Gå til innhold
Hundesonen.no

Er det noe du alltid begynner å gråte av? (klump-i-halsen-ting)


Recommended Posts

Skrevet

Jeg er skikkelig grine-jente. Det som irriterer meg mest er at jeg ikke kan ha en ordentlig diskusjon med venner og familie uten å gråte. Type hvis det er snakk om et problem, ikke bare sånn "Duh, nå er jeg lei av at du ikke tar oppvasken", men litt mer skikkelige problemer. Jeg hater å krangle, og så fort jeg blir bare litt sint, så begynner jeg å grine. Jeg griner også om jeg blir veldig frustrert eller om jeg føler jeg ødelegger for noen. Greide bare såvidt å holde tårene inni meg når jeg glapp båndet til Nemi på LP-trening og hun løp bort til bestekompisen sin og skulle leke og da måtte løpe forbi en åpen bil, der en hund som sto i bur der ble redd om andre hunder kom for nær, fordi den hadde blitt angrepet i buret flere ganger. Jeg ble SÅ fortvila, selv om denne hunden ikke var målet for Nemi. La meg paddeflat og ba om unnskyldning til det nesten ble irriterende. Og gikk med klump i magen resten av kvelden. Og det verste var jo at hunden i buret knapt merka schäferraketten min som fôr forbi :P

Ellers griner jeg om jeg tenker på at hundene mine ikke skal leve evig. Og så griner jeg når jeg tenker tilbake på BCn jeg hadde, som jeg måtte avlive. Første gangen jeg har avlivet en hund. Det er ikke det å tenke på han, se bilder og sånt som får meg til å grine, men de siste minuttene, når han lå i fanget mitt, fikk siste sprøyta og sovna inn. Han hadde ikke hatt et godt liv før jeg fikk han, så det var ekstra sterkt at han lå i armene til noen som elska han høyest i verden og tok sine siste pust. *tørke tårer* Jeg gråt så mye hos dyrlegen at til og med dyrlegen tørka etpar tårer og alle på venterommet sendte meg medfølende blikk når jeg kom ut, fordi de hadde hørt meg gråte.

Sånn utenom det, så gråter jeg av triste filmer (PS. I love you hulker jeg omtrent av) og TV serier. Og jeg er helt sikker på at jeg kunne gått i hvem som helst sin begravelse og stortuta som om det var et nært familiemedlem. Når orgelet starter, så skjer det en mekanisme som åpner alle sluser uansett om det er noen jeg bare kjenner litt eller om det er et familiemedlem.

  • Svar 61
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Det gråter jeg også av. Så dørgande kjedelig a gitt, kan bli deperimert av mindre!

- Episoden "Now or Never", sesong 5. Grey's Anatomy; når George tegner 007 i hånda til Meredith og Meredith sier "0.. 0.. 7.. double.. 0.. 7.. GOD, OH GOD" ---> "It's George! John Doe's George!" og

Når ungene gjør meg stolt! Da renner tårene og jeg hulker. Eller når de gjør "nye" ting, som hører med til utviklingen nå i tenårene. Eks: Datteren som tar t-banen selv heeeeeeeeeelt til Majorstua (e

Skrevet

Jeg er også en sippe-guri og det skal ikke mye til før tårene renner, enten det er av en god bok, en trist film eller noe som bare er fint. :)

Eldad Hagar/Hope for paws sine filmer treffer meg rett i tårekanalen hver eneste gang, det er rett og slett "farlig" å like den gjengen på facebook siden dagen da starter med litt sipping når nye filmer er lagt ut.

Skrevet

Jeg er gammel, hard og kynisk og gråter ikke så lett. Men når datteren min er veldig lei seg, og jeg ikke kan "fikse" problemt for henne, DA griner jeg - men ikke så hun ser det. (Jeg vil ikke at hun skal få kvaler fordi moren hennes griner - hun skal få lov å ha nok med seg selv i slike settinger). Og når jeg engster meg veldig for en av ungene pga et eller annet, tyr jeg lett til tårer.( Ikke så ofte jeg engster meg, ca to ganger per år i snitt tenker jeg - og da gjerne i settinger som "kommer ikke hjem innen et visst klokkeslett sent om kvelden og tiden går og ingen vet hvor poden er").

Skrevet

Jeg griner lett av filmer, tv-serier og bøker. Nicholas Sparks sine bøker og filmer hylgriner jeg av hver gang. Ellers så er det mange episoder i Gray's Anatomy som jeg har blitt litt vel rørt av. Nå kommer jeg ikke på sånn konkret absolutt alle filmer, bøker og tv-serier jeg begynner å grine av men det er mange. Så pass mange at jeg blir (godhjertet) mobbet av det i ny og ned :icon_cry::P

Skrevet

Og jeg er helt sikker på at jeg kunne gått i hvem som helst sin begravelse og stortuta som om det var et nært familiemedlem. Når orgelet starter, så skjer det en mekanisme som åpner alle sluser uansett om det er noen jeg bare kjenner litt eller om det er et familiemedlem.

Samme her. Jeg har vært i to begravelser. Den første var faren til ei god venninne sin, og selv om jeg hadde vokst opp med den venninna og vi har vært bestevenner store deler av livet, så kjente jeg liksom aldri faren hennes. Han var veldig stille av seg, så alt vi noen gang utvekslet var "hei" liksom. Jeg gikk totalt i oppløsning under begravelsen og resten av dagen, spesielt hver gang jeg kasta et blikk mot venninnen min og resten av familien hennes.

