Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet (endret)

Om man blir sammen med en som omfavner hundene og alt med hundeholdet, når går hundene til å være felles? Eller blir det alltid din hund og min hund?

Ikke felles nei. Vi er en felles gjeng som koser oss sammen, men mine hunder er det jeg som går tur med, jeg som trener med, jeg som stiller ut osv. Men hjelpe hverandre og trene sammen, ha glede av hverandres hunder vil jeg jo at man skal.

Men det er fortsatt hans hunder, og mine hunder.

Jeg vil ikke dele hund med noen med mindre det var en fòravtale :)

Endret av LXT
  • Svar 83
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg er særdeles lite velvillig til å endre ting i hundeholdet mitt for å få et forhold til å fungere. Hundene er en del av mitt liv, så de får man på kjøpet om man skal ha meg. Grunnen er at dette er

Nei, nei og nei. Uten hunder er jeg ikke meg. Da ville jeg vært en annen. Med andre holdninger til hundehold ville jeg også vært en annen. Hvis en potensiell kjæreste vil at jeg skal ha færre bikkjer,

Nei til alt. Eneste jeg har forandret på er at de ikke sover i senga lenger. Bortsett fra når mannen er på jobb, da ligger de der Jeg hadde hundene før vi møttes, så det måtte han bare ta på kjøpet.

Guest Klematis
Skrevet

Om man blir sammen med en som omfavner hundene og alt med hundeholdet, når går hundene til å være felles? Eller blir det alltid din hund og min hund?

Min hund, uansett. Jeg skal vite at hvis forholdet ryker, blir det ingen diskusjon om hvem som skal ha hunden.

Skrevet

Da vi flyttet sammen er det klart han hadde noe å si for mitt hundehold - for uansett hvor mye mitt ansvar og mine hunder det er går det jo utover han også. Han ville i utgangspunktet ikke ha hunder oppe i selve huset, men i kjelleren (riktignok en godt innredet, tørr kjeller). Det var ikke aktuelt for meg så lenge det ikke var snakk om allergi eller lignende, hundene må få være sammen med oss. Men at hundene ikke har tilgang til møbler, kjøkken og soverom, og at de skal være rolige og ikke herje inne er regler jeg ikke har noen problemer med å være enig i. Nå bor vi jo sammen, og derfor må han også få ha noe å si når det gjelder antall hunder, rase og lignende. Men hund skal jeg ha, og to hunder vil jeg ha - og det synes han er helt greit. Nå er jeg heldig da, for han elsker hundene (selv om han ikke alltid innrømmer det). De er de første som blir hilst på når han kommer hjem, de får myye mer kos enn meg, og måten han har tilpasset seg mitt hundeliv på gjør at jeg ikke har noen problemer med å inngå noen kompromisser selv, så lenge hundene har det godt med de løsningene vi har.

Skrevet

Ikke felles nei. Vi er en felles gjeng som koser oss sammen, men mine hunder er det jeg som går tur med, jeg som trener med, jeg som stiller ut osv. Men hjelpe hverandre og trene sammen, ha glede av hverandres hunder vil jeg jo at man skal.

Men det er fortsatt hans hunder, og mine hunder.

Jeg vil ikke dele hund med noen med mindre det var en fòravtale :)

Her er jo hundene forsåvidt felles, de står på meg i dogweb etc av praktiske grunner, men han går jo like mye tur eller mer med de. men jeg har alt ansvar til trening og sånt, på utstillinger og sånt er han med som mannskap osv. Men nå er jo ikke dette noe nytt forhold og vi skaffet oss hund sammen for mange år siden.

Issi var mer hans, og Amiga mer min, og Doffen var alltid bare min :lol: Pi er min når hun gjør noe dumt og hans når hun er søt :lol:

Hadde vi splittet så hadde Issi gått med han, og jeg tatt de andre.

Men jeg føler jo ofte at jeg og T har et mye mer felles forhold enn mange andre som vi møter. Hvor hunden er din, og den pcen er din, og han kjøpte sofaen osv. Men igjen,et nytt forhold ville antageligvis blitt helt annerledes. Godt jeg ikke har noen planer om det :aww:

  • Like 1
Skrevet

Her er jo hundene forsåvidt felles, de står på meg i dogweb etc av praktiske grunner, men han går jo like mye tur eller mer med de. men jeg har alt ansvar til trening og sånt, på utstillinger og sånt er han med som mannskap osv. Men nå er jo ikke dette noe nytt forhold og vi skaffet oss hund sammen for mange år siden.

