Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva skal til for at man skal kunne uttale seg om en rase?


Heidihj
 Share

Recommended Posts

Jeg ser stadig kommentarer her på sonen (spesielt i rasevalgtårder) at noen sier de ikke vil uttale seg om den rasen de har pga. de kun har hatt et eksemplar som er under 1 år. Samtidig er det ikke uvanlig at folk som ikke eier rasen kommer med uttalelser om raser og tips.

Jeg syns også at det er snodig at man sier man ikke liker å anbefale egen rase. Hvorfor? Om det er en person som kan passe til rasen, hvorfor liker man ikke å anbefale den da?

Om en person vil anbefale sin egen rase selv om de kun har hatt den i et par år er ved det greit? Jeg antar at dette er en person som har satt seg mye mer inn i rasen enn de fleste som ikke eier den, og de har vel info som er grunnlag for at de selv endte med den rasen.

Så, hva mener du er grunnlaget for å uttale seg om en rase? Må man ha eid flere (mange) eksemplarer selv og vært aktiv i rasemiljøet i flere år? Holder det at man har lest litt om rasen og kjenner til egenskapene som kjennetegner rasen?

(Dette har jeg lurt på en god stund!)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg anbefaler egen rase der jeg tror den kan være passe, men jeg fraråder den også der andre lanserer den og jeg ikke synes passer. Ellers tar jeg slike tråder såpass lite høytidelig at jeg tillater meg å komme med forslag på raser jeg tror kan være passende eller interessante, ut i fra min erfaring - samme om den er begrenset! Det er tross alt et "amatørforum", alt er ikke blodig alvor.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Se der ja. Såpass nye også.

Tydelig at jeg ikke henger nok her, for de har jeg ikke fått med meg. Ikke klarer jeg søkemotoren her heller.. :P

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns også at det er snodig at man sier man ikke liker å anbefale egen rase. Hvorfor? Om det er en person som kan passe til rasen, hvorfor liker man ikke å anbefale den da?

Pøh! Jeg har sett det samme, men blåser i de som måtte mene det. Selv nøler jeg ikke med å anbefale egen rase, sheltie, om det nå engang er sånn at jeg tror den kan passe til noen som spør etter forslag. Hvorfor i alle dager skulle jeg ikke det? Tross alt den rasen jeg bor med og kjenner best. Ikke bare erfaringer, men også hva jeg har lest over lang tid i både bøker og på nett. Og jeg er ingen stamtavle-nerd eller utstillingsfanatiker, altså. Jeg er bare hvermannsen.

Man kan fint uttale seg basert på almennkunnskap. Man MÅ ikke være en guru. Herregud, skal bare sånne bedrevitere sitte og svare på raseforslag da eller? Folk spør jo som regel om forslag og innspill fra de vanlige forumbrukerne her, ikke bare fra ekspertene innen hver rase.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min mening er at for å anbefale en rase bør man kunne litt mer om den enn å ha lest litt i en bok eller på et forum.

Ikke at man må ha levd med flere eksemplarer i årevis,men fortell hva slags erfaring man har.... ikke bare synsing gjennom andre.

Hvis jeg skulle anbefalt f.eks labrador ut ifra den erfaringen jeg har m EN hund av rasen,hadde det vært svært få som hadde blitt anbefalt en sånn.

Hun er nemlig så langt fra den rolige sindige "familiehunden" som man kan komme.Og det i en alder av tretten og et halvt år!!

Da er det jo greit å ha vært borti flere av dem,ikke sant?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg anbefaler rett som det er raser jeg ikke har hatt engang, jeg. Men ofte anbefaler jo folk sin egen rase helt uavhengig av hva TS har sagt at de ønsker seg, da. "Ønsker en rolig, robust hund som kan gå løs overalt og bli med på lange fjellturer med uteovernatting året rundt". Svar: "Jeg har to italienske mynder og de kan være med på alt, altså." Det er jo flott at folk er formøyde med hundene sine, men det er ikke alltid at det passer med egen rase når mn skal gi noen et råd :)

Jeg har jo vært litt omvendt og ikke anbefalt toller, fordi de ofte er en håndfull og vel så det. Det er mange herlige tollere, men jeg syns en brukshund skal få lov til å bruke seg og da sitter det litt langt inne å anbefale en krevende rase til folk som bare vil gå tur. Nå tror jeg faktisk at de fleste hunder er veldig fornøyde med å få løpe og leke i skogen og retrivere særlig hvis de finner et skogstjern å bade i, men likevel kjenner jeg på at det er litt sånn bortkastet å ha en hund med stor arbeidskapasitet hvis den ikke blir brukt.

Det er kanskje det som er bra med forumet. Vi har alle ulike ståsted og dermed vil man få ulike svar og enda flere ting å tenke på når man skal velge rase :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ingen problemer med og anbefale egen rase der jeg føler den kan passe, skjønner heller ikke hvorfor det skulle være et problem. Jeg utaler meg ofte om både raser jeg har hatt, kjent og så vidt truffet, men har jeg feks bare truffet et eller to individer så sier jeg det, da deler jeg egentlig bare min lille observasjon med merknad om at det er nettopp det det er, slik at man ikke trenger og ta det som en fasit på hvordan en hel rase er, men man kan jo ta det med i betraktningen. Kanskje kommer det også flere slike små observasjoner og til sammen så kanskje det dukker opp en rød tråd slik at de blir litt relevant allikevel. :)

Og presentere masse røl man har lest på nett som fakta derimot, det blir feil. Det er masse rare rasepresentasjoner og fordommer ute og går så det er ikke alltid at det er veldig matnyttig og lese masse slikt. Men samtidig så synes jeg ikke man må ha hatt rasen i så så mange år eller ha eid så så mange individer før man kan si noe, noen kan ha hatt uttallige individer oppigjennom et helt liv uten og ha spesielt mye peiling, mens andre har lært mer om en rase før de i det hele tatt har rukket og fått egen valp i hus, så lenge folk pressiserer sin bakgrunn for sine uttalelser så jeg kan ta hensyn til det når jeg gjør meg opp et eget bilde så er det bra nok for meg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man må ha hatt rasen siden 1985, vært oppdretter til minst 5 kull og ha avla fram både utstillingschampions og jaktchampions.

Men det er jo egentlig litt for lite, for hvordan skal 20-30 år med en rase gjøre en kapabel til å uttale seg om rasen ifht andre raser - derfor må man ha hatt minst 5 forskjellige hunderaser. Og innen disse krav er oppfylt, faller det siste kravet ofte på plass av seg selv: etterhvert som de eldre på forumet drar alder på skuldra - øker alderen man må ha for å kunne uttale seg.

:ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg uttaler meg om raser de gangene jeg vet jeg har erfaring, fra personlig omgang med flere forskjellige individer innen den aktuelle rasen. Ellers uttaler jeg meg egentlig ekstremt sjelden rundt spesifikke raser.

Jeg liker å anbefale mine raser, begge to, hvis jeg mener kriteriene til den som skal skaffe seg hund passer. Det er derimot ikke så veldig ofte akkurat det skjer. Men jeg er ikke redd for å anbefale noen verken schæfer eller sankt. Om de er klar for en maseræv eller et gigantisk sikletryne vel og merke :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo litt forskjell på å si "ugandas nasjonalhund - den trenavlede lodotten" som det finnes 2,4 eksemplarer av utenfor uganda, er bare HELT perfekt for deg - du mååå ha!!!" Og "hva med å ta en titt på norsk buhund?" Er litt hvordan man ordlegger seg.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...