Er det noe du alltid begynner å gråte av? (klump-i-halsen-ting)

[Sprettballen]

Jeg er skikkelig grine-jente. Det som irriterer meg mest er at jeg ikke kan ha en ordentlig diskusjon med venner og familie uten å gråte. Type hvis det er snakk om et problem, ikke bare sånn "Duh, nå er jeg lei av at du ikke tar oppvasken", men litt mer skikkelige problemer. Jeg hater å krangle, og så fort jeg blir bare litt sint, så begynner jeg å grine. Jeg griner også om jeg blir veldig frustrert eller om jeg føler jeg ødelegger for noen. Greide bare såvidt å holde tårene inni meg når jeg glapp båndet til Nemi på LP-trening og hun løp bort til bestekompisen sin og skulle leke og da måtte løpe forbi en åpen bil, der en hund som sto i bur der ble redd om andre hunder kom for nær, fordi den hadde blitt angrepet i buret flere ganger. Jeg ble SÅ fortvila, selv om denne hunden ikke var målet for Nemi. La meg paddeflat og ba om unnskyldning til det nesten ble irriterende. Og gikk med klump i magen resten av kvelden. Og det verste var jo at hunden i buret knapt merka schäferraketten min som fôr forbi

Ellers griner jeg om jeg tenker på at hundene mine ikke skal leve evig. Og så griner jeg når jeg tenker tilbake på BCn jeg hadde, som jeg måtte avlive. Første gangen jeg har avlivet en hund. Det er ikke det å tenke på han, se bilder og sånt som får meg til å grine, men de siste minuttene, når han lå i fanget mitt, fikk siste sprøyta og sovna inn. Han hadde ikke hatt et godt liv før jeg fikk han, så det var ekstra sterkt at han lå i armene til noen som elska han høyest i verden og tok sine siste pust. *tørke tårer* Jeg gråt så mye hos dyrlegen at til og med dyrlegen tørka etpar tårer og alle på venterommet sendte meg medfølende blikk når jeg kom ut, fordi de hadde hørt meg gråte.

Sånn utenom det, så gråter jeg av triste filmer (PS. I love you hulker jeg omtrent av) og TV serier. Og jeg er helt sikker på at jeg kunne gått i hvem som helst sin begravelse og stortuta som om det var et nært familiemedlem. Når orgelet starter, så skjer det en mekanisme som åpner alle sluser uansett om det er noen jeg bare kjenner litt eller om det er et familiemedlem.

[Lemen]

Jeg er også en sippe-guri og det skal ikke mye til før tårene renner, enten det er av en god bok, en trist film eller noe som bare er fint.

Eldad Hagar/Hope for paws sine filmer treffer meg rett i tårekanalen hver eneste gang, det er rett og slett "farlig" å like den gjengen på facebook siden dagen da starter med litt sipping når nye filmer er lagt ut.

[Gjest]

Jeg er gammel, hard og kynisk og gråter ikke så lett. Men når datteren min er veldig lei seg, og jeg ikke kan "fikse" problemt for henne, DA griner jeg - men ikke så hun ser det. (Jeg vil ikke at hun skal få kvaler fordi moren hennes griner - hun skal få lov å ha nok med seg selv i slike settinger). Og når jeg engster meg veldig for en av ungene pga et eller annet, tyr jeg lett til tårer.( Ikke så ofte jeg engster meg, ca to ganger per år i snitt tenker jeg - og da gjerne i settinger som "kommer ikke hjem innen et visst klokkeslett sent om kvelden og tiden går og ingen vet hvor poden er").

[Snoffe]

Jeg griner lett av filmer, tv-serier og bøker. Nicholas Sparks sine bøker og filmer hylgriner jeg av hver gang. Ellers så er det mange episoder i Gray's Anatomy som jeg har blitt litt vel rørt av. Nå kommer jeg ikke på sånn konkret absolutt alle filmer, bøker og tv-serier jeg begynner å grine av men det er mange. Så pass mange at jeg blir (godhjertet) mobbet av det i ny og ned

[Khela]

Og jeg er helt sikker på at jeg kunne gått i hvem som helst sin begravelse og stortuta som om det var et nært familiemedlem. Når orgelet starter, så skjer det en mekanisme som åpner alle sluser uansett om det er noen jeg bare kjenner litt eller om det er et familiemedlem.

Samme her. Jeg har vært i to begravelser. Den første var faren til ei god venninne sin, og selv om jeg hadde vokst opp med den venninna og vi har vært bestevenner store deler av livet, så kjente jeg liksom aldri faren hennes. Han var veldig stille av seg, så alt vi noen gang utvekslet var "hei" liksom. Jeg gikk totalt i oppløsning under begravelsen og resten av dagen, spesielt hver gang jeg kasta et blikk mot venninnen min og resten av familien hennes.

Sist var begravelsen til en god venninne, venninnen jeg nevnte i et innlegg her om sangen I Don't Believe You, og da forstår jeg jo litt mer hvorfor jeg gikk så totalt i oppløsning også her da.

