Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg også. Kan være alt fra neste dag til noen mnd. Fikk ny valp med krabbebaby både nr 1 og nr 2.

Hvordan gikk det, hvor gammel var babyen?

Hva gjorde du med valpebiting, og generell oppførsel? Eller en nysgjerrig baby som krabber, og ikke forstår nei-konseptet?

Skrevet

Hvordan gikk det, hvor gammel var babyen?

Hva gjorde du med valpebiting, og generell oppførsel? Eller en nysgjerrig baby som krabber, og ikke forstår nei-konseptet?

Første babyen var 6 mnd gammel når valpen som var 8 uker kom i hus. Gang nr to var baby 6 mnd gammel når valpene vi hadde ble født, og 7-8 mnd når de ble aktive.

Første gangen var veldig problemfrit... Hadde jeg ikke tid til å følge med på valp/baby hele tiden så skilte jeg dem, valpen på kjøkkenet (Vi hadde åpen kjøkken/stue løsning så vi hadde grønne kompostgrinder. Så valpen så oss men fikk fred. Det var TOTALT forbud mot å lugge/dra valpen i pelsen/plage valpen, samme om ungen skjønner nei eller ei, det var MITT ansvar å passe på at det ALDRI skjedde.

Tror jeg gjorde det samme på gang nr to, bare da var det mange mange flere små valper, men veldig mye kortere ladetid ;)

Egentlig så tenkte vi sliten valp = mindre hyss. Unge som blir aktivisert og ikke ræler rundt på egenhånd hjemme = mindre sjans for at det skjer noe med valpen. Jeg var med hele tiden, og vi var mye ute. Vi har vært KJEMPEstrenge på dette med at det skal aldri skje noe med valpene/hundene våre og barna i negativ forstand. Hundene skal tåle slikt, men de skal slippe å oppleve det.

Det var like uaktuelt å bruke babyen som tyggeleken som å bruke valpen som draleke :P Vi var konsekvente den veien også, og når det kom til generell oppførsel så var jo det noe vi lærte valpen. Brukte timeout oppi i grind, passet på at valpen ikke ble overstimulert og var flinke til å ha ro. Hundene mine har aldri fått lov til å leke inne, så det var ting vi uansett gjorde ute. Brukte masse av tid hver dag på sosialisering og miljøtrening ute, med baby og valp(er).

  • Like 1
Skrevet

Første babyen var 6 mnd gammel når valpen som var 8 uker kom i hus. Gang nr to var baby 6 mnd gammel når valpene vi hadde ble født, og 7-8 mnd når de ble aktive.

Første gangen var veldig problemfrit... Hadde jeg ikke tid til å følge med på valp/baby hele tiden så skilte jeg dem, valpen på kjøkkenet (Vi hadde åpen kjøkken/stue løsning så vi hadde grønne kompostgrinder. Så valpen så oss men fikk fred. Det var TOTALT forbud mot å lugge/dra valpen i pelsen/plage valpen, samme om ungen skjønner nei eller ei, det var MITT ansvar å passe på at det ALDRI skjedde.

Tror jeg gjorde det samme på gang nr to, bare da var det mange mange flere små valper, men veldig mye kortere ladetid ;)

Egentlig så tenkte vi sliten valp = mindre hyss. Unge som blir aktivisert og ikke ræler rundt på egenhånd hjemme = mindre sjans for at det skjer noe med valpen. Jeg var med hele tiden, og vi var mye ute. Vi har vært KJEMPEstrenge på dette med at det skal aldri skje noe med valpene/hundene våre og barna i negativ forstand. Hundene skal tåle slikt, men de skal slippe å oppleve det.

Det var like uaktuelt å bruke babyen som tyggeleken som å bruke valpen som draleke :P Vi var konsekvente den veien også, og når det kom til generell oppførsel så var jo det noe vi lærte valpen. Brukte timeout oppi i grind, passet på at valpen ikke ble overstimulert og var flinke til å ha ro. Hundene mine har aldri fått lov til å leke inne, så det var ting vi uansett gjorde ute. Brukte masse av tid hver dag på sosialisering og miljøtrening ute, med baby og valp(er).

Flott svar, og tusen takk! Ble det da mye tid alene på valpen inne, eller var dere stort sett ute hele dagen? Og beklager det litt teite spørsmålet, det er ikke sarkastisk ment: Er du et supermenneske, eller tenker du at dette er gjennomførbart for normale, hundevante personer, som er opptatt av både barn og hunders vel ..?

Skrevet

Flott svar, og tusen takk! Ble det da mye tid alene på valpen inne, eller var dere stort sett ute hele dagen? Og beklager det litt teite spørsmålet, det er ikke sarkastisk ment: Er du et supermenneske, eller tenker du at dette er gjennomførbart for normale, hundevante personer, som er opptatt av både barn og hunders vel ..?

