Gå til innhold
Hundesonen.no

Staffordshire Bull Terrier-Oppførsel


Recommended Posts

Skrevet

Heisann

Etter mange samtaler og diskusjoner har vi bestemt oss for å få en hund nr.2 og valget falt på en SBT, ei tispe. Vi har snakket med andre som har hund og de har blitt helt avskrekket av valget vi har tatt. Hva skal vi med en psyko kamphund som går til angrep på alle. Jeg ble litt sjokkert da jeg ble fortalt dette, for inntrykket jeg har fått av rasen er ikke helt slik.

Mine første spørsmål er hva må man passe på når man kjøper en rasehund? Sånn rent formelt, skal man få med kopi av stamtavle osv? Billy som vi har nå er en blandingshund så han var det bare å hente for en liten sum. Men nå er det snakk om 13000kr!

Vi har besøkt en oppdretter på Berger, Krissvel staffords kennel, noen som har erfaring med dem?

Andre spørsmål jeg brenner inne med går til de andre som har SBT eller har hatt en slik hund.

Hva gjør at en SBT klikker?

Er det slik at de er avlet frem til dagens dato med mye "kamphund" nykker?

Hvordan er din hund?

Skrevet

Som de fleste terriere så har SBT mye temperament, de klikker jo ikke uten grunn nødvendigvis, men de kan reagere sterkt/sterkere enn en del andre raser. Og det kombinert med en god porsjon stahet kan smelle godt når det smeller. Det er også vanlig på rasen med sammkjønnsaggresjon, dvs at de ikke liker andre hunder av samme kjønn(har inntrykk av at dette er litt verre på hanner enn tisper). Det er ikke umulig eller nødvendigvis problematisk og ha en SBT, men man bør være innstilt på at man ikke får en hund som går overens med "alle" andre hunder, som voksen. For noen er det greit, for andre er det et problem. Har ingen konkrete forslag til oppdrettere, men ting og ha fokus på når du leter er vell allergi, hd og temperament :)

Skrevet

Som de fleste terriere så har SBT mye temperament, de klikker jo ikke uten grunn nødvendigvis, men de kan reagere sterkt/sterkere enn en del andre raser. Og det kombinert med en god porsjon stahet kan smelle godt når det smeller. Det er også vanlig på rasen med sammkjønnsaggresjon, dvs at de ikke liker andre hunder av samme kjønn(har inntrykk av at dette er litt verre på hanner enn tisper). Det er ikke umulig eller nødvendigvis problematisk og ha en SBT, men man bør være innstilt på at man ikke får en hund som går overens med "alle" andre hunder, som voksen. For noen er det greit, for andre er det et problem. Har ingen konkrete forslag til oppdrettere, men ting og ha fokus på når du leter er vell allergi, hd og temperament :)

Takk for gode innspill, har du noen formening hvordan en SBT kan bli som hund nr.2 i familien? Vi har en hannhund nå, og ønsker som skrevet tidligere ei tispe. Oppdrettere vi har snakket med tidligere trodde ikke det ville være et problem, men de ønsker ofte åj selge en hund eller ti:)

Skrevet

Takk for gode innspill, har du noen formening hvordan en SBT kan bli som hund nr.2 i familien? Vi har en hannhund nå, og ønsker som skrevet tidligere ei tispe. Oppdrettere vi har snakket med tidligere trodde ikke det ville være et problem, men de ønsker ofte åj selge en hund eller ti:)

Tispe og hannhund er jo sjeldent et problem, uansett hvordan raser man har. Eneste problemet der blir løpetid :P Da må man passe på og muligens holde ut pip og stress.

Skrevet

Staffer, tross sin historie er bare hunder. De klikker ikke mer enn andre raser. De er som hunder flest, de har sine gode sider og sine mindre gode sider, så får det være opp til den emkelte om man klarer å se sjarmen i de negative slik at de blir quirks og ikke kilde til frustrasjon. :)

Det jeg ville vært reddest for er ikke aggresjon. Jeg ville vært svært bekymret for, nummer en, rasens helsetilstand. Det er store utfordringer med helsen på denne rasen, og det er vanskelig å finne gode oppdrettere som avler langsiktig og ansvarlig. Nummer to, mentalitet. Det er mye frynsete nerver, man ser knapt den mentale styrken disse hundene opprinnelig skulle ha. Stressproblematikk er det også, i den grad at det kan være et velferdsproblem.

Jeg har bare erfaring med bullehunder, amstaffer, amerikanske bulldogger og nå en speisa liten mini bull. Jeg elske bulledyr, de er mitt hjerte nærest og jeg har et tilnærmet romantisk forhold til dem. Men staffen sitter langt inn å vurdere, nettopp fordi det virker som et stort sjansespill å anskaffe en.

