Gå til innhold
Hundesonen.no

Yrke - bli det man vil eller det man burde?


Lunatic
 Share

Recommended Posts

Jeg ville faktisk anbefale deg å ta et friår før du går inn i forsvaret evt. Fordi når du først er der inne så får du vel potensielt tilbud om videre jobb og utdanning der, og det kan bli vanskelig å si nei?

Når det gjelder det å "klare seg" - så lenge du har fullført en treårig utdanning etter vgs, nesten uansett hva det er, så har du ok sjanser til å få en jobb. Jo mer spesifisert utdanning, jo mindre kan du velge og vrake, men det finnes utrolig mange rare jobber der ute, hvor man bare krever at man har evne til å sette seg inn i ting.

Om du ikke får til det du vil - så gjør du noe annet. Veldig få ender opp som søsteren din. Og med fullført vgs og uten barn så øker sjansene dine betraktelig.

For å bli hundefører i Forsvaret så må man ta det på førstegangstjenesten. I hvert fall i følge en jeg har snakket en del med om dette, som selv jobber i hjemmefronten(?) som hundefører. Men du har et poeng. Hvis man først har startet, og liker det, så er det vanskelig å slutte.

Heldigvis ender de færreste opp som søsteren min. Hun har jo vært ganske mye siden hun var ung, og jeg og bror er rake motsetninger av henne. Men jeg er likevel redd for å begynne å studere ett eller annet, som kanskje ikke var noe for meg, droppe ut, begynne på noe nytt, gjenta, ende opp med masse lån og ingenting... Frykt er så grusomt irrasjonell.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg selv har ikke noen spesifikk utdannelse, annet enn et grafisk design studie hvor jeg fikk bekreftet at jeg ikke dugde (og satt igjen med en del kjip gjeld fra lånekassen :P ) Men jeg prøvde fordi det hørtes veldig interessant ut. Jeg syns også det å jobbe på gård hørtes helt fantastisk ut, så da en praktikant jobb på en stor gård ble annonsert ut, tok jeg sjangsen selv om lønna var veldig lav. Da jobbet jeg i ett år og fikk prøvd ut yrket skikkelig, og fant ut at det ikke var noe for meg. Siden da har jeg jobbet med ulike ting og noen ting har jeg vært interessert i, men har funnet ut ikke er noe for meg alikevel.

Jeg syns det å skal studere eller gå på skole over mange år for et yrke man ikke vet så mye om, er skummelt. Jeg er den som har gått jobb-veien. Altså fått meg jobberfaring og sett og prøvd.

I mine øyne er det å ha en jobb man trives i og har gode kollegaer det viktigste, for andre er lønna det viktigste. Man må også tenke på hvor/hvordan man vil bo i livet, for ikke alle yrker kan man gjøre på visse steder. Også der var det viktigst for meg å kunne bo på det stedet jeg elsket, på landet og ha en jobb jeg trives med og at jeg klarer meg økonomisk. Da er jeg veldig fornøyd. :) Men drømme jobben for meg er ikke realistisk, verken skole-flink messig, drømmemessig, livsstadie messig osv. Men jeg er også av typen som ikke tør å ta de store sjangsene, vil ha alt trygt og forutsigbart.

Så det er mye å tenke på og vurdere. Ikke lett. Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er så glad det ikke er 50-tallet lenger, jeg, hvor det viktigste var å få seg "fast post" et sted, og så leve hele livet i en stilling en aldri ville valgt dersom en hadde hatt mulighet til å velge noe annet.

I dag kan vi velge. Sjøl om jeg er helt enig med @MiO når det gjelder viktigheten av å tenke arbeidslivsrelevans hele veien uansett hva slags udde studiefelt en velger, så spyr jeg av råd som at en skal velge en sikker jobb med grei lønn og så sørge for å leve ved siden av jobben. Jeg veit ikke med dere, men jeg ville visna hen som menneske om jeg skulle tilbragt 1/3 av døgnet et sted jeg egentlig ikke vil være, full av lengsel etter det som finnes utenfor.

Mange hevder å kunne fungere i en situasjon hvor en jobber for å leve, ikke lever for jobben (og gudene skal vite at ikke jeg heller lever for 8 til 16-jobben min, men jeg har da i det minste en følelse av å gjøre en god og tidvis viktig jobb, og at jeg faktisk sitter med muligheten til å endre folks liv), men sannheten er at svært, svært mange av disse menneskene ender opp hos sånne som meg etterhvert, hvor de vil ha hjelp til å finne ut av hvem de er, hva de egentlig har å tilby og hvordan de kan få drive med noe som gir dem følelsen av å være levende heller enn bare en del av hamsterhjulet. Selvsagt kan en hevde av livet var enklere før, og det var det sikkert på mange måter, og det er både en gave og en svøpe å stå overfor så mange valg. Men en skal kunne leve med det en velger, ikke bare leve av.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og @Lunatic - jeg dobbeltposter for å sikre at du ser dette:

Du trenger ikke snakke med foreldrene dine om dette om du ikke føler at du blir hørt. Jeg tenker også at du nok trenger noen å prate med som ikke er personlig investert, iogm at du beskriver en del tankemønstre som er ganske destruktive. Du behøver kanskje ikke diagnotiseres akkurat, så det å tenke litt utenfor boksen og finne en person å prate med som ikke faller innunder klassisk skolepyskologi kan kanskje være noe? Type coach, mentor, gestaltterapeut? Kanskje finnes det en flink person på skolen din? :hug:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å bli hundefører i Forsvaret så må man ta det på førstegangstjenesten. I hvert fall i følge en jeg har snakket en del med om dette, som selv jobber i hjemmefronten(?) som hundefører. Men du har et poeng. Hvis man først har startet, og liker det, så er det vanskelig å slutte.

