Gå til innhold
Hundesonen.no

Yrke - Sykepleier?


tm100020
 Share

Recommended Posts

Jeg er på det unge stadiet i livet mitt at jeg ikke helt vet hva jeg vil, også innenfor studier. Jeg har allerede gått ett halvår på et studie man kan kalle et medisinsk forkurs. Gikk der bare for å ha noe å gjøre på etter sommeren, siden jeg solgte hesten for å gå på skole (kom forøvrig ikke inn på det jeg trodde jeg ville (mikrobiologi) men nå, etter halvåret er jeg ikke sikker lenger). Jeg mistet skolelysten og har etter jul sluttet og flyttet hjem.

Har såvidt (i frustrasjon) tenkt i de baner hva jeg vil fremover. Har alltid syntes at lege eller sykepleier høres ut som interessante yrker, men jeg kommer ikke inn på legestudiet, og jeg har den oppfatningen at jeg ikke passer helt til å bli sykepleier..

Jeg vet om yrket, og kan lese meg grønn side opp og side ned om yrket, men føler jeg trenger svar fra en som er det. Jeg har fått med meg at det er flere her inne som studerer til å bli eller er sykepleier, så er det noen av dere som vil svare meg på:

Hvordan arbeidsdagen din er? Hva gjør du osv. :)

(Nå skjønner jeg at det kan variere litt etter hvor man jobber, og om man er spesialsykepleier ol, men sånn generelt)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vanskelig å svare på hvordan en sykepleiers hverdag er. Hadde jeg valgt om igjen ville jeg ikke blitt det. Man har så mye ubekvem arbeidstid. Dersom man vil ta en videreutdanning for å kunne finne seg en jobb med vanlige arbeidstider vil man gå ned i lønn. Det er jo ingen andre yrker som har det sånn! Da ville jeg nok heller ha brukt en mastegrad til noe annet.

Tror alle sykepleiere er idealistiske ved skolestart og de første årene i arbeidslivet. Men så lengter man etter fri i helgene og i ferier når alle andre har fri.

Nå er jeg veldig preget av å jobbet mange år ved en kreftavdeling. Ingen blir friske, men det man gjør er veldig meningsfylt. Det er bare så frustrerende at man har så lite ressurser og alt for liten tid til å gjøre de tingene man føler er til det beste for pasienten.

Typiske ting jeg gjør iløpet av en dag:

Tar i mot pasienter som skal opereres. Informerer de om hva de skal igjennom og forklarer det legen har sagt. Gjør de i stand til operasjon, dvs, ta blodprøver, EKG, høyde, vekt og generell informasjon om pasienten.

Gir medisiner til mine pasienter (tabletter, injeksoner, infusjoner osv). Skifter på sår. Hjelper de med stell, skifter på sengen. Lager mat til de om de har spesielle ønsker (gjelder svært dårlige pasienter). Prater med pasient og pårørende.

Har møter og telefoner med bydelene dersom det planlegges at pasienter skal hjem. Prøver å sørge for at de får respeter og utstyr de trenger å ha hjemme. Evt søker pasienter til sykehjem eller hospice.

Tar i mot pasienter som har blitt operert. Passer på at alt er som det skal i tiden etterpå. Tømmer urinposer, tar blodtrykk, gir intravensøk væske. Prøver å få de på bena sånn at de får mobilisert seg. Tar samtaler med de om hva legen har sagt om funnene de har gjort.

Gir cellegift dersom pasienten min skal ha det. Kartlegger bivirkninger for å gjøre tiltak slik at de skal ha det bedre mens de får behandling.

