Gå til innhold
Hundesonen.no

"Å gå tur suger " - Amigo 15 uker


Amig0
 Share

Recommended Posts

Amigo på 15 uker hater virkelig å gå ut, spesielt på tur. De gangene han går ut frivillig er når han må skikkelig på do, og de gangene han er flink på tur er når vi skal på hundejordet (som vi har vært på to ganger). Hvordan får jeg han med på tur? Han er ikke villig i det hele tatt..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg går ikke alltid hjemmefra. Når vi skal til Lillestrøm, kjører vi. Jeg har mulighet til å begynne et stykke hjemmefra.

Det skal forresten sies at jeg har prøvd mye å få han med på tur, gitt han godbiter underveis (som har funket en liten periode, før det sa stopp) og nå nekter han helt og bare setter /legger seg ned.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Michellus

Er jeg dust om jeg tenker: Ikke gjøre mye fuss ut av det, men bare dra med deg valpen videre og gå?

Det er en ting jeg har lært meg nå etter et par år med belger. Fusser de med noe, så bare går jeg videre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Jeg tenker at man må gjøre dette morsomt for valpen, finn en nabo med hund og gå tur sammen med - eller finn andre i nærheten med hund som du kan gå tur med. Og gå sammen med andre konsekvent en periode til valpen selv finner ut at tur er gøy.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville bare gått videre, jeg. Dratt litt i båndet og bare gått videre med litt kort oppmuntring. "Kom så". Bare vist valpen at "dette er det vi gjør når vi er ute og går i bånd, vi GÅR". De kommer etter :)

Tror kanskje valpen din synes verden er en smule skummel og mange lukter og inntrykk ennå...? Noen valper liker f.eks. ikke gjøre fra seg langt hjemmefra frem til en viss alder, pga alle luktene fra andre hunder. Min ene hund gjorde ikke fra seg andre steder enn i hagen vår før hun var et år gammel! Hun nektet bare å gjøre fra seg på tur, virket ikke som hun våget. Det løsnet imidlertid etterhvert, først våget hun å tisse en gang, så en gang til en annen gang og til slutt tisset hun hver gang vi gikk tur. Det tok mer tid før hun også bæsjet på tur.

Hunden din kanskje har noe lignende? At den føler seg litt utrygg ute i verden? Har du vært flink å sosialisere den de ukene du har hatt den? Hvor lenge har du eid den? Du skriver den er femten uker, men har du hatt den siden den var åtte uker? Hvordan har du gått frem under sosialiseringen i det daglige?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke glem at det bare er en liten valp da, som får masse nye inntrykk som hjernen må plassere. Jeg gjorde det samme med min valp. Når vi prøvde å gå lenger enn der hun pleide å tisse, så gikk vi noen meter og hun satt seg ned og nektet å gå. Og etter jeg lokka, løp, dro i båndet osv så gikk vi noen meter til. Det endte som regel med at jeg bærte hun et stykke bare så hun skulle lære seg å være ute og høre nye lyder osv, for å så gå hjem.

Så lærte jeg på valpekurs at når de setter seg ned og nekter å gå(når de er små selvfølgelig) så har det rett og slett blitt litt mye og de må sett seg ned for å prosessere alle inntrykkene. Dette lærte jeg selvfølgelig etter det hadde løsnet for oss og hun ble litt større.

En så liten valp trenger jo uansett ingen særlig tur, holder lenge med å feks ta den med(bære den eller kjøre bil) til parken og sette seg på en benk og se på livet eller ta en tur med bussen til byen og hjem igjen :)

Turgåinga løsner før du vet ordet at det, det viktigste nå er uansett å ta den med på nye steder, med nye lukter og nye lyder osv :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Første bud for meg er og ikke dille med det, og ikke gå er ikke noe alternativ, MEN det skal selvfølgelig luftes på valpevis i starten, men og ikke gå er ikke noe alternativ. Jeg bruker ikke skjenn og ikke lokking, jeg legger press i båndet når valpen ikke går (om vi går i bånd) og slipper opp presset med en gang den rører på seg eller jeg slipper båndet på bakken og går videre alene (da kommer de som regel etter). Har man mulighet til og slippe valpen så har jeg de alltid løse jeg, så går jeg også kommer de etter før eller siden (som regel), men jeg løper ikke av gårde, de får tid til både lek og utforsking.

