Gå til innhold
Hundesonen.no

"Flokk" eller bare "bo sammen"?


Nirm
 Share

Recommended Posts

Diskuterte dette med ei venninne for en tid tilbake siden. At noen hunder er flokk, mens andre hunder bare bor sammen under samme tak fordi vi har bestemt det slik. Noen hunder finner hverandre godt, lever flott sammen og har ufattelig stor glede av hverandre. Andre hunder lever mer eller mindre ved siden av hverandre i samme hus gjennom livet og noen igjen hater hverandre og sloss til stadig.

Hva trur dere egentlig at det kommer av? Er det kun feil sammensetting av hunder, eller har eier noe innflytelse på dette?

Hvordan har det fungert hjemme hos deg med utskiftningene på generasjoner? Og hvordan reagerer yngre hunder dersom en hund blir gammel og/eller alvorlig syk? Og hvordan har du reagert ved konflikter som er på vei til å komme?

Lever hundene dine i en flokk, eller bare sameksisterer de under samme tak fordi du har bestemt det?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har to stykker som sameksisterer bare fordi de må. Det er to jevngamle tisper. Men begge de to igjen lever i flokk med alle de andre, men ikke med hverandre. MEN når hun ene hadde valper i høst, så fikk denne tispen komme bort til valpene på dag tre og tispen med valpene var totalt avslappet, resten av flokken fikk komme inn først på dag 7.

De to kjegler noe, men jeg løser det ved at de ikke får være alene sammen/får ikke terge hverandre opp. JEG bestemmer.

Når den ene tispen ble mer eller mindre revet opp tok alle sammen hensyn, det var ikke noe lek i nærheten av denne tispen og vår eldste lå foran buret hennes de første dagene hun kom hjem, med snuten inntil burdøra :heart:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kua og Ymse bor sammen fordi de "må". Jeg ser ikke på de som venner, de leker en veldig sjelden gang og kan sove sammen om begge ligger oppå meg. Utover deg sameksisterer de, de har lite med hverandre å gjøre.

Da jeg hadde Kua, Raptus, Rio og Tesh var det en flokk, de sov alltid sammen, de fuglte med på hverandre, "støttet" hverandre. Vanskelig å forklare. Det var en velfungerende flokk hjemme.
Da de fire bodde sammen tok de imot nye hunder ganske lett, og innlemmet de i flokken. Nå som jeg har to er det ikke "like enkelt" å få besøk av andre hunder. Det er mer uro.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For Chessea er livet med Leja innendørs bare sameksistens. Hun kan leke med minien innimellom, lar henne spise maten hennes osv. Men hun virker ikke til å bry seg nevneverdig hvis Leja ikke er her heller - jeg tror hun hadde gitt f om hun ble borte helt ærlig. Hun lever sitt liv som hun alltid har gjort. For Leja er Chessea flokk. Hun ser opp til alt Chess gjør og er veldig opptatt av henne, både inne og ute. Leja vil gjerne ligge oppå Chess, mens Chess aldri verden oppsøker nærkontakt med Leja.

Ute virker det som at de er mer flokk, og at begge to ser det slik. Chess passer på Leja, og de er veldig opptatt av hverandre.

Jeg tror det er en stor forskjell i at Chess er vokst opp og har levd som alenehund i 6,5 år før minien kom i hus. Mens minien aldri har levd som helt alenehund, og ser det som mer normalt at Chess er en del av flokken hennes.

Dette er synsing, men føles allikevel høyst reelt i heimen her. Hundene er forøvrig løse sammen når de er alene. Det har aldri vært antydning til knuffing dem i mellom, og jeg tror hierarkiet er veldig etablert her. De eldste er eldst, og den lille jyplingen er ingen trussel selv om hun prøver seg litt fra tid til annen. Da funker gamlemors "snu deg vekk og overse"-metode ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Våre to hunder er en fantastisk duo. Alt som skjer, skal de gjøre sammen. Om vi skal ut, så må de gjøre det sammen. Om de skal spise, så venter Shensi til Bamse begynner å spise. De kan ligge sammen, leke og er generelt veldig avhengig av hverandre!

