Førstegangshund eller ei?

[Tabris]

Jeg ser også den at en hund er først og fremst en hund, uavhengig av rase. Selvsagt kan raser være svært forskjellige, som vi har flere eksempler på i denne tråden. Men jeg er enig i at man kan fokusere for mye på det.

Hvis jeg ikke fikk til noe på lydighetstreningen, så ville jeg tidligere oppgitt sukke:

"Jeg har jo en japaner".

Og da svarte alltid min instruktør:

"Men han er først og fremst en hund."

Så det blir litt, ja takk, begge deler. Selvsagt er raser forskjellige i gemytt, instinkter, behov osv. Det er det ingen tvil om. Men de er alle hunder. Læringslovene gjelder for alle, de har bare ulikt utgangspunkt.

[Hermes]

Hvis jeg ikke fikk til noe på lydighetstreningen, så ville jeg tidligere oppgitt sukke:

"Jeg har jo en japaner".

Og da svarte alltid min instruktør:

"Men han er først og fremst en hund."

Så det blir litt, ja takk, begge deler. Selvsagt er raser forskjellige i gemytt, instinkter, behov osv. Det er det ingen tvil om. Men de er alle hunder. Læringslovene gjelder for alle, de har bare ulikt utgangspunkt.

Jeg er helt enig, jeg blir frustrert av folk som unnskylder ting med at han er jo en *sett inn rase*, men - hehe - det er jo også enkelte ting som rett og slett sitter dypere i noen raser. Spør en hvilken som helst person som har afghaner om hunden deres stjeler mat fra bordet, og om de har forsøkt å oppdra den så den slutter med dette, og de fleste vil si at, ja, hunden min stjeler mat, jeg har forsøkt å oppdra den, men den gjør det likevel. Jeg tror det har en helt enkel forklaring: hunder er opportunister, og hos "primitive" hunder vil disse sidene være enda mer distinkt, de ville ikke kunne overlevd i sitt opprinnelige miljø uten disse sidene.

I Sibir finnes det hundetyper som tradisjonelt levde kun deler av året med mennesker (i samarbeid under jakt, osv.) og deler av året som ville/løse hunder. Dette i svært ugjestmild natur (men hvor ulven trives godt). Egenskaper som gjør at disse hundene klarer å overleve, og det helt fint, finnes i moderne raser som f.eks. laika. Derimot finnes de ikke hos cavalier og mops. For meg er det en vesentlig forskjell, som gjør laikarasene til raser for spesielt interesserte (i hovedsak jaktfolk, naturligvis), mens cavalier og mops er for folk flest, for urbane, moderne familier.

[Emilie]

Jeg tror vi alle kan være enig om at Marthe hører til i kategorien "spesielt interessert", tror du ikke?

Ja, @Marthe var nok litt over middels interessert om man skal si det pent, men hun FIKK mye pepper den gang. Men igjen, Extra var ikke hennes første hund heller - hennes første hund var jo en border/kelpie.

Nei, det et en del raser man ikke bør gå hen å skaffe hvis man ikke er virkelig dedikert til hundeholdet. Jeg fikk schæfer som første hund og det var ikke det beste sjakktrekket. På den annen side - er man virkelig interessert så er sannsynligheten stor for at man får bukt med utfordringene selv om man må jobbe mye mer enn hva man hadde forventet.

Noen hunder er allikevel ikke åpenbare førstegangsemner. Ikke på langt nær. Derunder vil jeg plassere hunder med sterke drifter og mye meninger. Det gjelder alt fra bittesmå til giganter.

[Tabris]

Spør en hvilken som helst person som har afghaner om hunden deres stjeler mat fra bordet, og om de har forsøkt å oppdra den så den slutter med dette, og de fleste vil si at, ja, hunden min stjeler mat, jeg har forsøkt å oppdra den, men den gjør det likevel. Jeg tror det har en helt enkel forklaring: hunder er opportunister, og hos "primitive" hunder vil disse sidene være enda mer distinkt, de ville ikke kunne overlevd i sitt opprinnelige miljø uten disse sidene.

ier.

