Gå til innhold
Hundesonen.no

I disse angivelig opplyste tider: Hvordan innavls-deprivere en rase (collie).


Recommended Posts

Skrevet

Der finnes nå hemmelige grupper som jobber for å dele langhårscollien i to adskilte raser:

1. Den engelske.

2. Den ikke-engelske - dvs alt som kan ha amerikansk, brasiliansk eller annen ikke-engelsk innblanding.

Her går nasjonalitet foran både helse, gen-pool og rasestandard.

Dette blogginnlegget forklarer på en utmerket måte hva som skjer i disse gruppene, og hvorfor.

Man skulle tro folk var mer opplyst enn som så.
Men dengang ei. :thumbsdown2: :nesebus:

Skrevet

Tja, ikke spesielt overasket egentlig. I england så er det jo fortsatt vanlig i mange raser og pare far med datter osv.. Og mange er ganske mye mer ekstrem på rase og avl enn her, ikke akkurat noe nytt, men selvfølgelig er det synd, også kan man jo lure på hvor disse menneskene har gjemt seg de siste par 100 åra..

  • Like 1
Skrevet

Prøvde de seg ikke med dette på sheltiene også for noen år siden? En eller annen hat-kampanje mot de amerikanske typene.. Hvis det er tilsvarende kampanje så er det vel ikke vanskeligere enn å se hvordan det gikk med den.

Eller man kan se på hvordan noen faktisk fikk det til med Akita inu - som ble delt i japansk og amerikansk type / to forskjellige raser.

Personlig synes jeg at bildene i bloggen over her viser ganske tydelig hvilken av "rasene" som ser mest opprinnelig og faktisk sunnere ut. Men merkelig hvordan de engelske hundene (i mange raser) beveger seg mot pomeranian - mens amerikanerne vil ha "alt" større, lengre, elegantere og mer flashy...

Susanne

  • Like 1
Skrevet

Med forbehold om at bildene i det blogginnlegget er representativt for engelsk og amerikansk collie (langhår), så er det ingen tvil hos meg hvilken som ser sunnest og vakrest ut. Hvorfor skal vi alltid gjøre ting mer og mer ekstremt?!

Skrevet

Hjelp! Har ikke fått med meg colliens utvikling i England hvis det er den veien det går som i blogginnlegget :no: Har vokst opp med en tante som har drevet med både collie og sheltie, så er nok litt preget der, men jeg liker ikke den grove typen til de amerikanske sheltiene. Der er den britiske typen mer moderat, så merkelig hvis dem vil ha collien i en annen retning.. Det har vel noe med børstingen å gjøre også, men får mer chow chow assiasjoner med den manken der..

Skrevet

Jeg har vanskelig for å tro at The Kennel Club kan gå med på dette. Det ville jo være et skritt i en retning kritikerne av raseavl ville kastet seg på med det de måtte ha av rettferdig harme og forakt. Kanskje resultatet blir at de til og med kan føle seg presset til å slå sammen border collie og collie? :Grin:

  • Like 1
Skrevet

Jeg har vanskelig for å tro at The Kennel Club kan gå med på dette. Det ville jo være et skritt i en retning kritikerne av raseavl ville kastet seg på med det de måtte ha av rettferdig harme og forakt. Kanskje resultatet blir at de til og med kan føle seg presset til å slå sammen border collie og collie? :Grin:

Ja, det har jeg tenkt på. "Heldigvis" så har The Kennel Club dette presset på seg og ikke kan/bør innskrevne genmonopoler noe særlig mer.

  • Like 1
Skrevet
Eller man kan se på hvordan noen faktisk fikk det til med Akita inu - som ble delt i japansk og amerikansk type / to forskjellige raser.

Nå vil jeg vel si at det er en vesensforskjell på det å splitte en rase med felles opphav i to basert på eksteriør og linjer, og det å splitte en rase i to hvor det opprinnelig var en rase, men hvor innblanding av andre typer hunder (pga krigen) førte til en utvanning av det opprinnelige, og hvor den nye typen etterhvert blei veldig homogen. Det er forøvrig ganske morsomt å se hvordan akitaer i gamle hundebøker fra 60- og 70-taller ser ut, for de har fargene og kroppene til japanerne, men ofte amerikansk mastiffansikt.

Navnet Akita er avledet av det japanske embetsdistriktet Akita i den nordlige delen av øya Honshu der rasen har sin opprinnelse. I 1919 ble det igangsatt arbeide med å finne tilbake til den opprinnelige typen. I 1930 fikk Akita (eller Akita Inu som den også kalles, stavelsen "Inu" betyr ikke annet enn hund) sin rasestandard og året etter ble den utropt til "nasjonaleiendom" og det ble blant annet nedlagt forbud mot eksport av rasen. Dette forbudet varte til i 1945 da det igjen ble tillatt å ta med Akita ut av Japan.

Arbeidet med rasen fikk en alvorlig knekk under den andre verdenskrig. Antall individer var svært lavt og for å prøve å bevare mest mulig ble kravet til type senket. Resultatet ble at en lite homogen rase ble spredt ut i verden. Brist i kommunikasjonen og dermed i informasjonen mellom Japan og resten av verden gjennom mange år må vel ta skylden for at vi etter hvert fikk to hovedtyper som skilte seg klart fra hverandre. I bl.a. USA gikk avlen mot større og tyngre hunder mens i Japan var den foretrukne Akitaen noe lettere. Størst forskjell finner vi nok allikevel ved hodet hvor det framkommer en helt klar typeforskjell. Forskjeller mellom Akita og Great Japanese Dog, som den amerikanske Akitaen fikk som navn den 1/1 2000, finner vi også i hvilke farger som er tillatt.

