Gå til innhold
Hundesonen.no

Yrke - Sykepleier?


tm100020
 Share

Recommended Posts

Jeg er på det unge stadiet i livet mitt at jeg ikke helt vet hva jeg vil, også innenfor studier. Jeg har allerede gått ett halvår på et studie man kan kalle et medisinsk forkurs. Gikk der bare for å ha noe å gjøre på etter sommeren, siden jeg solgte hesten for å gå på skole (kom forøvrig ikke inn på det jeg trodde jeg ville (mikrobiologi) men nå, etter halvåret er jeg ikke sikker lenger). Jeg mistet skolelysten og har etter jul sluttet og flyttet hjem.

Har såvidt (i frustrasjon) tenkt i de baner hva jeg vil fremover. Har alltid syntes at lege eller sykepleier høres ut som interessante yrker, men jeg kommer ikke inn på legestudiet, og jeg har den oppfatningen at jeg ikke passer helt til å bli sykepleier..

Jeg vet om yrket, og kan lese meg grønn side opp og side ned om yrket, men føler jeg trenger svar fra en som er det. Jeg har fått med meg at det er flere her inne som studerer til å bli eller er sykepleier, så er det noen av dere som vil svare meg på:

Hvordan arbeidsdagen din er? Hva gjør du osv. :)

(Nå skjønner jeg at det kan variere litt etter hvor man jobber, og om man er spesialsykepleier ol, men sånn generelt)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vanskelig å svare på hvordan en sykepleiers hverdag er. Hadde jeg valgt om igjen ville jeg ikke blitt det. Man har så mye ubekvem arbeidstid. Dersom man vil ta en videreutdanning for å kunne finne seg en jobb med vanlige arbeidstider vil man gå ned i lønn. Det er jo ingen andre yrker som har det sånn! Da ville jeg nok heller ha brukt en mastegrad til noe annet.

Tror alle sykepleiere er idealistiske ved skolestart og de første årene i arbeidslivet. Men så lengter man etter fri i helgene og i ferier når alle andre har fri.

Nå er jeg veldig preget av å jobbet mange år ved en kreftavdeling. Ingen blir friske, men det man gjør er veldig meningsfylt. Det er bare så frustrerende at man har så lite ressurser og alt for liten tid til å gjøre de tingene man føler er til det beste for pasienten.

Typiske ting jeg gjør iløpet av en dag:

Tar i mot pasienter som skal opereres. Informerer de om hva de skal igjennom og forklarer det legen har sagt. Gjør de i stand til operasjon, dvs, ta blodprøver, EKG, høyde, vekt og generell informasjon om pasienten.

Gir medisiner til mine pasienter (tabletter, injeksoner, infusjoner osv). Skifter på sår. Hjelper de med stell, skifter på sengen. Lager mat til de om de har spesielle ønsker (gjelder svært dårlige pasienter). Prater med pasient og pårørende.

Har møter og telefoner med bydelene dersom det planlegges at pasienter skal hjem. Prøver å sørge for at de får respeter og utstyr de trenger å ha hjemme. Evt søker pasienter til sykehjem eller hospice.

Tar i mot pasienter som har blitt operert. Passer på at alt er som det skal i tiden etterpå. Tømmer urinposer, tar blodtrykk, gir intravensøk væske. Prøver å få de på bena sånn at de får mobilisert seg. Tar samtaler med de om hva legen har sagt om funnene de har gjort.

Gir cellegift dersom pasienten min skal ha det. Kartlegger bivirkninger for å gjøre tiltak slik at de skal ha det bedre mens de får behandling.