Ser den. Ei venninne av meg skaffet seg en husky. De hadde også katter, og hadde aldri hatt problemer med de andre hundene de hadde hatt om å lære dem å ikke spise fra skålene med kattematen. De forsøkte "Nei" og å ta i hunden så mye de turde uten at de følte at de gikk over streken (dette var i Nordenstam-tiden) - ingen effekt.

De forsøkte å legge sitron, løk, pepper og annet med sterke krydder og smak i maten - ingen effekt. Skåla ble tømt likevel.

Som et siste skritt (ikke akkurat etisk riktig), så la de en musefelle i kattematen. Huskyen gikk inn på kjøkkenet, de hørte et *smekk* og hunden kom ut igjen med fella hengene i leppa. Ikke en lyd fra hunden. De fjernet musefella, og det første hunden gjorde var å snu og gå tilbake til kjøkkenet for å tømme kattematen.

Da ga de opp.

[Hermes]

Ser den. Ei venninne av meg skaffet seg en husky. De hadde også katter, og hadde aldri hatt problemer med de andre hundene de hadde hatt om å lære dem å ikke spise fra skålene med kattematen. De forsøkte "Nei" og å ta i hunden så mye de turde uten at de følte at de gikk over streken (dette var i Nordenstam-tiden) - ingen effekt.

De forsøkte å legge sitron, løk, pepper og annet med sterke krydder og smak i maten - ingen effekt. Skåla ble tømt likevel.

Som et siste skritt (ikke akkurat etisk riktig), så la de en musefelle i kattematen. Huskyen gikk inn på kjøkkenet, de hørte et *smekk* og hunden kom ut igjen med fella hengene i leppa. Ikke en lyd fra hunden. De fjernet musefella, og det første hunden gjorde var å snu og gå tilbake til kjøkkenet for å tømme kattematen.

Da ga de opp.

Hehehe. Må le litt av slike historier da

[Hermes]

Så det blir litt, ja takk, begge deler. Selvsagt er raser forskjellige i gemytt, instinkter, behov osv. Det er det ingen tvil om. Men de er alle hunder. Læringslovene gjelder for alle, de har bare ulikt utgangspunkt.

Bare sånn forøvrig, læringslovene gjelder for hund og ulv, hest og sebra, menneske og sjimpanse. Men jeg tror likevel ulv, sebra, og sjimpanse byr på mer vanskeligheter å trene enn hund, hest, og menneske

Ups... dobbelpost.

[Tabris]

Bare sånn forøvrig, læringslovene gjelder for hund og ulv, hest og sebra, menneske og sjimpanse. Men jeg tror likevel ulv, sebra, og sjimpanse byr på mer vanskeligheter å trene enn hund, hest, og menneske

Ups... dobbelpost.

Og eremittkreps.

Det er min trøst når jeg har lyst å skylde på at Ozu er japaner - hvis man kan trene en eremittkreps med klikkertrening, så må jammen jeg klare å trene en spisshund.

[Guest 2ne]

Jeg ser også den at en hund er først og fremst en hund, uavhengig av rase. Selvsagt kan raser være svært forskjellige, som vi har flere eksempler på i denne tråden. Men jeg er enig i at man kan fokusere for mye på det.

Hvis jeg ikke fikk til noe på lydighetstreningen, så ville jeg tidligere oppgitt sukke:

"Jeg har jo en japaner".

Og da svarte alltid min instruktør:

"Men han er først og fremst en hund."

Så det blir litt, ja takk, begge deler. Selvsagt er raser forskjellige i gemytt, instinkter, behov osv. Det er det ingen tvil om. Men de er alle hunder. Læringslovene gjelder for alle, de har bare ulikt utgangspunkt.

