Gå til innhold
Hundesonen.no

I disse angivelig opplyste tider: Hvordan innavls-deprivere en rase (collie).


Recommended Posts

Skrevet

Der finnes nå hemmelige grupper som jobber for å dele langhårscollien i to adskilte raser:

1. Den engelske.

2. Den ikke-engelske - dvs alt som kan ha amerikansk, brasiliansk eller annen ikke-engelsk innblanding.

Her går nasjonalitet foran både helse, gen-pool og rasestandard.

Dette blogginnlegget forklarer på en utmerket måte hva som skjer i disse gruppene, og hvorfor.

Man skulle tro folk var mer opplyst enn som så.
Men dengang ei. :thumbsdown2: :nesebus:

Skrevet

Tja, ikke spesielt overasket egentlig. I england så er det jo fortsatt vanlig i mange raser og pare far med datter osv.. Og mange er ganske mye mer ekstrem på rase og avl enn her, ikke akkurat noe nytt, men selvfølgelig er det synd, også kan man jo lure på hvor disse menneskene har gjemt seg de siste par 100 åra..

  • Like 1
Skrevet

Prøvde de seg ikke med dette på sheltiene også for noen år siden? En eller annen hat-kampanje mot de amerikanske typene.. Hvis det er tilsvarende kampanje så er det vel ikke vanskeligere enn å se hvordan det gikk med den.

Eller man kan se på hvordan noen faktisk fikk det til med Akita inu - som ble delt i japansk og amerikansk type / to forskjellige raser.

Personlig synes jeg at bildene i bloggen over her viser ganske tydelig hvilken av "rasene" som ser mest opprinnelig og faktisk sunnere ut. Men merkelig hvordan de engelske hundene (i mange raser) beveger seg mot pomeranian - mens amerikanerne vil ha "alt" større, lengre, elegantere og mer flashy...

Susanne

  • Like 1
Skrevet

Med forbehold om at bildene i det blogginnlegget er representativt for engelsk og amerikansk collie (langhår), så er det ingen tvil hos meg hvilken som ser sunnest og vakrest ut. Hvorfor skal vi alltid gjøre ting mer og mer ekstremt?!

Skrevet

Hjelp! Har ikke fått med meg colliens utvikling i England hvis det er den veien det går som i blogginnlegget :no: Har vokst opp med en tante som har drevet med både collie og sheltie, så er nok litt preget der, men jeg liker ikke den grove typen til de amerikanske sheltiene. Der er den britiske typen mer moderat, så merkelig hvis dem vil ha collien i en annen retning.. Det har vel noe med børstingen å gjøre også, men får mer chow chow assiasjoner med den manken der..

Skrevet

Jeg har vanskelig for å tro at The Kennel Club kan gå med på dette. Det ville jo være et skritt i en retning kritikerne av raseavl ville kastet seg på med det de måtte ha av rettferdig harme og forakt. Kanskje resultatet blir at de til og med kan føle seg presset til å slå sammen border collie og collie? :Grin:

  • Like 1
Skrevet

Jeg har vanskelig for å tro at The Kennel Club kan gå med på dette. Det ville jo være et skritt i en retning kritikerne av raseavl ville kastet seg på med det de måtte ha av rettferdig harme og forakt. Kanskje resultatet blir at de til og med kan føle seg presset til å slå sammen border collie og collie? :Grin:

Ja, det har jeg tenkt på. "Heldigvis" så har The Kennel Club dette presset på seg og ikke kan/bør innskrevne genmonopoler noe særlig mer.

  • Like 1
Skrevet
Eller man kan se på hvordan noen faktisk fikk det til med Akita inu - som ble delt i japansk og amerikansk type / to forskjellige raser.

Nå vil jeg vel si at det er en vesensforskjell på det å splitte en rase med felles opphav i to basert på eksteriør og linjer, og det å splitte en rase i to hvor det opprinnelig var en rase, men hvor innblanding av andre typer hunder (pga krigen) førte til en utvanning av det opprinnelige, og hvor den nye typen etterhvert blei veldig homogen. Det er forøvrig ganske morsomt å se hvordan akitaer i gamle hundebøker fra 60- og 70-taller ser ut, for de har fargene og kroppene til japanerne, men ofte amerikansk mastiffansikt.

Navnet Akita er avledet av det japanske embetsdistriktet Akita i den nordlige delen av øya Honshu der rasen har sin opprinnelse. I 1919 ble det igangsatt arbeide med å finne tilbake til den opprinnelige typen. I 1930 fikk Akita (eller Akita Inu som den også kalles, stavelsen "Inu" betyr ikke annet enn hund) sin rasestandard og året etter ble den utropt til "nasjonaleiendom" og det ble blant annet nedlagt forbud mot eksport av rasen. Dette forbudet varte til i 1945 da det igjen ble tillatt å ta med Akita ut av Japan.