(Også er det en del sengeskift pga svette, blod og gørr, og kroppsvæsker herfra og derfra :P)

Så håper man at man rekker å kaste i seg noe mat engang i løpet av dagen og får snakket litt med kollegaer :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke sykepleier, men har en samboer som er det, og jobber med mange sykepleiere selv :)

Min samboer jobber på ortopedisk avdeling på sykehus, han er ikke med på operasjoner, men frem til og etter operasjon. Mye stell (både sårstell og "daglig stell"), smertelindring, kontakt med kommune og rehabiliteringstjenester for å få klarerte pasienter ut etc. Travle dager, tidvis mye overtid (de er traumeavdeling, altså tar de imot akutte ting eks ulykker og sånn, og samboeren min jobber til det er ferdig han istedetfor endel andre som går når klokka sier det, en balansegang er nok egentlig heller ideelt syns jeg som står utenfor) og mye koordinering i forhold til full avdeling etc.

Selv jobber jeg i psykiatrien og har mange sykepleiere (stort sett med etterutdanning innen psykiatri) som kolleger, og deres jobb er stort sett daglig oppfølging av pasienter, som kan være alt fra samtaler og aktiviteter til vask og stell av de som er så dårlige. Mye møtevirksomhet, de er med på samarbeidsmøter og ansvarsgruppemøter. Det er stort sett sykepleiere (og de andre miljøpersonalet vårt) som koordinerer møter og fikser og ordner praktiske ting. Gir ut medisiner gjør de også.

Det store fellesnevneren blant de sykepleierne jeg kjenner (som er endel by now) er ubekvem arbeidstid og stort sett travle dager. Noen variasjoner er det jo, men det er det som går igjen. Viktig å finne et felt man trives med tror jeg, for det kan være tungt å stå i over tid hvis du har kommet skjevt ut. Sykepleiere får ofte stort ansvar, noen steder kanskje for mye, så det er viktig å tenke over grensesetting syns jeg, som ser på arbeidsgruppen utenfra.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg fortalte en venn av familien at jeg skulle bli sykepleier, prøvde hun alt jeg kunne for å få meg bort fra det sporet. Bare stress, dårlige arbeidstider, og dårlig samvittighet. Men hun er nok en slik som tar litt hardt i og. Jeg sluttet uansett etter et semester, fant ut at det var ikke noe for meg likevel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er synd at så mange har et negativt inntrykk av yrket. Jeg var på ingen måte idealistisk da jeg begynte på sykepleien, jeg var klar over at yrket ville føre til kvelds,- natte-, helge-, ferie- og helligdagsjobbing. Det kommer man sjelden utenom. Som Fillerya skriver så kan man videreutdanne seg, og at man går ned i lønn er en sannhet med modifikasjoner; grunnlønna øker - men man mister jo tilleggene for ubekvem arbeidstid, så sånn sett får man mindre utbetalt i måneden. Samtidig kan man jo jobbe som spesialsykepleier på f.eks. poliklinikk, litt avhengig av videreutdanning så kan man da tjene omtrent likt - og ha mer normale arbeidstider i ukedagene (men mange steder må man fremdeles jobbe hver 3.-4. helg). Det er ingen hemmelighet at man tjener mindre når man er statlig ansatt, så om man kunne tenke seg å jobbe i kommunen så vil man ha en høyere grunnlønn, og mange kommuner har gode avtaler for sykepleiere og åpner for individuelle lønnsforhandlinger.
Som skrevet tidligere så er turnus noe man sjelden kommer utenom, men det kommer også an på arbeidsplassen. Jobber man på en vanlig sengepost vil man de fleste steder ha mye dagvakter, fordi arbeidsmengden på dagtid er stor. Jobber man derimot på en intensivavdeling hvor behovet for pleiepersonell er like stort hele døgnet, så vil man ha en overvekt av ubekvem arbeidstid fordi det f.eks. skal være 8 stykker både på dag, kveld og natt - kontra en sengepost hvor man f.eks. er 10 på dag, 4-5 på kveld, og 3-4 på natt.

Men, nok om lønn og arbeidstid - det kan du trossalt lese deg opp på om du ikke visste det fra før.

Jeg har jobbet for det meste med barn, og går nå videreutdanning/master i barnesykepleie. Den gjør at jeg er kompetent til å jobbe ved hvilken som helst avdeling med barn; medisinsk, kirurgisk, poliklinikk, mottak, postoperativ, intensiv og nyfødt intensiv. Arbeidserfaringen min er hovedsakelig fra kirurgisk barneavdeling med landsfunksjon, og fra en lokal nyfødt intensiv-avdeling.

