Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg regner med du vet det at klikkertrening og aggressiv hund ikke har noen sammenheng i seg selv? Det var en tåpelig insinuasjon.

Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Det var ingen insinuasjon. Det var bare en beskrivelse av hvordan den hunden var oppdratt, slik at ingen skulle la seg forlede til å tro at han knurret og var aggressiv fordi han ble "korrigert". Han hadde ingen "ekstern" grunn til å vise den adferden han viste, hvilket var MITT poeng. Du er litt vel hårsår ift dette med positiv dressur noen ganger :huh: …og drar dermed slutninger litt for raskt.

  • Svar 114
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Damer damer: slik jeg leser dere så rumler/knurrer både Mim sine og Kaja sine hunder like skummelt. Noe sier meg at mim sin bare "rumler" når han blir jagd ned fra sofaen. Han stiller seg ikke opp på

Anser som knurring som helt naturlig, og alle hunder som knurrer er ikke dust i hodet nei. Men å ta vekk språket hos en hund, anser jeg ikke som naturlig. Om man ikke tar med den prating og bromlingen

Knurring er stort sett greit. Det er språk, noe jeg ønsker at de skal ha! Ingen av mine knurrer mot meg, med unntak av da Tuf gikk på kortison og spiste ALT han fant og jeg prøvde å ta det fra han. Da

Skrevet

Synes ikke det er rart jeg er litt hårsår slik mange innlegg formuleres her inne. En kan bli på tuppa av mindre. Men glad jeg misforsto. :)

Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Skrevet

Jeg har hatt en hund som har knurret til meg pga usikkerhet. Det var en drittbikkje.

Jeg fikk vekk absolutt all knurring etc mot meg og oppnådde full tillit ved hjelp av å ikke presse han eller gå i konflikt.

Og så har jeg hatt en som kom uoppdragen og med litt for mye meninger ( annkom 4 dager etter tidligere nevnte drittbikkje tok en tur over regnbuebroen) , på han ga jeg jevnt beng i lyd og protester og kjørte på med mitt.

Det funket det også.

Fort.

Jeg har aldri møtt knurring med korrigering.

Hverken verbalt eller fysisk.

Jeg nedlater meg ikke til å krangle med uoppdragne bikkjer.

Skrevet

Tjq min likte ikke besøk, hun knurra og bjeffa (usikker). Nå ligger hun hjerne på fanget til besøk. Hun bjeffet på tur, nå kan hun hilse på tur, evnt ikke fly bort å bjeffe. Det fungerte for henne. Positiv trening fungerte ikke.

Ellie har aldri knurret, men bruker bjeffing på samme måte. Vi brukte kun belønning, og hadde en litt "stakkars deg som er redd" holdning de første leveårene, hun ble overhode ikke bedre. Etterhvert som jeg har fått mer erfaring har jeg blitt mer bestemt og Ellie har blitt eldre. Nå får hun streng beskjed om å kutte ut. Det har ført til at hun har blitt mye mer sosial. Bjeffer aldri på folk vi møter på tur lenger, kan ha menn og barn på besøk og hun er helt seg selv. Før måtte vi sette henne bort om vi skulle ha besøk. Tror hun fikk for mye ansvar i situasjonene og at når vi er tydelige nå så har hun blitt mer trygg. Og hun trives mye bedre med å være sosial og få kos, og slippe å være så usikker. Hun tør mye mer nå.

Så den milde metoden med å belønne på god avstand bare for å se på det skumle f.eks, økte bare frykten - mens det å være streng (i det ligger det jo en trussel om at hvis hun ikke hører så kommer det straff) viste seg å faktisk være den "snilleste" metoden...

Skrevet

Siden jeg skrev nedenstående quote så føler jeg meg truffet. Har akkurat nå kommet hjem fra besøk på sykehjemmet til modern der vi har tilbragt hele lørdagskvelden. Vi er der to/tre/fire ganger i uka. Bikkjene mine er med og storkoser seg. Det er 18-20 gamle snupper som bor på avdelingen, de bruker rullator og rullestol og et par er ikke helt orientert i dagene som går. Alle beboerne og de ansatte elsker dem og klapper og koser og prater med dem, bikkjene går akkurat hvor de vil på hele avdelingen, på alle rommene og begge oppholdsrommene. Bikkjene mine er noe av det mest stødige og sosiale og omgjengelige hundene jeg vet om. Ikke bare på sykehjemmet, jeg kan ta dem med overalt. Selv om eldstemann er som jeg har beskrevet nedenfor. Overfor meg.

Så derfor reagerer jeg på at du bastant kan skrive at "Hunder som knurrer på mennesker er ikke helt bra mentalt i mitt hode. Ei heller hunder som knurrer på eier fordi en må ned fra sofa."

Bastant og bastant. Mine meninger er da mine meninger. Så få du ha dine. Mine hunder får ikke knurre til meg, eller andre. Begge romler om jeg må flytte de når de sover, men de knurrer ikke. Vesentlig forskjell (i mitt hode).