Shensi er 4 og Bamse blir 11 i mai!

Men etter Shensi ble syk nå, så har Bamse endret litt atferd mot henne. Han har ved to anledninger glefset etter henne, og dette har aldri skjedd før. Han knurrer raskere om hun kommer i nærheten av han og man kan se at han synes det er ubehagelig å ha henne nær. Men det er fremdeles samme ritualet når vi skal ut på tur, de springer ikke til døra, men til hverandre.

Bamse og forrige lundisen vår hadde ikke i nærheten av samme kjemi. De lekte sammen, men det var omtrent det eneste. Lå aldri sammen og kunne finne på å krangle. Det er noe helt annet med Bamse og Shensi rett og slett. Og de har fungert godt fra dag en!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hm, tja, hva skal man si? De to som bor her nå, er nok bestevenner om hunder kan ha det. De hører definitivt sammen og deler gjerne seng og leker. Jeg tror aldri jeg har hørt noen av dem knurre til den andre, en gang. Gamletoller Solo er også en del av flokken og hennes ord er lov. De er jo bare sammen med henne om vi besøker hverandre, eller Solo bor her mens datter og svigersønn er på ferie, eller slikt. De andre vil gjerne ligge i dobbeltsengen når hun ligger der, men har lært at det er lurt å hoppe opp litt unna henne, slik at hun er helt sikker på at de ikke hopper på henne. Tja, det er vel det jeg har hørt henne si fra, egentlig. Kjedelige hunder når det kommer til flokktilhørighet. Snorre BC hører også til i flokken. Det er en hund vi har kjent bestandig og nå er han snart ti :) En barndomsvenn av Fibi, kan man si :) Jeg har aldri skilt hundene, eller puttet dem i forskjellige rom når jeg går på jobb, eller noe. Her er alle fri til å gå hvor de vil og noen ganger ligger de sammen og noen ganger hver for seg. Vet ikke helt om jeg svarte på spørsmålet ditt, egentlig. Det er jo også sånn at Tinka kan bli med Ia på fjellet en uke, eller Scilos kan være hos pappaen til Ane et par uker mens vi er på ferie, uten at de ser ut til å savne hverandre nevneverdig.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De to som bor her bor bare sammen. Eller jeg tror Mocca finner veldig mye trygghet i Oskar for hun er veldig veldig glad i han, så det er godt mulig hun ser på Oskar som en del av flokken sin.

Oskar har vært alenehund i ni år før Mocca kom, så det kan nok ha noe med det å gjøre.

Jeg tror aldersforskjellen og det at Oskar har vært vant til å være alene gjør at det ikke blir like naturlig for han å ha en flokk, sånn som hvis jeg f.eks hadde fått meg enda en hund når han var yngre.

Jeg lurer også litt på hvis det plutselig hadde flyttet inn to hunder til, hadde da de laget en flokk med Mocca og Oskar hadde blitt utenfor?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lever hundene dine i en flokk, eller bare sameksisterer de under samme tak fordi du har bestemt det?

Mine to lever i "flokk" og de elsker hverandre så mye som to hunder kan, tror jeg :wub: De følger hverandre i ett og alt og henger sammen som erteris. De ligger også sammen på sofakanten og skuer ut gjennom det store stuevinduet (som vender mot inngangsdøren, så de ser alle som kommer og går...!) sammen. Ellers pleier de ikke å ligge sammen når de hviler. Men det er egentlig en lettelse å se, så tett som de er ellers. De finner hver sin plass, gjerne på forskjellige underlag. Hannhunden liker best gulvet eller hundesenga, mens tispen som regel velger sofaen - en stund. Etter en stund blir det varmt og da går hun også ned på gulvet.