Staffer er flotte, stødige, elskelige, sosiale, tålmodige og morsomme hunder når de er slik de skal være. (Og feisty med andre hunder ofte, det er ikke en rasesvakhet i så forstand, mer et irritasjonsmoment :P ). Men jeg vil tro det kan by på en utfordring å finne en god en med mindre man bruker lang tid på research og å skaffe seg hands on erfaring med rasen. Det er ikke umulig, men ikke ha det travelt, og bruk dine kritiske sanser i jakten. Kjøp etter godt voksne foreldredyr, gjerne som har noen kull bak seg som er helsetestet (og aller helst også mentaltestet, men det er utopi) og evaluert. Kjøp fra en oppdretter som er ærlig om rasens problemer og kan fortelle hvordan de jobber for å bedre de. Oppdrettere som tør å snakke om sykdom de har produsert er de du er ute etter, de er ærlige og står bar sine valg. De som aldri har laget en syk hund enten lyver eller er uerfarne. Snakk med valpekjøpere og møt mange, mange hunder. Du vil ikke få god kunnskap om rasen via et forum, du vil lese meninger - som min - som tross alt bare er andres meninger, de kan ikke fortelle deg om dette er rasen for deg.

Og om dere kjøper dere en staff så sørg for at den kommer med papirer, altså registrert i NKK eller registrerbar i NKK. Ellers vil raseforbudene vi har her til lands ville sette hundens liv i fare.

Lykke til! :)

  • Like 3
Skrevet

Staffer, tross sin, historie er bare hunder. De klikker ikke mer enn andre raser. De er som hunder flest, de har sine gode sider og sine mindre gode sider, så får det være opp til den emkelte om man klarer å se sjarmen i de negative slik at de blir quirks og ikke kilde til frustrasjon. :)

Det jeg ville vært reddest for er ikke aggresjon. Jeg ville vært svært bekymret for, nummer en, rasens helsetilstand. Det er store utfordringer med helsen på denne rasen, og det er vanskelig å finne gode oppdrettere som avler langsiktig og ansvarlig. Nummer to, mentalitet. Det er mye frynsete nerver, man ser knapt den mentale styrken disse hundene opprinnelig skulle ha. Stressproblematikk er det også, i den grad at det kan være et velferdsproblem.

Jeg har bare erfaring med bullehunder, amstaffer, amerikanske bulldogger og nå en speisa liten mini bull. Jeg elske bulledyr, de er mitt hjerte nærest og jeg har et tilnærmet romantisk forhold til dem. Men staffen sitter langt inn å vurdere, nettopp fordi det virker som et stort sjansespill å anskaffe en.

Staffer er flotte, stødige, elskelige, sosiale, tålmodige og morsomme hunder når de er slik de skal være. (Og feisty med andre hunder ofte, det er ikke en rasesvakhet i så forstand, mer et irritasjonsmoment :P ). Men jeg vil tro det kan by på en utfordring å finne en god en med mindre man bruker lang tid på research og å skaffe seg hands on erfaring med rasen. Det er ikke umulig, men ikke ha det travelt, og bruk dine kritiske sanser i jakten. Kjøp etter godt voksne foreldredyr, gjerne som har noen kull bak seg som er helsetestet (og aller helst også mentaltestet, men det er utopi) og evaluert. Kjøp fra en oppdretter som er ærlig om rasens problemer og kan fortelle hvordan de jobber for å bedre de. Oppdrettere som tør å snakke om sykdom de har produsert er de du er ute etter, de er ærlige og står bar sine valg. De som aldri har laget en syk hund enten lyver eller er uerfarne. Snakk med valpekjøpere og møt mange, mange hunder. Du vil ikke få god kunnskap om rasen via et forum, du vil lese meninger - som min - som tross alt bare er andres meninger, de kan ikke fortelle deg om dette er rasen for deg.

Og om dere kjøper dere en staff så sørg for at den kommer med papirer, altså registrert i NKK eller registrerbar i NKK. Ellers vil raseforbudene vi har her til lands ville sette hundens liv i fare.

Lykke til! :)

Tusen takk for gode råd Mari! :-)

Skrevet

Jeg kjenner to staffer, koselige små sofagriser, men som alikevel er med på tur! De har lekt titt og ofte med min lapphund og hvis det først blir knuffing så er det faktisk min som har startet altså. Ja, det finnes jo dårlige individer i alle raser, og pga aviser o.l. blir jo såklart de dratt fram!

Men jo da, det kan jeg ærlig innrømme, at kommer man på tomta dems, og de er ute så kommer de i rykende fart mot deg for å "angripe" deg, legge deg i bakken og så sleike deg ihjel ;)

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...