Gå til innhold
Hundesonen.no

Treåring bitt i ansiktet av hund


schnart
 Share

Recommended Posts

Det jeg klippet vekk er jeg helt enig i. Men når jeg og andre skriver det får man som svar at det ikke har noe å si og er helt irrelevant hva som er bakgrunn eller årsak fordi bikkjer som biter skal avlives uansett. Og så har man det gående. For det er jo *nøyaktig* det samme som Lill skreiv for 4-5 sider tilbake, og var det første jeg kommenterte og mente var en polarisering (oh, a new word) av et valid point, men som kanskje kunne jenkes ned noen hakk? Diskusjonen gikk også den gang da - et par sider tilbake - på spørsmål som : forventer man at hunder ikke skal reagere noen sinne? Ønsker man ikke få finne årsakssammenhenger? Men svaret er stort sett bestandig noe som minner et politikersvar som går tilbake på "men bikkjer som biter skal avlives så alt annet er uinteressant og irrelevant". Også går vi nå rundt i sirkel da.

No offense, men jeg har aldri vært borti noen som diskuterer så mye om hvordan andre diskuterer. Jeg gidder ikke være med på den dansen, jeg håper det er greit.

Om andre har en annen terskel for å avlive enn deg, who frikkin cares? Det er deres hunder, de må få ha ha sine grenser for hva de ønsker å leve med. Om det er generelt hvordan vi vil andre skal behandle sine hunder, så kan det gjøres i form av det Veldig gode innlegget Snusken hadde noen sider tilbake her. Det med hundesynet, egenverdi, hvordan lovverket påvirker kulturen og holdningene.

Men det overses glatt til fordel for tjatring om hvem som sa hva og når. Jeg synes det er synd.

Det går ikke an å ha en regel for alle tilfeller hvor hundetann bryter menneskehud. Det kan jeg love deg at alle er enige i. Det er omstendigheter rundt det enkelte tilfellet som kan ha innvirkning på den endelige konsekvensen. Merk, kan.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 193
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hm. Jeg kjenner at jeg er glad for at jeg bor 50 meter fra butikken, at det rett som det er står hunder bundet utenfor butikken her som alle bare går rett forbi og ingen bryr seg, ikke hundene heller.

@ingvildoline Jo, man vet at man har en ustabil hund før den biter et fremmed barn. Man kan ha en ustabil hund i mange år uten at den biter noen. De fleste av oss som har eller har hatt ustabile hunde

Unger blir påkjørt også. Jeg vil tippe de blir påkjørt oftere enn de blir bitt av fremmede hunder. Ja, og det gjør vi som foreldre. Jeg gjør det hver eneste dag med min sønn, det betyr ikke at h

Det er ganske ironisk at du, som starta den ***** diskusjonen om miljøet på sonen her, klarer å være så saklig.

Det er da en høyst saklig kommentar om at både du og jeg sitter på hver vår side av saken og setter ting på spissen uten å komme oss noe videre? Er det å dra inn hva x'en din jobber med og hvorfor du har din holdning, eller hva barna dine er involvert i på fritida og derfor er det ikke rart du har den og den holdninga? Ei heller kaller noen av oss hverandre for kjære lille venn eller andre sjarmerende trekk. Så nei, jeg ser ikke hva den tråden har med dette å gjøre.

@Mari - jeg hadde ingen formening om å diskutere hvordan andre diskuterer, hvis du ikke klarte å lese det ut fra det du quotet så var målet mitt å oppsummere raskt hvordan debatten hadde utviklet seg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes 2ne forklarte det ganske bra jeg.

Joda, i en rosa perfekt verden hvor alle hunder er Lassie, alle barn alltid hører på mammaene sine ( herregud, ønskedrøm) , alle hunder går i bånd, det ikke finnes hundetyver, det ikke finnes mentalt ustabile osv kan man sikkert føle seg veldig ansvarlig når man binder hunden utenfor. Med rette.

Jeg har gjort det selv jeg. I krøderen ( bant han bak bygget da) og en gang når jeg holdt på å omkomme av røykesug i Drammen. Jeg bandt han slik at jeg hele tiden kunne se han og slik at de som mot formodning også skulle handle 04: 30 på bensinstasjon om morgenen slapp å passrre han.

Men jeg har aldri synes det er en naturlig og ansvarlig ting å gjøre. Man binder en hund fast utenfor umiddelbar rekkevidde.