Arbeidet med rasen fikk en alvorlig knekk under den andre verdenskrig. Antall individer var svært lavt og for å prøve å bevare mest mulig ble kravet til type senket. Resultatet ble at en lite homogen rase ble spredt ut i verden. Brist i kommunikasjonen og dermed i informasjonen mellom Japan og resten av verden gjennom mange år må vel ta skylden for at vi etter hvert fikk to hovedtyper som skilte seg klart fra hverandre. I bl.a. USA gikk avlen mot større og tyngre hunder mens i Japan var den foretrukne Akitaen noe lettere. Størst forskjell finner vi nok allikevel ved hodet hvor det framkommer en helt klar typeforskjell. Forskjeller mellom Akita og Great Japanese Dog, som den amerikanske Akitaen fikk som navn den 1/1 2000, finner vi også i hvilke farger som er tillatt.

Sitat: www.akita.no

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Man må såklart ikke, men det kan ofte være greit å utelukke fysisk ubehag ved aggressiv adferd. Når det er sagt høres dette ut som et adferdsproblem. Uavhengig av alder så er det ikke bare å "vente til de vokser det av seg". Hvis en unghund starter med problematisk adferd er det utrolig viktig å jobbe med det, nettopp for å forme den hunden skal bli som voksen. Sånn umiddelbart høres det ut som hunden kan være overstimulert og at dette er et utslag av stress i møte med andre hunder. Hvis dette skjer i hilsesituasjoner eller løs lek med andre hunder så høres det ut som dere må ta ham ut av situasjonen og holde avstand lenge før han når det punktet at dette skjer.
    • Må man alltid ta med hund som ypper til bråk på noen hunder til veterinæren for ekstra sjekk om det er noe galt fysisk? Det er ikke alle hunder den ypper til å slåss. Er en unghund på 2 år. Hunden hopper opp på ryggen til de som hun skal yppe med og når jeg da tar den ned så blir den sint og flyr på enda mere. Vi hadde håpet det skulle bli bedre etter at hunden var fylt 2 år. Men man sier at de ikke blir voksne før 3-4 årsalderen.
    • Så fint at dere allerede har veileder og atferdsspesialist på laget, og at dere har testet både mer og mindre aktivitet. Det dere beskriver høres ut som en valp som ligger så høyt i grunnstress at han ikke klarer å regulere seg ned igjen. Da hjelper det sjelden med mer trening, for problemet er ikke mangel på aktivitet, men at nervesystemet aldri får landet. Det jeg ville prøvd: senk totalbelastningen kraftig i 10–14 dager. Korte, kjedelige turer, ingen søk, ingen kurs. Bytt aktiviteten mot ting som nedregulerer: tygging, slikkematter, snacks strødd i gresset. Og når han faktisk ligger rolig av seg selv, legg en godbit stille mellom labbene hans uten å si noe. Ro som blir belønnet, kommer oftere. At han blir «svart i øynene» og umulig å avlede tyder på at han er langt over terskel, og da lærer han ingenting. Nevn gjerne smerteutredning for veterinæren også, mage og ledd kan gi akkurat dette bildet. Jeg har skrevet mer om ro-trening her om dere vil ha en konkret plan: https://oslohundetrener.no/ro-trening-hund-slik-laerer-hunden-a-finne-ro-i-hverdagen/
    • Godt tenkt å forberede seg før katten kommer, det er da du har mest påvirkning på resultatet. Det viktigste er ikke utstyret, men introduksjonen. Planlegg at de to første ukene skjer bak grind eller lukket dør: la dem lukte på hverandre gjennom døra, bytt tepper mellom dem, og belønn hunden hver gang den er rolig i nærheten av kattelukt og kattelyder. Først når hunden kan se katten uten å låse seg fast, tar dere korte, rolige møter med hunden i bånd. Katten trenger alltid en fluktvei: høyder, hyller og minst ett rom hunden ikke har tilgang til. Kattedoen løser du enklest med en barnegrind hunden ikke kommer forbi, eller en hevet plassering katten lett når. Og følg med på hunden din underveis: stirring, stivhet og jaging betyr at dere har gått for fort frem, ikke at det er umulig. Gjør det kort og gøy, og gi det uker heller enn dager. De fleste hunder kan lære å leve fint med huskatten sin.
    • Gratulerer med valp på vei! I stedet for å anbefale en bestemt skole vil jeg gi deg spørsmålene jeg selv ville stilt før påmelding, for det varierer mer mellom instruktører enn mellom skoler. Spør konkret: Hvilke metoder bruker instruktøren, og brukes det noen form for korreksjon eller «konsekvens»? Du vil ha et tydelig ja til kun belønningsbasert trening, ikke et vagt «vi tilpasser oss hunden». Hvor mange valper er det per instruktør? Seks er mye bedre enn tolv. Og handler kurset om hverdagen (ro, håndtering, alenetrening, trygg sosialisering) eller mest om sitt og dekk? For en setter-valp er det første langt viktigere. Be gjerne om å få se på en kurstime før du melder deg på. En seriøs instruktør sier ja til det. Jeg jobber selv som hundetrener i Oslo, så jeg lar andre svare på de konkrete skolene, men jeg har skrevet om hva god sosialisering faktisk er, om du vil lese mer: https://oslohundetrener.no/hva-er-sosialisering-og-hvorfor-er-det-viktig-for-valpen/
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...