Gå til innhold
Hundesonen.no

Katter og tilknytning til eier sammenliknet med hunder


Gjest
 Share

Recommended Posts

Nå er det kanskje mange faktorer man må ta høyde for i en slik undersøkelse, og 20 katter er kanskje ikke et representativt utvalg. Men hvis vi tar høyde for at resultatene er reelle, så synes jeg egentlig det er ganske logisk.

Barn trenger sine foreldre, og vil instinktivt søke mot dem - ellers ville de ikke overlevd. Hunder er jo også avlet til å være mer "valpete" enn ulver, og det er jo diskusjoner om de har stoppet mentalt på et litt tidligere stadie enn ulver. I så fall vil deres trang til å søke til oss for trygghet også kunne forklares med samme instinktet som hos barn.

Katter, derimot, er voksne rovdyr som ikke har verken den type flokkmentalitet eller "regression" som hunder har. Som voksne individer med instinktene i behold så er de mer selvstendige og har ikke behov for oss på samme måte som en hund eller et barn har.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Jeg har absolutt opplevd en nær tilknytning til flere av mine katter, men de er ikke avhengige av meg slik som hunden.

Kattene viser også glede når de ser meg, men det er bare hunden som tar helt av, spretter rundt og viser med hele seg at han er overlykkelig.

Kattene kommer og går som de vil gjennom sin egen dør. Hunden sitter hjemme å venter på meg hele dagen.

Likevel har jeg nå en katt som mer enn gjerne vil være med på tur med meg og hunden, og det har jeg ikke opplevd før.

Katten med den største personligheten av dem alle, der hadde vi virkelig en spesiell tilknytning følte jeg. Han gav veldig mye av seg selv hele tiden, kom løpende for å hilse når jeg kom hjem, og var minst like kosete som hunden. Nesten litt slitsomt kosete var han, til tider.

Samtidig, så var han såpass selvstendig, at da jeg hentet han fra forrige eier, oppførte han seg som om han alltid hadde vært min etter få minutter. Det samme gjorde han da jeg etter flere år omplasserte han. Da glemte han nok meg temmelig fort:) Han elsket alle mennesker, og var like fornøyd uansett, bare folk var snille med han.

Hunden har reagert litt av og til når jeg har gått i et annet rom når vi har vært borte på besøk. Han har kommet med noen lyder, og gått for å se etter meg. Selv om han overhodet ikke har separasjonsangst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg og Kuma var med på en versjon av dette forsøket i Budapest. De trengte flere urhunder for å kunne sammenligne reaksjoner på urhund vs jakthund vs selskapshund. Vet ikke hva/om de kom fram til noe, men hun sa at så langt virka det som at urhundene var litt mer "care" til at eieren gikk ut enn f.eks en golden. Ikke en overraskelse det kanskje, men artig at folk faktisk kjører slike tester.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke overraskende, det er jo stor forskjell på katter og hunder generelt sett. Men så har du jo stor variasjon innenfor artene også, noen hunder er mer selvstendige og trygge på omgivelsene, mens noen katter er mer knyttet til eierne sine.

Er ganske sikker på at Frøyapusen min hadde kommet hylende til meg hvis vi hadde gjort en slik test :P Hun er veldig knyttet til meg og reagerer mer som en hund når vi kommer hjem. Ikke ulikt andre orientalertype katter ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, katter er også veldig forskjellige. Min hannkatt vil mjaue og klore på døren hvis jeg går inn i stua eller på badet og lukker døra. Der er han og Ozu helt lik. Mens hunnkatten bryr seg lite. Men jeg tror det også har å gjøre med at hannkatten ble kastrert i ung alder samt har også alltid vært innekatt. Så han har aldri fått utvikle den naturlige selvstendigheten hos et voksent dyr som går ute.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den ene katten min hopper, spretter, henger rundt halsen på bikkja, og er helt fra seg av lykke, hvis jeg og bikkjene har vært borte i flere timer. Hun er jeg veldig knyttet til, men hun har jo ingen forventninger om å få være med, slik bikkjene har. Hun er med av og til, men det er jo heller untaket enn regelen. Å bli gått i fra, opplever hun nesten hver dag. Og hver dag kommer vi tilbake. Hverdag.

Frisbeebikkja har enda ikke, i en alder av åtte år, forstått at JEG KOMMER JO TILBAKE !

De andre kattene hadde ikke merket av jeg var borte, før matskåla hadde blitt tom... "Du... hadde ikke vi et sånt menneske??"