Issi var mer hans, og Amiga mer min, og Doffen var alltid bare min :lol: Pi er min når hun gjør noe dumt og hans når hun er søt :lol:

Hadde vi splittet så hadde Issi gått med han, og jeg tatt de andre.

Men jeg føler jo ofte at jeg og T har et mye mer felles forhold enn mange andre som vi møter. Hvor hunden er din, og den pcen er din, og han kjøpte sofaen osv. Men igjen,et nytt forhold ville antageligvis blitt helt annerledes. Godt jeg ikke har noen planer om det :aww:

Jeg tror sånne ting endrer seg med tiden ja, helt klart. Men dere er også i en situasjon der dere må være to om hundene, så da stiller også saken seg litt annerledes :)

For min del så ville det blitt helt feil om jeg plutselig skal dele mine hunder, slik at begge skal trene og konkurere med dem. Det er ikke aktuelt altså. Da er det mye bedre om han skaffer seg sin egen. Dette er jo min hobby, og noe må jeg få ha selv ellers blir jeg kvalt.

Skrevet

Jeg tror sånne ting endrer seg med tiden ja, helt klart. Men dere er også i en situasjon der dere må være to om hundene, så da stiller også saken seg litt annerledes :)

For min del så ville det blitt helt feil om jeg plutselig skal dele mine hunder, slik at begge skal trene og konkurere med dem. Det er ikke aktuelt altså. Da er det mye bedre om han skaffer seg sin egen. Dette er jo min hobby, og noe må jeg få ha selv ellers blir jeg kvalt.

tenkte jo litt mer på daglige ting enn konkurering og trening. Om t vil trene hund så må han nok kjøpe sin egen :P

Skrevet

Om man blir sammen med en som omfavner hundene og alt med hundeholdet, når går hundene til å være felles? Eller blir det alltid din hund og min hund?

Nja, både og. Ozu er jo sånn sett felles og vår hund, men han kom etter mitt ønske, han står i mitt navn og jeg er hovedansvarlig for tur og trening. Dette fordi det er jeg som har kunnskapen og interessen. Hadde samboer og jeg gått fra hverandre, så er det ingen tvil om at Ozu hadde gått til meg.

Skrevet (endret)

tenkte jo litt mer på daglige ting enn konkurering og trening. Om t vil trene hund så må han nok kjøpe sin egen :P

Jo men det er jo en selvfølge. Hjemme er vi en flokk som har det trivelig sammen, men han behøver ikke å stå som eier av hunden min fordet :P

Endret av LXT
Skrevet

Jo men det er jo en selvfølge. Hjemme er vi en flokk som har det trivelig sammen, men han behøver ikke å stå som eier av hunden min fordet :P

det lager bare rot, + da må jo begge være medlem .SEr ingen praktiske årsaker til to eiere på papiret faktisk :P

Skrevet

Om man blir sammen med en som omfavner hundene og alt med hundeholdet, når går hundene til å være felles? Eller blir det alltid din hund og min hund?

Hundene er mine. Det er vi begge enig om. Han får låne når han vil. Til turer og kos. Om han plutselig finner ut at han vil ha en egen hund må han gjerne skaffe seg det - men da må han også ta alt det praktiske arbeidet med den hunden. Så det skjer neppe - han ser verdien av å "skumme fløten" av sin kones hundehold. :ahappy:

Skrevet

Er dere villige til å bytte rase?

Det kommer ann på hvem rase det er snakk om å bytte til.

Er dere som driver med hundesport villige til å endre rase i så stor grad at dere også må endre trengsmiljø og sport?

Nei.

Er dere som ikke bruker bur villige til å starte med bur?

Hvis behovet er der, så ja, det kommer ann på i hvor stor grad hunden skal oppholde seg i buret.

Dere som har flere enn en hund, er dere villige til å gå ned i antall hunder?

Nei, hadde jeg hatt fler hunder hadde jeg nok vært like glad i alle. Men kunne ventet med ånskaffe ny hund til noen av de evnt hadde gått bort.