  • Like 1
Skrevet

Bastant og bastant. Mine meninger er da mine meninger. Så få du ha dine. Mine hunder får ikke knurre til meg, eller andre. Begge romler om jeg må flytte de når de sover, men de knurrer ikke. Vesentlig forskjell (i mitt hode).

Er det virkelig det? Både "rumling" og knurring er da lyd som markerer protest på det du gjør? Når går "rumlingslyd" over til å bli knurring og ikke akseptabelt i ditt hode?

  • Like 2
Skrevet

Er det virkelig det? Både "rumling" og knurring er da lyd som markerer protest på det du gjør? Når går "rumlingslyd" over til å bli knurring og ikke akseptabelt i ditt hode?

Mine lager sånn lyd som vi gjerne lager "øhmhmhmm" (ha ha ha veldig vanskelig å skrive.. :P) knurring er for meg når de er ordentlig sure. Jeg hører hvertfall en skikkelig forskjell, ser forskjell i kroppen. Romlingen gjør de i søvne. Ikke i våken "klar til å ta deg" tilstand.

Skrevet

Mine lager sånn lyd som vi gjerne lager "øhmhmhmm" (ha ha ha veldig vanskelig å skrive.. :P) knurring er for meg når de er ordentlig sure. Jeg hører hvertfall en skikkelig forskjell, ser forskjell i kroppen. Romlingen gjør de i søvne. Ikke i våken "klar til å ta deg" tilstand.

Jeg tror jeg skjønner hva du mener og mine hunder har også forskjellige måter å knurre på, men jeg mener fortsatt det er knurring. Og med knurring trenger de vel ikke alltid å være klar til å ta deg?

Skrevet

Jeg tror jeg skjønner hva du mener og mine hunder har også forskjellige måter å knurre på, men jeg mener fortsatt det er knurring. Og med knurring trenger de vel ikke alltid å være klar til å ta deg?

Nei det trenger de ikke, men jeg viste ikke helt hvordan jeg skulle forklare det :lol:

  • Like 1
Skrevet

Mine lager sånn lyd som vi gjerne lager "øhmhmhmm" (ha ha ha veldig vanskelig å skrive.. :P) knurring er for meg når de er ordentlig sure. Jeg hører hvertfall en skikkelig forskjell, ser forskjell i kroppen. Romlingen gjør de i søvne. Ikke i våken "klar til å ta deg" tilstand.

Det er jo like vel en muntlig protest på det som skjer, sant?

Skrevet

Det er jo like vel en muntlig protest på det som skjer, sant?

Ja?

Hvis du spør meg om jeg kan ta oppvasket og jeg svarer nei. Så er det en muntlig protest.

Hvis du spør meg om jeg kan ta oppvasken og jeg brøler NEI, Så er det også en muntlig protest.

Den ene er verre enn den andre. Jeg ignorerer bromling, fordi det aldri fører noen vei og det neste gang fortsatt bare er bromling.

Hunden blir flyttet på og sover videre.

Jeg ignorerer ikke knurring, for av min erfaring så kan det fort eskalere om de kommer noen vei med det. Jeg sier ikke at min erfaring og min måte å gjøre det på er det eneste rette. Jeg handler utifra egne erfaringer. Jeg trener mine hunder etter metoder jeg selv har sett og prøvd har fungert. Det er ikke noe i veien at andre gjør det på sin måte, dersom det fungerer for dem.

Skrevet

Damer damer: slik jeg leser dere så rumler/knurrer både Mim sine og Kaja sine hunder like skummelt. Noe sier meg at mim sin bare "rumler" når han blir jagd ned fra sofaen. Han stiller seg ikke opp på fire stive, stiv kropp, hardt blikk rett på Mim og tunga som en slange og knurrer fra haletippen. DET er en krappy bikkje! Asti kan fint finne på brumle og snakke litt om sin mening om ting, men han bruker det ikke for å regulere avstand. Det er rett og slett når han får beskjed om gjøre seg litt mindre i sofaen. Nei det synes han ikke noe om, jeg kan sitte på gulvet om jeg trenger så mye plass. Han gjør seg mindre, men slettes ikke uten protester. Eller kloklipp, han må prate seg gjennom kloklipp, men jeg er ikke redd han. Redd hadde jeg blitt om resten av kroppen fortalte meg at her er det en trussel. Knurring i seg selv er ikke farlig, knurring inkludert skummelt kroppsspråk er farlig.