Heldigvis ender de færreste opp som søsteren min. Hun har jo vært ganske mye siden hun var ung, og jeg og bror er rake motsetninger av henne. Men jeg er likevel redd for å begynne å studere ett eller annet, som kanskje ikke var noe for meg, droppe ut, begynne på noe nytt, gjenta, ende opp med masse lån og ingenting... Frykt er så grusomt irrasjonell.

Men du kan vel ta et friår før førstegangstjenesten, heller enn mellom førstegangstjenesten og videre utdanning (i eller utenfor militæret..)? Var det jeg mente. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mitt beste tips er uansett å gjøre ferdig et halvår om du begynner på noe, men ikke syns at det er noe for deg (tenker om du tar studielån). Da får du med deg studiepoengene, og du får hvertfall gjort om deler til stipend :) . Jeg har dummet meg ut på det da jeg var yngre, og må betale for det nå.

Velg noe du er interessert i, men jeg er helt enig med de som sier at yndlingshobbyen ikke nødvendigvis er det riktige. Du kan jo velge noe som er litt relatert da, du bør jo ha interesse for faget du velger, absolutt :) .

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og @Lunatic - jeg dobbeltposter for å sikre at du ser dette:

Du trenger ikke snakke med foreldrene dine om dette om du ikke føler at du blir hørt. Jeg tenker også at du nok trenger noen å prate med som ikke er personlig investert, iogm at du beskriver en del tankemønstre som er ganske destruktive. Du behøver kanskje ikke diagnotiseres akkurat, så det å tenke litt utenfor boksen og finne en person å prate med som ikke faller innunder klassisk skolepyskologi kan kanskje være noe? Type coach, mentor, gestaltterapeut? Kanskje finnes det en flink person på skolen din? :hug:

Jeg ga jo opp det ganske så tidlig. Har snakket med bestevennen min om det, og det har hjulpet. Snakket også med rådgiver på skolen, men hun var egentlig ikke til så mye hjelp.. Mamma har heldigvis innsett at jeg faktisk MÅ snakke med noen som kan utdanning, så jeg skal snart til en utdanningsrådgiver. Det er fire timer til sammen der de først snakker med meg om hva jeg liker, hva jeg kan tenke meg osv, og etterpå er det en test som kartlegger hva man har interesse og ferdigheter til. Så snakker man på slutten om resultatet av testen, hva man tenker selv og så får man tips til hvordan man kan gå fram, ulike muligheter for å ta den og den utdanningen o.l.. Jeg håper jeg kan roe meg litt etter det, og da får jeg jo snakket med noen som er utenforstående og som kan mye om dette.

Tusen takk for tips og omtanke :hug:

Men du kan vel ta et friår før førstegangstjenesten, heller enn mellom førstegangstjenesten og videre utdanning (i eller utenfor militæret..)? Var det jeg mente. ;)

Virkelig? Trodde ikke det var "lov" jeg! :P Kanskje jeg burde satt meg litt mer inn i Forsvaret? Tror nok det :)

Men da er det jo ikke noe å lure på! Jeg har kjempelyst til å reise, for å se verden, så det er jo fantastisk at det går :D

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei alle hundefolk! 😀 Jeg er på jakt etter en ny turkompis og følgesvenn. Jeg har tenkt på rase lenge og ønsker også innspill fra dere, så håper dere kan hjelpe meg. Jeg er tidligere vant med Alaska Husky da jeg har hatt 2 av den rasen, jeg elsker polarhunder og liker veldig personligheten og ærligheten til huskyene, så jeg var i utgangspunktet bestemt på en ny Alaska, men har senere sett mye på Siberian (SH grunnet at jeg liker at de er kraftigere) men så er det som trekker ned at jeg gjerne ønsker en som kan være litt løs i rundt meg når jeg holder på ute uten og stikke av, har også sauer beitende rundt eiendommen så det er jaktinstinktet som er litt vanskelig. Jeg bor på et stort småbruk med masse plass, går mye turer både i skog og på fjellet. Har også sett litt på rasen Lapsk vallhund, da de er litt like i utseende men den er en gjeterhund og har lite jaktlyst, gjeterhunder har jeg lite erfaring med og er redd det kan bli slitsomt mye lyd (helt greit med lyd når de er i aktivitet og lek) men vil ikke ha en som står å bjeffer hele dagen. Er også redd for at den skal begynne å gjete på alt. Jeg har gått litt tom for alternativer på eventuelt flere raser, og der håper jeg dere kan hjelpe. Er også interessert i å høre erfaringer fra folk som har Siberian eller Lapsk.
    • Vesle Yoshi er blitt over 2 år nå. Vi driver stort sett med blåbær løp da han er en smule overivrig på stevner og vil hilse på alle, så vi er avhengig av gjerder. Han har dog startet noen offesielle stevner. Han ble 3. beste agility hund i japaner klubben. Han er fremdeles minstemann i flokken og er kjempeglad for at båndtvangen er over, han elsker å løpe.
    • Han er helt nydelig😍  Blir veldig nysgjerrig på en sånn en dag😅
    • Tusen takk for det. Da er oppdretteren useriøs men jeg visste ikke om det før jeg kjøpte valpen. Ikke alt man kan lese om på dogweb eller Facebook.
    • Nei, seriøse oppdrettere lurer naturligvis ikke valpekjøpere. Useriøse oppdrettere gjør hva de vil.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...