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå skal det også sies at en gang fulgte pus etter meg til jobben en dag og rotet seg bort i fjøset mens jeg drev på å melket. Jeg fant henne ikke da jeg skulle hjem igjen og ikke dagen etter det igjen. Tredje dagen var det en bitteliten pus som kom i full fart løpende mot meg da jeg var på vei mot fjøset, med mjauing og klaging. Så tror nok hun hadde savnet meg ja, men terskelen er nok litt annerledes hos henne enn hos hundene :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ingen gode råd og tips, dessverre. Ville kanskje eventuelt hørt med Veterinærhøyskolen på Ås.
    • Saarlos Wolfhound, 8 år, kastrert. Bitt av hoggorm H barfot (kne). Stor hevelse lårmuskel. 2 kurer med Keflex 500 mg, Onsior 40 mg. Etter hver kur, så kommer hevelsen raskt tilbake. Nå ferdig med 3 kur, Keflex 500 mg og Prednicortone 20 mg. Hevelsen er der fortsatt og ser han ikke har der så bra... Vært til 3 forskjellige dyrleger, som anbefaler samme medisiner. De er ærlige på at de ikke vet hva mer de kan gjøre, og har foreslått avlivning når ikke medisiner virker... Er det noen som har opplevd lignende, eller som har gode råd om hva som kan hjelpe? På forhånd takk for gode råd og tips! Igor 8
    • Jeg synes det høres ut som dere har gjort en god jobb tross alt. Han virker fin i passeringer, og gir tydelige signaler i møter og sosiale situasjoner. Jeg synes dere gjør en bra jobb med å gå unna og gi ham plass i passeringer når han trenger det. Det virker som en hund som ikke har behov for å hilse på fremmede, og det må være helt greit. Pga. aggresjon mot andre har jeg også hatt en hund som svært sjelden fikk hilse på andre, og jeg tror han hadde det helt fint med det. Noen ganger gikk vi turer med venner eller passet andre hunder, og det gikk også helt fint med god introduksjon. Hvis dere har folk dere omgåes regelmessig, f.eks. om dere går tur med denne kompisen og tispa med jevne mellomrom, så kan det godt være at det endrer seg mellom de to. Men jeg ville ikke gjort det bare som mål for å sosialisere hunden deres, jeg tenker at han har det helt fint med flokken sin, som er dere.
    • Vi har en shiba hann på 3 år, som vi fikk som valp i en korona-Desember. Da var alle sosialiseringsmulighetene som jeg hadde blinket meg ut før vi fikk han, stengt, og de få gangene vi møtte andre hunder var det gjerne i situasjoner hvor valpen allerede var overtrøtt eller full av andre inntrykk, så de møtene gikk ikke så bra. Oppdretter driver utstillingstrening, så vi tok turen dit et par ganger og tenkte han fikk hilse på andre shibaer, men alle de voksne shibaene ga voldsom beskjed når han nærmet seg (ingen av eierne ga noe forhåndsvarsel på at hilsing ikke var ønsket, eller reagerte noe særlig på hundenes reaksjon). Vi bodde i et borettslag hvor det bodde svært reaktive voksne hunder, så han fikk ofte kjeft så snart de så han (samme behandling omtrent alle hundene der fikk). Vi bor nå i rekkehus, og bruker ikke denne hunden til annet en turkamerat og familiemedlem. Nå på tur så er han det jeg vil si er helt ok. Han kan fint gå forbi hunder på smale fortau uten lyd (kan dra litt i bånd for å prøve å komme bort). Møter han veldig sinte hannhunder med mye lyd kan han svare disse, men kan også ignorere mindre raser med mye lyd (f.eks pomeranian/chihuahua). Problemet er mest at han kan se ut som om han ønsker å hilse, men hvis de er innenfor ca. 20 cm av fjeset hans, vil han knurre/bjeffe og dra. For utenforstående kan det se ut som om han går fra 0 til 100. Jeg pleier alltid å si at vi ikke ønsker å hilse, krysser gjerne til andre fortau om mulig osv for å skape den distansen som er mest komfortabel, eller går inn bak en bil eller inn til siden e.l for å markere at vi ikke vil hilse.  I går fikk vi besøk av en kompis med ung tispe, som vi gikk tur sammen med uten hilsing. Det startet ugreit, men endte med en harmonisk tur. Vi prøvde å slippe de samtidig i en inngjerdet hage etterpå, men da fikk ungtispen beskjed om at hun ikke fikk komme i nærheten med mye lyd, men ingen fysisk kontakt. Tok vår hann i bånd og lot ungtispen snuse rundt, men hun tok ikke hintet fra første gang og hun fikk olme blikk og flekkede tenner når hun nærmet seg flere ganger. Besøket endte med at begge hundene lå i hagen uten kontakt, og ungtispen sovnet, så det virket på meg som om det var greit at hun var der, så lenge hun ikke plaget han eller var i nærheten av han på noen måte.  Hilsing på voksne mennesker og barn på tur går veldig fint, og besøk av alle slags mennesker går fint (selv om det er mye lyd akkurat de første 2 minuttene de kommer inn døren).    Spørsmålet mitt er vel egentlig mest: er det ok å ha en hund som aldri hilser på andre hunder?  Er det mulig å sosialisere opp en så voksen hund, og er det hensiktsmessig? 
    • Takk for tips ☺️ Ja, sikkert lurt at området får litt hvile for friksjon. Håper inderlig at pelsen vokser ut igjen. Skal undersøke om det finnes en type sele som ikke «tar» akkurat under brystet/på magen.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...