Gå til innhold
Hundesonen.no

Rasevalg - alternativ til Staff?


Gjest
 Share

Recommended Posts

Springeren har jeg inntrykk av at er veldig fine hunder, kjenner en som er på alder med din ganske godt og hun er et herlig vesen :) Nesten helt døv da, men hun prøver så godt hun kan, herlige hunden :wub:

Men tenker det samme her som med Field spanielen: hvis jeg først går opp i størrelse så har jeg Labradoren som en klar kandidat. Med liten hund er jeg villig til å fire litt på ønsket om at hunden skal være korthåret om den ellers passer bra, men ikke på en større en egentlig, når Labradoren passer såppas bra som den gjør OG har kort pels :)

Sent from my GT-I9300 using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 150
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg kjente en gang en riesen som var helt kortklippet kroppen og i fleisen med unntak av noen lange dusker på ørene sånn at det så ut som hun hadde musefletter og hun var helt yndig og herlig og det v

Skrev et langt innlegg som forsvant Men tenkte å foreslå en av "mine" raser, pumien De er i størrelsen du er ute etter, skikkelig happy go lucky hunder med enorme personligheter Veldig veldi

Jeg ville tittet litt på pincher jeg Litt jakt i de, men ikke for mye. (jeg har akkurat de samme kriteriene som deg, og pincher kunne jeg hatt ) Morsomme hunder som er med på alt, tilpasser seg godt

Ikke for å knuse drømmene dine, Men du kommer til å ende opp med en søt liten stafflus igjen :D

Men for å bidra så kan jeg anbefale Rottweiler på det sterkeste om hunder i den størrelsen er aktuelt :ahappy:

Når sammekjønnsaggresivitet er en av hovedgrunnene til at hun ikke vil ha Staff igjen? Etter 4 Staffer skal aldri jeg ha det mer ihvertfall :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke for å knuse drømmene dine, Men du kommer til å ende opp med en søt liten stafflus igjen :D

Men for å bidra så kan jeg anbefale Rottweiler på det sterkeste om hunder i den størrelsen er aktuelt :ahappy:

Det er mye mulig det kommer en staff til i hus altså, men ikke samtidig som den jeg har nå. Som sagt så er det en perfekt hund for oss på alle måter, men to på en gang tror jeg rett og slett kan bli litt mye ;) Samkjønnsagressiviteten er ikke et så stort problem at jeg har slått den fra meg i all fremtid, vi har god innkalling på han og har aldri hatt noen uhell der han har "tatt" andre hunder, men ja, å opprettholde samme kontroll på to sånne hunder vil jeg ikke utsette meg selv for å prøve da jeg oftest går turene alene :teehe:

Når det gjelder Rottweiler er det absolutt min type hund utseendemessig, men de rottweilerene jeg kjenner (gjennom hundeklubben) tror jeg krever en del mer enn hva jeg har skissert at vårt hundehold går ut på. Tur er det sikkert nok av men ser ikke for meg at de er fornøyde med litt sysling med lydighet hver tirsdag og noen runder på AG banen hver søndag, egentlig :P Også blir de for store, rett og slett :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klipp, bading, føning, lyng og kvist. Hmm, jeg som er vant med å børste hunden to ganger i året og bade en gang før julaften? Nå ble jeg fryktelig usikker på dette med pels altså, kjenner jeg trives veldig godt med Melvin sin pels, vil jo ikke ta oss vann over hodet heller :P

Men åh, Labrador :heart: Kunne de ikke vært i ministørrelse? Om vi får litt større plass og flytter litt mer skogsnært skal jeg ikke se bort ifra at å ha en litt større hund ikke blir noe stort problem altså. Så ja, kanskje det blir en lab allikevel?

Sent from my GT-I9300 using Tapatalk

Nå skal jeg si noe jeg aldri pleier å gjøre. Men etter å ha eid både DSG og Labrador, så er det få ting som skiller de to rasene altså - bortsett fra størrelse og lukten på labben. Mentalt sett er de ganske like, faktisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå skal jeg si noe jeg aldri pleier å gjøre. Men etter å ha eid både DSG og Labrador, så er det få ting som skiller de to rasene altså - bortsett fra størrelse og lukten på labben. Mentalt sett er de ganske like, faktisk.