Utover det så tar jeg selvfølgelig hensyn til at det er en valp, og hvilken type individ denne valpen er og legger opp turen deretter, både lengde og innhold.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde litt sånne diller de første ukene med valpen min. Knipset på langline og bare gikk videre og fikk noen turer der jeg kjørte ganske øde til og slapp han helt løs. Selvom han kunne bli sittende så fulgte han tilslutt med når jeg begynte å komme ut av syne.

Det ble en sakte men sikkert bedring. Men jeg fikk en magisk forandring etter å ha gått sammen med ei venninne og hennes hund, da løsnet det lynraskt og jeg har nå en 15 uker gammel valp som digger tur.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjort som de fleste over her; lagt press i båndet og rost når han kommer etter. Gikk kjempekort i starten, "tur" var liksom å gå til postkassen, kikke på verden, og gå inn igjen. Å gå tur og å gå i bånd kommer uten at man merker det tror jeg, plutselig hadde jeg valp som gikk på tur som bare det. Nå er han litt over tre mnd. og i dag gikk vi tre km. med happy valp som snuste på det meste men gikk kjempefint.

Edit for å legge til: Kanskje man kan få raskere progresjon dersom man utsetter valpen for flere forskjellige miljøer. Jeg er avhengig av at hunden kan bli med både hit og dit, så fra han var ni uker måtte han bare henge med. Fly, buss, bil, bybane, bytter i sentrum osv. Jeg kunne ikke vente på at han skulle "tenke seg ferdig" hele tiden så da dro jeg han enten bestemt med meg eller bar han. Nå for tiden er det ikke noen steder hvor han ikke går etter meg (om enn noe treigt her og der).

Men det gjelder å skynde seg langsomt med disse små.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg roser han masse når vi går. Han går, som sagt, veldig fint når vi går til hundejordet i Lillestrøm (også uten bånd), og får masse ros. Eneste forskjellen med å gå hjemme og på vei til hundejordet er miljøet. Jeg bor i et boligfelt, men det er veldig stille her også. Han er trent opp i Oslo, men var vanskelig å gå tur med da også, selv i parkene. Jeg har hatt han siden han var 8 uker og han er sosialisert MYE. Vi har vært mange ganger i forskjellige hundeparker, i vanlige parker og på treff med egen rase. Vi har vært i mange forskjellige og "utfordrende" miljøer (kjørt tog, buss, t-bane, trikk, bil, vært på kafè, i parken m.m) og da legger han seg som regel bare ned til å sove, med mindre han vil se litt rundt.

Jeg er ikke like whipped som jeg kanskje fremstår. Jeg går videre når han setter seg ned, men det kommer til et punkt hvor du blir lei av å gå tur når valpen setter seg ned. Kan kjenner miljøet rundt ganske godt, for vi er jo ute mange ganger i løpet av en dag, og første kvelden da vi fikk Max , den andre valpen, så gikk Amigo kjempe lett rundt om i gatene. Max er en alaska husky og elsker å gå, og er alltid med på tur, men Amigo får ikke den motivasjonen av han.

Amigo er en amerikansk bulldog. Han er ellers veldig tøff, og vil hilse på alt og alle. Barn er det han elsker mest i verden, foruten søvn :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du har ikke mulighet til å ta han med et sted han ikke kan løpe hjem. Så har du han løs, og bare begynner å gå. Det gjorde vi med whippeten her. Hadde henne løs, og dersom hun satt seg ned fordi hun ikke ville gå, så bare gikk vi. Etterhvert fulgte hun etter, og da gjorde vi gjerne litt stas på det, lekte, gav godbiter, roste, osv.

Vi kunne ikke gjøre det hjemme/i nærheten av hus, for da løp hun bare til første nærmeste dør hun fant :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare ikke gjør samme feil som ei venninne av meg.

Hun tok med hunden i bilen og kjørte bort til et mer spennende sted, fordi hunden syntes ikke noe om å gå i nærmiljøet hjemme.

