Gå til innhold
Hundesonen.no

Når man mistenker man har valgt feil


Tabris
 Share

Recommended Posts

Dette er et vondt innlegg å skrive. Det har tatt meg noen måneder og i det hele tatt våge å formulere dette for meg selv og innse og innrømme de tankene jeg har. Jeg velger å starte denne tråden for å få litt innspill fra andre i lignende situasjoner, kanskje noen støttende ord på veien - og kanskje også en :fish: siden jeg mistenker jeg fortjener det også.

Jeg skal forsøke å ikke gjøre dette innlegget for langt, men vil gi litt bakgrunnsinformasjon slik at dere forstår situasjonen. Jeg mistenker også at innlegget kommer til å bli langt for jeg har en del jeg bare må få ut, kjenner jeg.

Jeg har vært hundeinteressert så langt tilbake jeg kan huske, men har aldri hatt hund hjemme fordi mine foreldre ikke ville ha. Så i tenårene begynte jeg og gå tur med alle nabohundene jeg kunne finne. Flertallet av hundene var schäfere, og det var fra den tiden jeg fikk min store kjærlighet til den rasen. Jeg leste masse hundebøker hjemme og "testet" teorien og treningstipsene på hundene på tur dagen etter.

Da jeg flyttet hjemmefra og fikk min første hund, Vinnie, så ble det en korthåret collie-blanding. Både schäferene fra ungdomstiden og min første hund var veldig førerorienterte og lærevillige. Jeg ble dermed "bortskjemt" med hunder som var opptatt av meg som fører/eier, hva jeg ønsket og hva jeg IKKE ønsket.

Tiden kom da jeg måtte avlive Vinnie, og jeg gikk to år uten hund. På de to årene ble jeg svært makelig, sofaen ble min beste venn. Dermed kom kiloene også snikende. Jo mer bedagelig jeg ble, jo flere kilo kom - og motsatt. Det ble en ond sirkel.

Så da det var tid for å få hund igjen, så forsøkte jeg å være fornuftig. Selv om drømmen var schäfer, så visste jeg at jeg ikke hadde en livsstil som var aktiv nok til en slik rase. Og siden man aldri skal skaffe seg en rase etter den livsstilen man ønsker å ha, men etter den man faktisk har her og nå, så fant jeg ut at jeg måtte ha noe enklere. Jeg ville ha en mellomstor hund som ikke var så krevende som en schäfer, men som var ukomplisert og lett å trene med.

Valget falt på japansk spisshund. Jeg gjorde masse research, for ikke å snakke om flere tiår med nesen i utallige raseleksikon som bakgrunn, og overalt sto det at rasen var "godt egnet for lydighet og agility". Den var passe størrelse, passe krevende - og utrolig søt! Så vi bestemte oss, og hjem kom en liten hvit polarrev.

Ozu er nå 1,5 år gammel, og jeg har en stund kjent på en snikende mistanke om at han ikke er som jeg trodde. Og det er ikke hans feil. Jeg hadde ikke tatt høyde for staheten, selstendigheten og egenrådigheten til en spisshund. Til tross for at japaneren er vel en av de enkleste spisshunder der ute, så er de likevel en spisshund. Og jeg tror at jeg ubevisst har sett for meg en "schäfer light", dvs en med tilsvarende egenskaper i lærevilje og førerfokus, bare ikke så tydelig og så mye.

Jeg tror at jeg ubevisst har hatt helt feil forventninger, noe som gir meg nattsvart samvittighet. For Ozu er jo bare seg selv. Noe annet kan han ikke være. Det er ikke hans feil at han er som den rasen vi har avlet frem.

Men jeg kjenner det er for mange faktorer i hundeholdet som jeg finner slitsomt. Problemer og utfordringer som jeg har etter 1,5 år med Ozu som jeg ikke hadde i de 14 årene jeg hadde min forrige hund. Passeringsproblemer, bjeffing og varsling på alle som beveger seg utenfor, stor interesse for omgivelsene og liten interesse for meg, stjeler mat så fort vi snur hodet bort, knurrer om jeg forsøker å ta ham ned fra sofaen. Og vanlige hverdagskommander som "Nei", "Gå ned" og "kom" er plutselig veldig vanskelig, kommandoer som til og med min tantes terrier kan adlyde uten problem - men ikke Ozu.

