kompromiss, kjæreste og hundehold

[ida]

*fint innlegg om kjærligheten*

Men du har jo ikke hund. Da kan jeg jo være enig i at kjærligheten til mannen kommer først og alt det der. Det er jo rimelig enkelt å ville ofre noe man ikke har. Her har jo de fleste både èn og flere hunder i livet sitt og hva da om man forelsker seg i en som av ulike grunner ser anderledes på hundeholdet. Alvorlige allergier står i en særstilling, for da går det jo ikke på vilje eller holdninger, men en medisinsk tilstand man ikke rår over.

Jeg kan gå med på en maksgrense, men jeg kvitter meg ikke med hunder jeg tar med inn i et forhold. At hunder ikke skal ligge i senga eller ikke tigge *knise* er greit! Jeg er jo litt der nå, men mitt hundehold er mer enn godtatt.

Jeg har også gjort det klart at om det skal flere hunder inn "med meg" så skal det være hannhund, selvom det ikle er jeg som skal ha ny:p

Unnskyld ot, men har du kjæreste? Hvorfor får jeg aldri vite noe? Må jeg inn igjen i chatten for å henge med? Hæ, hæ?

[Gjest]

Nei til alt. Takler han i hunden og min hverdag så kan han heller la vær

Han jeg har møtt nå uttrykte ganske klart at han ønsker seg en mye større hund enn det jeg har (ala. husky eller malamute). Jeg har opprinnelig sagt at en slik hund skal aldri inn i mitt hjem da jeg vet at jeg per. dags dato ihvertfall har det som skal til for å ta meg av en sånn hund psykisk og fysisk, men om det blir oss så skal jeg ikke nekte han hunden han alltid har ønsket seg. Her går det litt på komprimiss; jeg beholder min, og han får sin

Jeg kunne f.eks. aldri ha hatt et seriøst forhold med en fyr som er allergisk.. Hunden min går foran nye forhold, og han skal være ganske spesiell for at det vil endres. "Flørten" jeg har nå møtte jeg før valpen kom i hus, men Ludvig var både født og bestemt at han var min. Så jeg fortalte vel det ved første møte (eller andre), at det måtte han takle

[Kaja]

Men du har jo ikke hund. Da kan jeg jo være enig i at kjærligheten til mannen kommer først og alt det der. Det er jo rimelig enkelt å ville ofre noe man ikke har. Her har jo de fleste både èn og flere hunder i livet sitt og hva da om man forelsker seg i en som av ulike grunner ser anderledes på hundeholdet. Alvorlige allergier står i en særstilling, for da går det jo ikke på vilje eller holdninger, men en medisinsk tilstand man ikke rår over.

Unnskyld ot, men har du kjæreste? Hvorfor får jeg aldri vite noe? Må jeg inn igjen i chatten for å henge med? Hæ, hæ?

Nja nei vi er ikke sammen, men holder på litt^^ jeg skulle jo være alene, fri å frank men så møtte jeg jo denne karen da:p

[Gjest]

Nja nei vi er ikke sammen, men holder på litt^^ jeg skulle jo være alene, fri å frank men så møtte jeg jo denne karen da:p

Kjenner følelsen.. Skulle være meg og hunden, men så dukket denne mannen opp..

[CharlotteP]

Nå er jeg så heldig at min samboer har full forståelse for at jeg setter valpen først, noe han også gjør! Men jeg ville ikke satt hunden til siden for en ny mann! Hunden kommer alltid først!

[Mud]

Jeg er ikke veldig kompromissløs på hund lengre. Det viktigste for meg er at han bryr seg om sønnen min og forstår at han kommer først.

Heldigvis er vi begge glad i hunder, burbruk er like uaktuelt for oss begge og vi har relativt like verdier.

Han er slappere når det kommer til båndtvang etc enn meg, men jeg har gitt klar beskjed om at når vi får oss hund er dette en av de punktene jeg er nøye på. Ellers bestemmer vi like mye.

[ida]

Jeg er ikke veldig kompromissløs på hund lengre. Det viktigste for meg er at han bryr seg om sønnen min og forstår at han kommer først.

Heldigvis er vi begge glad i hunder, burbruk er like uaktuelt for oss begge og vi har relativt like verdier.

Han er slappere når det kommer til båndtvang etc enn meg, men jeg har gitt klar beskjed om at når vi får oss hund er dette en av de punktene jeg er nøye på. Ellers bestemmer vi like mye.

Men igjen, du har jo heller ikke hund, så da blir på en måte problemstillingen litt anderledes, ikke sant?

[Guest 2ne]

Jeg ville ikke forandret noe på hundeholdet mitt for noen andre enn barna mine, for å være helt ærlig. Hund er en livsstil for meg, og skulle jeg komme til å møte på mannen i mitt liv (igjen - jeg har hatt opp til flere av dem, jeg ), så er jeg forholdsvis sikker på at han forstår hva hundene betyr for meg, og at han er så forståelsesfull at han lar mine hunde-greier være mine hunde-greier. Hvis ikke, så er han ikke mannen i mitt liv. Det er så enkelt som det, egentlig

[13de]

Jeg syns det kommer litt an på hva man vil endre og hvorfor man vil endre på det. Jeg er jo forholdsvis konsekvent selv og setter meg godt inn i ting viss det interesserer meg, men viss f.eks det var en ting jeg jobbet med som jeg ville ha endret på er jeg selvfølgelig løsningsorientert og åpen for hjelp, men viss det f.eks hadde vært et ønske om å putte hunden min i et bur eller gi den mindreverdigere mat enn det jeg selv tilbyr hadde jeg sagt nei.

Har litt den samme innstillingen til som jeg har med viss ene parten har barn. Jeg selv vil være som en far for disse selv om det ikke er mine og håper da jeg møter en person som respekterer min mening også og er interessert i å høre min mening, men man begynner selvfølgelig vanligvis ikke et forhold med at man går over dørstokken og stiller en masse krav.

Så, det kommer helt an på person, hvordan det fremstilles/argumenteres og om det er en forbedring fra nåværende situsajon. Viss person har null interesse og kunnskap for hund ville jeg spurt hvorfor og argumentert med mine kunnskaper for hvorfor jeg gjør hva, for det er ikke alltid det er så logisk for en uteforstående uten kunnskaper.