(Også er det en del sengeskift pga svette, blod og gørr, og kroppsvæsker herfra og derfra :P)

Så håper man at man rekker å kaste i seg noe mat engang i løpet av dagen og får snakket litt med kollegaer :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke sykepleier, men har en samboer som er det, og jobber med mange sykepleiere selv :)

Min samboer jobber på ortopedisk avdeling på sykehus, han er ikke med på operasjoner, men frem til og etter operasjon. Mye stell (både sårstell og "daglig stell"), smertelindring, kontakt med kommune og rehabiliteringstjenester for å få klarerte pasienter ut etc. Travle dager, tidvis mye overtid (de er traumeavdeling, altså tar de imot akutte ting eks ulykker og sånn, og samboeren min jobber til det er ferdig han istedetfor endel andre som går når klokka sier det, en balansegang er nok egentlig heller ideelt syns jeg som står utenfor) og mye koordinering i forhold til full avdeling etc.

Selv jobber jeg i psykiatrien og har mange sykepleiere (stort sett med etterutdanning innen psykiatri) som kolleger, og deres jobb er stort sett daglig oppfølging av pasienter, som kan være alt fra samtaler og aktiviteter til vask og stell av de som er så dårlige. Mye møtevirksomhet, de er med på samarbeidsmøter og ansvarsgruppemøter. Det er stort sett sykepleiere (og de andre miljøpersonalet vårt) som koordinerer møter og fikser og ordner praktiske ting. Gir ut medisiner gjør de også.

Det store fellesnevneren blant de sykepleierne jeg kjenner (som er endel by now) er ubekvem arbeidstid og stort sett travle dager. Noen variasjoner er det jo, men det er det som går igjen. Viktig å finne et felt man trives med tror jeg, for det kan være tungt å stå i over tid hvis du har kommet skjevt ut. Sykepleiere får ofte stort ansvar, noen steder kanskje for mye, så det er viktig å tenke over grensesetting syns jeg, som ser på arbeidsgruppen utenfra.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg fortalte en venn av familien at jeg skulle bli sykepleier, prøvde hun alt jeg kunne for å få meg bort fra det sporet. Bare stress, dårlige arbeidstider, og dårlig samvittighet. Men hun er nok en slik som tar litt hardt i og. Jeg sluttet uansett etter et semester, fant ut at det var ikke noe for meg likevel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er synd at så mange har et negativt inntrykk av yrket. Jeg var på ingen måte idealistisk da jeg begynte på sykepleien, jeg var klar over at yrket ville føre til kvelds,- natte-, helge-, ferie- og helligdagsjobbing. Det kommer man sjelden utenom. Som Fillerya skriver så kan man videreutdanne seg, og at man går ned i lønn er en sannhet med modifikasjoner; grunnlønna øker - men man mister jo tilleggene for ubekvem arbeidstid, så sånn sett får man mindre utbetalt i måneden. Samtidig kan man jo jobbe som spesialsykepleier på f.eks. poliklinikk, litt avhengig av videreutdanning så kan man da tjene omtrent likt - og ha mer normale arbeidstider i ukedagene (men mange steder må man fremdeles jobbe hver 3.-4. helg). Det er ingen hemmelighet at man tjener mindre når man er statlig ansatt, så om man kunne tenke seg å jobbe i kommunen så vil man ha en høyere grunnlønn, og mange kommuner har gode avtaler for sykepleiere og åpner for individuelle lønnsforhandlinger.
Som skrevet tidligere så er turnus noe man sjelden kommer utenom, men det kommer også an på arbeidsplassen. Jobber man på en vanlig sengepost vil man de fleste steder ha mye dagvakter, fordi arbeidsmengden på dagtid er stor. Jobber man derimot på en intensivavdeling hvor behovet for pleiepersonell er like stort hele døgnet, så vil man ha en overvekt av ubekvem arbeidstid fordi det f.eks. skal være 8 stykker både på dag, kveld og natt - kontra en sengepost hvor man f.eks. er 10 på dag, 4-5 på kveld, og 3-4 på natt.

Men, nok om lønn og arbeidstid - det kan du trossalt lese deg opp på om du ikke visste det fra før.

Jeg har jobbet for det meste med barn, og går nå videreutdanning/master i barnesykepleie. Den gjør at jeg er kompetent til å jobbe ved hvilken som helst avdeling med barn; medisinsk, kirurgisk, poliklinikk, mottak, postoperativ, intensiv og nyfødt intensiv. Arbeidserfaringen min er hovedsakelig fra kirurgisk barneavdeling med landsfunksjon, og fra en lokal nyfødt intensiv-avdeling.

