Gå til innhold
Hundesonen.no

Genpool-problematikk - slå sammen raser?


Tabris
 Share

Recommended Posts

Selvfølgelig må man jo gå videre, tror ikke kelpiene fikk krav sånn helt uten videre. Det krever masse innsats, det krever at man er aktiv, fremmer sakene sine og får raseklubben med på det (les: deltar aktivt i raseklubbens styre og stell).

Hva mener du med at alle selskapshunder greier å dille seg gjennom et par blodspor? Uten noen erfaring med det selv vil jeg jo tro det krever ihvertfall noe trening? Dermed blir jo plutselig hunden brukt noe ihvertfall, og man får en bedømming(?) av hvordan den fungerer.

Og hva tror du skjer når en del ønsker jaktkrav, mens resten ønsker å avle selskapshunder?

Ang. verdien av blodspor - se Snusmumrikks svar. Man kunne like gjerne ha go'bit søk i hagen som krav...

Red: nå kjenner ikke jeg til hvilke krav Kelpie har fått innført. Er det krav som vil utgjøre en forskjell for avlsmaterialet, eller er det "noe alle greier" ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 56
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg har alltid vært så oppgitt på det at flere raser skal deles i bruksvarianter og utstillingsvarianter. Skal man ha en utstillings- og selskapshund kjøper man seg en rase som egner seg til det. Skal

Et problem innenfor mange raser er at genpoolen er for liten. Det kan være at utgangspunktet for rasen er for liten (f.eks raser som har blitt reddet fra utryddelse ved hjelp av noen få start-individe

Jeg må bare stille et kritisk spørsmål, vil genpoolen vokse av dette? Si at man slår sammen setterne (begge irske, engelsk, gordon) De beste hunden vil jo fortsatt avles på, for å skape best muli

Utkryssing stiller jeg meg utelukkende positiv til, samt evig åpning av stambøker og planlagt blandingsavl :devil:

Og jeg regner det som en selvfølge at man ved et utkrysningsprosjekt for å øke genetisk mangfold vil sette grenser for hvor mange ganger en hund går i avl, at samme kombinasjon ikke gjentas, flere avlsdyr med færre avkom per hund, at hundene gjerne har levd et par år før de går i avl osv. Jeg vet vi har det sånn noenlunde på berneren, og jeg ville likt å se mer konkrete krav om levealder, kreft, matadorer og unghunder i avl (uten at jeg skal nevne navn...), maksvekt, ektropion/slappe lepper, mentalitet, samt mindre krav om estetiske ting (måle centimeter på analflekker du liksom). Også bevisstgjørelse rundt effektiv populasjonsstørrelse og COI så langt tilbake som mulig, for fem generasjoner gir jo ikke annet enn falsk trygghet når mange raser er tuftet på innavl.

Min hund har feks. COI 0,195% på seks generasjoner, men jeg trenger ikke gå lenger enn til 70-tallet før jeg finner en svensk hannhund som har en oldefar x2 (svensken ble for øvrig tilfeldigvis avlivet 10 år gammel pga noe som ligner DM, men det er visstnok ikke et problem på berner...) (Jeg fant også en nuffe da, så dette med utkryssing er jo ikke noe nytt.)

En fetter og kusine i ny og ne har forsåvidt lite å si, men visse sveitsere bedrev heftig linjeavl og derfor kollapser slektstreet bakover og starter med kun en håndfull individer, og dét er problemet. Berneren har iflg. svenske RAS en effektiv populasjonsstørrelse på 100-200. Det blir som å strø glitter på en haug med dritt.

Dette med at renraset er best er forøvrig viktoriansk vrøvl, og man er nødt til å handle mer langsiktig enn de gjorde hvis enkelte raser skal overleve. Ja det er kjekt å kunne spore slekta langt bakover, og det er vel og bra å skulle teste for ditt og datt av recessive lidelser, men hadde man hatt større effektiv populasjonstørrelse hadde mange av disse sjelden vært et problem fordi de genene hadde sannsynligvis ikke blitt doblet opp til å begynne med, med mindre man begynner å innavle igjen. ;) Det handler ikke om å hodeløst krysse disse forhatte doodlene eller å gi blaffen i alt som heter rasepreg, for all del, jeg vil heller ikke ha en border collie, men jeg kan leve med en grosser-berner eller en spretten appenzell-berner. Det er jo en grunn til at de kongelige åpnet sine "stambøker". Det er ikke noe poeng i å vente til man blir den neste hapsburg/lundehunden før man gjør noe, liksom.