Det der sa instruktørene mine også om AH'en. "Han er først og fremst en hund". 6 kurs seinere, og hverken de eller jeg hadde klart å lære han å gå pent på tur uten å trekke i båndet, til tross for at han "først og fremst var en hund".

Ja, @Marthe var nok litt over middels interessert om man skal si det pent, men hun FIKK mye pepper den gang. Men igjen, Extra var ikke hennes første hund heller - hennes første hund var jo en border/kelpie.

Ikke var det hennes første hund, hun var over middels interessert, og hun hadde et støtte-apparat rundt seg, og allikevel fikk hun pepper. Jeg tør vedde på at hun ikke hadde fått pepper i det hele tatt om hun kjøpte seg puddel, f.eks. Det er ikke fordi at den største forskjellen på en malle og en puddel er pelsen.

[pippin]

Åh jeg synes dette er en meeeeget interessant diskusjon.

Jeg husker GODT den gangen jeg nevnte at jeg en gang i fremtiden muligens hadde lyst på malle. Og jeg fikk HELE sonen på nakken med kjenneprekener og alltingen. Marthe skrev til og med et blogginnlegg (bare for å ta det eksempelet, ikke at det innlegget var rettet mot meg personelig, og ikke at jeg hadde noe imot det) om mallen, og at folk kanskje tror det er greit med en malle. Ganske morsomt egentlig at folk dømmer andre personer så lett over nett, uten å vite noe som helst.

Nå skal ikke jeg skryte på meg allverden, men jeg har vært hundeinteressert siden jeg var 3, har vært bort i allverdens av bikkjer og lest meg opp på alt mulig. Da jeg var 8-9 gikk jeg tur med en gedigen samojed, som 12 åring lufta jeg og trente tervueren, som 14 åring gikk jeg tur med en gedigen schæfer. Og innimellom der hadde jeg alt mulig av raser mellom hendene. Men da jeg fikk min første hund valgte jeg husky fordi jeg likte typen, personligheten og lynnet til den "rasen".

Generelt sett så mener jeg at mange godt kan ha en spesiell rase som førstegangshund. Det kommer HELT an på personen. Jeg mener ikke at man MÅ ha praktisk erfaring med en rase før man skaffer seg en, men at man gjør GOD research på forhånd. Slik at man VET hva man går til, og hvilke utfall man kan få ut av hundeholdet, for deretter og prøve og lykkes eller og eventuelt feile.

Det er ikke nødvendigvis relevant å ha hatt mellompuddel i 10 år, før man så skaffer seg mutte. Jeg vet jo at mange bruker den "Jeg har hatt hund i 20 år, jeg vet best" - men nei, det er ikke alltid sånn. Folk har forskjellige måter og både oppfatte, tolke og trene hund på. Og jeg mener DET er relevant.

Nå sier jeg ikke at en malle egner seg for hvem som helst, men at det hele beror på personen. Det er kanskje en FORDEL å ha hatt andre raser med høyt aktivitetsbehov, eller nogenlunde samme sammensetning - men uansett så vil man alltid lære noe nytt ved et nytt hundehold, og jeg mener det er viktig da og finne løsninger underveis, enn å belage seg på at man "sikkert" får noe av det samme i en hy hund, en ny rase.

Så nei, jeg mener ikke at noen aldri kan ha en spesiell ("vanskelig?") rase som førstegnagshund.

[mokken]

Jeg skal innrømme at jeg ikke er blitt det grann klokere Hva er det med disse rasene som jeg har uthevet som gjør de så innmari spesielle eller krevende sammenlignet med andre raser?

I min verden er det stor forskjell på feks KO, sarloos, malle etter brukslinjer og cavalier, golden retriever etter showlinjer.

For meg er hunder som lett tar på seg egne oppgaver, enten det er å passe på bilen, et familiemedlem, eller gjøre det til sitt "mission in life" å sørge for at postmannen aldri får tre innenfor porten, hunder med "litt mer" enn det de aller fleste gjerne ønsker seg som turkompis og familimedlem.