På den kirurgiske har man mange av de samme oppgavene som Fillerya skriver om, men alikevel er det stor forskjell på å jobbe med barn og det å jobbe med voksne. Barn er ikke små voksne, og alt må tilpasses dem. Alt fra hvordan man snakker med/forbereder/samarbeider med dem, til de medisinske avgjørelsene. Man skal ha barnet i fokus, og man må stadig se etter alternative metoder å gjøre ting på. Noe av det jeg synes er spennende med barn kontra voksne (utenom den direkte samhandlingen med barnet) er at lite er standard. Det er ikke slik at "man bare henger opp en liter Ringer-Acetat". Det må regnes på, og man er veldig nøye mtp. kalorier, væskeregnskap og hva barnet faktisk har behov for. Det samme gjelder medikamenter; det regnes ut ifra vekt, og administrasjonsmåten er ofte annerledes enn hos voksne (dose, tidsintervaller, måten det gis på).

På nyfødt intensiv "behandler" man hele familien, og ikke bare den ene pasienten. Man skal man veilede i stell, bading, amming og alle andre ting som de lurer på under oppholdet/før hjemreise. Syke nyfødte, og særlig premature, har atypiske tegn når det gjelder sult, tretthet, infeksjon osv, og det er vår jobb å veilede foreldrene slik at de kan tolke sitt eget barns signaler.
Her finnes alt fra det kritisk syke barnet som er født alt fra 16 uker prematurt, til fullbårne som legges inn for en infeksjon/blodsukkerkontroll osv. Stort spenn - som gjør at det er en veldig utfordrende arbeidsplass. Mange (de aller fleste) nyfødte ligger på nyfødt intensiv blant annet fordi de sliter med å puste. De trenger respirasjonsstøtte i form av respirator, CPAP/BiPAP o.l., og det er sykepleierens jobb å observere hvordan barnet puster - og videre vurdere når man kan trappe ned, trappe opp, fjerne, eller tilføre.

Jeg vil si at det er store forskjeller fra avdeling til avdeling når det gjelder hvor stort ansvar man har. Noen steder har legen(e) på forhånd gitt sykepleierene et visst intervall man kan jobbe ut ifra, f.eks. har man fått beskjed om at MAP-blodtrykket skal ligge mellom 50 og 60, og timediuresen skal være <2ml/kg/t. Samtidig ordinerer de da vanndrivende, og blodtrykkssenkende - slik at man selv har ansvaret for å regulere dette. Man kan selvfølgelig ringe lege om man er usikker (og det skal man forsåvidt), men det er gøy om man liker å ha ansvar, og måtte bruke hodet litt mer enn om man "bare" skal følge forordningene som er gitt. Jeg er av den typen som liker et sånt type ansvar, mens for andre vil det bare være skremmende.

Noen putta på meg en tier.. :icon_redface: Men spør meg gjerne mer om du vurderer å jobbe med barn/har lyst til å vite mer, jeg forteller gjerne.

Bottom line - jeg ELSKER å være sykepleier. Det til tross for stor arbeidsmengde og ubekvem arbeidstid. Det passer nok ikke for alle, men jeg hadde valgt det om igjen, og om igjen.

Et lite PS om lønn, NSF er helt suverene når det gjelder å jobbe for å øke lønnen. Jeg vet ikke hvordan det er i andre arbeidsgrupper, men grunnlønna for statlig ansatte sykepleiere økte med 35000 de første to årene jeg jobbet. Og de gir seg ikke. Uansett lønn så er det verdt det, for meg.

edit: la til litt til..