På den kirurgiske har man mange av de samme oppgavene som Fillerya skriver om, men alikevel er det stor forskjell på å jobbe med barn og det å jobbe med voksne. Barn er ikke små voksne, og alt må tilpasses dem. Alt fra hvordan man snakker med/forbereder/samarbeider med dem, til de medisinske avgjørelsene. Man skal ha barnet i fokus, og man må stadig se etter alternative metoder å gjøre ting på. Noe av det jeg synes er spennende med barn kontra voksne (utenom den direkte samhandlingen med barnet) er at lite er standard. Det er ikke slik at "man bare henger opp en liter Ringer-Acetat". Det må regnes på, og man er veldig nøye mtp. kalorier, væskeregnskap og hva barnet faktisk har behov for. Det samme gjelder medikamenter; det regnes ut ifra vekt, og administrasjonsmåten er ofte annerledes enn hos voksne (dose, tidsintervaller, måten det gis på).

På nyfødt intensiv "behandler" man hele familien, og ikke bare den ene pasienten. Man skal man veilede i stell, bading, amming og alle andre ting som de lurer på under oppholdet/før hjemreise. Syke nyfødte, og særlig premature, har atypiske tegn når det gjelder sult, tretthet, infeksjon osv, og det er vår jobb å veilede foreldrene slik at de kan tolke sitt eget barns signaler.
Her finnes alt fra det kritisk syke barnet som er født alt fra 16 uker prematurt, til fullbårne som legges inn for en infeksjon/blodsukkerkontroll osv. Stort spenn - som gjør at det er en veldig utfordrende arbeidsplass. Mange (de aller fleste) nyfødte ligger på nyfødt intensiv blant annet fordi de sliter med å puste. De trenger respirasjonsstøtte i form av respirator, CPAP/BiPAP o.l., og det er sykepleierens jobb å observere hvordan barnet puster - og videre vurdere når man kan trappe ned, trappe opp, fjerne, eller tilføre.

Jeg vil si at det er store forskjeller fra avdeling til avdeling når det gjelder hvor stort ansvar man har. Noen steder har legen(e) på forhånd gitt sykepleierene et visst intervall man kan jobbe ut ifra, f.eks. har man fått beskjed om at MAP-blodtrykket skal ligge mellom 50 og 60, og timediuresen skal være <2ml/kg/t. Samtidig ordinerer de da vanndrivende, og blodtrykkssenkende - slik at man selv har ansvaret for å regulere dette. Man kan selvfølgelig ringe lege om man er usikker (og det skal man forsåvidt), men det er gøy om man liker å ha ansvar, og måtte bruke hodet litt mer enn om man "bare" skal følge forordningene som er gitt. Jeg er av den typen som liker et sånt type ansvar, mens for andre vil det bare være skremmende.

Noen putta på meg en tier.. :icon_redface: Men spør meg gjerne mer om du vurderer å jobbe med barn/har lyst til å vite mer, jeg forteller gjerne.

Bottom line - jeg ELSKER å være sykepleier. Det til tross for stor arbeidsmengde og ubekvem arbeidstid. Det passer nok ikke for alle, men jeg hadde valgt det om igjen, og om igjen.

Et lite PS om lønn, NSF er helt suverene når det gjelder å jobbe for å øke lønnen. Jeg vet ikke hvordan det er i andre arbeidsgrupper, men grunnlønna for statlig ansatte sykepleiere økte med 35000 de første to årene jeg jobbet. Og de gir seg ikke. Uansett lønn så er det verdt det, for meg.

edit: la til litt til..