Sist var begravelsen til en god venninne, venninnen jeg nevnte i et innlegg her om sangen I Don't Believe You, og da forstår jeg jo litt mer hvorfor jeg gikk så totalt i oppløsning også her da.

Jeg har mye empati, og ingenting skremmer meg mer enn døden, så det å se den dødes familie helt knust og samtidig tenke på at jeg aldri aldri mer får se personen mer, og se all kjærligheten og sorgen til de andre som kommer i begravelsene, da klarer jeg ikke å stoppe å gråte.

Skrevet

Jeg gråter av pingviner. Så på Planet Earth for noen år siden. og er blitt skadet for livet. Ble så rørt av å se hvordan de sto for å holde varmen på eggene og hvor langt de gikk for å finne mat. Nå kan jeg gråte bare av å se på en pingvin...

Ellers kan jeg gråte når andre er lei seg, men gråter ikke når jeg selv er lei. Sint og rørt derimot, da kommer tårene. Er veldig lettrørt når det kommer til dyr da.

Skrevet

Jeg var på kino for et par uker siden og så den nye filmen "Noah". I den filmen så vil Noah med Guds-troen i hånd drepe de to nyfødte spedbarna sønnen hans får med kona si. Barnas mor gråter og prøver å rømme opp på taket med de små nyfødte, Noah følger etter med en diger kniv. Så når han kommer bort til barnas mor, som står der oppe og klamrer babyene til seg, så gråter spedbarna. Noah kommer helt frem til dem med kniven i hånd. Da gråter moren og sier til Noah: "Vær så snill og ikke drepe dem nå mens de gråter! La meg få roe dem ned og berolige dem, la dem ikke dø gråtende"!

Da gråt jeg som bare det altså...! Hadde ikke regnet med gråte-scener i denne filmen, men hadde heldigvis med meg tørkepapir i veska! :)

PS! Babyene ble ikke drept...

Sånne ting som at svake og forsvarsløse gråter, da gråter jeg også. Også klarer jeg sjelden å se at voksne menn og eldre menn gråter.... de gråter liksom så sjelden, så å se de gråte, får meg til å gråte også.

Skrevet

Sånne ting som at svake og forsvarsløse gråter, da gråter jeg også. Også klarer jeg sjelden å se at voksne menn og eldre menn gråter.... de gråter liksom så sjelden, så å se de gråte, får meg til å gråte også.

Signerer den. Om jeg ser pappa gråte, er jeg istykkerrevet og gråter ukontrollert i flere timer f.eks. :P

Skrevet

Blaamann, Blaamann, Bukken min,

tenk på vesle Guten din!

Bjørnen med sin lodne Feld

kann deg taka seint i Kveld.

Gamle Lykle, Moder di,

seint kom Heim med Bjølla si.

So ikring seg ho mund' sjaa

liksom der var Faare paa.

Det saag ut som der var Naud,

kanskje no du ligger daud.

Tidt du dansa kringom meg,

mangt eg rødde daa med deg.

Naar eg laag som blind og dauv,

grov du paa meg med di Klauv;

ja du ville vekkja meg

upp til Leiken din med deg.

Du var sprek og glad og god,

all mi Ros du vel forstod.

Tidt du veit eg sa til deg:

«Han veit meir enn mata seg.»

Blaamann, Blaamann, svar meg no,

mækra med ditt kjende Ljod!

Ikkje enno, Blaamann min,

maa du døy fraa Guten din.

:icon_cry:

Skrevet

Blaamann, Blaamann, Bukken min,

tenk på vesle Guten din!

Bjørnen med sin lodne Feld

kann deg taka seint i Kveld.

Gamle Lykle, Moder di,

seint kom Heim med Bjølla si.

So ikring seg ho mund' sjaa

liksom der var Faare paa.

Det saag ut som der var Naud,

kanskje no du ligger daud.

Tidt du dansa kringom meg,

mangt eg rødde daa med deg.

Naar eg laag som blind og dauv,

grov du paa meg med di Klauv;

ja du ville vekkja meg

upp til Leiken din med deg.

Du var sprek og glad og god,

all mi Ros du vel forstod.

Tidt du veit eg sa til deg:

«Han veit meir enn mata seg.»

Blaamann, Blaamann, svar meg no,

mækra med ditt kjende Ljod!

Ikkje enno, Blaamann min,

maa du døy fraa Guten din.

:icon_cry:

Den sangen er såååå fin :heart::cry:

  • Like 1
Skrevet

Da jeg var yngre, bare et par år yngre, sa jeg at jeg aldri kom til å bli som mamma @ida, som gråter av alt og ingenting.

Nå er jeg ti ganger så ille. Jeg gråter og gråter hele tiden, jeg.

Skal jeg nevne én ting; Jeg må være svææært forsiktig når det gjelder hvem jeg ser Disneyfilmer med for første gang. Tangled, Brave og Frozen fikk meg til å tute som et lite barn. De handler om familiekjærlighet alle sammen, hendholdsvis til foreldre og søsken, og når det kommer til akkurat det går jeg helt i oppløsning!

Heldigvis er kjæresten min nokså lik, så vi kan sitte og tute sammen :lol::heart:

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...