Hvorfor/hvorfor ikke er dere villige/uvillige til å endre ting ved hundeholdet?

Jeg vil at forholdet skal fungere, og det hadde ikke fungert om jeg ikke hadde fått lov til å være meg. Han får lov til å være seg selv, med sine hobbyer og interesser - da vil jeg gjerne ha mine. Men, det er viktig for meg at vi er enige om de avgjørelsene som blir tatt ang hundehold. Hittil har vi vært veldig enige om alt.

Skrevet

Om man blir sammen med en som omfavner hundene og alt med hundeholdet, når går hundene til å være felles? Eller blir det alltid din hund og min hund?

Mannen sa jo at Stankel var vår første felles hund, noe han tidvis har angret på :P

I hverdagen er det våre hunder og jeg er veldig heldig som har en mann som vil være delaktig i hundeholdet i hverdagen. Han hjelper til å lufte, mate og passer når jeg er borte.

Det er jeg som står på papiret, Arya eies jo av JeanetteH også, bare flere å elske sier Arya. Store beslutninger har jeg siste ordet på. Organisert trening etc. blander han seg ikke med.

  • Like 1
Skrevet

Mannen sa jo at Stankel var vår første felles hund, noe han tidvis har angret på :P

I hverdagen er det våre hunder og jeg er veldig heldig som har en mann som vil være delaktig i hundeholdet i hverdagen. Han hjelper til å lufte, mate og passer når jeg er borte.

Det er jeg som står på papiret, Arya eies jo av JeanetteH også, bare flere å elske sier Arya. Store beslutninger har jeg siste ordet på. Organisert trening etc. blander han seg ikke med.

:lol::ahappy:

Ellers høres det veldig fornuftig ut :)

Skrevet

Jeg ofrer mye for Bonden min om jeg må altså - heldigvis så var jeg veldig klar på det fra før vi ble sammen at dyra mine er en del av pakka. Det syns han er helt greit, siden jeg "må godta" at han er bonde med alt det innebærer. Hundene er mine, kattene og, men tenker at når Hottie flytter inn offesielt - så blir hun Bonden sin :lol: Selv om det er jeg som har ansvaret så har ikke han problemer med å lufte dem for meg og koser seg med å fore dem og kose og i det heletatt.

Jeg har lagt riesen litt på is etter både ønske fra han og det å innse min egen begrensning. Det kommer riesen igjen her, han syns det er helt greit, men vil veldig gjerne at vi venter noen år. Det kjennes veldig riktig ut, selv om det var litt tungt å svelge helt med en gang.

Skrevet

Ser spørsmålet om det å endre rase såpass at man må bytte treningsmiljø og hundespor misforstås litt i forhold til hva jeg mente, så skal utdype!

Feks om man driver med ipo, men den nye kjæresten kun vil godta miniatyr/små raser, da må man bytte gren(altså alt er jo mulig, men ingen som driver aktivt med ipa har vel DP?).

Er LP den store interessen og man ønsker å konkurrere, går man da med på å kjøpe urhund?

Er friluftsliv med løs hund/kløvhund går dere da med på å kjøpe en hund med mye jaktinstinkt eller som ikke kan kløve?

Om man er aktiv i raseklubben og trener aktivt med dem, vil også et rasebytte innebære endring av treningsmiljø.

Tja.. Vi kjøper hund etter hva slags interesser vi har. Hvis jeg har lyst til å trene en hund i LP, så er det et av kriteriene til neste gang vi skal ha valp. Hvis samboeren hadde hatt lyst til å begynne med jakt og det hadde vært en av interessene hans, så hadde vi det vært et av kriteriene. Jeg ville aldri kjøpt en hund som ikke ville/kunne vært med mye ut i skogen på grunn av fysiske begrensninger. Hvis den ferske kjæresten ikke viste forståelse for mine interesser, så hadde han ikke vært noe for meg.

Om man blir sammen med en som omfavner hundene og alt med hundeholdet, når går hundene til å være felles? Eller blir det alltid din hund og min hund?

Det har blitt en naturlig overgang. Det tok vel 2 måneder. :P Når vi begge forventer at vi tar et likt ansvar, så er det felles hunder. Da skal også alle viktige avgjørelser gjøres sammen.