Da er man prisgitt omgivelsene.

Ja, ja er det ikke fint hvordan du fremstiller dine egne handlinger som så veldig ansvarlige, mens andre som skulle finne på å gjøre noe tilsvarende, er uansvarlige i din verden. Flott det.

Og jeg er ikke enig i at 2ne forklarer det ganske "bra". Det er tvert i mot en spydig og irriterende presentasjon av et motargument. I grunnen ikke helt ulikt Lassie-argumentasjonen din, Loke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener at hvis jeg binder min hund et stykke fra inngangen, slik at man faktisk må gå bevisst bort til hunden for å komme til dens radius, så er det ikke uansvarlig. Selv om jeg ikke har en hund som "tåler alt". Barn, og kanskje ikke en gang voksne, skal ikke gå bort til fremmede hunder. Ja, uhell kan skje, men da er det foreldrenes ansvar. På samme måte, som jeg nevnte i tidligere innlegg, det er mitt ansvar hvis min hund er løs og løper ut på hovedveien og blir påkjørt. Det er ikke nødvendigvis verken foreldrenes eller min skyld om uhell skjer - for uhell vil alltid skje. Men det er vårt ansvar.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, ja er det ikke fint hvordan du fremstiller dine egne handlinger som så veldig ansvarlige, mens andre som skulle finne på å gjøre noe tilsvarende, er uansvarlige i din verden. Flott det.

Jeg vet ikke hvor god du er i lesing, men poenget mitt er at selv om jeg har gjort det selv et par ganger synes jeg ikke det var ansvarlig. Hadde noe skjedd så hadde det vært fordi jeg var uansvarlig.

Jeg gjør også uansvarlige ting noen ganger ( igjen: kalkulert risiko), men jeg frasier meg ikke alt ansvaret hverken for hunder eller barn bare fordi de i øyeblikket er ute av syne.

Heller omvendt. Hadde det skjedd noe med mitt barn eller hund når jeg tok en kalkulert risiko og ikke fulgte med ( skal innrømme at det enda ikke har skjedd med ungen) , så hadde det vært ekstra mye mitt ansvar. Fordi JEG overlot hund ( ev barn) til omgivelsene .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke hvor god du er i lesing, men poenget mitt er at selv om jeg har gjort det selv et par ganger synes jeg ikke det var ansvarlig. Hadde noe skjedd så hadde det vært fordi jeg var uansvarlig.

Jeg gjør også uansvarlige ting noen ganger ( igjen: kalkulert risiko), men jeg frasier meg ikke alt ansvaret hverken for hunder eller barn bare fordi de i øyeblikket er ute av syne.

Heller omvendt. Hadde det skjedd noe med mitt barn eller hund når jeg tok en kalkulert risiko og ikke fulgte med ( skal innrømme at det enda ikke har skjedd med ungen) , så hadde det vært ekstra mye mitt ansvar. Fordi JEG overlot hund ( ev barn) til omgivelsene .

Eh. Hadde noe skjedd, så hadde det vært fordi du var uansvarlig, og da måtte du tatt ansvar for det som eventuelt skjedde, fordi det var ditt ansvar?

Mitt poeng - man kan være ansvarlig selv om man ikke står og nistirrer på det man har ansvar for. Det handler om å vurdere hver enkelt situasjon. Man kan ALDRI helgardere seg, og en hund kan "klikke" selv om det er du som holder i enden av båndet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eh. Hadde noe skjedd, så hadde det vært fordi du var uansvarlig, og da måtte du tatt ansvar for det som eventuelt skjedde, fordi det var ditt ansvar?

Mitt poeng - man kan være ansvarlig selv om man ikke står og nistirrer på det man har ansvar for. Det handler om å vurdere hver enkelt situasjon. Man kan ALDRI helgardere seg, og en hund kan "klikke" selv om det er du som holder i enden av båndet.

Hadde ikke jeg holdt i båndet når hunden jeg hadde faktisk bestemte seg for å ta et forbipasserende barn, så hadde vi vært på førstesiden av alle landets aviser.

I stedet merket aldri barn og foreldre noe særlig, og hunden ble avlivet dagen etter.