En generell veterinærklarering for å få godkjent avlsdyr feks. hadde også vært noe. Den måtte isåfall ikke være skreddersydd den enkelte rase fordi "det er normalt for rasen" er sykdom hos andre... Men der ville selvsagt enkelte raseklubber steilet mer enn andre. Ellers, og det gjelder sikkert mange andre "potetraser" og selskapsraser, ønsker jeg et minstekrav om muskulatur/sunt hold på hunden og noen form for fysisk prøve/utholdenhet. Jeg vet om bernere som ikke vil noen form for fysisk aktivitet, og hva er det for gardsbikkje liksom? :dog_running: :sled:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Og hva tror du skjer når en del ønsker jaktkrav, mens resten ønsker å avle selskapshunder?

 

Ang. verdien av blodspor - se Snusmumrikks svar. Man kunne like gjerne ha go'bit søk i hagen som krav...

 

 

Red: nå kjenner ikke jeg til hvilke krav Kelpie har fått innført. Er det krav som vil utgjøre en forskjell for avlsmaterialet, eller er det "noe alle greier" ?

Som jeg skrev tidligere så tror jeg kanskje de går over på andre raser, og spurte høyt om det var en bra ting.

Det er vel det man ønsker å oppnå, at bruks raser blir brukt og så kan selskapshundene blir brukt som de vil.

Takk for info om blodspor Snusmumrik, jeg trodde virkelig det krevde litt mer av hunden.

Husker ikke sikkert hva kravet var, men mener det var noe med bruks og opprykk. Men det kan sikkert kelpiefolket svare på.

Det hjelper ihvertfall ikke rasen noe å sitte på ræva og klage. Man må ta i et tak og sette bevegelser igang og ha mye tålmodighet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Red: nå kjenner ikke jeg til hvilke krav Kelpie har fått innført. Er det krav som vil utgjøre en forskjell for avlsmaterialet, eller er det "noe alle greier" ?

Jeg er ikke helt sikker på kravene for kelpie jeg heller, jeg antar @JeanetteH kan svare på det? :) Men jeg lurer på om det har noe å si at det er "noe alle greier"? Spørsmålet bør jo være om det fremmer ønskede raseegenskaper, og så lenge det gjør det, så bør det jo være det samme om "alle" greier det?

Det er jo ikke meningen at lista skal settes så høyt at det er bare en elite som kan klare det. Man bør avle på den beste halvdelen av en populasjon, ikke sant? Da bør det være mulig for halve populasjonen å gå i avl da :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke helt sikker på kravene for kelpie jeg heller, jeg antar @JeanetteH kan svare på det? :)Men jeg lurer på om det har noe å si at det er "noe alle greier"? Spørsmålet bør jo være om det fremmer ønskede raseegenskaper, og så lenge det gjør det, så bør det jo være det samme om "alle" greier det?

Det er jo ikke meningen at lista skal settes så høyt at det er bare en elite som kan klare det. Man bør avle på den beste halvdelen av en populasjon, ikke sant? Da bør det være mulig for halve populasjonen å gå i avl da :)

Det er jeg helt enig i. Hovedsaken må være at kravet sier noe om rasetypiske, nedarvbare egenskaper. Hvis ikke er det meningsløst :) (som at man kan slippe unna med blodsporpremiering på en jakthundrase :innocent: )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skal ikke si så mye da jeg ikke har så mye kunnskap om genetikk og slikt, men denne artikkelen er interessant å lese :)

http://pedigreedogsexposed.blogspot.no/2011/01/hybrid-vigour-fact-or-fiction.html

"Of course if both breeds suffer from the same condition, the pups could be affected. There’s very good evidence, for instance, that Labradoodles are just as likely to suffer hip dysplasia as their purebred parent breeds. The breed mean hip score for Labradors is 15 and for Standard Poodles it is 14 while the Labradoodle’s average hip score is 14. Over 400 have now been tested via the KC/BVA scheme– more than many Kennel Club breeds, including the Boxer and Dalmatians – and clearly the cross doesn’t bring any benefits in terms of joint disease. This is as you might expect, but it isn’t a given. Both Springer Spaniels and Irish Setters suffer from the eye condition PRA, for instance, but it’s caused by different mutations. The Springer x Setter pups, therefore, will not go blind.
There’s another point here, too: dogs from genetically-different parents are likely to have stronger immune systems. This may not help with avoiding genetic disease, but it most certainly helps in terms of withstanding infections, parasites, viruses, auto-immune diseases and allergies. So here again, crossbreeds tend to have the advantage."
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...