til fiskeavdelinga. Her hadde de rokker som svømte i et bittelite akvarium, antakeligvis av typen motoro. De svømte stadig vekk «mot» glasset, før de la seg ned i sanden og prøvde å filtrere (?) - for deretter å svømme opp og mot glasset igjen. Det var helt fælt å se på, mens mannen min bare mobba meg for å være veikhjerta og teit.

Er jeg det? Er det overdrevet å synes synd på to ferskvannsrokker plassert i en liten tank, de får en prislapp (forøvrig 1900,- SEK) og that's their lives.... Jeg har fått fullstendig avsmak for alt som heter akvarium og dyreparker, uten at jeg tror jeg er PETA/NOAH på det. Jeg fikk til og med dårlig samvittighet når jeg trampa på noen maur i går. Det er litt som gravitasjonskraften og magnetisme for meg, det er åpenbart og en selvfølge, dette er individer med egenverdi. Jeg ble litt kvalm av tanken på at her stod jeg og bare skivsa små autonome vesener som ikke hadde gjort meg noe annet (enn å ødelegge idyllen på plattingen hvor jeg ville sole meg, det endte opp med at jeg gikk inn :P ).

Jeg føler meg ikke «bedre enn andre» eller noe sånn, tvert i mot føler jeg meg egentlig litt uglesett og rar. Men vil/kan man egentlig gjøre noe med sin egen personlighet? Vet ikke helt hvor jeg vil, måtte bare lufte noen tanker. Er det flere som er som meg her? Hvordan håndterer dere samvittigheten? Hvordan slippe å gå konstant rundt å føle at menneskeheten bare fortærer alt som er rundt seg med økonomisk griskhet som motivasjon?

Jupp, kjenner meg godt igjen..

Kan i perioder skamme meg fryktelig over min egen art hvor egoismen råder..

Jeg kan telle på en hånd hvor mange personer jeg kjenner som faktisk er villige til å faktisk ofre noe for andre skapninger selv om det ikke gagner dem selv på noen måte.. de aller fleste er kun opptatt av seg og sine og gir blaffen i de svakeste.

Mitt eneste råd er å prøve å glemme, prøve å unngå det vondt og late som det ikke skjer... samtidig som du prøver å gjøre det DU kan for å gjøre verden et litt bedre sted for skapningene som ikke har noen rettigheter.

Det krever mot å være den som faktisk sier i fra når man ser urett, selv når alle andre står og ser ned i bakken. Og det krever mot være den som faktisk prøver å hjelpe til når alle andre ler.. jeg har selv blitt utledd maange ganger, da må man bare være sikker på sine egne verdier og vite i sitt hjerte at det er du som gjør det rette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Puh, godt noen kjenner seg igjen :P Jeg filosoferte over det på bussen i dag og jeg konkluderte med at jeg må få mer input på saken :P

Angående og tråkke på maur og slikt så gjør jeg aldri det med vilje, men tenker ikke mye over det om det skulle skje. Ser mer på det som en del av naturen - om det ikke er mennesker som tråkker på en maur, så er det en hund, en katt, et rådyr osv.

Ja, den er jeg enig i. Men jeg trampet på de med ondsinnet vilje, fordi jeg ble så lei av at de vandra rundt på stolen min. Så fikk jeg dårlig samvittighet og måtte kapitulere. Og innså at god damn, den samvittigheta mi har blitt bra velutvikla i det siste.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På en skoletur i skogen på barneskolen var det en jente som klistret levende insekter til et ark med teip så de hang der og sprellet. Jeg syntes det var fælt å se på så jeg ba henne ikke gjøre det, men da ble det jo bare mer gøy. Så derfor snappet jeg arket til meg og løp min vei for å befri insektene. Jenta ble rasende og det ble krangel osv. Men det ordnet seg tilslutt mellom oss, hun sa faktisk unnskyld til meg. :)

Så var det fettern min som syntes det var gøy å putte en levendefanget ørret i akvariet sitt for å se hva som skjedde mellom den og gullfiskene. (Postet bilder på facebook.) Neste morgen var den død. Folk syntes det var morsomt, det syntes definitivt ikke jeg.

Har nok klikka for meg for lenge siden...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Yellow

Jeg er den som alltid plukker frosk og snegler med hus vekk fra veien jeg går når jeg ser det, og som brukte en tid på jobb for å lete etter flere store snegler i skolegården (de med hus, de uten rører jeg ikke) for å sikre unna ungene, så jeg kjenner meg igjen om å ha empati med det meste, ja, selvom jeg blir sett på som skrudd av de fleste.

Hvor er det du bor hen siden du så dette? Er imot dyrebutikker som selger dyr generelt, jeg, da, ingen regler på hvem som får og mye jeg har sett der er bare trist i Norge og, både med hvordan de har det og hvem som kjøper. Så jeg personlig kunne aldri ha jobbet i dyrebutikk som selger dyr og kommer aldri igjen til å kjøpe dyr der (gjort det som yngre).