Sitat: www.akita.no

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei. Takk for svar.  Nei, jeg har alltid ment og prøvd å unngå å hilse på hunder. At hunden min bare skal lære seg at andre hunder eksisterer, men at han ikke har noe med de å gjøre. Annet enn de 2-3 hundevennene han har. Det skal jo sies at vi bor på landet, så ferdes mest i skog og fjells, så vi møter ikke folk eller hunder så ofte hjemme. Men han er veldig trygg og grei, mtp han har vært med meg på jobb over hele landet siden han var 10 uker. Har tatt han med meg inn til byen ved noen anledninger for sosialisering, altså se men ikke røre, og det går stort sett kjempe flnt. Men da er det mer avstand, og jeg har prøvd med alle mulig godbiter og ball, og det er som en bc flest at det er ballen som er best. Men det bruker vi svært sjeldent da han girer seg opp altfor mye og mister fokus. Med ballen kan han være løs blant hunder og folk uten å bry seg om de. Hadde vært morsomt å hatt halvparten av fokuset hans uten ball, som han har med ball 😀 Nå blir han 2 år om en mnd, og problemet rundt hunder har blitt mye bedre. Og vi har ikke gjort noe annerledes egentlig, annet enn å prøve å få mer avstand. Han kan løfte litt på halen og pelsen, men ingen bjeffing eller knurring. Han lander veldig fort etter vi har passert også. Hadde ett tilfelle hvor en liten hund løpt mot og bjeffet og herjet i inngjerdet hage, da dro han i båndet og reiste litt pels. Men ingen lyd da heller, men ble fint med videre og snuste for seg selv i grøfta mens den andre holdt på i bakgrunn. Mye av det er nok pga båndet virker det som også. I langline hvor han får fler forsøk og muligheter til å tenke selv, før lina blir stram så går det bedre enn i kort bånd hvor det kanskje blir stramt med en gang. Så jeg tror jo vi er på bedringens vei, og at det vil bli enda bedre mellom 2 og 3 år 🤞
    • Ikke et dumt spørsmål i det hele tatt! Det er faktisk veldig lurt å tenke på både helse, mengde og hva slags belønning man bruker. Til valp ville jeg brukt små, myke godbiter som er lette å spise raskt. Poenget er at bitene skal være bittesmå, spesielt når du belønner ofte. Bruker du mye godbiter i trening, kan du gjerne ta litt av dagsrasjonen og bruke den som treningsmat. I starten belønner man ofte, fordi valpen skal forstå hva som lønner seg. Etter hvert som atferden blir mer stabil, kan du begynne å belønne mer variert: noen ganger godbit, noen ganger ros, noen ganger lek, noen ganger å få snuse, hilse eller løpe videre. Lek kan også være en veldig god belønning, særlig for valper som synes drakamp, jaktlek eller leke sammen med deg er gøy. Du trenger ikke ha alle lommer fulle for alltid, men i valpeperioden er det smart å ha belønning lett tilgjengelig. Etter hvert faser du ikke belønningen helt ut, men du belønner sjeldnere og mer strategisk. Jeg har skrevet mer om ulike typer belønning her: Belønning – hvordan og med hva belønner jeg hunden min?
    • Jeg har en venninne som har to hunder mad navn Emmy og Lilly, så det var litt morsomt! Jeg synes Emmy er finest av de tre
    • Ja, det kan absolutt virke som om en hund har “null sosiale ferdigheter”, spesielt hvis hun har hatt lite gode erfaringer med andre hunder, dårlig sosialisering, mye stress eller har lært at konflikt er den tryggeste strategien. Men ofte handler det ikke om at hunden “ikke gidder å forstå”, men at hun blir så stresset, usikker eller gira at hun ikke klarer å lese signalene godt nok. Da kan hun enten bli for intens, gå for tett på, overse dempende signaler eller reagere kraftig når andre hunder sier ifra. Jeg ville ikke latt henne “finne ut av det selv” med andre hunder hvis det stadig ender i konflikt. Da får hun bare mer trening i feil strategi, og de andre hundene får en dårlig opplevelse. I stedet ville jeg jobbet med veldig kontrollerte møter: god avstand, rolige hunder, korte økter, parallelle turer og pauser før det bikker over. Målet er ikke nødvendigvis at hun skal bli sosial med alle hunder, men at hun lærer å være rolig rundt andre hunder uten å måtte bort, mase, kjefte eller skape konflikt.
    • Hei! Jeg ville vært litt forsiktig med å tolke dette som “bølling”, selv om det kan se sånn ut. Hos usikre hunder kan bjeffing fort bli en strategi som fungerer: “jeg bjeffer, og da får jeg mer kontroll / den andre hunden holder avstand”. Selv om nabohunden er snill, betyr ikke det nødvendigvis at Lilje opplever situasjonen som trygg. Jeg ville derfor ikke latt henne være tett på ham når hun kjefter, men heller bruke ham som en trygg treningshund på større avstand. Gå parallelle turer der hun slipper direkte kontakt, blikk og press. Belønn rolig atferd, snusing, kontakt med deg og det å kunne se ham uten å reagere. Hvis hun begynner å kjefte, er dere sannsynligvis for nærme eller situasjonen varer for lenge. Målet er ikke at hun skal “skjerpe seg”, men at hun lærer en annen strategi enn å skremme bort. Og for nabohundens skyld er det helt fair å skjerme ham fra å bli kjeftet på tett oppi. Jeg ville fortsatt brukt snille hunder i treningen, men med mer avstand, kortere økter og mindre direkte samhandling. Jeg har skrevet mer om dette her: Hunden bjeffer på andre hunder – hva kan du gjøre?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...