Gå til innhold
Hundesonen.no

Barn som er redd for hund


Gjest
 Share

Recommended Posts

Jeg bar ei kusine på 4 år som er livredd for hunder (og katter og kaniner). Hun løper rett i foreldrenes armer og slår seg helt vrang, hylskriker og er umulig å få kontakt med så fort hun ser et dyr i nærheten, så i familieselskaper når de er besøk er vi bare nødt til å stenge hunden og katten på et eget rom.

Andre i familien (inkludert denne jentas eldre søsken) synes det er veldig koselig om dyra er med i selskapet, så skuffelsen er stor når vi må sette de vekk.

Jeg har opplevd flere barn som er påtatt redde for hunden og bare gjør seg til uten at det ligger så mye i det, men kusinen min er oppriktig redd. Etter hva foreldrene vet har hun aldri blitt skremt eller skadet av et dyr før, så det er litt uvisst hvor frykten kommer fra.

Er det noen vits å prøve å få dette til å funke, og hvordan går vi isåfall frem? Uansett hvor mye hun er forberedt på at "nå kommer hunden ut og hilser" så er det samme hysteriske reaksjon hver gang, så vi har bare sluttet helt å slippe den ut. Om hunden er løs eller i bånd har ingen betydning.

Er det bedre å vente til hun er eldre og det går an å forklare henne at dette ikke er farlig? La henne vokse det av seg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror dette kan bli vanskelig så lenge dere er inne. Hva med om dere blir med på tur? Ha hunden i bånd og gå et stykke fra jenta og foreldrene. Kanskje en fordel om dere går foran, så jenta har kontroll på hvor hunden er. Ikke gjør noen big deal ut av det, og ikke forsøk å overtal jenta til å klappe hunden. Bare kos dere på tur, gå i en lekepark el.lign, og ha hunden med på så god avstand at jenta er trygg. Det kan være lettere for henne å venne seg til hunden hvis det ikke blir fokus på det og hun har kontroll på avstand og kan nærme seg på eget initiativ.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Søsteren til samboer liker ingen dyr, og har vært redd dyr hele livet. Uten grunn. Hun har tatt kurs ang hundeskrekk, og takler det bedre nå. Når hun er på besøk hos oss så skjermer vi henne fra hundene. Kompostgrinder. Fester hundene i bånd, eller setter dem i bur. :)

Om det skal funke så tror jeg i alle fall at det er feil metode å "slippe hundene ut". Lag et skjermet område til hundene, helst grinder (da ser jenta at de er fysisk adskilt). Forklar før jenta kommer inn at hundene står der, og kan ikke komme ut. Hun har sin plass og de har deres. Kan gjerne gjøre det til en øvelse, si at hundene også syns det er litt skummelt, så nå skal vi øve sammen. Men lag minst mulig styr av det. Etter en stund takler hun kanskje å se på dem, osv. Jeg tror cluet er å forklare henne på forhånd hvordan det blir, og rett og slett la henne erfare at det ikke er farlig. Da med hundene på god avstand.

Barn lærer ofte av å observere andre barn også. Så om hun har mulighet til å observere andre barn f.eks mate hundene uten at det er en stor greie, så kan det være bra. Støtter også Tabris. Hun må oppleve at hundene ikke er farlige. Gjøre gøye ting når hundene er i nærheten. :)

For foreldrene, så går det faktisk også an å vurdere å ta kontakt med en fagperson, i forhold til barn med fobier/angst for spesifikk ting. Spesielt dersom de merker at dette er noe som blir verre, eller blir et problem i hverdagen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenker at det må jo gå an å vise henne at det ikke er noe farlig. Og lære henne hvordan hun kan få hunden til å høre på henne.

Hylgrine og løpe til mamma/pappa var også første responsen til onkelungene til samboeren min også.. Vi lot de bare sitte i sofaen og grine. (:P) Zera ville jo hilse på de først, men la seg etterhvert ned og brydde seg ikke mer om dem. Og da roet jo barna seg etterhvert også... Nå er barna blitt veldig interessert i Zera, men liker ikke når hun kommer med snuta i ansiktet. Men de liker veldig godt å kaste ball med henne.

Jeg tenker at det må jo gå an å ha litt kontrollert samvær, slik at barnet forstår at det ikke er noe farlig å ha hunden i samme rom, fordi den skal bare ligge i ro, eller leke med søster og bror...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om det skal funke så tror jeg i alle fall at det er feil metode å "slippe hundene ut". Lag et skjermet område til hundene, helst grinder (da ser jenta at de er fysisk adskilt). Forklar før jenta kommer inn at hundene står der, og kan ikke komme ut. Hun har sin plass og de har deres. Kan gjerne gjøre det til en øvelse, si at hundene også syns det er litt skummelt, så nå skal vi øve sammen. Men lag minst mulig styr av det. Etter en stund takler hun kanskje å se på dem, osv. Jeg tror cluet er å forklare henne på forhånd hvordan det blir, og rett og slett la henne erfare at det ikke er farlig. Da med hundene på god avstand.