Etterhvert ble det et problem når de faktisk MÅTTE gå i nærområdet, hunden nektet å gå på tur og var vanskelig å få til å være med.

Når den først ble med så gikk den kjempe surt med og gadd ikke å gjøre noe, hunden så skikkelig ulykkelig ut.

Bare et tips fra meg så du ikke bommer på det samme som venninnen min ;))

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis det er noen trøst så har jeg akkurat samme problem ;) Arthur liker ikke å gå tur, og hvis det regner så HATER han det. Nå går vi veldig lite tur enda da, han er bare 14 uker. Men et par ganger i uken er han med meg på skolen, og da må vi ta Bybanen. Det er ca 400 meter å gå til stoppet, men det kan ta laaaaaaaaaaang tid. Han streiker titt og ofte og er sta som et helevette, genene sine tro:) Det jeg gjør er å mane frem all tålmodighet som finnes i hele verden, legge press på båndet når han streiker og slippe opp når han beveger seg. Jeg roser masse når han går og har gått en liten stund. Jeg passer litt på å ikke rose med en gang han beveger seg, da jeg vil unngå en mulig assosiasjon mellom "streik så bevegelse = ros".

Nå har vi holdt på sånn i noen uker og jeg ser fremgang! Jeg tenker at med sånne valper så er det nødvendigvis ingen quick fix som gjelder, men tålmodighet i tonnevis :) Jeg velger å tenke at slike prøvelser gjør meg til et bedre menneske, spesielt når vi står der, i øspøs regn og kommer altfor sent på skolen... :P

Så mitt råd er, ha masse tålmodighet, legg press på båndet når han streiker, ros når han går og ikke lag masse stress av det. I tillegg er det jo lurt å gjøre tur til noe gøy, feks løpe i skogen, gå med andre hunder osv.

Masse lykke til! Og heldige du som har en nydelig amerikansk bulldog! :wub: Du må lage egen tråd til voffsene dine, vi vil ha BILDER i massevis!! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg roser han masse når vi går. Han går, som sagt, veldig fint når vi går til hundejordet i Lillestrøm (også uten bånd), og får masse ros. Eneste forskjellen med å gå hjemme og på vei til hundejordet er miljøet. Jeg bor i et boligfelt, men det er veldig stille her også. Han er trent opp i Oslo, men var vanskelig å gå tur med da også, selv i parkene. Jeg har hatt han siden han var 8 uker og han er sosialisert MYE. Vi har vært mange ganger i forskjellige hundeparker, i vanlige parker og på treff med egen rase. Vi har vært i mange forskjellige og "utfordrende" miljøer (kjørt tog, buss, t-bane, trikk, bil, vært på kafè, i parken m.m) og da legger han seg som regel bare ned til å sove, med mindre han vil se litt rundt.

Jeg er ikke like whipped som jeg kanskje fremstår. Jeg går videre når han setter seg ned, men det kommer til et punkt hvor du blir lei av å gå tur når valpen setter seg ned. Kan kjenner miljøet rundt ganske godt, for vi er jo ute mange ganger i løpet av en dag, og første kvelden da vi fikk Max , den andre valpen, så gikk Amigo kjempe lett rundt om i gatene. Max er en alaska husky og elsker å gå, og er alltid med på tur, men Amigo får ikke den motivasjonen av han.

Amigo er en amerikansk bulldog. Han er ellers veldig tøff, og vil hilse på alt og alle. Barn er det han elsker mest i verden, foruten søvn :P

Har dere fått en valp til? Håper turgåingen løsner snart :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og gå tur sugde i begynnelsen her også, vi var mye bare rundt husveggen i begynnelsen. Plutselig løsna det og nå syns valpis det er kjeeeempe gøy å gå tur, svinser og snuser og har det gøy, langs vei, på fortau, natursti og fjell :)

Han er 13 uker gammel :) Er de 2 siste ukene at turgåinga har kommet på gli. Nå tørr han være ute å gå i mørket også :) Håper turgåingen løsner hos dere også snart :) Min erfaring var i alle fall at det bare skjedde plutselig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...