Jeg regnet egentlig aldri med noe problemer med disse to da jeg kjøpte hund nr to, for jeg valgte en av hvert kjønn samt at det er veldig lite aggressjon ute og går i denne rasen. Oddsen for at det ville bli venner av dem var altså svært gode.

Det virker som de av en eller annen grunn selv VET hvilken rase de er og hvem som er deres like :blink: Snodig. Men de blir aldri så glade som når de treffer andre sheltier, det er spesielt stas og da krangles det ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine er flokk og veldig nære hverandre. Det er helt rørende å se hvordan de forholdet seg til hverandre. De vasker hverandre, leker, koser og bruker kroppene til hverandre som hodestøtter. De ligger ofte i samme hundeseng og det er aldri noe krangling om noenting, verken tyggebein, kos eller plass. De har også en utprega flokkfølelse overfor andre hunder de kjenner godt fra de var små. Imouto er rask til å inkludere hunder i den "gruppa" hun føler ansvar for om noen kommer utenfra. Feks knurra hun alltid til Dany om det var Dany som oppsøkte kontakt, men om vi hadde andre hunder i hus kunne Imouto foretrekke selskap av kelpien framfor "inntrengeren". Det er også hyggelig å se at de hundene vi er mye sammen med og som de har blitt kjent med i voksen alder også er en del av gjengen, og møtes med henrykte grevlinglyder og rodeohopp.

Men mine er så tett i flokk at de alltid kommer i tospann. Det forskyver feks flokkdynamikken om de splittes for en periode, så når jeg er på tur passes de alltid sammen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg fikk Nitro sammen med Hera gikk det ikke så bra. Hun aksepterte aldri han, men det var bare 6 mnd de var sammen før hun ble avlivet. Jeg tror også det var mye pga plagene hun hadde på slutten, at hun slet på det området og ble "sur".

Så da vi fikk omplasseringshunden 2 mnd etterpå så tok Nitro imot henne bedre enn han hadde blitt tatt imot. De ble aldri Close, men Nitro er sær og spesiell på det området. De bodde sammen i 2,5 år før hun ble avlivet og da ble han alene i et par år.

Så kom Mynte og de har nå bodd sammen i 6 mnd. Jeg føler at Nitro bare deler hus, men aksepterer henne, men det er ingen flokk følelse. Tror hun er mer avhengig av han siden hun er oppvokst med han. Men de ligger ikke sammen, kjefter mye på hverandre, og lekingen er ofte mest konkurranse og bølling. VI får se med tiden om det blir bedre. Håper det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine er flokk, de stuller og ordner med hverandre og stiller opp om det trengs. De har alltid akseptert nye valper med en gang, og eneste gangen jeg har sett "mobbe" tendenser var når Bodil var skikkelig nedfor, da skulle Tuva terge henne og være litt tøffing. Men skjedde ikke noe mer enn det, og de var like harmoniske når Bodil ble seg selv igjen :)

Det blir spennende å se hvordan Trym og Vigdis reagerer når Tuva kommer hjem nyoperert. Trym liker jo å dulle med jentene (og oss) når ikke alt er som det skal være. Håper Vigdis kan vise litt hensyn og, men det tror jeg egentlig. Skal nok passe på mammaen sin hu :) og ja, bare så det er sagt så blir Tuva skjerma i begynnelsen)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har fem hunder, og de er utvilsomt en flokk. De har alle vokst opp her i en etablert flokk, hvor noen faller fra og andre kommer til. De er veldig forskjellige, både av rase og individ, men har allikevel "vokst" seg like på mange områder. Det er ganske interessant å se at selve strukturen og væremåten er en arv fra hunder vi har hatt for mange år siden.