Skrevet

Jeg er faktisk litt overrasket over hvor mangen bestemte kvinnfolk det er her innpå sonen ;) Veldig få som er villig til å ofre noe for en ny mann.

Selv er jeg av den rosa-sky-forelskelse typen, husker en tråd tidligere (flere år siden) der jeg også svarte at jeg aldri kunne feks vært sammen med en allergiker, fordi hunder betydde mest for meg. Men nå, når verdens flotteste mann falt pladask for MEG, så godtar jeg faktisk at han er allergisk. Fordi det er HAN jeg skal dele resten av livet mitt med og han kan gi meg ting en hund aldri kunne ha gitt meg!

Jeg kommer ikke til å sette noen ultimatium om at jeg må ha hund, hvis ikke kan han pakke bagen sin, fordi en hund er alltid en hund for meg, ikke en erstatning for barn, eller kjærlighet, eller mann.... vi skal leve sammen, og begge skal ha det bra, da får vi begge fire litt på kravene våre tenker jeg :)

Og ja, jeg er kvalmende forelsket i mannen min jeg :wub: selv om vi er "fersk" og bare har vært sammen i 10 mnd.

Jeg er veldig opptatt av at jeg alltid skal være lykkelig, akkurat nå er det en hundefri tilværelse og en fantastisk kjekk mann som gjør meg lykkelig, så jeg kommer ikke til å angre på det selv hvis det blir slutt om noen år, for jeg VET at jeg var lykkelig her og nå, selv om jeg ofret noe jeg liker å drive med!

(Men nå er jeg så heldig at jeg har en mann som vil ha hund, så da får vi oss en allergivennlig! Hurra! Da får jeg både mannen i mitt liv OG hobbyen min)

  • Like 1
Skrevet

Angående hvem hunden tilhører om partner er dedikert:

X'en (hunden) ble kjøpt sammen med eksen (forhenværende partner) - hun var felles i så stor grad at vi delte valpesummen, begge sto som eier på stamtavla, og vi delte alle daglige utgifter inkludert et par lydighetskurs da partner ønsket at hunden var mer lydig (at jeg gikk på kurset hjalp kanskje ikke så mye på deres forhold, men... :whistle:), vi delte utgiftene da vi innredet et rom til hennes første valpekull, vi delte på de praktiske oppgavene i hverdagen, og hunden var uten tvil veldig, veldig viktig for oss begge.

Nå var jeg allerede hundefanatiker da vi ble sammen, det var klargjort som en del av pakka, så det var for så vidt ingen felles avgjørelse å skaffe seg hund - det var noe vi begge visste ville skje og var villig til, fordi hund er koselig og alt det der.

Så juridisk, økonomisk og praktisk var dette en felleshund, som begge eierne var emosjonelt investert i.

Men da forholdet endte, hadde det ikke falt eksen inn et nanosekund å beholde hunden - ikke fordi hunden var uviktig, men fordi X'en er så innmari viktig for meg og fordi vi jo gjorde så mye mer enn normalen sammen (utstillinger, treninger, stevner, avlsplaner, ovs). Det var faktisk jeg som var forberedt på å måtte slåss for henne, men det var for min eks den største selvfølge at det var løsningen, selv om det ikke var lett å dra fra henne.

Jeg tror det ofte er en person som er "mer" hunden sin, eller at hunden er mer dennes - og om en snakker om en partner som er så engasjert og involvert i hunderiet at denne også trener og konkurrerer, har en jo gjerne hver sin hund. Det er ikke mange som har én felles hund de trener målrettet og konkurrerer med.

Og når aktive hundepar som er utstillere og oppdrettere går hvert til sitt, har de jo gjerne så stor flokk at det blir noen hunder på hver, om en vil. Og ofte har jeg sett at delingen foregår relativt smertefritt, fordi en allerede har sterkere bånd til noen av hundene enn de andre, at en allerede har en viss emosjonell fordeling.

Da mine foreldre - som har vært oppdrettere og på andre vis aktive hundefolk - gikk fra hverandre, hadde de tre hunder, og ingen var overrasket over hvordan de fordelte dem mellom seg.