Neida ingen supermenneske :lol:

Det er helt gjennomførbart for normale hundevante personer HVIS man er innstilt på at det er litt jobb over en kort periode :) Heldigvis så går den perioden over. Begge mine barn sov en god del, og da ble det tid jeg brukte på valpen alene (Men det igjen var også bare veldig korte perioder, for valper når de er som små sover en god del de også :P ) Vår vanskeligste oppgave ble alenehjemmetrening. Jeg har flere hunder, men er glad i å ha en "innføring" med hver hund til å klare seg helt alene for det, så det ble min mest tricky bit.

Men det var ingen walk in the park altså, jeg var ganske sliten innimellom, men var skikkelig verdt det! Hadde gjort det igjen lett (vel, jeg gjorde jo det- med et helt valpekull :P ) Og vi var ikke SÅ mye ute egentlig, men var ute i korte omganger med baby og hund i nærområde/hagen/lignende :) Jeg brukte også mye frosne kong med v&h, frossne margbein, tørrfor i tomflaske og sånt for å underholde valpen når det var babytid-husarbeid og lignende.

Skrevet

Scenario:

Du (hundevant person) mister hunden din, og har en baby på ca. et halvt år, som har begynt krabbingen. Når kjøper du valp igjen?

Begrunn gjerne svaret.

Når babyen vår var et halvt år ville vi ikke ha skaffet ny hund om vi hadde mistet hundene våre da. Vi hadde ikke noe overskudd igjen og var utslitt av søvnmangel. Dette er jo individuelt fra familie til familie. Antagelig ville vi først når babyen ble 1 år hatt overskudd til å tenke på det, og hvis vi hadde funnet noe bra hadde vel valpen kommet nå i disse tider når babyen er mellom 15 - 18 mndr engang. :)

Dette et tenkt scenario utifra vår situasjon. Syntes datteren vår begynner å skjønne mer av hva som er lov og ikke nå også. Når det er sagt så er jeg utrolig glad for at vi har hatt hundene hele veien, de har vært gull verd. Men mye lettere med voksne hunder enn med valp er min personlige mening. :)

Skrevet

Ja, det spørs veldig på hva slags situasjon man er i forhold til barnet. Som sagt, jeg hadde lett gjort det igjen hvis vi hadde fått en baby som våre to første barn og angrer ikke overhode :)

Skrevet

Takk for svar alle sammen. Får gå i tenkeboksen. Men er i hvert fall langt mer oppløftende svar her enn andre steder jeg har sett. Der mente de type 3-5 år, og vurderte du noe før det, var du egoistisk og kom til å ende opp med ødelagt hund/bittskadebaby.

  • Like 1
Skrevet

Mi lille datter er veldig real.. Ikke at hun sover masse, men greit nok, men er veldig blid og fornøyd hele tiden. Hun er nå 4 mnd (nesten) og jeg henter hjem en valp om 6 uker. og jeg har to hunder ifra før..

Men det finnes ingen fasitsvar på dette..Det er veldig avhengig av hvordan man bor, hvordan babyn er, hvilken rase og hvilken type person man er.. Gjør det du føler er rett og vær ærlig me deg selv.

  • Like 1
Skrevet

Babyen min var nok "litt" mer krevende enn Lill sine, men mtp at man faktisk er i permisjon så ser jeg at det ville vært lettere da enn hvis jeg skulle vært alene med valp, barn og jobb.

Heldigvis har jeg en hundeglad sambo, hvis ikke hadde valp vært uaktuelt frem til kidden var 8-9 år. Minst.

Det er få perioder av livet man er hjemme 24/7, sånn sett er babyperioden gull å få valp på vil jeg tro.

Når hverdagen kommer og man er på et stramt tidsskjema krever ting fryktelig mye mer planlegging og overskudd.

Skrevet

Babyen min er 9 mnd, og vi hadde nok ikke kjøpt ny valp nå om vi mistet våre. Hvertfall ikke om valpen skulle være eneste hund, jeg syns det er 100 ganger lettere med valp om man har minst en hund fra før. Får veldig mye gratis. Men jeg ser ikke noe problem i det om man føler man har overskudd og ork til en valp, så kommer det jo an på rase og mål også.

Skrevet

Når som helst :P Hadde et par valper (kullsøsken) på litt over halvåret når jentungen kom til. Og beholdt en til da hun var ca. 7 mnd gammel. Mener å huske at det var helt supert å ha valper og barn samtidig. Masse tid til valpedyra, da :D (så det ble en del økning i hundeflokken de første åra etter ungen kom, ja....)

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...