Hvordan kunne jeg som en liten 21-åring få til en hund så lydig og så enkelt ved hjelp av Nordenstam-metoder når jeg som 36-åring ikke klarer å oppnå halvparten ved hjelp av positive metoder?

@SandyEyeCandy beskrev dette fint i en annen tråd - selvstendige hunder som får stimuli mer fra ekstrerne omgivelser enn fra eieren. Det beskriver Ozu veldig godt, og det er jeg ikke vant til. Og det er ikke det jeg egentlig så for meg i mitt hundehold.

Nå svartmaler jeg veldig her. Det er ikke slik at jeg vurderer omplassering. Det er heller tankene i mitt eget hode som trenger litt ommøblering og sortering. Jeg må gjøre litt intern opprydning, og det er derfor jeg har skrevet dette (uhorvelig lange) innlegget. I håp om at noen soniser kan hjelpe meg og sortere tankene mine litt og få dem inn på rett spor

Jeg vet også at Ozu er enda ung. Jeg har et ørlite håp om at noen av dette kan bedre seg når han blir ordentlig voksen. Vi skal jo også på passeringskurs, så da får vi jobbet mer effektivt med det. Og en del hverdagsting vil jo antagelig - og forhåpentligvis - falle på plass når han blir litt eldre. Men først og fremst må jeg jobbe med meg selv. Er det noen av dere som har lignende erfaringer?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 82
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg ønsker å komme med en ny, litt større, oppdatering. For tre uker siden valgte vi å chip-kastrere Ozu, for å se om det kunne redusere stresset og opphenget hans. Jeg vet at det kan være negati

Det har vært veldig mye negativitet fra min side i denne tråden, så tenkte å komme med en liten positiv oppdatering: Vi trente litt avstandskommandering i gangen tidligere i dag. Hadde yndlingslek

En spisshund er jo overhodet ingen schæfer, som du allerede vet. Hvis du i utgangspunktet har fått smaken på førbarheten som man finner hos de fleste gruppe 1 - hundene, så forstår jeg godt at japaner

En spisshund er jo overhodet ingen schæfer, som du allerede vet. Hvis du i utgangspunktet har fått smaken på førbarheten som man finner hos de fleste gruppe 1 - hundene, så forstår jeg godt at japaneren ikke innfrir. Hva du skal gjøre kan jeg ikke svare deg på, men hundehold skal være kjekt, spør du meg, og kjekt blir det jo neppe om man ikke får det man hadde forventet i det hele tatt.

Jeg er glad i sofaen jeg også, men det har ikke hindret meg fra å ha schæfer. Jeg vil ikke si at en schæfer er mer aktiv enn en del spisshunder heller. Når man legger igjen så mye av seg selv i hundeholdet som jeg har inntrykk av at du gjør, så synes jeg også at man skal tøre å unne seg den hunden man virkelig ønsker seg. Det virker som du har brukt hodet da du skaffet deg Ozu, men har du husket å bruke hjertet? :)

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For det første, ingen raser skal være slik du beskriver, at manglende oppdragelse kan (kan også være litt dårlig genetisk pakke og ikke din "feil" over hodet) skape litt lyd og stress hos en hund hvor det ligger litt latent til, ja, men hunden er ikke helt bra avlet om den knurrer når du ber den gå ned fra sofa osv. Så akkurat det skal du ihvertfall ikke legge over på feil rasevalg og bebreide deg selv for.

At det ikke ble helt som forventet (sånn utenom disse problemene) må jo du/dere finne ut hvor stort problem det evt er, og er det et problem for dere så er det bedre at dere er ærlige om det og vurderer feks omplassering enn at dere på død og liv skal gjennomføre det dere har startet på, men kanskje er det en vell så grei løsning og prøve og sette til sides alle forventninger man måtte ha ifht evt treningsplaner osv osv(altså om treningsbiten ikke ble som du håpet på, heller enn og "vi skal samme hva" også blir det ikke noe morro) og heller bare prøve og kose seg på tur og bruke den delen av rasen dere evt måtte være fornøyd med, også heller spare evt treningsmål til en hund nr to/neste hund (alt ettersom) som da passer bedre til slikt.