Skrevet

Jeg og min samboer kjøpte vår første hund sammen, og alle hundene våre har vært 50/50. Vi er enige på det aller meste, men jeg gir mer av meg selv og mer tid til hundene. Hadde vi slått opp hadde vi enten delt hundene eller at jeg har kjøpt hans halvdel ut. Noen ganger er han nok ganske lei av alt som heter hund, men han holder ut pga av meg.

Skrevet

Jeg er faktisk litt overrasket over hvor mangen bestemte kvinnfolk det er her innpå sonen ;) Veldig få som er villig til å ofre noe for en ny mann.

Selv er jeg av den rosa-sky-forelskelse typen, husker en tråd tidligere (flere år siden) der jeg også svarte at jeg aldri kunne feks vært sammen med en allergiker, fordi hunder betydde mest for meg. Men nå, når verdens flotteste mann falt pladask for MEG, så godtar jeg faktisk at han er allergisk. Fordi det er HAN jeg skal dele resten av livet mitt med og han kan gi meg ting en hund aldri kunne ha gitt meg!

Jeg kommer ikke til å sette noen ultimatium om at jeg må ha hund, hvis ikke kan han pakke bagen sin, fordi en hund er alltid en hund for meg, ikke en erstatning for barn, eller kjærlighet, eller mann.... vi skal leve sammen, og begge skal ha det bra, da får vi begge fire litt på kravene våre tenker jeg :)

Og ja, jeg er kvalmende forelsket i mannen min jeg :wub: selv om vi er "fersk" og bare har vært sammen i 10 mnd.

Jeg er veldig opptatt av at jeg alltid skal være lykkelig, akkurat nå er det en hundefri tilværelse og en fantastisk kjekk mann som gjør meg lykkelig, så jeg kommer ikke til å angre på det selv hvis det blir slutt om noen år, for jeg VET at jeg var lykkelig her og nå, selv om jeg ofret noe jeg liker å drive med!

(Men nå er jeg så heldig at jeg har en mann som vil ha hund, så da får vi oss en allergivennlig! Hurra! Da får jeg både mannen i mitt liv OG hobbyen min)

Alle skriver jo utfra sitt eget ståsted.

Da vi ikke hadde hund, og skulle skaffe, var jo mannen med på å bestemme rase. Han hadde noen no-go når det gjaldt raser, så de rasene har vi ikke, selv om jeg kunne tenkt meg dem.

Når jeg nå HAR hunder allerede, så hadde jeg ikke kvittet meg med en av dem/begge fordi mannen/evt ny mann ville det for sin egen del.

Om mannen min ble allergisk, så måtte vi jo funnet en løsning, og der kommer kanskje omplassering opp. Men det problemet er jo ikke et av punktene det spørres om. Alle punktene unntatt ett (det om bur) innebærer jo at om man allerede HAR hund, så må man endre rase eller gå ned på antall hunder. Og det betyr jo å kvitte seg med en/flere av de man har.

Jeg kan godt endre småting i hundeholdet, som f.eks at hunden ikke skal ligge i sofaen. Men de skal være en naturlig del av familien, dvs være sammen med oss, og ikke puttes bort i andre deler av huset.

Da jeg skaffet disse hundene, var det for livstid. Jeg omplasserer/avliver ikke fordi en mann vil det, uten særdeles gode grunner fra hans side. Det er mulig det gjør meg både bestemt og lite villig til å ofre noe for en evt ny mann. Men jeg tenker også at en ny mann ikke kan forvente at jeg omstrukturerer store deler av livet mitt for hans del, og at jeg kvitter meg med en eller flere hunder.

Hadde slike ting vært krav og forventninger fra en ny mann, så hadde jeg blitt veldig skuffet, for han visste jo at jeg hadde hunder da vi ble sammen. Da kunne han heller gått videre til en dame som ikke har hunder, eller evt de rasene han foretrekker.

Mannen jeg HAR, er enig i vårt hundehold, og hvordan vi har det. Han har selv en sport han er i norgeseliten i. Om jeg hadde villet at han skulle slutte med det, evt foreta endringer sånn at det han gjorde passet MEG bedre, hadde jeg fått kraftig motbør. Han hadde ikke vært mindre bestemt han heller. Men sånn blir det jo når man har en interesse/hobby/sport som tar mye tid, og er blitt en livsstil. Man slutter ikke med det, eller endrer seg helt for en ny partner. En forventer at partneren godtar de tingene som er viktige for en når man blir sammen.