Det betyr på ingen måte at ikke det kan gå fint av man skaffer seg feks KO som første hund. Så jeg kommer ikke til å anbefale noen å gjøre det alikevel, men det er meg da

[mokken]

Husk da for all del at KYR er dyret som tar flest menneskeliv her i landet….

Hah! Jeg visste at kyr var livsfarlige!

Sorry for dblpost, fikk det ikke inn i forrige innlegg av en eller annen grunn!

Endret 20. April 2014 av *mokken*

[Aya]

Som så mange andre sier - det kommer helt an på personen. En over middels interessert person som leser seg opp på rasen, går flere kurs og er i et hundemiljø er en helt annen førstegangseier enn typen på 22 som vil ha hund og "den skal være tøff". Det er dessverre mange av sistnevnte tror jeg. De som ER over middels interesserte, og som bruker mye energi på å lære seg hund vil jo gjerne backe ut av de mer krevende rasene som førstegangshund nettopp fordi de får slike råd og blir litt avskrekket av det man lærer. Det er synd, for nettopp de personene vil jo gjerne ikke ha de største problemene i utgangspunktet. Jeg kjenner derimot veldig mange som kjøper hund helt uten å ha peiling, og som lander på rottis, schäfer eller border collie - og som får møkkabikkjer som resultat. Når jeg snakker med sånne folk før de lander på rasevalg pleier jeg å si at hundehold er gøyest når det er enkelt, og det er enklere hvis man velger en rase med litt mindre dype fallgruver enn andre.

Når det er sagt så synes jeg det er noen raser som skiller seg litt ut og som jeg generelt sett ikke synes er gode førstegangsraser. Det gjelder særlig raser med veldig sterke vokterinnstinkter for eksempel, for det kan gå så fryktelig galt om man ikke ligger i forkant og vet hva man driver med. Så, til hovedtopic i tråden - jo, jeg mener at generelt sett finnes det raser som ikke er egnede førstegangshunder - selv om det alltid vil finnes unntak både blant folk og dyr.

[Emilie]

Ikke var det hennes første hund, hun var over middels interessert, og hun hadde et støtte-apparat rundt seg, og allikevel fikk hun pepper. Jeg tør vedde på at hun ikke hadde fått pepper i det hele tatt om hun kjøpte seg puddel, f.eks. Det er ikke fordi at den største forskjellen på en malle og en puddel er pelsen.

Ja, og også den gang synes jeg det var litt i overkant. Men når man ikke kjenner folk så er det ikke alltid så lett å gi sin velsignelse om noen går hen og vurderer en rase som malinois.

Personlig liker jeg å holde meg godt innenfor når det kommer til å anbefale noe som helst utover sheltie og cavalier. Det kan ofte være greit å ha forsøkt bare en "vanlig" hund før man avanserer. På den annen side så er det jo litt vesentlig å kjøpe seg en hund man faktisk har lyst på og ikke noe helt annet. Så da er vi tilbake på hundeeiers generelle interesse og engasjement, støtteapparat og erfaring.

Til førstegangshundeeiere vil jeg likevel fraråde de fleste raser som KO, malle, thai, DC, dober, rottis, schæfer og et knippe andre raser i sjiktet for hunder med mye av det meste. Men det liker jeg å tro at jeg ikke akkurat er alene om.

[Emilie]

Jeg skal innrømme at jeg ikke er blitt det grann klokere Hva er det med disse rasene som jeg har uthevet som gjør de så innmari spesielle eller krevende sammenlignet med andre raser?