Jeg vet ikke helt hva du spurte etter egentlig og vet ikke helt om dette svaret hjelper, men det var nå det jeg følte ble riktig og svare uten og helt skjønne spm :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sitter på mobil, så er for lat til å skrive langt, men som du sier på slutten, at du har et håp om at det skal bedre når Ozu ble eldre, og jeg kan jo ikke love at det blir det for dere, men Thorvald var på sitt mest selvstendige, egenrådige og "kjipe" i alderen fra 18-24 mnd. Skal ikke legge skjul på at jeg har jobbet for det og, men han har blitt betraktelig mer interessert i jobbing og samarbeid nå som han er ute av pubertetssløveriet. Ser det nå på oppdretters unghund som er litt eldre enn Ozu, han har så absolutt arbeidsmotor og vilje (såpass at han fikk skryt på MH av "bruksfolket"), han har skrudd på selvstendighetsknappen for fullt, og er ikke like interessert i tofotingene som han var for noen mnd siden.

Ville bare gi deg et lite håp :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ville gitt han et års tid til om det er oppførselen som er "feilen". For han er bare halvannet, det er myyye som skal ramle på plass i hodet hans enda. Kan ikke huske de japanerene jeg har vært borti har vært sånn du beskriver han (det er riktignok noen år siden, men jeg var borti endel forskjellige individer i forskjellige aldre), men jeg syns jo han høres ut som en tenåring i slyngelperioden.

Nå banner jeg sikkert i kirka her, men er det noe mulighet å få seg en til hund etterhvert? Og la Ozu være maskot? Når han har landet litt mer.

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ville gitt han et års tid til om det er oppførselen som er "feilen". For han er bare halvannet, det er myyye som skal ramle på plass i hodet hans enda. Kan ikke huske de japanerene jeg har vært borti har vært sånn du beskriver han (det er riktignok noen år siden, men jeg var borti endel forskjellige individer i forskjellige aldre), men jeg syns jo han høres ut som en tenåring i slyngelperioden.

Nå banner jeg sikkert i kirka her, men er det noe mulighet å få seg en til hund etterhvert? Og la Ozu være maskot? Når han har landet litt mer.

Det tenkte jeg også, og synes ikke det er et dårlig forslag, så fremt TS ønsker og ha mer enn en hund i gangen (ikke alle som vil det).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Problemer og utfordringer kan man få med alle raser. Selv om du hadde valgt noen av rasene du var kjent og komfortabel med fra før, så er muligheten til stede for at problemer hadde vist seg uansett. På bakgrunn av individ, arv, hendelser osv.

Med min begrensede erfaring vil jeg si at mange hundehold ikke blir slik man tenker seg. Fordi uansett hvilken rase man velger og hvilke egenskaper og forutsetninger som ligger til grunn så har du til syvende og sist med et individ å gjøre, som skal være en del av livet og hverdagen din.

Men jeg ser helt klart problemet ditt. Som Aslan er inne på så hjelper det heller ikke at han nok er i den verste puberteten. Og jeg har også vært der, og innsett at jeg har valgt feil rase (ridgebacken). Som jeg i tillegg har utrolig dårlig kjemi med. Og hadde omplassert for lenge siden om det ikke var for at andre halvdel av den tobeinte husholdningen har en veldig god kjemi med hunden.

I tillegg har han også hatt utfordringer som ikke bare har vært relatert til rase. Nå begynner han å nærme seg voksen alder (håper jeg!) og noe begynner å falle på plass. En del enklere er det nok for meg, som kan gjøre de tingene jeg synes er ok og trives med, og så dumpe ham på gubben når jeg er lei. :P

Men jeg fokuserer på de tingene vi synes er ok, og som han faktisk får til. Mestring, for begge to. OK, så kan han kanskje aldri gå løs fordi han har null førerfokus. På med magebelte og trekksele. Innkallingstrening i langline når jeg er motivert. Trening på tøys og triks, når han gidder. Spor når jeg gidder (for det er han god på).

Prøv å ikke tenke så mye på hva som var målsetningene for hundeholdet før du fikk ham, og heller se for det hva denne hunden kan bli med riktig trening og motivasjon? (og litt alder...)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takker for svar!