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for alle svar :) Har fått et litt bedre bilde på hva en sykepleier faktisk er. Jeg har sett at det er stor etterspørsel og yrket har alltid vært noe jeg har hatt litt lyst til å bli. Så jeg tenkte jeg skulle lese litt mer om det, men fant ikke det virkelighetsbildet der, så like greit å høre med dere her :) Det marjea sier gjør meg bare mer nysgjerrig på yrket og høres ikke skremmende ut :) Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Jeg er sykepleie student etter å ha jobbet noen år i kommunehelsetjenesten. Jeg fant ut at jeg måtte ha en utdannelse for å få fast jobb, jeg ønsker ikke jobbe fullt, jeg vil jobbe og utdanne meg lokalt, så da var valget enkelt. Det var ikke noe Florence-kall som lå bak og det vil det aldri gjøre, men samtidig skal man ha yrkes stolthet i arbeidet sitt. Jeg jobber ved siden av studiene både i sykehjem og på sykehus. Jeg trives godt på medisinsk avdeling på sykehuset. Der er den pasientgruppen jeg har litt ekstra omtanke for- slagpasientene. Men jeg jobber også på indremedisinsk-, hjerte- og gastro-team. På sykehjemmet jobber jeg på psykiatrisk avdeling. Det er helt anderledes, men kjempeflott å se at små tiltak endrer livskvaliteten for mange.

Så jeg har en veldig variert og utfordrende arbeidssituasjon og jeg er helt sikker på at jeg har valgt rett hylle i livet. Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke har gjort det tidligere!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er sykepleier. Selv om jeg pr i dag jobber som noe annet så er identiteten min sykepleier. Det er bare noe jeg ER. Stolt som tusan over det!

Det var aldri meningen at jeg skulle bli sykepleier; jeg var negativ til et såkalt kvinneyrke med lav lønn, travle vakter og direkte familefiendtlig arbeidsturnus.

Men - rare ting skjer i livet og brått var jeg blitt sykepleierstudent. Mer eller mindre alle andre medstudenter var jenter som hadde drømt om å bli "sykesøster" fra de var små og lekte med barbie; jeg og tre andre var utskuddene som var kritiske og stilte spørsmål til ALT.

Det merkelige var at fra dag 1 ble jeg fengslet av yrket og jeg kunne ALDRI tenke meg et bedre yrke. Et yrke som jeg hadde i 20 år før jeg hoppet av og gikk over til noe helt annet. (Det var ryggen som gjorde at jeg måtte revurdere jobben min).

I løpet av disse årene tok jeg to spesialutdanninger; intensivsykepleie og hygienesykepleie.

Jeg fikk sommerjobb på intensivavdelingen når jeg var nyutdannet sykepleier og du all verden for et eventyr! Kritisk syke pasienter som lå på intensivovervåking pga store operasjoner, alvorlige sykdommer eller ulykker - det var krevende og ansvarsfullt. Etter at sommerjobben var ferdig fikk jeg tilbud om fast stilling og slik ble det - 11 år tilbrakte jeg der.

Jeg passet på nyopererte småunger som hadde fått dren i ørene eller fjernet mandlene, tok meg av pasienter som lå på respirator pga ulykke, sykdom eller operasjon, var pasient- og pårørendekontakt og delaktig i behandling/rehabilitering, var donorkontakt osv.

På en intensivavdeling må man være skjerpet til tusen; det er mye teknologi omkring deg med respiratorer, infusjonspumper; ja alt mulig av medisinsk teknisk utstyr som du må beherske. Du må kunne jobbe raskt og effektivt og holde hodet kaldt og være fokusert. For ting kan gå fort!

Jeg tok videreutdanning innen intensivsykpleie ganske raskt etter at jeg begynte å jobbe der og jeg hadde i tillegg til pasientkontakt ansvar for internundervisning av de ansatte samt opplæring på medisinsk teknisk utstyr.