Jeg vet det ikke var ment til meg, men: hvis man er vant med bc og har begrenset erfaring med typer som shiba, så ja, jeg er enig med Tabris, der kan man gå på en smell. Men så kommer det også veldig an på personens preferanser. Jeg kjenner en dame som først og fremst har eid labbiser og schæfere, men som nå har "konvertert" til shiba. Det ble mindre mas med en slik hund. Hun ville ha en hund som var mer "selvopptatt". Det er nemlig ikke slik at en shiba er så utrolig krevende vil jeg påstå, den er bare veldig annerledes enn f eks bc og schæfer.

Angående saarloos er jeg enig med deg. Jeg har aldri opplevd rasen som ekstremt krevende og slett ikke hard.

Når det gjelder KO er vel kanskje det den minst egnede av de nevnte, som førstegangshund. Den KAN ha mye skarphet og tyngde i meningene sine, også er den gjerne reservert. I tillegg kommer den enorme størrelsen. Her handler det jo både om mentalitet og fysikk. Når det er sagt anbefaler jeg veldig sjelden noen gigantrase som førstegangshund.

[Lunatic]

Jeg vet det ikke var ment til meg, men: hvis man er vant med bc og har begrenset erfaring med typer som shiba, så ja, jeg er enig med Tabris, der kan man gå på en smell. Men så kommer det også veldig an på personens preferanser. Jeg kjenner en dame som først og fremst har eid labbiser og schæfere, men som nå har "konvertert" til shiba. Det ble mindre mas med en slik hund. Hun ville ha en hund som var mer "selvopptatt". Det er nemlig ikke slik at en shiba er så utrolig krevende vil jeg påstå, den er bare veldig annerledes enn f eks bc og schæfer.

Veldig fint sagt! Jeg er helt enig. Jeg har heller ikke inntrykk av at Shiba er så krevende som mange vil ha det til, men det kommer jo an på hva man faktisk vil ha i en hund. Hvis man synes det er greit å gå i bånd og ikke alltid få hunden inn på innkalling, så må jo Shiba også være en fantastisk hund for mannen i gata?

[Guest vivere]

Jeg hører og leser ofte at enkelte raser ikke er egnet for førstegangshundeeiere, type: "dette er ingen førstegangshund da den krever en eier med erfaring og kompetanse".

Jeg selv finner svært få raser 100% uegnet for ferske eiere. Jeg tenker at saarloos wolfhound helt sikkert er en slik, men det er kun basert på tre individer og informasjon fra deres eiere, samt det jeg har lest på internett. Ellers er kanskje at par av de store vokterhundene, som gjerne er ytterst mistenksom til fremmede, utpreget reservert og en klassisk "enmannshund", forbeholdt de med litt erfaring i kroppen.

Jeg registrerer med en viss interesse at det stort sett er de "eksotiske rasene" med liten populasjon i Norge (og som få kjenner) som blir omtalt som "krevende", "spesielle" og som kun er "for spesielt interesserte" og lite egnet for førstegangseiere.

På et seminar med nå avdøde Per Erik Sundgren om MH-testing og arvelig atferd sa han at om en av våre vanligste mindre raser hadde vært "hakket større" ville den blitt forbudt i de fleste land.

På et annet seminar noen år senere fortalte en av våre mest kjente atferdsfolk at Jack Russel Terrier toppet listen over hunder som eierne søkte hjelp for p g a atferdsproblemer.

Satt litt på spissen kan man kanskje mene at små hunder kan man putte under armen eller ned i vesken om de skulle opptre "uartig", og at problemet dermed er løst. Mener dere at små raser med arvelig negativ ballast er egnet som førstegangshund?

[Guest 2ne]

Mener dere at små raser med arvelig negativ ballast er egnet som førstegangshund?

Nei

[Guest *Kat84*]

Rene førstegangshunder finnes ikke. Det er og blir eierens interesse, vilje til å sette seg inn i en rase, og ikke minst eiers interesse for kurs og tidsbruk som er avgjørende for hvor bra resultatet blir.
Enten det er puddel, pointer, eller en type ulvehund så er det eieren det står på. Kunnskap er alltid det viktigste, både om trening og rasen i seg selv.