Bare for å si èn ting først - hundeholdet er ikke bare negativt. For all del. Det er jeg som svartmaler nå fordi jeg måtte bare få ut masse gørr fra eget hode. Ozu er også en utrolig herlig gutt - leken, livlig, kosete, og faktisk utrolig lettlært og lærevillig når motivasjonen er der.

Men dere har nok rett at han som individ nok er over gjennomsnittet utfordrende, til og med for den rasen. Det kombinert med at jeg nok hadde litt feil forventninger, både bevisst og ubevisst, har skapt mer utfordringer i hundeholdet enn jeg er vant med. Man skal heller ikke se bort fra at jeg med tiden har fått et litt romantisk syn på min forrige hund. Hun VAR fantastisk og veldig enkel og ha med å gjøre, men perfekt var hun jo selvsagt ikke. Man har lett for å "glemme" det når det gjelder hunder som har vært. Samt at jeg selvsagt husker best de siste årene, hvor hun jo var en senior som var godt vant med våre rutiner. Jeg må ærlig innrømme at jeg husker bortimot ingenting fra hennes unghundperiode, men hun hadde nok sine utfordringer da, hun også.

Så alder er helt klart en viktig faktor. Ikke at jeg innbiller meg at han på toårsdagen på magisk vis forandrer personlighet, men at han vil roe hodet littegranne. Han hadde jo en tenåringsperiode da han var en 7-8 måneder, så jeg tenkte at nå var vi ferdig med den. Men kanskje dette er hva som kalles "den andre puberteten", selv om jeg aldri helt har forstått hva det vil si og om det er et reelt begrep.

Jeg har tenkt en god stund på å etterhvert få en hund nummer to, og da la Ozu være maskothund. Men det kan nok ikke bli så lenge vi bor i denne leiligheten, jeg føler to hunder blir for mye her. Spesielt siden vi ikke har noen form for hage de kan være i heller. (Borettslag sucks, men det er en annen historie).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Tabris det er ikke uvanlig med både to og tre pubertetsrunder :) Kodak var relativt grei helt frem til han var 2,5 år. Ingen voldsomme adferdsendringer i pubertetene tidliger, men hei det forandret seg.. En 2-3 mnd mellom 2,5 og 3 års alder en plass kunne jeg omtrent ha drept han selv altså, fy fader for et h*****.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Tabris det er ikke uvanlig med både to og tre pubertetsrunder :) Kodak var relativt grei helt frem til han var 2,5 år. Ingen voldsomme adferdsendringer i pubertetene tidliger, men hei det forandret seg.. En 2-3 mnd mellom 2,5 og 3 års alder en plass kunne jeg omtrent ha drept han selv altså, fy fader for et h*****.

Dette er i så fall vår runde nr. to - jeg vil ikke ha en runde tre, dette holder! :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slik jeg ser det har du tre valg:

Aksepter den hunden du har, godta at du valgte feil og gjør det beste utav det. :) Han blir aldri noen schæfer, men man kan ha det mye morro med en japaner også om du endrer forventningene dine. Du har ikke bare en spisshund, med alt det medfører, men du har en ung hannhund. Den kombinasjonen kan gi de fleste grå hår, men hold ut og få orden på hverdagsproblemene, så vil hverdagen bli enklere etterhvert. Da blir det også enklere å sette pris på hunden, og hundeholdet.

Omplasser Ozu og kjøp en hund du er tryggere på at passer deg og dine ambisjoner. Personlig ville jeg ikke gjort det, men hver sin smak.

Behold Ozu, gjør grundigere research og kjøp en hund som passer deg bedre. Raseleksikon er sjelden veien og gå, møter med hunder, eiere og oppdrettere gir som regel et mer korrekt og nyansert bilde av en rase.