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for alle svar :) Har fått et litt bedre bilde på hva en sykepleier faktisk er. Jeg har sett at det er stor etterspørsel og yrket har alltid vært noe jeg har hatt litt lyst til å bli. Så jeg tenkte jeg skulle lese litt mer om det, men fant ikke det virkelighetsbildet der, så like greit å høre med dere her :) Det marjea sier gjør meg bare mer nysgjerrig på yrket og høres ikke skremmende ut :) Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Jeg er sykepleie student etter å ha jobbet noen år i kommunehelsetjenesten. Jeg fant ut at jeg måtte ha en utdannelse for å få fast jobb, jeg ønsker ikke jobbe fullt, jeg vil jobbe og utdanne meg lokalt, så da var valget enkelt. Det var ikke noe Florence-kall som lå bak og det vil det aldri gjøre, men samtidig skal man ha yrkes stolthet i arbeidet sitt. Jeg jobber ved siden av studiene både i sykehjem og på sykehus. Jeg trives godt på medisinsk avdeling på sykehuset. Der er den pasientgruppen jeg har litt ekstra omtanke for- slagpasientene. Men jeg jobber også på indremedisinsk-, hjerte- og gastro-team. På sykehjemmet jobber jeg på psykiatrisk avdeling. Det er helt anderledes, men kjempeflott å se at små tiltak endrer livskvaliteten for mange.

Så jeg har en veldig variert og utfordrende arbeidssituasjon og jeg er helt sikker på at jeg har valgt rett hylle i livet. Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke har gjort det tidligere!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er sykepleier. Selv om jeg pr i dag jobber som noe annet så er identiteten min sykepleier. Det er bare noe jeg ER. Stolt som tusan over det!

Det var aldri meningen at jeg skulle bli sykepleier; jeg var negativ til et såkalt kvinneyrke med lav lønn, travle vakter og direkte familefiendtlig arbeidsturnus.

Men - rare ting skjer i livet og brått var jeg blitt sykepleierstudent. Mer eller mindre alle andre medstudenter var jenter som hadde drømt om å bli "sykesøster" fra de var små og lekte med barbie; jeg og tre andre var utskuddene som var kritiske og stilte spørsmål til ALT.

Det merkelige var at fra dag 1 ble jeg fengslet av yrket og jeg kunne ALDRI tenke meg et bedre yrke. Et yrke som jeg hadde i 20 år før jeg hoppet av og gikk over til noe helt annet. (Det var ryggen som gjorde at jeg måtte revurdere jobben min).

I løpet av disse årene tok jeg to spesialutdanninger; intensivsykepleie og hygienesykepleie.

Jeg fikk sommerjobb på intensivavdelingen når jeg var nyutdannet sykepleier og du all verden for et eventyr! Kritisk syke pasienter som lå på intensivovervåking pga store operasjoner, alvorlige sykdommer eller ulykker - det var krevende og ansvarsfullt. Etter at sommerjobben var ferdig fikk jeg tilbud om fast stilling og slik ble det - 11 år tilbrakte jeg der.

Jeg passet på nyopererte småunger som hadde fått dren i ørene eller fjernet mandlene, tok meg av pasienter som lå på respirator pga ulykke, sykdom eller operasjon, var pasient- og pårørendekontakt og delaktig i behandling/rehabilitering, var donorkontakt osv.

På en intensivavdeling må man være skjerpet til tusen; det er mye teknologi omkring deg med respiratorer, infusjonspumper; ja alt mulig av medisinsk teknisk utstyr som du må beherske. Du må kunne jobbe raskt og effektivt og holde hodet kaldt og være fokusert. For ting kan gå fort!

Jeg tok videreutdanning innen intensivsykpleie ganske raskt etter at jeg begynte å jobbe der og jeg hadde i tillegg til pasientkontakt ansvar for internundervisning av de ansatte samt opplæring på medisinsk teknisk utstyr.