Jeg må møte flere DSG skjønner jeg, den jeg kjenner godt lever nok ikke helt opp til typisk-dsg-stempelet :P Apropo lukt og Labrador - luker de så bikkje som alle skal ha det til? Jeg har ikke tenkt noe særlig over at de lukter de labradorene jeg har vært med, men blir jo gjerne litt fettete og skitten på hendene av å kose med de. Og jeg har aldri levd med en innendørs, bare vært med utendørs, og det er jo en stor forskjell.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må møte flere DSG skjønner jeg, den jeg kjenner godt lever nok ikke helt opp til typisk-dsg-stempelet :P Apropo lukt og Labrador - luker de så bikkje som alle skal ha det til? Jeg har ikke tenkt noe særlig over at de lukter de labradorene jeg har vært med, men blir jo gjerne litt fettete og skitten på hendene av å kose med de. Og jeg har aldri levd med en innendørs, bare vært med utendørs, og det er jo en stor forskjell.

Tja, sånn på stående fot lukter de ikke umiddelbart sterkt - det er når du skal begynne å gjøre rent bilbur og tepper osv, du kjenner den store forskjellen. Og våt Aussie er ingenting i forhold til våt labbe - fyttigrisen. Hun jeg driver sammen med her er oppvokst med labrador, og gikk over til DSG fordi de er så like i sinn, men mindre av størrelse.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå skal jeg si noe jeg aldri pleier å gjøre. Men etter å ha eid både DSG og Labrador, så er det få ting som skiller de to rasene altså - bortsett fra størrelse og lukten på labben. Mentalt sett er de ganske like, faktisk.

Tja, sånn på stående fot lukter de ikke umiddelbart sterkt - det er når du skal begynne å gjøre rent bilbur og tepper osv, du kjenner den store forskjellen. Og våt Aussie er ingenting i forhold til våt labbe - fyttigrisen. Hun jeg driver sammen med her er oppvokst med labrador, og gikk over til DSG fordi de er så like i sinn, men mindre av størrelse.

Jeg ser definitivt likhetene. Labradoren er en av rasene jeg ser på til neste hund, men har så godt som utelukket den pga røytingen. Sånn bortsett fra at de er større og dermed har mer overflate, røyter de ikke mye mer enn dsg?

Har ikke dsg mer jaktinstinkt?

Er ikke labben mer matorientert?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis jeg hadde vært deg. @bie, så hadde jeg LETT gått for DSG! :wub: Mye mer hund enn whippet (som jeg også liker mentaliteten på, de er skjønne, men altfor mye armer og bein overalt) og de mjuke, fine øynene... Noen av dem kan være ganske bjeffete, men det trur jeg nok går an å forme en del sjøl. Jeg tipper at min DSG kommer til å være ganske stille, iogm at shibaene ikke akkurat er noen bjefferase, og de jo ofte former hverandre/drar hverandre med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva slags sykdommer er det viktig å være obs på på DSG, egentlig? Er det noe det er vanlig å teste for, i det hele tatt? :)

De røntges både foran og bak. Patellaluksasjon forekommer, men er ikke typisk. HD er nok det viktigste, men heldigvis er de jo sjelden plaget med mindre det er kraftig grad. Raseklubben endret også krav til frirøntging for godkjenning av kull for et par år siden, heldigvis. Noen øyelyser også, men tror ikke jeg har hørt om noen som har hatt problemer der.

Regner med at du ikke går for uregistrert da, en som får flere uregistrerte kull som har allergi blant annet.

Den svenske raseklubben har en del helsestatistikk liggende på nettsidene sine.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må møte flere DSG skjønner jeg, den jeg kjenner godt lever nok ikke helt opp til typisk-dsg-stempelet :P Apropo lukt og Labrador - luker de så bikkje som alle skal ha det til? Jeg har ikke tenkt noe særlig over at de lukter de labradorene jeg har vært med, men blir jo gjerne litt fettete og skitten på hendene av å kose med de. Og jeg har aldri levd med en innendørs, bare vært med utendørs, og det er jo en stor forskjell.