Nå har vi en valp på litt over tre mnd, og han guides inn i hverdagslivet her av de eldre hundene. Ofte har vi feriehunder boende her, og de preges også av flokken og finner plassen sin enkelt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine er flokk og veldig nære hverandre. Det er helt rørende å se hvordan de forholdet seg til hverandre. De vasker hverandre, leker, koser og bruker kroppene til hverandre som hodestøtter. De ligger ofte i samme hundeseng og det er aldri noe krangling om noenting, verken tyggebein, kos eller plass. De har også en utprega flokkfølelse overfor andre hunder de kjenner godt fra de var små. Imouto er rask til å inkludere hunder i den "gruppa" hun føler ansvar for om noen kommer utenfra. Feks knurra hun alltid til Dany om det var Dany som oppsøkte kontakt, men om vi hadde andre hunder i hus kunne Imouto foretrekke selskap av kelpien framfor "inntrengeren". Det er også hyggelig å se at de hundene vi er mye sammen med og som de har blitt kjent med i voksen alder også er en del av gjengen, og møtes med henrykte grevlinglyder og rodeohopp.

Men mine er så tett i flokk at de alltid kommer i tospann. Det forskyver feks flokkdynamikken om de splittes for en periode, så når jeg er på tur passes de alltid sammen.

:blink: ikke helt normalt å knurre til hunder man bor med hvergang de oppsøker kontakt?

Mine to er flokk og skal ikke så mye til før andre hunder innlemmes så lenge de har ett normalt språk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har aldri opplevd å ha noen i flokkene mine som har oppført seg slik. Har utvidet flokken opp og ned jevnt her de siste årene uten problemer med alt fra kelpier, happy corgier til kelpier.

Samme er, jeg har jo forhunder og andre passhunderog lignende som er her i kortere og lengre tider, knurring hadde virkelig ikke vært akseptert fra min side inne. Det er IKKE en grei måte å "snakke til hverandre på" i mine øyne. Selv Colliene og en annen veldig slags forskjellige type hunder her hjemme ifjor sommer og der var det aldri snakk om noe sånt noe engang selv om de snakket veldig forskjellig språk :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine to er helt klart flokk, men det kommer kun frem inne da da er veldig forskjellige typer. Utendørs er det store forskjeller i interesser og radius så da er de bare på tur sammen.

Tidligere når jeg hadde labbis og pyrre så bodde de bare sammen.

Emma som er her avogtil er helt klart en del av flokken. Når Harly eller Lykke leker med henne inne, eller bare ligger på sofaen å tannfekter så holder den andre avstand.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja.. De leker endel sammen, men det er andre hunder de leker bedre og mer likt med. Sover hver for seg gjør de og blir heller ikke tussete når de ser hverandre :P Men, når vi ser Frøken (papillonen jeg hadde som har flytta til bestemor.) DA er det fest da :D:lol: Men, nei, de er ikke som flokk å regne vil jeg tro, selvom de helt klart har glede av hverandre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg overtok en seks år gammel schäfertispe da min forrige hund - Vinnie - var en ca seks-syv måneder gammel. Schäfertispa var egentlig for voksen og rolig til å orke å leke noe særlig, men Vinnie var i verste villmannsalder og ville ikke gi den andre fred. Til slutt måtte schäferen bare gi etter og de endte opp med å leke en del sammen.

Men etter som Vinnie vokste til så røk de faktisk sammen en gang - typisk at det skjedde da jeg var ute på tur i skogen med dem alene. Men det gikk helt fint og det skjedde aldri igjen. Jeg tror egentlig ikke de var så veldig nære venner, mer leke-kompiser som syntes det var ok å være sammen - og som hadde sine krangler når Vinnie gikk fra valp til unghund.