Vi har aldri bare sluppet ut hunden og latt den løpe rett bort til henne altså, om det kom frem slik av det jeg skrev. Kompostgrinder har vi ikke mulighet til å styre med, men jeg har pleid å ha på hunden bånd og sette meg i gangen med hunden mens foreldrene har forklart at "nå sitter hunden i gangen, vil du gå til døra og se på den? Vi trenger ikke klappe" osv. Da er det hysterisk gråt med en gang, bare det at hun VET at hunden er der.

Å gå ut høres ut som en bedre idé, da har vi mulighet til å skape mye større avstand enn inne. Vi bor ikke i nærheten av disse til vanlig, så det blir selskapene vi har til rådighet, hvis ikke foreldrene er villige til å oppsøke andre med dyr og trene på dette selv, da.

For min del er det ikke noe stort problem at hunden må ligge på rommet mitt og sove i de timene vi har besøk altså, det hadde bare vært veldig koselig om vi hadde fått det til å fungere :)

Takk for gode råd :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenker at det må jo gå an å vise henne at det ikke er noe farlig. Og lære henne hvordan hun kan få hunden til å høre på henne.

Så enkelt? Jeg har venninner som er livredd veps, og en datter som får hysterisk anfall av edderkopper, det har til nå ikke funket å "vise de at det ikke er noe farlig". Det er like lite forståelig for meg at de er så redd for insekt som det er å forstå at noen kan være redd hund, men jeg ser jo at det ikke "bare" er noe som helst. Fobier er ikke spesielt rasjonelle.

- Hah, jeg kom på at jeg er redd for sprøyter (jeg prøver å fortrenge det :P ) og tannleger, og det hjelper ikke veldig at jeg har tatt blodprøve minst 4 ganger i året det siste tiåret, eller at tannlegebesøk alltid går bra, jeg er like redd hver gang jeg skal ta blodprøver eller må til tannlegen allikevel, jeg.

Jeg ville hatt hunden innelukket jeg. Ja, det er kjipt. Det er det sikkert for denne jentungen også. Det må være vondt å være så redd for noe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har aldri bare sluppet ut hunden og latt den løpe rett bort til henne altså, om det kom frem slik av det jeg skrev. Kompostgrinder har vi ikke mulighet til å styre med, men jeg har pleid å ha på hunden bånd og sette meg i gangen med hunden mens foreldrene har forklart at "nå sitter hunden i gangen, vil du gå til døra og se på den? Vi trenger ikke klappe" osv. Da er det hysterisk gråt med en gang, bare det at hun VET at hunden er der.

Neida, det kom ikke frem sånn altså. Men ved å gjøre det på den måten du gjør nå, så lager du antagelig mye større spenning i forkant, og risikerer å lage det til et enda større problem. Ser også i forhold til søstren til samboer med hundeskrekk, så er det mye tryggere når hundene er fysisk innesperret bak noe, fremfor når de står i bånd :) Kan forøvrig bruke bur på samme måte som kompostgrinder.

Men som du sier, så er det nok grenser for hvor mye dere kan gjøre med det. Og er det sånn dere bruke besøkene deres?

Vi har fått noen rekasjoner fra andre familiemedlemmer når vi sperrer hundene vekke når søsteren til samboer er på besøk. Stakkars hunder, de bor jo her, osv. Men søsteren til samboer kommer aldri til å like hunder, og hun slapper ikke av om de tusler rundt, selv om de overser henne. Så da er det bedre å gå en god tur med dem i forkant av besøket, og så sette dem vekk. Enten i bur, eller bak en annen fysisk hindring. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og er det sånn dere bruke besøkene deres?

Den setningen forstod jeg ikke helt :P

Men ja, det greieste er nok bare å sette hunden på eget rom og ikke presse henne noe mer. Vi kan jo heller se an om hun blir mer fortrolig med dyr når hun blir eldre og heller prøve igjen da :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den setningen forstod jeg ikke helt :P

Men ja, det greieste er nok bare å sette hunden på eget rom og ikke presse henne noe mer. Vi kan jo heller se an om hun blir mer fortrolig med dyr når hun blir eldre og heller prøve igjen da :)

Hehe, ikke så rart. Ser jeg har glemt et ord :lol:

"Er det sånn dere vil bruke besøkene deres?" Altså, om dere vil bruke de besøkene dere har til rådighet til "bli trygg på hund trening", fremfor å bare slappe av og ha det hyggelig :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe, ikke så rart. Ser jeg har glemt et ord :lol:

"Er det sånn dere vil bruke besøkene deres?" Altså, om dere vil bruke de besøkene dere har til rådighet til "bli trygg på hund trening", fremfor å bare slappe av og ha det hyggelig :)

Aha, DA gir det plutselig mening for meg :lol:

Men nei, vi vil jo ikke det. Ikke med mindre det faktisk er noe vi får noe igjen for senere, at vi hadde merket stor fremgang f.eks. Noe vi per dags dato ikke har selvom vi har prøvd litt av hvert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det høres for meg ut som at hun er på et nivå der jeg ville fått inn en pedagog for å hjelpe med problemet. Og ihvertfall overhodet ikke presse henne, på noen måte. Dersom de andre barna skal hilse på hunden, ta de med inn på rommet der hunden er, eller tilby henne å gå et annet sted mens hunden kommer ut og får hilse på.

Er det et stort problem? Omgås dere mye? Hvis ikke ville jeg bare tilrettelagt slik at jenta selv velger om hun vil være til stede når hunden er der. Slik som det er nå og foreldrene spør om hun vil gå og bare se på hunden så vil hun leve med en negativ forventning om at når de er hos dere så må hun nærme seg hunden (selv om hun ikke blir presset så vil hun oppleve forventningen fra de som ønsker hun skal gjøre det).

Om dere omgås mye og det er et stort problem ville jeg kontaktet skolen, en lærer e.l. som kan hjelpe dere.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så enkelt? Jeg har venninner som er livredd veps, og en datter som får hysterisk anfall av edderkopper, det har til nå ikke funket å "vise de at det ikke er noe farlig". Det er like lite forståelig for meg at de er så redd for insekt som det er å forstå at noen kan være redd hund, men jeg ser jo at det ikke "bare" er noe som helst. Fobier er ikke spesielt rasjonelle.

- Hah, jeg kom på at jeg er redd for sprøyter (jeg prøver å fortrenge det :P ) og tannleger, og det hjelper ikke veldig at jeg har tatt blodprøve minst 4 ganger i året det siste tiåret, eller at tannlegebesøk alltid går bra, jeg er like redd hver gang jeg skal ta blodprøver eller må til tannlegen allikevel, jeg.

Jeg ville hatt hunden innelukket jeg. Ja, det er kjipt. Det er det sikkert for denne jentungen også. Det må være vondt å være så redd for noe.

Er jo ikke sikkert at det er en fobi for hunder hun har.... Det er ganske naturlig å bli redd når man får en hund opp i ansiktet.. Det kaaaaan jo hende at frykten blir mindre hvis hun opplever at det ikke skjer noe farlig selv om hunden er i samme rom. Men det forutsetter jo at hundeeiere og andre voksne passer på at ungen får ta det i sitt tempo og holder bikkja under kontroll og unna jenta.

Funket for oss hvertfall...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er en vanskelig situasjon det der. Har et par slike i min familie.

Noe av det verste man kan gjøre(mener jeg i alle fall) er å styre masse med dette. Ikke bruk tiden på å fortelle jenten at "hunden ikke er farlig. Den biter ikke." Alt hun hører er FARLIG og BITER.

Hvis dette er noen dere ikke ser så ofte så ville jeg bare latt være å styre med hundetilvenning de få gangene dere møtes.

Er ellers gjerne lettere når det er færre mennesker til stede slik at det er lett å ha kontroll på situasjonen. Jo mer fokus det er på hunden, jo mer oppkavet blir barnet og det blir bare mer overbevist om at dette virkelig er noe å være redd for. Har selv synes at det har funket best der hvor hunden har kunnet være en naturlig del av "flokken" uten at den presses på barnet/at barnet presses til å hilse på den, og hvor hele hund-barn situasjonen stort sett bare oversees. Det viktigste er jo ikke at barnet på død og liv må klappe hunden eller ende opp med å elske hunder, men at det kan fungere i hverdagen, hvor man kan møte hunder hvor som helst, uten å bli panisk og stiv av skrekk.

Men ja, det er jo slik at ikke den samme oppskriften fungerer på alle barn og hunder.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gå tur med hunden i bånd, som foreslått. Ha hunden i samme rom, men innenfor kompostgrinder etc, og andre ting hvor hun kan se hunden, men hunden ikke kan komme bort til henne. Nærkontakt ville jeg ikke presset på før hun er klar for det selv. Men og observere over tid kan jo kanskje hjelpe litt på frykten så til slutt kanskje hun tørr og hilse. Kanskje et mellomsteg kan være og hive godbit inn til hunden, men fortsatt være på hver sin side av grinden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Høres ut som dette er en såpass sterk hundefobi at det bør behandles. psykologer gjør gjerne dette, ved bruk av hunder :) Hvis foreldrene opplever dette som et stort problem, be dem be om henvisning til barnepyskolog hos fastlegen :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...