Jeg har sett eiere av såkalt ekstra krevende raser gjøre en fantastisk god jobb med disse som første hund. Og jeg har sett de som skal være erfarne eiere få en helt annerledes rase og dermed ende opp med et problem fordi de trodde at hund er hund.

[Guest vivere]

Jeg har sett eiere av såkalt ekstra krevende raser gjøre en fantastisk god jobb med disse som første hund. Og jeg har sett de som skal være erfarne eiere få en helt annerledes rase og dermed ende opp med et problem fordi de trodde at hund er hund.

Erfaring må etter min mening sees i forhold til hvilke(n) type(r ) hund man har hatt tidligere.

Jeg startet med familiens blandingshund som jeg ikke aner noe om m h t hvilke raser som lå bakover i slekta. Mine første hunder var schäfere av s k "bruksoppdrett" og deretter terver, også de av s k "bruksoppdrett". Da belgerne kom til Norge ble de karakterisert som "vanskelig", "nervøse" og lite brukbare som brukshunder, en typisk "spesiell rase" for "eiere med spesielle preferanser". Etter disse to variantene av Gruppe 1 hunder fikk jeg min tredje hundevariant innenfor samme gruppe, denne også karakterisert av folk som ikke kjenner rasen som "spesiell" og for "eiere med spesielle preferanser". M a o har jeg hatt tre ulike raser (noe som ikke er spesielt mange for sonen) og jeg synes ikke at det er noe "spesielt" eller "krevende" eller "spesielt krevende" ved noe av dem.

Vel nok er belgere annerledes en schäfer men atferdsmessig ikke så spesielt annerledes enn man skulle tro sett i forhold til retorikken da de første belgerne ble introdusert her til lands. Dersom noen går fra f eks malle til en av urhundrasene tror jeg nok at de vil merke større forskjell mellom disse rasene enn det jeg gjorde med mine, men jeg tror at folk med en smule hundeerfaring er klar over at det finns tildels store ulikheter mellom rasene.

At s k "erfarne hundeeiere" har større sjanse for å "ødelegge" en hund eller ende opp med "problemhunder" sett i forhold til førstegangseiere har jeg liten tro på.

[Guest Belgerpia]

Jeg ville - uten å nøle - solgt belger til førstegangseier. Jeg ville - uten å nøle - solgt belger til førstegangseier selv UTEN at de hadde all verdens planer og ambisjoner om å bli best i verden i noe som helst. Jeg HAR solgt belgervalper til førstegangseiere flere ganger, og det morsomme er jo at de gjerne er de som får det best til.

Problemer oppstår gjerne når folk får det for seg at det KAN bli ett problem - når man begynner å tenke og vri og vende på alt. Lykken er valpekjøpere med åpent sinn som ikke legger mer i infoen du gir de enn at de noterer det og går ut i verden med valpen sin og er fornøyd. Problemene oppstår gjerne når de møter folk som skal fortelle dem hvor gale og krevende den rasen er.

Hvorvidt en rase er egnet som førstegangshund eller ikke kommer ikke så mye an på rasen som det gjør på oppdretteren. Med en valp som har god bagasje, nok info om rasen og gode råd på veien så lykkes de fleste førstegangseiere med den hunden de kjøper.

Andre derimot klarer til og med å fucke det opp med en utstoppa kjøter fra IKEA liksom.

Det er vi "spesielt interesserte" som lager problemene for ymse raser - ikke førstegangshundeeiere.

[Guest vivere]

Jeg ville - uten å nøle - solgt belger til førstegangseier. Jeg ville - uten å nøle - solgt belger til førstegangseier selv UTEN at de hadde all verdens planer og ambisjoner om å bli best i verden i noe som helst. Jeg HAR solgt belgervalper til førstegangseiere flere ganger, og det morsomme er jo at de gjerne er de som får det best til.