Ehm, ja.. Det er mye lukt. På alle retrieverne, men spesielt lab, golden og flat. :whistle:

Jeg er sær, men kunne aldri hatt noen av rasene bare på grunn av lukten. Liker rasene godt, vi har flere i nær familie, men for meg er det rett og slett uakuelt å bo i et hus som lukter hund :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser definitivt likhetene. Labradoren er en av rasene jeg ser på til neste hund, men har så godt som utelukket den pga røytingen. Sånn bortsett fra at de er større og dermed har mer overflate, røyter de ikke mye mer enn dsg?

Har ikke dsg mer jaktinstinkt?

Er ikke labben mer matorientert?

Jeg syns egentlig ikke labbis røyter mer enn gårdshund, men de har periodevis røyting, DSG slipper hår hele tiden.

DSG kan ha jakt instinkt, men det er lett å styre unna føler jeg - den verste av våre jager fugler på stranden eller ender i dammen - og det gjorde labben også.

Ang mat - så er det faktisk individuelt, Betty er nok å regne som en matgal (nei, ikke glad, GAL) hund, og kan nermest hoppe i døden for en godbit, mens jeg har opplevd labber som ikke tar godis i treningssammenheng. Her går det mer på individ føler jeg.

Hva slags sykdommer er det viktig å være obs på på DSG, egentlig? Er det noe det er vanlig å teste for, i det hele tatt? :)

HD og Patella Luksasjon. AD har vi de siste 24 årene (siden 1990) kun hatt ett tilfelle av - det var en tispe som kom ut med D på den ene albuen, samme albu ble knukket rett av etter spark fra hest i ung alder, og operert.

De røntges både foran og bak. Patellaluksasjon forekommer, men er ikke typisk. HD er nok det viktigste, men heldigvis er de jo sjelden plaget med mindre det er kraftig grad. Raseklubben endret også krav til frirøntging for godkjenning av kull for et par år siden, heldigvis. Noen øyelyser også, men tror ikke jeg har hørt om noen som har hatt problemer der.

Regner med at du ikke går for uregistrert da, en som får flere uregistrerte kull som har allergi blant annet.

Den svenske raseklubben har en del helsestatistikk liggende på nettsidene sine.

DSG røntges sjelden forann, det er kun sporadiske tilfeller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:lol:

Kan man klippe barten kort? :innocent:

Jeg kjente en gang en riesen som var helt kortklippet kroppen og i fleisen med unntak av noen lange dusker på ørene sånn at det så ut som hun hadde musefletter og hun var helt yndig og herlig og det var så forbanna søtt at jeg aldri kommer til å glemme det og jeg driter i hva Line sier! :jump:

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjente en gang en riesen som var helt kortklippet kroppen og i fleisen med unntak av noen lange dusker på ørene sånn at det så ut som hun hadde musefletter og hun var helt yndig og herlig og det var så forbanna søtt at jeg aldri kommer til å glemme det og jeg driter i hva Line sier! :jump:

Får jeg lov å kopiere den sveisen når jeg får riesendyr igjen? Høres bare så fantastisk søtt ut :wub:

Dæmn jeg er hjelpsom i dag. Men jeg syns ikke dsg var noe dårlig alternativ da. Minisnuser funker også fint, de er ikke like "labrador" som dsgene, men aboslutt trivelige småtasser, men det var det skjegget da. :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjente en gang en riesen som var helt kortklippet kroppen og i fleisen med unntak av noen lange dusker på ørene sånn at det så ut som hun hadde musefletter og hun var helt yndig og herlig og det var så forbanna søtt at jeg aldri kommer til å glemme det og jeg driter i hva Line sier! :jump:

Kjempe OT, og hjelper ikke TS stort, men; et bartedyr skal ha bart...

Min mormor hadde Riesener. En av dem var en lekker, helkupert sak, som hadde minimalt med pels og barter. Bare noen få fjoner i munnviken, faktisk.... Tanten min var gullungen i huset. Og hun fikk juling på messingen EN gang i sin oppvekst. Det var den dagen hun fant fram saksa, og klippet barten av Riesenen :P

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Jeg kjente en gang en riesen som var helt kortklippet kroppen og i fleisen med unntak av noen lange dusker på ørene sånn at det så ut som hun hadde musefletter og hun var helt yndig og herlig og det var så forbanna søtt at jeg aldri kommer til å glemme det og jeg driter i hva Line sier! :jump:

Jeg kjenner en liten en som har fått klipt bort barten sin. Veldig søt og man ser ansiktet også :D Også får den ikke masse ekkelt i barten :D Den har fått beholde øyenbryna sine da

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg meldte meg inn i en DSG-gruppe på Facebook i går, for noen nydelige skapninger :wub: Gruppen er lukket, så det er vel ikke helt "innafor" å legge ut bilder derfra her, men åh, fant en nyydelig hvit en med svart hode. Disse må jeg kikke nærmere på altså!