Jeg har også jobbet i akuttmottaket i fem år og det er plassen for den som liker action :) Ingen dag er lik og du må like å jobbe under press. Brått ringer telefonen; alvorlig bilulykke med tre skadde på vei inn, ankomst om 10 minutter. Da er du en del av traumeteamet som jobber med de skadde og det er sabla intenst mens det står på. Deretter kommer stillheten etter at pasienten er overført til avdeling eller operasjonssalen og du må nullstille deg foran neste alarm... det er himmel på jord for den som liker denslags press :)

For deg som lurer på om du skal bli sykepleier - du MÅ like å jobbe med mennesker. For du byr på deg selv på så mange vis. Du blir ikke superrik i jobben - i alle fall ikke i kronasjer. Men det du får igjen av pasient- og pårørendekontakt er ubetalelig. Det høres sikkert helt jalla ut og idealistisk (og gudene skal vite at jeg IKKE ser på yrket som et kall!!), men det er et fantastisk yrke.

Du kan videreutdanne deg innen nær sagt hva som helst - og du kan jobbe både privat og offentlig, på poliklinikk eller sengepost eller ute i felten som f.eks offshoresykepleier, helsesøster på en skole osv osv osv. Lista er uendelig.

Jeg jobber i tillegg som brannmann - og vi er rett som det er ute på ulykker eller hjertestanser. Da ikler jeg meg rollen som sykepleier for det er først og fremst det jeg er. Og selv om jeg jobber innen det private nå som instruktør for personell som skal offshore så vil jeg alltid føle meg som sykepleier.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Men jeg lurer på - dere som sier at spesialsykepleiere tjener mindre.. Ifølge nettet tjener de mer? Tenker da på de nettsider som utdanning.no ol :) (ikke det at lønnen betyr så mye, men dumt hvis det står så villedende..)

Lønn betyr faktisk mye den.

Det er den som har stor invirkning når du skal søke lån for bolig, det er den som bestemmer hva du kan gi ungene dine så hvis du vipper så ja da ville jeg tatt med det i beregningen. Også ville jeg tatt med i beregningen om det er mulig å få 100% stilling innenfor yrket

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lønn betyr faktisk mye den.

Det er den som har stor invirkning når du skal søke lån for bolig, det er den som bestemmer hva du kan gi ungene dine så hvis du vipper så ja da ville jeg tatt med det i beregningen. Også ville jeg tatt med i beregningen om det er mulig å få 100% stilling innenfor yrket

Jojo, selvfølgelig - men ville få frem det at jeg ikke vil velge et yrke basert på lønn, men interesse :)

I hvertfall i mitt fylke er det stor etterspørsel etter sykepleiere, og jeg har hørt endel erfaringer til nå. Noen som måtte ha små stillinger eller vikariat før de fikk 100% stilling, men det var mest for et par år siden. De fleste har fortalt at de kom i 100% stilling rimelig fort. Men dette varierer jo mye, og kommer ann på hvor heldig man er :)

Har lest endel i det siste, og vil helst høre personlige erfaringer enn hva div utdanningssider eller skoler skryter om yrket. Har tatt til meg både positive og negative ting, om blir mer og mer sikker på at sykepleier kan være noe for meg :)

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke sykepleier selv (dessverre), men hadde jeg valgt utdanning om igjen hadde jeg blitt det. Jeg har jobbet i flere år på sykehus, jobber nå i tett tilknytning til sykehjem, og har både nære familiemedlemmer og min beste venninne som sykepleiere. Det som tiltaler meg vanvittig med jobben, ved siden av at den er spennende, utfordrende og meningsfylt, er at det er så uendelig mange muligheter. Alt fra intensivsykepleier til psykiatrisk sykepleier, ulike veilederstillinger og sexolog, du kan spesialisere deg og utvikle deg i så mange retninger. På mitt sykehus har vi sykepleiere som jobber med å snakke med alvorlig syke mennesker og deres pårørende. Vi har sykepleiere som jobber med overvektige i livsstilsendring. Vi har sykepleiere som jobber med rus og psykiatri, eller som jobber på pasienthotellet. Man må like sykepleierbasisen, og ikke være altfor kresen med hvor og hvordan man jobber de første årene tror jeg, men det er store muligheter til å utvikle yrkeslivet sitt slik man ønsker med den faglige bakgrunnen. Jeg tror at i forhold til å jobbe med mennesker er sykepleier det mest fleksible utgangspunktet man har.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
×
×
  • Opprett ny...