Vår første hund var en Norsk buhund, og jeg befant meg etterhvert i omtrent det samme dilemmaet som deg. Buhunden ble kjøpt som familiehund, vi skulle bare ha en firbent kamerat å ha med på tur osv. Det fungerte han ypperlig til, men da jeg etterhvert fikk sansen for organisert hundesport, og da særlig LP, ble det fort klart at buhund ikke var riktig rase. Jeg holder fremdeles buhunden for en av de mest førerorienterte spisshundene, men om jeg skulle satset på LP med hunden jeg hadde, ville det vært mer strev og jobb enn det var verd. Nå skal det nevnes at han hadde adferdsproblemer i tillegg som gjorde en karriere som LP hund umulig. Så da satt jeg med samme tanker som deg. Hva nå? For meg var det egentlig bare ett valg - å godta situasjonen, endre ambisjonsnivået mitt slik at det igjen var tilpasset den hunden jeg hadde, og begynne letingen etter rasen som hadde det jeg ville ha i en hund jeg kunne trene mer aktivt. Så snart jeg sluttet å ønske at buhunden var noe han aldri kunne bli, ble det brått mye triveligere både for han og for meg. :) Han var en super hund på veldig mange måter, men så lenge jeg kun gikk å forventet at han skulle være noe han ikke var, klarte jeg ikke å se de positive sidene hans. Så da vet du hva jeg ville gjort :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk, @MarieR, du ga meg noe av den oversikten og sorteringen jeg trenger. Jeg må si at selv om Ozu har sine utfordringer når vi trener LP, så er det ikke det som er mitt største problem. Det kan jeg ta som en morsom utfordring, hvis jeg bare kan få ham til å fungere bedre i hverdagen.

Jeg er vant med at et "Nei!" blir hørt på, at jeg kan gå fra mat på bordet uten at det blir spist i det sekundet jeg snur meg bort, at naboer ikke blir bjeffet på bare fordi de er så frekke at de går ut samtidig med oss og at jeg kan be ham om å gå ned fra sofaen uten at jeg må passe på at det ikke blir en maktkamp... ting som ikke var et problem med min forrige hund, og som derfor har gitt meg en overraskelse og utfordringer jeg ikke var forberedt på.

Edit: Når jeg leser gjennom det jeg skriver, så lurer jeg på om jeg rett og slett bare har vært svært bortskjemt og heldig med tidligere hunder. (Evt. en svært selektiv hukommelse).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror man får litt selektiv hukommelse når det gjelder tidligere hunder. Jo lenger en hund har vært død jo bedre blir den. :)

Ta skikkelig tak i det som plager deg med adferden hans.

Jeg har jo selv to litt ytterpunkter og tror noe av det viktigste er å se de for den typen de er på godt og vondt begge to. De har begge sider jeg liker og sider jeg setter mindre pris på. Så får du begynne sjekke ut rundt en hund nr. 2 som kan ha en annen funksjon så den dagen dere flytter eller du kjenner at du ikke vil vente lenger vet du hva du vil ha. Så kan de fylle hver sin funksjon som de passer til. ;)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er helt sant, Arkan, fortiden blir som regel alltid sett på gjennom litt rosa briller. F.eks så kunne Vinnie gjerne finne på å stikke av og vi fant henne igjen flere kilometer borte, vandrende for seg selv. Ozu har aldri gjort det. Ikke en gang løse katter og rådyr får ham til å løpe fra meg mer enn noen meter før han kommer tilbake av seg selv. Som selskapshund med lite jaktinstinkt så har jeg en stor fordel der.

Må også oppdatere med og si at det nok også stemmer at det blir for lett å kjøre seg fast i et negativt mønster. Jeg har nok hengt meg opp i de negative sidene hans (som så absolutt er der), og ikke sett alt han faktisk har lært. Var ute på kveldsturen nå, og i stedet for å irritere meg over alle "feil" han gjør, så la jeg merke til alt riktig han gjorde og hvor mye han faktisk har lært seg av våre rutiner - og det var en del! Jeg ser dem bare ikke, jeg ser bare det som irriterer.

Takk for gode svar i tråden, bare det å skrive den og lese deres tilbakemeldinger har hjulpet en god del. :)

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hiver meg på de som sier at du må gi han litt mer tid.