Edit: og en med ståører! :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker også de med mørke hoder best. Det er noen av tispene spesielt som kan være litt bollete i kroppen med veldig spinkel beinstamme, og jeg liker mer den atletiske typen, som denne:

1920314_10152296831055586_425742156_n.jp

(Skamløst stjålet av RTL fra FB).

Helene og @RTL forteller at svenskene sier at DSG'ene skal "va lite fula", og jeg skjønner godt hva de mener. Den er liksom så ujålete og upretensiøs, en ekte hund til tross for mangelen på krøllhale og ståører. :D

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Enig med det over. Lær inn eventuelt en «gå og legg deg» kommando, så du kan avlede med å be hunden å gå og legge seg.  Miljø trene og sosialisere masse så hunden blir godt vant med lyder og folk rundt seg. Men føler det har mye med mentaliteten på hunden og rasen og gjøre. Har du en usikker vokterhund så er det vanskelig å dempe varsling. Har du en trygg vokter så har den høyere terskel for å anse noe som nødvendig å varsle på. 
    • Da har vi fått oss en reell frykt. Viser seg at tøffeste, tryggeste lille Edeward er som Mr.T når det kommer til trapper. Tror han fikk vondt i en klo da vi skulle opp trappen til veterinæren. Den forserte vi ved at jeg praktisk talt stod over han og løftet labbene hans en og en trinn for trinn. Han nektet gå selv, men var ok med å gjøre det sånn, hele trappen. Stoler på meg, men ikke sine egne bein.  Nå tenkte jeg det skulle være annerledes med en ny trapp som ser litt annerledes ut, på et annet sted, i annet lys, men nei. Ikke engang Nom Noms fristet nok til å våge gå et eneste trinn av den trappen med bakbeina.  Vurderer om Nom Noms er verdt det: Prøver snakke meg til fornuft. Det må vel finnes en annen måte? Muttern prøver friste med "kjepp". Dette ble pinlig fordi det er folk rundt, vi er på Tiller - Trondheims Grorud - og det ryktes at det kan være risikabelt å flagge blasfemiske avvik her på kveldstid etter mørkets frembrudd. Er det ikke provoserende nok å være svart hund om vi ikke skal gå rundt og vise at han liker å sutte på "kjepp" også?  — Virkelig, muttern! Dette vil jeg ikke være med på! Jevngodt med å brenne en Koran her. Du er sinnsyk!  Så han ble båret opp, som den lille babyen han er. Mindre pinlig. Fikk ham til å gå de siste tre trinnene selv. Prøver øke til fire-fem neste gang, uten å vifte med en diger "kjepp" så alle kan se det.  Han er i full sving med å fortære den nå, mulig for å prøve sikre seg mot flere sånne flauser ^^  
    • Avledning, og innlæring av alternativ adferd. "Hysj, gå og legg deg" fungerer bare HVIS hunden har lært og KAN oppgaven. Hvordan jeg ville gått fram avhengger veldig både av rase og individ. Men jeg ville ikke skjermet valpen for det som skjer rundt, den må jo bli vant til normale forstyrrelser. Hvis det er en rase med tendens til varsling så ville jeg nok sørget for å trekke for gardinene og ha på radio ved alenetreningen, så forstyrrelser utenfor blir mindre tydelige. I mange tilfeller ville jeg nok belønnet veldig raskt etter første bjeff, og deretter avbrutt/avledet, og lært inn alternativ adferd. Det er helt greit med et bjeff eller to for å si fra, og så komme til meg. Men hvis det er en bjefferase som varsler så skal man være ganske forsiktig for å ikke forsterke adferden. Det aller viktigste er å selv slappe av og ikke være så opptatt av det rundt. Det er ikke sikkert hunden reagerer i det hele tatt, og da trenger den ihvertfall ikke å lære det av eieren. Hvis det kommer et bjeff eller to på noe fra en valp ville jeg sagt "ja, ok", og så funnet på noe annet med valpen. En valp som får miljøtrening ute og oppdage masse lyder og omgivelser vil også være tryggere hjemme, mener jeg. Jeg kan anbefale boken Hverdagslydighet fra valp til voksen av Arne Aarrestad og Siri Linnerud Riber, den tar også for seg vanlige utfordringer.