En stund senere måtte jeg avlive schäfertispa. Da jeg kom hjem fra dyrlegen, alene, løp Vinnie ut i gangen for å se om ikke den andre hunden kom. Da ingen hund kom, så var det som om hun trakk på skuldrene og tenkte "Nei vel." og var ferdig med det. Så aldri noe "savn" eller leting etter hunden etterpå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle mine hunder har vært flokk. Noen har hatt større glede av hverandre enn andre, men alle har hatt glede av hverandre. Noen BFF har man jo hatt, og det har vært Bogar og Nirm, og ikke minst disse to jeg har nå. Vida og Noomi setter så ufattelig pris på hverandre, at det er gjensynsglede bare de har sitti på hver sin side av et en burvegg i bilen... De dilter etter hverandre, leker, koser og omgås hverandre hele tiden. Om Noomi hadde fått bestemme, skulle de ha sovet oppå hverandre hele tiden, men Vida er ikke glad i å stable i høyden.

Jeg har hatt flere hunder, og med forskjellig sammensetning på både kjønn, alder og rase. Og aldri hatt konflikter så mye om et tyggebein en gang. Eneste som kan være, er at dersom Vida er urettferdig hardhendt mot Noomi under lek (eller trer en hoggtann ned i øret på henne så hun starter å blø), så blir hun SUR og de starter å krangle litt.

Jeg har også hatt alvorlig syke hunder i hus med andre hunder, og har alltid hørt om hvordan de yngste da prøver å overta lederskap. Og det er en ting jeg hittil aldri har opplevd. De har bare passet litt ekstra på den syke hunden.

Mine har både vært på besøk hos andre hunder, og hatt andre hunder på besøk.

Men man lurer jo av og til på når man ser enkelte personer har konflikter i flokken sin gang på gang, mens noen aldri har det...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri hatt spesielle konflikter blandt mine hunder. Den eneste som har voldt meg hodebry var en bisk tispe som ikke tålte valper overhodet, og som uten forvarsel skadet to av mine egne valper/unghunder. Hun ble etter dette skilt fra de unge hundene, til problemet hadde "vokst" seg ut av verden. Jeg har ofta hatt jevnaldrende tisper og aldri hatt slagsmål/konflikterosv. Litt hormonell kjekling rundt "hormonelle perioder", der de har funnet ut av hverandre selv. Men jeg har alltid sørget for å ha full kontroll på ressurser/mat, slik at der er der ingen grunn eller mulighet til å krangle.
Av de tre jeg har nå er to (Sara og Bia) "flokk" som pusler om hverandre når de er slitne/trette, leker sammen og sover sammen. Den tredje (Bella) lever i sin egen boble...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes dette ble i overkant uverdig og personlig og har rapportert inn innlegg i tråden.

Til tema:

Mine to er ikke flokk, men har ingen konflikter heller. De lever parallelle liv, men tror de til en viss grad har glede av hverandres selskap når de er hjemme alene. De ble kjent som voksne, aner ikke om det har hatt noe å si.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Flokk har det vel altid vært. Men noen ganger har jeg måtte gå inn og styre litt. Som eks. Maia og Niri. Hun har hjertetrøbbel og itt til og orker ikke så mye som en vorsteh slyngel. Da må han lære at hun har fri på spesielle plasser og ja det funker. Maia elsker å leke med Niri . Jeg passer Maia for sønn noen gnager og ser virkelig gleden når vi skal gjøre det, nri liker utrolig godt å komme til Maia også. HAr kunn tidligere hatt to hunder som hadde faiting. dem sklle for sikekrhets skyld gjøredet oppå meg var dog fort over i løpet av halvtimen, Etter det så levde de to i full enighet og gjerne oppå hverandre

