Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet
*fint innlegg om kjærligheten*

Men du har jo ikke hund. Da kan jeg jo være enig i at kjærligheten til mannen kommer først og alt det der. Det er jo rimelig enkelt å ville ofre noe man ikke har. Her har jo de fleste både èn og flere hunder i livet sitt og hva da om man forelsker seg i en som av ulike grunner ser anderledes på hundeholdet. Alvorlige allergier står i en særstilling, for da går det jo ikke på vilje eller holdninger, men en medisinsk tilstand man ikke rår over.

Jeg kan gå med på en maksgrense, men jeg kvitter meg ikke med hunder jeg tar med inn i et forhold. At hunder ikke skal ligge i senga eller ikke tigge *knise* er greit! Jeg er jo litt der nå, men mitt hundehold er mer enn godtatt.

Jeg har også gjort det klart at om det skal flere hunder inn "med meg" så skal det være hannhund, selvom det ikle er jeg som skal ha ny:p

Unnskyld ot, men har du kjæreste? Hvorfor får jeg aldri vite noe? Må jeg inn igjen i chatten for å henge med? Hæ, hæ?

  • Svar 83
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg er særdeles lite velvillig til å endre ting i hundeholdet mitt for å få et forhold til å fungere. Hundene er en del av mitt liv, så de får man på kjøpet om man skal ha meg. Grunnen er at dette er

Nei, nei og nei. Uten hunder er jeg ikke meg. Da ville jeg vært en annen. Med andre holdninger til hundehold ville jeg også vært en annen. Hvis en potensiell kjæreste vil at jeg skal ha færre bikkjer,

Nei til alt. Eneste jeg har forandret på er at de ikke sover i senga lenger. Bortsett fra når mannen er på jobb, da ligger de der Jeg hadde hundene før vi møttes, så det måtte han bare ta på kjøpet.

Skrevet

Nei til alt. Takler han i hunden og min hverdag så kan han heller la vær :ahappy:

Han jeg har møtt nå uttrykte ganske klart at han ønsker seg en mye større hund enn det jeg har (ala. husky eller malamute). Jeg har opprinnelig sagt at en slik hund skal aldri inn i mitt hjem da jeg vet at jeg per. dags dato ihvertfall har det som skal til for å ta meg av en sånn hund psykisk og fysisk, men om det blir oss så skal jeg ikke nekte han hunden han alltid har ønsket seg. Her går det litt på komprimiss; jeg beholder min, og han får sin :yes:

Jeg kunne f.eks. aldri ha hatt et seriøst forhold med en fyr som er allergisk.. Hunden min går foran nye forhold, og han skal være ganske spesiell for at det vil endres. "Flørten" jeg har nå møtte jeg før valpen kom i hus, men Ludvig var både født og bestemt at han var min. Så jeg fortalte vel det ved første møte (eller andre), at det måtte han takle :rofl:

Skrevet

Men du har jo ikke hund. Da kan jeg jo være enig i at kjærligheten til mannen kommer først og alt det der. Det er jo rimelig enkelt å ville ofre noe man ikke har. Her har jo de fleste både èn og flere hunder i livet sitt og hva da om man forelsker seg i en som av ulike grunner ser anderledes på hundeholdet. Alvorlige allergier står i en særstilling, for da går det jo ikke på vilje eller holdninger, men en medisinsk tilstand man ikke rår over.

Unnskyld ot, men har du kjæreste? Hvorfor får jeg aldri vite noe? Må jeg inn igjen i chatten for å henge med? Hæ, hæ?

Nja nei vi er ikke sammen, men holder på litt^^ jeg skulle jo være alene, fri å frank men så møtte jeg jo denne karen da:p

  • Like 1
Skrevet

Nja nei vi er ikke sammen, men holder på litt^^ jeg skulle jo være alene, fri å frank men så møtte jeg jo denne karen da:p

Kjenner følelsen.. Skulle være meg og hunden, men så dukket denne mannen opp..

Skrevet

Nå er jeg så heldig at min samboer har full forståelse for at jeg setter valpen først, noe han også gjør! Men jeg ville ikke satt hunden til siden for en ny mann! Hunden kommer alltid først!

Skrevet

Jeg er ikke veldig kompromissløs på hund lengre. Det viktigste for meg er at han bryr seg om sønnen min og forstår at han kommer først.

Heldigvis er vi begge glad i hunder, burbruk er like uaktuelt for oss begge og vi har relativt like verdier.

Han er slappere når det kommer til båndtvang etc enn meg, men jeg har gitt klar beskjed om at når vi får oss hund er dette en av de punktene jeg er nøye på. Ellers bestemmer vi like mye.

Skrevet

Jeg er ikke veldig kompromissløs på hund lengre. Det viktigste for meg er at han bryr seg om sønnen min og forstår at han kommer først.

Heldigvis er vi begge glad i hunder, burbruk er like uaktuelt for oss begge og vi har relativt like verdier.

Han er slappere når det kommer til båndtvang etc enn meg, men jeg har gitt klar beskjed om at når vi får oss hund er dette en av de punktene jeg er nøye på. Ellers bestemmer vi like mye.

Men igjen, du har jo heller ikke hund, så da blir på en måte problemstillingen litt anderledes, ikke sant?

  • Like 2
Skrevet

Jeg ville ikke forandret noe på hundeholdet mitt for noen andre enn barna mine, for å være helt ærlig. Hund er en livsstil for meg, og skulle jeg komme til å møte på mannen i mitt liv (igjen - jeg har hatt opp til flere av dem, jeg :P ), så er jeg forholdsvis sikker på at han forstår hva hundene betyr for meg, og at han er så forståelsesfull at han lar mine hunde-greier være mine hunde-greier. Hvis ikke, så er han ikke mannen i mitt liv. Det er så enkelt som det, egentlig :)

Skrevet

Jeg syns det kommer litt an på hva man vil endre og hvorfor man vil endre på det. Jeg er jo forholdsvis konsekvent selv og setter meg godt inn i ting viss det interesserer meg, men viss f.eks det var en ting jeg jobbet med som jeg ville ha endret på er jeg selvfølgelig løsningsorientert og åpen for hjelp, men viss det f.eks hadde vært et ønske om å putte hunden min i et bur eller gi den mindreverdigere mat enn det jeg selv tilbyr hadde jeg sagt nei.

Har litt den samme innstillingen til som jeg har med viss ene parten har barn. Jeg selv vil være som en far for disse selv om det ikke er mine og håper da jeg møter en person som respekterer min mening også og er interessert i å høre min mening, men man begynner selvfølgelig vanligvis ikke et forhold med at man går over dørstokken og stiller en masse krav.

Så, det kommer helt an på person, hvordan det fremstilles/argumenteres og om det er en forbedring fra nåværende situsajon. Viss person har null interesse og kunnskap for hund ville jeg spurt hvorfor og argumentert med mine kunnskaper for hvorfor jeg gjør hva, for det er ikke alltid det er så logisk for en uteforstående uten kunnskaper.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...