    • Unge lovende sover søtt etter en to timer lang opp og ned fellestrening med mye bra og masse klebb.  Forventninger til hele stedet, både godteributikken som eimer deilig godis av alle slag, og hallen hvor godbitene hagler og det er lek og moro, de forventningene er skyhøye. Da muttern ba om en sitt før hun åpnet døren var ikke den unge lovende enig i det. Han var fokusert på å komme seg inn til moroa. Dumme muttern la listen for høyt og trodde hun skulle få sitt med verbal kommando, uten å engang hjelpe med lure. Hennes: "I shall ønly say this once," policy, hvorpå hun etter å være sikker på at han hørte det stilte seg til for å vente på sitten - det var som en krigserklæring. Da sitten endelig kom, men den kjipe megga ikke belønnet den med en gang, og hadde nerver til å lukke døren igjen da Ede spratt opp for å løpe inn, for å kreve mer.. Etter mange sånne forsøk, hvor sitten til slutt ble holdt med en godbit foran nesen, lenge nok til at mutteren fikk satt foten innenfor døren, så ble den belønnet et kom og ros og godis og den korte selvbeherskelsen han ble tvunget til å ha for å komme inn - sinnsykt frustrerende - ble forløst i økt glede, mer energi og iver, han ble mer gira av det enn han allerede var, så da muttern på ny, bare to meter innenfor første døren ***** ba ham om enda en sitt for å komme gjennom neste dør.. Hun fikk den, men han var ikke blid.  De glade forventningene hadde slått over i irritasjon da vi kom frem til plassen vår, og han satte i en hardrock konsert av bjeffing. Frustrert bjeffing. Emo bjeffing. Intenst. Øredøvende. Muttern fikk påpakning fra instruktør om å få hunden under kontroll, noe hun til sin store overraskelse fikk til momentant med å legge hendene på ham. Bjeffingen tok fullstendig slutt, han glemte hele resten av hallen, alt fokus var nå på kamp mot muttern. Hender uten godbiter som hadde nerver til å holde ham fast.. Tyggebeinet han ble tilbudt som alternativ å bite på var han fullstendig uinteressert i. Mutterns hender var den punchingbagen han følte for å ta ut sin høygira irritasjon og frustrasjon på. Vi var med ett tilbake til situasjonen i forrige uke. Dette var ikke tanning, dette var kamp, og Ede ville lære muttern å slutte stille urimelige krav og heller servere godis og leker og være blid og lett å ha med å gjøre. Han bet hardt og med et mål om mutterns submission. — Respect my authoritay, bitch! Muttern er ikke komfortabel med å bruke fysisk makt for å få trumfet gjennom viljen sin, men den der typen biting er fullstendig uakseptabel, og negativ straff var ikke en mulighet i situasjonen. Avledning var allerede forsøkt. Å holde ham fastlåst ble i øyeblikkets hete vurdert som en dårlig løsning. Selv om det å fysisk tviholde ham fast til han ga seg antakelig ville fungert der og da, så er ikke det en løsning når han blir større, og det blir han. Det kommer en dag hvor han har passert 40kg og har 10x forhøyet testosteron ifht en voksen hann. Den kampviljen der i den situasjonen lar seg ikke løse med bryting.  Muttern brukte det ene positiv straff verktøyet hun er komfortabel med. Overleppene hans ble lagt over tennene hans, om og om igjen. Han liker ikke å bite seg selv i leppene, og det frustrerte ham, men han hadde ikke lyst til å gi seg uten å ha lekset opp for muttern om å drive han inn i et sånt humør med urimelige krav. Det tok antakelig flere minutter før han ga opp. Så ikke på klokka, men hendelsene i rommet forøvrig ga holdepunkter å estimere fra. Mange ekle og vonde bitt i sine egne lepper fulgt av flere runder av og på tyggebeinet før kamplysten forlot den