Skrevet

Jeg er faktisk litt overrasket over hvor mangen bestemte kvinnfolk det er her innpå sonen ;) Veldig få som er villig til å ofre noe for en ny mann.

Nå kan jeg ikke svare for kvinnfolka her inne da, men hvorfor skal man ofre viktige ting for et helt nytt menneske? Når den rosarøde forrelskelsen er over, så viser jo statistikken at "vi som skulle leve lykkelige sammen alle våre dager" egentlig ikke er tilfelle. Så da skal man endre store deler av livet sitt for et forhold som tar slutt etter noen år kanskje? :P

  • Like 3
Skrevet

Nå kan jeg ikke svare for kvinnfolka her inne da, men hvorfor skal man ofre viktige ting for et helt nytt menneske? Når den rosarøde forrelskelsen er over, så viser jo statistikken at "vi som skulle leve lykkelige sammen alle våre dager" egentlig ikke er tilfelle. Så da skal man endre store deler av livet sitt for et forhold som tar slutt etter noen år kanskje? :P

Jeg tror ikke man kan trives ordentlig med et menneske som har slike krav til endringer. Det å endre store deler av livet sitt uten at den andre har veldig gode grunner til å ønske/kreve det, der blir det en så stor bismak fra starten av at man heller kan unngå å starte et samliv.

  • Like 1
Skrevet

Jeg mener også at det er forskjell på hva man skal endre for et nytt forhold, og det å tilpasse seg når man allerede er i et etablert forhold. Hvis jeg var single, og hadde truffet enn mann som ville endret og redusert mye på mitt hundehold, så hadde det vært en mann som rett og slett ikke passet til meg.

Men nå som jeg er i et langvarig forhold, så er jeg i det forholdet for at det skal vare. Det er mitt utgangspunkt. Så har vi uenigheter eller et problem, så er min holdning at dette skal vi finne en løsning på - ikke "bør jeg dumpe ham?", som jeg føler er litt going rate for mange i dag (ikke her på sonen, men sånn generelt).

Skrevet

Nå var jeg veldig heldig når jeg fant kjæreste for snart ett år siden, han og Tilde (hunden), fant tonen med en gang og alt er som det var før kjærestetid. Alle får like mye oppmerksomhet! :) Dog kunne jeg tenkt meg en hund til, men respekterer kjæresten som liker trekløveren vi er i hus ;)

Skrevet

Hvis jeg hadde vært singel og møtt en ny fyr, så nei, mest sannsynlig hadde jeg ikke endret på noen ting, rett og slett fordi hund er en stor del av meg og dermed en del av pakka. ;) Men nå er jeg i et fast forhold hvor vi har vært sammen i nesten to år (om en måneds tid! :D ), og det er kanskje ikke sånn super lenge, men jeg går jo også for at dette forholdet skal vare. Gjerne happily ever after, men det er jo ikke sikkert, men ihvertfall en god stund.

Heldigvis liker han dyr - han er ingen dyrefanatiker som meg som har forskjellige typer dyr, han himler litt med øynene noen ganger, men selv om han er uenig så støtter han meg som oftest fordi han vet hvor mye og viktig det å holde på med dyr er for meg. Og han sier gjerne meningen sin også, også diskutere vi om det og kommer som regel til en enighet. Jeg er villig til å ofre mye for ham, men hund er liksom noe jeg ikke helt klarer meg uten for si det slik, og det føler jeg han respekterer. Jeg jobber gjerne hardt for å finne gode kompromisser fremfor å ta en kjappe løsning (dumping) for å si det slik, og jeg er veldig glad for å ha ham! :ahappy:

Skrevet

Jeg kan gå med på en maksgrense, men jeg kvitter meg ikke med hunder jeg tar med inn i et forhold. At hunder ikke skal ligge i senga eller ikke tigge *knise* er greit! Jeg er jo litt der nå, men mitt hundehold er mer enn godtatt.

Jeg har også gjort det klart at om det skal flere hunder inn "med meg" så skal det være hannhund, selvom det ikle er jeg som skal ha ny:p

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...