Så om jeg møter en hund som knurrer til fremmede som ikke engang har prøvd å ta kontakt og stadig søker avstand, med tilhørende kroppsspråk, tenker jeg skrap. Reserverthet er jo også rasebetinget, jeg tenker at om f.eks en ovtcharka knurrer til meg fordi jeg går rett mot og skal hilse, så vil jeg ikke si at det er skrap, men kanskje litt for mye ovtcharka. Møter jeg en hund som stiller seg med fire stive og stirrer på meg med lyd; uæ, tør ikke! Møter jeg tufs av en hund som brummer litt fordi jeg tilfeldigvis sto for nære, men han ikke har kroppspråk som sier at jeg bør passe meg, vel da flirer jeg av dusten med meninger, men provoserer jo ikke. Den har jo gitt meg en beskjed uten kroppsspråk at den ikke vil ha meg så nære. Det er så himla mange nyanser i knurring som man må ta hensyn til.

Knurrer bikkja til unger, da er det klar beskjed om å kutte ut og fjerne dyret. Hadde bikkjene mine vært truende mot familiens barn når de var mindre, så tenker jeg faktisk skrap eller skikkelig drittalle foreldre/eiere som ikke sørger for at bikkja ikke blir plaget så den MÅ gå til språk for å slippe. Da er det ikke noen andres feil enn eier/foreldre som ikke følger med i timen. Bruker hunden språk bare fordi barnet kommer over gulvet, vel da er det brått skrap.

  • Like 9
Skrevet

Her har jeg lite fornuftig å komme med, kjenner jeg. Minstehunden knurrer masse fordi vi har forsterket det. Hun knurrer kjempehøyt og nilogrer i håp om en godbit. Akk ja. Når vi sier med pusestemme: "Nei og nei, er du aggressiv, du da", blir det enda mer lyd. Schempeskummel, er hun. Skikkelig crappy! Neida, bare tull. Men hun kan snappe litt til hunder hun syns leker for voldsomt eller er for intense i å snuse henne her og der. Altså, når jeg syns primadonnanykkene hennes er urettferdige, får hun beskjed, når jeg syns det er på sin plass, får hun da lov til å si fra. Hun har ganske lav terskel for å si fra, fordi hun er en liten prinsesse og alle andre hunder kan oppføre seg sånn hun syns er passende rundt henne. Nå har hun bodd hos oss i, tja @SiriEveline , er det 2,5 år, eller noe? Hun enda aldri bitt noen, eller sloss med en annen hund. Når du er 6 kilo, stort sett går løs og er rimelig sosial, regner jeg med at hun har hodet på ganske rett plass.

Han andre vi har, knurrer en masse. Han leker med lyd. Senest i går, måtte en liten irsk setter (fire mndr) fyke litt att og fram, før han fant ut at den onkelen med mye lyd, egentlig var dødskul. Eieren til setteren måtte også få et lite kurs i grekersisten :P Det kunne ikke ramle meg inn å avlære ham å bruke lyd mens han leker. Scilos og Tinka kan dra i hver sin ende av en pinne og det høres ut som om de vil drepe hverandre. Men de har aldri vært sure på hverandre, noensinne, ever. Tinka vinner forresten alltid.

Scilos tåler forresten lite håndtering. Han dopes ned når vi skal ta pels og poter. Han går rett i panikk og det er ikke noe poeng med pedagogiske tilnærminger. Han bærer nok på en del traumer og har noen arr som tilsier at alle fire beina har vært bundet sammen. Velkommen i heimen for å prøve å stelle ham :) Men at han er iddiot når han skal stelles, eller friker helt ut i dødsangst når han bindes til et tre i skogen (bare i skogen), betyr da ikke at bikkja er en drittbikkje i andre situasjoner.

Jeg har hatt drittbikkje. Det er noe helt annet. Ja, en ting til. Alle mine hunder har prøvd meg ut ved å knurre, hvis jeg vil ha den plassen de ligger på i sofaen. Jeg har bare måkt dem ned med et "særlig" (jfr. 2ne), så har de slutta med det. Nå er det flere år siden sist, èn gang er nok, liksom :lol:

  • Like 1
Skrevet

Her har jeg lite fornuftig å komme med, kjenner jeg. Minstehunden knurrer masse fordi vi har forsterket det. Hun knurrer kjempehøyt og nilogrer i håp om en godbit. Akk ja. Når vi sier med pusestemme: "Nei og nei, er du aggressiv, du da", blir det enda mer lyd. Schempeskummel, er hun. Skikkelig crappy! Neida, bare tull. Men hun kan snappe litt til hunder hun syns leker for voldsomt eller er for intense i å snuse henne her og der. Altså, når jeg syns primadonnanykkene hennes er urettferdige, får hun beskjed, når jeg syns det er på sin plass, får hun da lov til å si fra. Hun har ganske lav terskel for å si fra, fordi hun er en liten prinsesse og alle andre hunder kan oppføre seg sånn hun syns er passende rundt henne. Nå har hun bodd hos oss i, tja @SiriEveline , er det 2,5 år, eller noe? Hun enda aldri bitt noen, eller sloss med en annen hund. Når du er 6 kilo, stort sett går løs og er rimelig sosial, regner jeg med at hun har hodet på ganske rett plass.

Ja guri som tida flyr, 2.5år snart 3 høres ganske riktig ut!

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...