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ingen bilder i dag, hvilket er et tegn på en god dag Vi har øvd korte økter av utgangsstilling og lineføring, fiklet med labber og klør, tatt på potesokker og gått litt både inne og ute med dem. Vi har hatt besøk og unintentionally øvd på å sove som en stein under kaffeslabberas, etter at det forsmådde besøket som kom ens ærend for å hilse på valp bare ble tilsett usle 20 minutter med lek og kos før han la seg til en software update, Windows style, hvorpå de ble sittende i to timer og vente på restart og få med seg en tissetur før de måtte dra.  Tissetur er en begivenhet. Baby Einstein forstod allerede på dag 2 her at å tisse er det mest lønnsomme han kan gjøre. Litt prøving og feiling med å tisse inne måtte til for å oppdage at det ikke var lønnsomt sånn som ute. Han var assertive vokal og høylytt om å bli snytt for lønn da jeg ikke betalte han for det de første gangene han tisset inne etter mange vellykkede turer ute, men så skjønte han at å begynne skvette noen dråper foran meg inne var nøkkelen til å komme ut i full fart, uten noen sommel med teit påkledning, for å innkassere deilige kjøttboller(*), og ikke bare en gang. Lille Ede på 10 uker, som tydelig har conscious kontroll på knipemuskulaturen, han fant ut helt av seg selv at om han skvettet bare litt inne og knep igjen for å spare det flytende gullet, så kom vi oss skikkelig fort ut. Ute var det god forretning å tisse LITT, stoppe strålen for å innkassere, tisse en ny minidam på samme sted for å innkassere igjen - og etter flere vellykkede forsøk med den strategien der, med dobbel jackpot på fôrautomaten, så rasjonerte han de neste gangene ut skvetten i tre omganger og forsøkte fortvilet også en fjerde, men da var det tomt, og det var han tydelig skuffet og frustrert av.  Fôrautomaten hans luktet lunta allerede etter noen få turer med to tett påfølgende skvetter, men da han la på de tredje forduftet all tvil og svindelforsøkene hans ble sanksjonert med økt betaling for den første skvetten og ingen ekstra betaling for mer enn en skvett. Tok heldigvis bare noen få repetisjoner av den for å få tømt hele blæra i en skvett igjen. *Puh* Han der kommer så til å ta innersvingen på meg igjen og igjen gjennom trening og utvikling. Ikke dum. Uncanny intelligent til så liten å være.  Han er forøvrig typen som synes det er teit med repetisjoner av samme øvelse. 3-5 ganger og så setter han seg ned og ser på meg med DET blikket, som om han lurer på om jeg er helt nedsnødd, og jeg må finne på nye oppgaver til ham, som han er rett med på med ny iver. Få repetisjoner og variasjon er virkelig nøkkelen til treningsglede med han her, noe som er utfordrende for meg fordi alle steg for steg oppskrifter jeg har basert meg på tidligere er lagt på mange flere repetisjoner av hver, og færre øvelser av gangen før en får cue på dem og går videre. Her må jeg gjøre masse forskjellige øvelser med få repetisjoner av hver, og jeg er veldig usikker på når jeg tør begynne sette cues på noen.  Heldigvis har det løsnet litt med klikkertreningen, da. Han var så passiv med meg i starten, etter å ha fått klekkelig godt betalt for kontakt i begynnelsen, han bare satt der og så på meg og ga meg ingenting å begynne shape fra i to dager. Ble utålmodig og begynte lokke han gjennom øvelser, for så å innse at jeg kan jo ikke den metoden. Helt nytt for meg som er flasket opp på Canis Forlag. Tidligere hunder var mer aktive og kunne klikkes til alt, så jeg har ikke tatt meg bryet med å følge godt med og ta mentale notater om hvordan progresjonen bør gå gjennom lokking, for jeg trengte jo ikke det 🙄 Det å innse hvor hjelpesløs og blank jeg var når klikkertrening ikke var en åpen vei å gå fratok meg selvtillit, som vibbet over på Ede, og vi hadde et par katastrofale økter hvor INGENTING fungerte, før jeg prøvde spille musikk for ham.  