Det er SVÆRT sjelden jeg hører om hunder som utgjør skade på hverken andre hunder eller mennesker med eier i andre enden av båndet faktisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det normalt å gå bort å kosemose og hilse på bikkjer som er bundet utenfor butikker? Jeg hadde aldri funnet på å gå bort, og reagerer på at det kanskje er mer vanlig enn jeg trodde? Trodde det var helt fyfy jeg.

Nå har ikke jeg "binde utenfor butikken-hund", men om jeg hadde det, så hadde jeg forventa at den fikk stå der i fred, og at folk ikke gikk bort for å hilse!

Og forøvrig ser jeg ofte "drittbikkjer" bundet utenfor butikker. De som lett hadde tatt et jafs om jeg fikk bort til dem, men så dum er jeg jo ikke. Og det hadde ikke falt meg inn å gå bort om den "ropte" i glede etter meg heller. Annen manns eiendom.

Sent from my iPhone using Tapatalk

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde ikke jeg holdt i båndet når hunden jeg hadde faktisk bestemte seg for å ta et forbipasserende barn, så hadde vi vært på førstesiden av alle landets aviser.

I stedet merket aldri barn og foreldre noe særlig, og hunden ble avlivet dagen etter.

Det er SVÆRT sjelden jeg hører om hunder som utgjør skade på hverken andre hunder eller mennesker med eier i andre enden av båndet faktisk.

Nysgjerrig, men det første der, kom som lyn fra klar himmel antar jeg?

Det at du svært sjelden hører om noe, gjør ikke deg til noen pålitelig kilde for hva som er tilfelle, i forhold til tingenes tilstand.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ah, barn og hund-diskusjoner er så underholdende. Ingen er enige og man diskuterer i det uendelige.

Min mening da, er som følger.. JEG trodde noe av det første man lærte som liten var at man IKKE skal gå bort til fremmede hunder (genrelt, siden barnet visstnok gikk forbi bikkja i akkurat dette tilfellet). Lærer ikke barn sånt lengre? Ikke at 3-åringern nødvendigvis forstår seg på sånne ting såklart, men da må man sørge for at ungen ikke kommer i slike situasjoner.

Hundeeiere bør ha kontroll på bikkja si, og foreldre bør ha kontroll på ungene sine i den grad det går. For foreldre bør jo dette handle om å holde et øye til ungen, samt å kanskje være nærme nok til å reagere hvis ungen skulle finne på å gjøre no som ikke er fullt så bra. Det være seg å gå uti veien, eller løpe bort til bikkjer.

Jeg møter begge deler på tur. Du har de foreldrene som forteller ungen hvordan man skal være rundt hunder, samt at man må spørre om lov før man får klappe. Disse er jo praktekesempler på oppegående foreldre. Så har du de foreldrene som triller på barnevogna, med ungen 7 meter foran seg. Ungen løper nærmere og nærmere meg og Mana, mens foreldrene går baki der og LER... De synes jo dette er veldig morro.. HVIS ungen da hadde tatt tak i Mana bakfra, og så blitt angrepet av Mana så er det INGEN tvil i om hvem som hadde fått skylda for DET.

Mana er sånn at hvis noen barn kommer løpende ved siden av oss så vil hun LEKE.. Og ja, en litt vilter husky som slår med labber kan RASKT oppfattes som aggressiv av folk som ikke har peiling på hund. Og noe sånt vil ikke jeg ha på min kappe. Derfor er jeg ALLTID obs på hvor barn er i forhold til Mana. Men da må foreldre gjøre det samme. Hun har fra hun var liten ikke likt barn, og syntes de var skumle. Etter å ha jobbet med dette så har hun blitt helt fin i forhold til det, selv om jeg har hatt mine ekle opplevelser, hvor en flokker med barnehagebarn har kommet løpende og omringet oss. Det har heldigvis gått bra, men i slike situasjoner hjelper det ikke bestandig å fortelle barn hva de skal og ikke skal gjøre. Da var det hender overalt.

Sånn ellers så er det litt synd at man ikke kan binde en hund utenfor butikken uten at den kan få stå ifred. Jeg gjør det med Mana innimellom, men på tider hvor det er lite folk ute. Likevel så løper jeg nesten gjennom butikken med hjertet i halsen, fordi jeg VET at folk kan finne på å gå bort til henne.