Jeg har mye empati, og ingenting skremmer meg mer enn døden, så det å se den dødes familie helt knust og samtidig tenke på at jeg aldri aldri mer får se personen mer, og se all kjærligheten og sorgen til de andre som kommer i begravelsene, da klarer jeg ikke å stoppe å gråte.

[Odin10]

Jeg gråter av pingviner. Så på Planet Earth for noen år siden. og er blitt skadet for livet. Ble så rørt av å se hvordan de sto for å holde varmen på eggene og hvor langt de gikk for å finne mat. Nå kan jeg gråte bare av å se på en pingvin...

Ellers kan jeg gråte når andre er lei seg, men gråter ikke når jeg selv er lei. Sint og rørt derimot, da kommer tårene. Er veldig lettrørt når det kommer til dyr da.

[MiO]

Jeg var på kino for et par uker siden og så den nye filmen "Noah". I den filmen så vil Noah med Guds-troen i hånd drepe de to nyfødte spedbarna sønnen hans får med kona si. Barnas mor gråter og prøver å rømme opp på taket med de små nyfødte, Noah følger etter med en diger kniv. Så når han kommer bort til barnas mor, som står der oppe og klamrer babyene til seg, så gråter spedbarna. Noah kommer helt frem til dem med kniven i hånd. Da gråter moren og sier til Noah: "Vær så snill og ikke drepe dem nå mens de gråter! La meg få roe dem ned og berolige dem, la dem ikke dø gråtende"!

Da gråt jeg som bare det altså...! Hadde ikke regnet med gråte-scener i denne filmen, men hadde heldigvis med meg tørkepapir i veska!

PS! Babyene ble ikke drept...

Sånne ting som at svake og forsvarsløse gråter, da gråter jeg også. Også klarer jeg sjelden å se at voksne menn og eldre menn gråter.... de gråter liksom så sjelden, så å se de gråte, får meg til å gråte også.

[Gjest]

Sånne ting som at svake og forsvarsløse gråter, da gråter jeg også. Også klarer jeg sjelden å se at voksne menn og eldre menn gråter.... de gråter liksom så sjelden, så å se de gråte, får meg til å gråte også.

Signerer den. Om jeg ser pappa gråte, er jeg istykkerrevet og gråter ukontrollert i flere timer f.eks.

[plutte]

Blaamann, Blaamann, Bukken min,

tenk på vesle Guten din!

Bjørnen med sin lodne Feld

kann deg taka seint i Kveld.

Gamle Lykle, Moder di,

seint kom Heim med Bjølla si.

So ikring seg ho mund' sjaa

liksom der var Faare paa.

Det saag ut som der var Naud,

kanskje no du ligger daud.

Tidt du dansa kringom meg,

mangt eg rødde daa med deg.

Naar eg laag som blind og dauv,

grov du paa meg med di Klauv;

ja du ville vekkja meg

upp til Leiken din med deg.

Du var sprek og glad og god,

all mi Ros du vel forstod.

Tidt du veit eg sa til deg:

«Han veit meir enn mata seg.»

Blaamann, Blaamann, svar meg no,

mækra med ditt kjende Ljod!

Ikkje enno, Blaamann min,

maa du døy fraa Guten din.

[Mardina]

Blaamann, Blaamann, Bukken min,

tenk på vesle Guten din!

Bjørnen med sin lodne Feld

kann deg taka seint i Kveld.

Gamle Lykle, Moder di,

seint kom Heim med Bjølla si.

So ikring seg ho mund' sjaa

liksom der var Faare paa.

Det saag ut som der var Naud,

kanskje no du ligger daud.

Tidt du dansa kringom meg,

mangt eg rødde daa med deg.

Naar eg laag som blind og dauv,

grov du paa meg med di Klauv;

ja du ville vekkja meg

upp til Leiken din med deg.

Du var sprek og glad og god,

all mi Ros du vel forstod.

Tidt du veit eg sa til deg:

«Han veit meir enn mata seg.»

Blaamann, Blaamann, svar meg no,

mækra med ditt kjende Ljod!

Ikkje enno, Blaamann min,

maa du døy fraa Guten din.

Den sangen er såååå fin

[Ia]

Da jeg var yngre, bare et par år yngre, sa jeg at jeg aldri kom til å bli som mamma @ida, som gråter av alt og ingenting.

Nå er jeg ti ganger så ille. Jeg gråter og gråter hele tiden, jeg.

Skal jeg nevne én ting; Jeg må være svææært forsiktig når det gjelder hvem jeg ser Disneyfilmer med for første gang. Tangled, Brave og Frozen fikk meg til å tute som et lite barn. De handler om familiekjærlighet alle sammen, hendholdsvis til foreldre og søsken, og når det kommer til akkurat det går jeg helt i oppløsning!

Heldigvis er kjæresten min nokså lik, så vi kan sitte og tute sammen

[xxx12345]

Tåreperse: https://www.facebook.com/photo.php?v=388828697922773