DET var magisk. Han initielle reaksjon ved første musikkopplevelse her var å løfte hele kroppen og ørene mens han stirret mot lydkilden i noen sekunder, og løp så logrende mot høytaleren. Skulle ha filma, men glemmer som regel det fordi jeg har bare to hender og er opptatt med hunden.  Ved neste diskokveld valgte jeg danse selv, for å forsterke inntrykket av rytmen for ham, og belønnet ham ivrig og entusiastisk med en godbiter for hver minste lille bevegelse han gjorde. Resultatet var en super happy valp som kom ut av passiv modus og vi hadde the time of our life so far sammen.    Over helgen nå har vi booket oss inn på treningsrom med balanseputer og diverse, hvor planen med det er økt kroppsbevissthet og motorisk utvikling.  Frem til da har vi utover håndtering og miljøtrening på tapetet: •Gå sideveis, forhåpentligvis med litt mer kreative justeringer etterhvert som vi mestrer •Sitt-stå repetisjoner (begge for utvikling og styrking av hoftemuskulatur, forebyggende) •Få cue på utgangsstilling fordi jeg bestemte meg for å høre på Leslie McDevitt om å ha en default behavior på cue før vi begynner med *leave it*. Hun klasker seg sikkert på panna av meg, fordi det er en teit låst posisjon å trene leave it fra ifht en langt mer fleksibel *sitt*, men jeg har et resonnement bak å velge gjøre det sånn med utgangsstilling først, og heller vente med å få *sitt der du er nå* på cue senere. Innvendiger og innspill er hjertelig velkomne, det er derfor jeg skriver her og ikke bare for meg selv     *)kjøttboller av fullfor med riktig balanse av næringsstoffer, ja. Tar ingen sjanser når det kommer til næringsinntaket gjennom vekstfase. Zero "treats" før han fyller 18 mnd, hvorpå han kan få litt "øl", type reinskav, sardiner og ostebiter. Ingen "sprit" (f.eks. grillpølse) før han er 21. Skjønner ikke hvordan det kan være lovlig å selge junkfood "treats" uten riktig balanse av næringsstoffer til valper. 
    • Haha! Ingen trening nødvendig før problematferd melder seg, for det er bra butikk for trenere?  Vær glad, Simira, du ikke er så mye på sosiale medier. Det kom en mottrend mot positiv trening. Yngre betamales med behov for et utløp for ubevisste mindreverdighetskomplekser har gjenopplivet den gamle skolen av dominansmyter og har skremmende stor suksess med struping og banking og tvang. Ikoner med store fanskarer, som DogDaddy (elller noe i den duren) med horder av unge menn som digger og forsvarer. Du hadde fått så mark og spader og fnatt og ikke klart holde deg fra å gå i dialog med dem, og du hadde bare gått i stykker innvendig etterhvert av hvordan de er fullstendig uimottakelige, ikke bare for etiske prinsipper og dyrevelferd, men beinharde vitenskapelige FÆKTS om treningsmetoder og relasjonsbygging og motivasjon. Den såkalte femininiseringen av samfunnet har trigget en stygg motkultur, og det går utover hunder.    Edit: Vi TRENGER maskuline machomenn som promoterer positive metoder med barske og bøse raser. All verdens kvinnelige trenere når ikke inn til det miljøet der, og det er stort. 
    • Vel, jeg regner med de får motbør i kommentarfeltet. Det er ikke alt jeg er enig med Maren eller Hun om hund med, men de har mye sunn påvirkning på hundemiljøer rundt om. Jeg er ikke mye på sosiale media, og som relativt ny bruker av snapchat er jeg veldig skeptisk til mangelen på åpent kommentarfelt der. På instagram kommer jo kommentarfeltkrigerene fram for hva som helst, og man får ihvertfall flere synsvinkler på ting (på godt og vondt), men på snap er det ingen som kan motsi et innlegg. Er det slik på Tiktok også?
    • Veldig fasinerende med den instagrammen som går rundt, med de fra en hundeskole som sier at det er ikke noe vits å lære eller gå på kurs med valpen før den er 9 mnd.  Det er så trist at slikt figurerer, og folk tror jo på det... sukk Ellers så er valpen drittvalp i dag, hjelper ikke at jeg jobber full dag i tilleggg. Blir gøy å komme hjem
    • Beklager så det nå  Var dårlig bilde på mobilen. Kos deg videre
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...