Er veldig i tvil ang dyreparken i Kr.sand, tradisjon for familien å dra dit nesten hvert år og virker jo egentlig som om de har det greit, men er jo noe som har kommet ut om avliving og slik som virkelig kun er business som gir meg liv avsmak og...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er den som alltid plukker frosk og snegler med hus vekk fra veien jeg går når jeg ser det, og som brukte en tid på jobb for å lete etter flere store snegler i skolegården (de med hus, de uten rører jeg ikke) for å sikre unna ungene, så jeg kjenner meg igjen om å ha empati med det meste, ja, selvom jeg blir sett på som skrudd av de fleste.

Hvor er det du bor hen siden du så dette? Er imot dyrebutikker som selger dyr generelt, jeg, da, ingen regler på hvem som får og mye jeg har sett der er bare trist i Norge og, både med hvordan de har det og hvem som kjøper. Så jeg personlig kunne aldri ha jobbet i dyrebutikk som selger dyr og kommer aldri igjen til å kjøpe dyr der (gjort det som yngre).

Er veldig i tvil ang dyreparken i Kr.sand, tradisjon for familien å dra dit nesten hvert år og virker jo egentlig som om de har det greit, men er jo noe som har kommet ut om avliving og slik som virkelig kun er business som gir meg liv avsmak og...

Gud, som jeg kjenner meg igjen i det. Husker jeg redda sånne svarte snegler fra å bli påkjørt av biler i en bakke litt nedenfor besteforeldrene mine hvert år. Er enda skyldig deluxe i å samle sammen meitemark som har forvilla seg inn på parkeringsplasser/store asfalterte områder - og så slippe de ut i skogen. Folk tror sikkert jeg er helt mentalt retardert der jeg løper rundt og plukker meitemark, men får bare helt overveldende behov for å redde de. Hadde jeg likt det om noen ikke hjalp meg om jeg trengte hjelp? Nei, derfor bør jeg hjelpe de.

Jeg bor utenfor Stockholm i Sverige, så det er nok slik at det er lovlig å selge mer eksotiske dyr i dyrebutikker her i Svealand...

Ang dyreparker er jeg forsåvidt enig i at Kristiansand dyrepark antakeligvis ikke er verdens verste sted, men samtidig er det noe med teorien bak. Løver, tigre og eksotiske dyr er ikke skapt for å løpe rundt i snø. Hvorfor skal de det, for at barn som ikke vet bedre skal stå å klappe i hendene mens de blir indoktrinert med at mennesker står på denne siden og dyra er på andre siden. Og dyr er bare til underholdning... Jeg ble selv tatt til dyreparken i kristiansand når jeg var 6 år, men i dag ville jeg ikke tatt mine barn dit. Da ville jeg tatt en hvalsafari, en skogstur, og vist barnet mitt skogsfugl, skogsdyr, etc... Vil man se løver går det helt fint å dra til Afrika også, og se de der de hører til, etc. Det er sunne verdier synes jeg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner meg igjen! Vi har maur inne for tiden, som krabber på kjøkkenbenken. Og da må jeg jo bare ta de, jeg kan ikke ha de inne sånn. Det er like før jeg setter meg ned og ber en siste bønn for mauren når den er død, jeg synes det er så trist. Ødelagt for lenge siden, ja..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er selv reptilentusiast, og jeg får helt vondt inni meg av hvordan man oppbevarer dem i dyrebutikker. Det er jo bare det det er - oppbevaring. Jeg har hatt en gekko selv, og han hadde god plass og riktige forhold. Et sånt terrarium eller akvarium skal være et pent, dekorativt møbel, ikke bare en oppbevaringsboks.

Jeg er også typen som løfter edderkopper ut istedenfor å mose dem, til mine søskens og venners store skrekk.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er selv reptilentusiast, og jeg får helt vondt inni meg av hvordan man oppbevarer dem i dyrebutikker. Det er jo bare det det er - oppbevaring. Jeg har hatt en gekko selv, og han hadde god plass og riktige forhold. Et sånt terrarium eller akvarium skal være et pent, dekorativt møbel, ikke bare en oppbevaringsboks.

Jeg er også typen som løfter edderkopper ut istedenfor å mose dem, til mine søskens og venners store skrekk.

Særlig den frosken var helt ekstremt.... Skulle hatt mobil med meg og tatt bilde av det. Usedvanlig uhyggelig. Det er snakk om et lite "terrarium", kanskje 40x20 cm. Og frosken var 1,1 kg (det stod på en lapp på terrariet). Den fylte opp minst halve grunnarealet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syklet hjem over en lang strand:

Ramberg-strand_740x334.JPG

oppigjennom hele oppveksten når jeg ville spare tid og ikke gadd å sykle veien hjem fra skolen.

På høsten lå det alltid maaaaaaaaaaaaaaaaasssssssssssseeeeeee krabber på stranden som hadde skyllet opp med uværet... Jeg hadde en stor kurv på sykkelen og pakket så mange krabber jeg fikk plass til oppi kurven og lirket en og en ut for å slippe de ut i fjæra nedenfor huset. De kleip meg og holdt et sabla liv... Men det er vel takken man får hos en krabbe :lol:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...