Jeg synes dette var en ansvarlig avgjørelse av hundeeieren. Da han er familiefar og har barn selv, så skjønner jeg godt at han ikke vil ta den risikoen i sitt eget hjem.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ah, barn og hund-diskusjoner er så underholdende. Ingen er enige og man diskuterer i det uendelige.

Min mening da, er som følger.. JEG trodde noe av det første man lærte som liten var at man IKKE skal gå bort til fremmede hunder (genrelt, siden barnet visstnok gikk forbi bikkja i akkurat dette tilfellet). Lærer ikke barn sånt lengre? Ikke at 3-åringern nødvendigvis forstår seg på sånne ting såklart, men da må man sørge for at ungen ikke kommer i slike situasjoner.

Selvsagt lærer barn sånt i dag også. Og barnelærdom er noe man burde huske som voksen, ikke sant? Allikevel så er det altså noen som går bort til hunder som står fastbundet, både voksne og barn. Man har til og med hundeeiere som dytter bikkjene sine i trynet på andre hunder de møter, for de må jo få hilse (om man skal tro ymse tråder på sonen her, og det gjør vi jo, sant?). Hvorfor er det så overraskende at barn er like uhøflige og glemmer manerer like fort som voksne?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det normalt å gå bort å kosemose og hilse på bikkjer som er bundet utenfor butikker? Jeg hadde aldri funnet på å gå bort, og reagerer på at det kanskje er mer vanlig enn jeg trodde? Trodde det var helt fyfy jeg.

Nå har ikke jeg "binde utenfor butikken-hund", men om jeg hadde det, så hadde jeg forventa at den fikk stå der i fred, og at folk ikke gikk bort for å hilse!

Og forøvrig ser jeg ofte "drittbikkjer" bundet utenfor butikker. De som lett hadde tatt et jafs om jeg fikk bort til dem, men så dum er jeg jo ikke. Og det hadde ikke falt meg inn å gå bort om den "ropte" i glede etter meg heller. Annen manns eiendom.

Sent from my iPhone using Tapatalk

Noen barn er veldig impulsive. Og som hunder så "blokkerer" de det mor og far har sagt når de får et infall.

Og så har man de voksne som ikke er hundevante men som gjerne har hatt hund selv som barn og som bare MÅ bort og kose på alle hundene de ser. Men de mangler erfaringen til å lese hundene.

Og tilsynelatende tenåringer og voksne som har skjulte handicap som gjør at de ikke evner å vurdere risiko. Som også handler på innfall. (og der er %-vis flere av dem enn mange tror).

I tillegg skjer det jo at hunder stjeles - jmfr stadige poster på diverse "hund forsvunnet"-FB-grupper.

Så selv om jeg har barnevante godlynte hunder som aldri noengang har vist tegn til aggresjon, så hadde jeg rett og slett ikke turt å sette dem fra meg uten oppsyn/tilsyn i det offentlige rom. De gangene jeg har gått innom butikken her når jeg har hatt med hund ut, så har en av ungene mine (som altså er store, hundevante og har kontroll på dyrene) måttet stå ute og passe på hunden.

En venn av meg opplevde forresten for noen mnd siden at ene hunden hans, helt plutselig og ut av det blå, og uten noen foranledning, angrep et forskole-barn som var på besøk hjemme hos han. Hunden hadde aldri tidligere vist tegn til aggresjon. De fikk tatt tak i hunden før noe alvorlig skade var skjedd, og han kjørte selv rett til vetrinær og avlivet hunden etterpå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvsagt lærer barn sånt i dag også. Og barnelærdom er noe man burde huske som voksen, ikke sant? Allikevel så er det altså noen som går bort til hunder som står fastbundet, både voksne og barn. Man har til og med hundeeiere som dytter bikkjene sine i trynet på andre hunder de møter, for de må jo få hilse (om man skal tro ymse tråder på sonen her, og det gjør vi jo, sant?). Hvorfor er det så overraskende at barn er like uhøflige og glemmer manerer like fort som voksne?

Overraskende er det ikke. Langt ifra. Men en god del foreldre idag er litt slepphendte. Det er såklart individuelt, men hadde jeg hatt barn så hadde jeg fulgt med som en hauk, fordi jeg SELV er en person som kalkulerer ALT rundt meg, hele tiden. Litt slitsomt kan man si, men det er sånn jeg er. Jeg må ha full oversikt. Og det er jo da jeg som forelder som er ansvarlig for ungen, og hvis det da skjer noe med barnet, så hadde det (for min egen del) vært min feil. Jeg hadde ikke blitt sint på hundeeier om ungen min gikk bort til den, slik at den reagerte på en lite bra måte, som i dette tilfellet. Det hadde vært min feil, fordi jeg ikke passet godt nok på. Sånn hadde da JEG følt det. Men igjen så vet jo jeg hvordan bikkjer kan være, og jeg klarer å tyde kroppspråk. Sånn er det ikke alle som er.