Jeg har også jobbet i akuttmottaket i fem år og det er plassen for den som liker action :) Ingen dag er lik og du må like å jobbe under press. Brått ringer telefonen; alvorlig bilulykke med tre skadde på vei inn, ankomst om 10 minutter. Da er du en del av traumeteamet som jobber med de skadde og det er sabla intenst mens det står på. Deretter kommer stillheten etter at pasienten er overført til avdeling eller operasjonssalen og du må nullstille deg foran neste alarm... det er himmel på jord for den som liker denslags press :)

For deg som lurer på om du skal bli sykepleier - du MÅ like å jobbe med mennesker. For du byr på deg selv på så mange vis. Du blir ikke superrik i jobben - i alle fall ikke i kronasjer. Men det du får igjen av pasient- og pårørendekontakt er ubetalelig. Det høres sikkert helt jalla ut og idealistisk (og gudene skal vite at jeg IKKE ser på yrket som et kall!!), men det er et fantastisk yrke.

Du kan videreutdanne deg innen nær sagt hva som helst - og du kan jobbe både privat og offentlig, på poliklinikk eller sengepost eller ute i felten som f.eks offshoresykepleier, helsesøster på en skole osv osv osv. Lista er uendelig.

Jeg jobber i tillegg som brannmann - og vi er rett som det er ute på ulykker eller hjertestanser. Da ikler jeg meg rollen som sykepleier for det er først og fremst det jeg er. Og selv om jeg jobber innen det private nå som instruktør for personell som skal offshore så vil jeg alltid føle meg som sykepleier.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Men jeg lurer på - dere som sier at spesialsykepleiere tjener mindre.. Ifølge nettet tjener de mer? Tenker da på de nettsider som utdanning.no ol :) (ikke det at lønnen betyr så mye, men dumt hvis det står så villedende..)

Lønn betyr faktisk mye den.

Det er den som har stor invirkning når du skal søke lån for bolig, det er den som bestemmer hva du kan gi ungene dine så hvis du vipper så ja da ville jeg tatt med det i beregningen. Også ville jeg tatt med i beregningen om det er mulig å få 100% stilling innenfor yrket

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lønn betyr faktisk mye den.

Det er den som har stor invirkning når du skal søke lån for bolig, det er den som bestemmer hva du kan gi ungene dine så hvis du vipper så ja da ville jeg tatt med det i beregningen. Også ville jeg tatt med i beregningen om det er mulig å få 100% stilling innenfor yrket

Jojo, selvfølgelig - men ville få frem det at jeg ikke vil velge et yrke basert på lønn, men interesse :)

I hvertfall i mitt fylke er det stor etterspørsel etter sykepleiere, og jeg har hørt endel erfaringer til nå. Noen som måtte ha små stillinger eller vikariat før de fikk 100% stilling, men det var mest for et par år siden. De fleste har fortalt at de kom i 100% stilling rimelig fort. Men dette varierer jo mye, og kommer ann på hvor heldig man er :)

Har lest endel i det siste, og vil helst høre personlige erfaringer enn hva div utdanningssider eller skoler skryter om yrket. Har tatt til meg både positive og negative ting, om blir mer og mer sikker på at sykepleier kan være noe for meg :)

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke sykepleier selv (dessverre), men hadde jeg valgt utdanning om igjen hadde jeg blitt det. Jeg har jobbet i flere år på sykehus, jobber nå i tett tilknytning til sykehjem, og har både nære familiemedlemmer og min beste venninne som sykepleiere. Det som tiltaler meg vanvittig med jobben, ved siden av at den er spennende, utfordrende og meningsfylt, er at det er så uendelig mange muligheter. Alt fra intensivsykepleier til psykiatrisk sykepleier, ulike veilederstillinger og sexolog, du kan spesialisere deg og utvikle deg i så mange retninger. På mitt sykehus har vi sykepleiere som jobber med å snakke med alvorlig syke mennesker og deres pårørende. Vi har sykepleiere som jobber med overvektige i livsstilsendring. Vi har sykepleiere som jobber med rus og psykiatri, eller som jobber på pasienthotellet. Man må like sykepleierbasisen, og ikke være altfor kresen med hvor og hvordan man jobber de første årene tror jeg, men det er store muligheter til å utvikle yrkeslivet sitt slik man ønsker med den faglige bakgrunnen. Jeg tror at i forhold til å jobbe med mennesker er sykepleier det mest fleksible utgangspunktet man har.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...