Problemer oppstår gjerne når folk får det for seg at det KAN bli ett problem - når man begynner å tenke og vri og vende på alt. Lykken er valpekjøpere med åpent sinn som ikke legger mer i infoen du gir de enn at de noterer det og går ut i verden med valpen sin og er fornøyd. Problemene oppstår gjerne når de møter folk som skal fortelle dem hvor gale og krevende den rasen er.

Hvorvidt en rase er egnet som førstegangshund eller ikke kommer ikke så mye an på rasen som det gjør på oppdretteren. Med en valp som har god bagasje, nok info om rasen og gode råd på veien så lykkes de fleste førstegangseiere med den hunden de kjøper.

Andre derimot klarer til og med å fucke det opp med en utstoppa kjøter fra IKEA liksom.

Det er vi "spesielt interesserte" som lager problemene for ymse raser - ikke førstegangshundeeiere.

[Guest 2ne]

Hvorvidt en rase er egnet som førstegangshund eller ikke kommer ikke så mye an på rasen som det gjør på oppdretteren. Med en valp som har god bagasje, nok info om rasen og gode råd på veien så lykkes de fleste førstegangseiere med den hunden de kjøper.

Så det har ingenting med valpekjøperen å gjøre? Bare oppdretteren?

Andre derimot klarer til og med å fucke det opp med en utstoppa kjøter fra IKEA liksom.

[Guest Belgerpia]

Så det har ingenting med valpekjøperen å gjøre? Bare oppdretteren?

I aller høyeste grad, om oppdrettere begynte å være ærlig med info, lot være å selge hund til alt som ramler inn døra og tyte ørene demmes fulle om hvor greit alt er så ville ganske mye vært unngått. Totalt uegna folk ville ikke fått kjøpt hund, og de som fikk kjøpe hund fikk relevant info og en ærlig fremstilling.

.......og siden når har du ødelagt en IKEA hund?

[Guest vivere]

Hvorvidt en rase er egnet som førstegangshund eller ikke kommer ikke så mye an på rasen som det gjør på oppdretteren. Med en valp som har god bagasje, nok info om rasen og gode råd på veien så lykkes de fleste førstegangseiere med den hunden de kjøper.

Så det har ingenting med valpekjøperen å gjøre? Bare oppdretteren?

Jeg er av den formening at om valpen ikke har for mye "hyss" så fikser de fleste førstegangseiere "jobben" med å være førstegangseier det fint. Jeg tror problemene oppstår når valpen eller unghunden ramler litt utenfor det hundeidealet som førstegangseieren har sett for seg. Men - som Belgerpia skriver - med en hund som har god bagasje, en valpekjøper med nok info om rasen (jepp, "research" etter etter min mening sjelden bortkastet ) pluss en oppdretter som "siler" potensielle kjøpere og som innenfor rimelighetens grenser bistår med gode råd så vil det vel som regel gå bra? Og så mener jeg at et valpekurs og evt oppfølgere til det sjelden er dårlig investerte penger

[Guest *Kat84*]

Så klart mener jeg ikke at det er en garanti at en erfaren hundeeier som plutselig får en helt annerledes rase fucker opp for den nye hunden. På ingen måte. Men det er jo selvfølgelig en forutsetning å ikke kun tenke at hund er hund og gjøre det samme med den nye som med den første. Alle raser har sine individuelle behov, og hvert enkelt individ har sine helt egne ting som virkelig motiverer og får dem gira på å jobbe
Det jeg sa var at jeg har sett flere eksempler på at selv erfarne eiere kan ende opp med problemhunder dersom de kun tenker at det som funket på deres tidligere hunder har vært så bra at det må jo funke på alle.

Og ja, jeg er helt enig i at en hund som har fått med seg god bagasje fra oppdretter har større forutsetninger for å bli en velfungerende hund, selv med en eier som kan trå feil et par ganger før de "knekker koden" til sin hund