Nesten så man burde ha et lite kurs på skolen, hvor man lærte om bikkjer og litt om kroppsspråk og atferd. Mtp hvor mange bikkjer det bor i landet, og flere blir det vel.

Hunden Blå er jo noe barn burde spille, f.eks. sammen med foreldrene sine.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I dag? Jeg var barn for 30-40 år siden, jeg gikk også bort til fremmede hunder. Det er ikke noe nytt dette her. Det som er nytt, er hvordan samfunnet ser på hunder og hundeeiere. Vi er ikke populære. Bikkjene våre er ikke populære. Vi lever i en verden der overraskende mange tror at kjøtt er noe som vokser i frysedisken på butikken. Mange har aldri hatt noe forhold til et dyr. Mange er redd dyr. At vi forsvarer firbeinte som biter folk med nebb og klør, og mer eller mindre skylder på offeret, stiller oss ikke i noe bedre lys.

Å tro at verden kommer til å tilpasse seg oss og våre hunder, er naivt. Dette under-forumet er fullt av tråder om hunder i nyhetene, hvor mange prosent av disse nyhetene er positive? Kanskje 20 %? Hva husker folk best av positive og negative opplevelser? Å tro at det er trygt å gå fra hunden sin bundet utenfor en butikk, å tro at hunder har noen form for rettsvern.. Vel.. Den illusjonen har jeg mista for lenge siden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Meeeeh orker ikke.. :)

Hvem her tror at verden skal tilpasse seg oss hundeeiere da? Jeg orker ikke diskutere når slike ting som ikke har bltt nevnt blir dratt frem. Ingen her har sagt at det er noe nytt at barn går bort til hunder heller. Det handler heller ikke om å forsvare mannevonde hunder, det handler mer om å forstå problemene som oppsto, analysere situasjoner og så vurdere om det kunne vært unngått eller ikke. Men man ender alltid opp med å bedreide en av partene, og som regel er det ALLTID bikkja/hundeeiern sin feil.

Vi er vel alle enige i at både hundeeiere og foreldre må ta ansvar for det de har valgt å ta til seg/sette til verden. Så ja, jeg er ferdig :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Foreldre er ikke mer slepphendte i dag. Heller motsatt.

3-4 åringer leker ikke alene ute i dag, det var normalt når jeg var barn og jeg er ikke sååå gammel.

Barn under en viss alder venter ikke i biler i mens foreldrene er inne å handler lengre, det var normalt når jeg var barn.

Foreldre overvåker barna sine 24/7 nå og tviholder i de så mye de kan. Fordi det har blitt flere biler, færre som bryr seg om/med andre barn , vi hører om ting som skjer i andre land - ikke bare hjembyen vår.

Jeg hadde en helt annen barndom enn Ask får. Det tror jeg gjelder de aller fleste barn gitt.

Men når nabohunden bet storesøsteren min for *telle* 30 år siden fordi hun fikk løpt innenfor dens rekkevidde når hun lekte med barna i huset ble den avlivet uten noen spørsmål.

Det var et bitt i en finger, ikke særlig alvorlig.

Naboen kom og beklaget, storesøster fikk enda en leksjon av mamma i å ikke gå bort til hunder og hunden ble avlivd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Foreldre er ikke mer slepphendte i dag. Heller motsatt.

3-4 åringer leker ikke alene ute i dag, det var normalt når jeg var barn og jeg er ikke sååå gammel.

Barn under en viss alder venter ikke i biler i mens foreldrene er inne å handler lengre, det var normalt når jeg var barn.

Kanskje det er noe av problemet? Unger får ikke utfolde seg fritt og lærer ikke av egen erfaring lenger. Jeg er minst like påpasselig, på grensen til hysterisk i følge min femtenåring.

Dessuten var hunder snillere i gamledager, solen skinte alltid på hytta og om vinteren var det masse snø og gnistrende kaldt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...