lille kroppen som roet seg ned og slo seg til ro. Søte lille snille Edeward var tilbake, og resten av treningen var han bare søt og snill og grei og flink. Muttern gjorde masse feil i starten, samtlige fra å ha for høye forventninger til hva han skulle mestre nå, og så bli så forfjamset av å ikke få hva hun ba om at hun ble usikker og ikke helt visste hvordan hun skulle løse det. De første feilstegene på gulvet var å forvente oppmerksomhet med for lav belønningsfrekvens. Lineføring ble repeatedly brutt av fokus rettet mot de andre ekvipasjene fordi muttern var for kjip med tørrfor. Tilbake til plassen vår hvor Ede er superflink til å chille nå.  Neste runde på gulvet, etter å ha ligget og sett på de andre, så fikk muttern oppmerksomheten, men hun feilet igjen med verbale cues uten lure, og hennes usikkerhet rundt hvordan løse det etter å ha feilet med å forvente utførelse på verbale cues, den forvirret Ede også, og vi ble gående og virre uten mål og mening. Han VILLE gjerne mestre, han var fokusert, men kommunikasjonen fra muttern var ikke klar og tydelig nok. Han la seg ned som et spørsmålstegn. Skjønte ikke hvorfor godbitene uteble. Mistet motivasjonen. Tilbake til plassen vår.  Tredje runde gikk bedre. Muttern hadde senket forventningene, klarte kommunisere tydeligere og belønne med høyere frekvens. Det løsnet.  ..men alle øvelser er bagateller. Så lenge valpen er snill og grei og i godt humør og gir kontakt og kommer på oppfordring, så er det ikke viktig om han sitter skrått, ligger på hoftene eller må bes flere ganger om noe. Det eneste virkelig viktige er å få den kampviljen under kontroll. Det har skjedd to ganger til nå. To ganger har han slått over i en sånn modus. Det er ikke overraskende. Jeg trodde ikke jeg kjøpte en retriever. Spørsmålet er hvilken måte som er den mest riktige å håndtere det på for å unngå virkelige problemer når han vokser til og får baller.  Tre andre valper jeg har hatt reagerte på smertehyl og ble lei seg og ville si unnskyld for å ha bitt meg. Easy peasy bitehemming på null komma niks. Chihuahuaen hadde en annen kamp i seg. Hun tente på at jeg hylte og gikk på med dødsforakt. Negativ straff var nøkkelen med henne. Å bli forlatt alene i rommet hver gang var bare ikke verdt den triumferende følelsen av å bite det digre vesenet til grimaser og hyl av smerter som en liten pipeleke. Hun lærte fort av det.  Jeg håper og tror at kombinasjonen av sosial avvisning i de situasjonene hvor jeg kan forlate ham, og tennene over leppa så han biter seg selv i de situasjonene jeg ikke kan bruke sosial avvisning vil få dette under kontroll.  Han er bare 13.5 uker, og det har bare skjedd to ganger enda. 
    • Tar gjerne i mot deres beste tips/erfaringer med å forebygge varsling/vokting! Da tenker jeg på det å bjeffe om fulle folk roper i gaten om natten, om det smeller i bildører utfor huset, om naboen går nært husveggen og liknende. Har lest litt om temaet, men finner ulike teknikker og vet ikke helt hva som er best. Begrense hunden/valpens muligheter til å se og høre det som skjer utenfor? Eller tvert i mot, la vindu stå på gløtt så den blir vant med at det er masse lyder utenfor? La den se hva som skjer ute? Belønne når den ikke varsler, eller belønne når den varsler kort, så den forstår at jobben er gjort og det holder med ett bjeff? HVordan reagerer man om hunden bjeffer masse på en lyd utenfor? Skal man si ting som "hysj" "gå og legg deg", avlede og liknende når den varsler, eller vil det forsterke hundens oppfattelse av at det er viktig å varsle?  Mange tanker her - åpen for alle innspill! Vil være konsekvent fra valpen er liten, så jeg vet hvordan jeg skal løse problemet når det kommer.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...