Jeg kan jo dele min "ung spisshundhanne"-historie;, fra fjotten smalt inn i puberteten i 6mndrs-alderen til tåken begynte å lette sånn ca da han fylte to, var jeg seriøst klar til å gi han fra meg til hvemsomhelst flere ganger. Virkelig. Min tidligere hund var en veldig enkel og grei bc (som sikkert også lider av tidens rosa slør;) ), og overgangen fra voksen, veloppdragen bc til pubertal spisshundj***l var brutal. Bjeffing var hans løsning på så mangt, og ALT skulle diskuteres, ikke snakk om å gi meg noesomhelst gratis. Ting som å få han ned fra sofa eller seng, som du nevner, var en kamp, plutselig en dag bestemte han seg for at han på død og liv IKKE ville ha på seg selen sin, så en dag var det plutselig glemmesak at han skulle inn i bilen osv..Han var en regelrett DRITTBIKKJE. Ikke hele tiden og på alle områder selvfølgelig, men det var mye krangling og til tider særs vanskelig å se hvordan i all verden det skulle bli en levelig hund ut av han. Men det gikk over da. Det krevde jo selvfølgelig en del arbeid, men mye falt på plass i to-årsalderen. Mindre stress, mindre lyd, MYE mer lydhør, innkallingen begynte å falle på plass, han begynte å gjøre som han fikk beskjed om uten å måtte starte en j***a diskusjon om alt..

Jeg kjenner ikke Ozu, det er umulig å si hvordan han vil utvikle seg, og en gruppe 1 hund blir han jo aldri, men jeg ville gitt han et års tid til i hvert fall. Om du fremdeles kjenner på at det er helt feil hund/hundehold for deg, og du ikke har lyst/mulighet til å skaffe deg en hund til i tillegg til Ozu, så er det jo ikke verdens undergang å omplassere han til noen som passer han bedre?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk, Lucy, det var faktisk veldig betryggende å lese. ;) Jeg kjenner igjen det med at du ikke får noe gratis! Høres veldig kjent ut, selv om din faktisk høres nesten "verre" ut en min.

Er det en hannhundgreie? Husker i schæfer-tiden min også - hannhunder på litt over året var et helv...! å ha med og gjøre.

Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heisann. Har du vurdert om spisshunden din hadde reagert bedre med nordenstam metoder i forhold til 100%positiv metoder? Du skriver du brukte disse tidligere.. Alle individer kan ikke trenes likt og hunder med jaktinstinkter trenger av og til en fastere hånd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det tviler jeg på. Jeg har tatt i ham de gangene det har kokt helt over for meg, men han er ikke typen som tar det til seg. Han er ikke en myk hund og det kan fort bli en maktkamp med ham.

Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Tabris :lol: det må stå dårlig til med de fleste hunderaser om du mener at du har vært heldig mtp at din forrige hund ikke var som dette

""Nei!" blir hørt på, at jeg kan gå fra mat på bordet uten at det blir spist i det sekundet jeg snur meg bort, at naboer ikke blir bjeffet på bare fordi de er så frekke at de går ut samtidig med oss og at jeg kan be ham om å gå ned fra sofaen uten at jeg må passe på at det ikke blir en maktkamp.."

Hehe, ikke at de er perfekte hele tiden, men det der er ikke normalt altså :P Hverken for spisshunder eller andre (kanskje med unntak av maten, spisshunder er jo glade i mat :P )

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nordenstam metoder er ikke å ta i hunden når det koker over. Slik metode må finpusses og læres akkurat som 100%positiv trening og handler hovedsakelig om å være en tydelig og konsekvent leder. Hvis du er frustrert og vil Gjøre noe med situasjonen så kanskje dette veien å gå. Men det er ingen Quick fix og det må trenes. Jeg har erfaring med spisshund og vet de kan være en håndfull. jeg har satt meg godt inn i 100positiv trening og mer tradisjonelle metoder. Jeg bruker metodene om hverandre ettersom hva jeg vil oppnå. Erfaringen min er at spisshunden krever en veldig konsekvent leder for å lykkes.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke for ungjyplinger heller? :P

Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Til en viss grad kanskje, men ikke sånn du beskriver det, nei :P Klart det kan påvirke, men for at det blir så ille som beskrevet der så er det ikke prima gemytt altså, selv i unghundperioden. Det er faktisk lov og både ønske seg og forvente en normal hund, som ikke ser på alt som et problem, noe skummelt, knurrer osv. Mener ikke at du har en dritt hund eller at det blir et stort problem, mener bare det jeg skriver til sist her, uavhengig av rase, så kan man forvente og få en "normal" hund.. Så dette er ikke noe du skal legge på deg selv eller rasen, det er ikke normalt.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...