Gå til innhold
Hundesonen.no

9 mnd gammel tispe i hus, ta inn 1 år gammel hannhund av samme rase?


Lisatittine
 Share

Recommended Posts

Vi har en 9 mnd gammel tispe, og har lyst på selskap til henne. I nærheten her er det en 1 år gammel hannhund av samme rase som skal omplasseres. Er det galskap å tenke i de baner?

Redd det blir mye krig om hvem som er sjefen, siden den nye er eldst, men den yngste har bodd der lengst etc.

Kommer sikkert ikke til å gjøre det, men har sååå lyst på en til. *sukk*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det pleier å gå fint med tispe/hann.

Ville vært mer bekymret over alderen deres og at de nærmer seg de "grusomme tenårene". Er du sikker på at du orker dobbelt opp? Er jo en ganske energisk rase du har. :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ikke vært så bekymret for rangkonflikt mellom hundene, men to unghunder er veldig mye jobb. Med mindre begge er ganske veloppdratte og enkle begge to, muligens uansett, så kan du regne med at begge vil påvirke hverandre og bli mer opptatte av hverandre enn av deg. De vil "glemme" deler av oppdragelsen og du må gjøre mye av treningen på nytt med de sammen. To unghunder er mer enn dobbelt så mye jobb som med én, selv om det er koslig med to.

Jeg ville heller enten ventet et års tid eller å til hun er voksen, eventuelt sett etter en omplasseringshund som er et par år eldre enn henne.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan jo legge til at Noma hadde akkurat passert 2 år da vi fikk Fant i hus, og selv det antok jeg å være litt "trøblete". Jeg hadde rett. Noma var ung i hodet, klønete (men leken og snill mot valpen). De har blitt skikkelig knoll og tott og girer hverandre en del opp. Allikevel har det vært stor endring på Noma i det siste. Hun er nå bikket 3 år, og har nok endelig blitt voksen. Nå er det Fant som er unghund og gjør mye rart og er litt døv, selv om han har vært verdens enkleste hele veien ellers. :) Jeg tror jeg selv hadde følt at to av Fant nå hadde vært for mye. Han må lære å beherske seg litt mer. Han er nå 15 måneder gammel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tispe og hann kriger sjeldent, som de andre her ville jeg vært mer bekymret for arbeidsmengde ifht og skulle oppdra, miljøtrene og sosialisere to unge hunder samtidig. De bør jo ha litt tid for seg selv, noe som krever mer av dere og om dere er ute med de sammen og en får et problem (la oss si utagering eller stress i visse situasjoner) så er det mye verre med to, fordi de gjerne girer opp hverandre, mer vekt og holde kontroll på, mer stress på begge, vanskeligere og komme igjennom og få avbrutt og vanskeligere og få trent på.

Det trenger jo selvfølgelig ikke og bli noen problemer i det hele tatt, men man bør ta høyde for alder på begge to og at de begge har et par runder med pubertet igjen OG at ingen av de er voksne enda, så uansett hvor greie de måtte være nå så vet man ikke hvilken problemer man kan støte på de neste par år. Men orker man, og har kapasitet til og gi individuell oppfølging der/når det trengs så er det jo bare og kjøre på :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Høres ut som om det kan være lurt å vente litt ja. I utgangspunktet hadde vi lyst til å avle på henne, og så beholde en tispevalp. Nå er vi litt usikre på det med valp, fordi Emmy har en tett tårekanal som jeg er litt usikker på om ødelegger avlsplanene våre. Hun er utrolig pen og rasetypisk og med nydelig gemytt, så hun hadde vært flott i avl, men aner ikke om tette tårekanaler er arvelig?

*sporer av min egen tråd* :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har en tispe på 1,5 år, og fikk for en mnd siden en hann på samme alder. Det har gått veldig bra, de er gode lekekamerater. Men man må jo ha tid til hund, noe vi heldigvis har, ellers kan det bli problemer. Hun er blanding husky/terrier, han er husky, likevel er det stille som på et gamlehjem inni huset. Har det mye å si hvilken rase man har kanskje, om det går bra?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Høres ut som om det kan være lurt å vente litt ja. I utgangspunktet hadde vi lyst til å avle på henne, og så beholde en tispevalp. Nå er vi litt usikre på det med valp, fordi Emmy har en tett tårekanal som jeg er litt usikker på om ødelegger avlsplanene våre. Hun er utrolig pen og rasetypisk og med nydelig gemytt, så hun hadde vært flott i avl, men aner ikke om tette tårekanaler er arvelig?

*sporer av min egen tråd* :P

Hør med oppdretteren din og evnt avlsrådet til din rase ;) De kan svare deg angående arvelighet, det er ikke sikkert planene deres går i dass. men det er nok minst ett år til regner jeg med?

jeg ville ventet til hunden din er eldre før nr2. to unghunder er mye jobb og jeg ville nok hatt 2 år mellom dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...