Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvor rask er du på avtrekkeren? Avstemming om etablering


Etableringshurtighet  

142 stemmer

  1. 1.

    • Ja
      105
    • Nei
      27
    • Ja, men vi er ikke eksklusive
      0
    • Ja, men vi definerer oss ikke som kjærester, sjøl om vi nærer stor kjærlighet til hverandre
      5
    • Nei, men jeg dater
      5
  2. 2.

    • Samme dag/kveld
      30
    • 1-3 dager
      11
    • 1 uke
      17
    • Opptil 1 mnd
      24
    • 2-6 mnd
      14
    • Lengre
      4
    • Vi kjente hverandre lenge før vi oppdaga hverandre på nytt, så dette er litt vanskelig å svare på
      28
    • Traff hverandre på nettet og blei forelska der, så den fysiske intimiteten tok lang tid, sjøl om følelsene var der
      11
    • Traff hverandre for mange år siden og har ikke hatt kontakt siden, men så klaffa det da vi igjen traff hverandre
      3
  3. 3.

    • 1-3 dager
      9
    • 1 uke
      16
    • Opptil 1 mnd
      38
    • 2-6 mnd
      52
    • Lengre
      17
    • Vi kaller oss fortsatt ikke kjærester, men er eksklusive
      3
    • Venter fortsatt
      1
    • Partner ønsker det, jeg vil vente
      0
    • Vi kaller oss ikke kjærester
      6
  4. 4.

    • Bor ikke sammen
      32
    • Inntil 1 uke
      5
    • Inntil 1 mnd
      7
    • Innen 6 mnd
      33
    • Innen 1 år
      42
    • 2 år
      11
    • 3-4 år
      9
    • Lengre
      3
  5. 5.

    • Ja, helst så snart som mulig!
      6
    • Ja, men jeg vil vente til jeg er helt sikker
      9
    • Jeg er usikker
      4
    • Nei
      7
    • Bor allerede sammen med partner
      92
    • Er singel
      24
  6. 6.

    • Er alt gift
      20
    • Ja, jeg planlegger å fri snart...
      1
    • Ja, men jeg venter til partner frir!
      25
    • Ja, og vi er forlova
      16
    • Nei, støtter ikke ekteskap som institusjon
      16
    • Nei, ikke med denne partneren
      3
    • Kanskje en gang?
      61


Recommended Posts

Skrevet

Takk! :hug:

:console: Jeg håper du innser at det ikke skal være sånn som dette, og at den følelsen du først fikk da du traff han, også er tilgjengelig i møtet med andre. Om du ikke ønsker deg det, så ta den beslutninga fordi du føler du lever det rikeste og sanneste livet aleine, ikke fordi du trur han var det beste alternativet.

En partner skal kunne gå sammen med deg på den stien du naturlig følger gjennom livet ditt, men ikke komplettere deg, for det trenger du ikke, da du er hel og unik helt i egenskap av deg sjøl. En partner skal gi deg følelsen av å være på lag mot verden eller å alltid kunne komme med kritiske innspill der du trenger andre perspektiver for å vokse, ikke gjøre deg liten.

"Take a lover that looks at you like maybe you are magic" - Frida Kahlo :heart:

  • Like 4
  • Svar 86
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg er litt der jeg og, jeg vil ikke ha en mann som jeg må fri til. Etter to mer eller mindre seriøse forhold, et som varte i drøye 6 år og et som var av/på i 3-4 år, var jeg dritt lei alt som het

Å herregud - sånt har jeg ikke drevet med på mange år, så jeg husker ikke engang hvem det var som var siste "offer" .

...mens jeg skal sende Super Woman-støv så de tar saken i egne hender.

Skrevet

:console: Jeg håper du innser at det ikke skal være sånn som dette, og at den følelsen du først fikk da du traff han, også er tilgjengelig i møtet med andre. Om du ikke ønsker deg det, så ta den beslutninga fordi du føler du lever det rikeste og sanneste livet aleine, ikke fordi du trur han var det beste alternativet.

En partner skal kunne gå sammen med deg på den stien du naturlig følger gjennom livet ditt, men ikke komplettere deg, for det trenger du ikke, da du er hel og unik helt i egenskap av deg sjøl. En partner skal gi deg følelsen av å være på lag mot verden eller å alltid kunne komme med kritiske innspill der du trenger andre perspektiver for å vokse, ikke gjøre deg liten.

"Take a lover that looks at you like maybe you are magic" - Frida Kahlo :heart:

Sandy, du har alltid så mye klokt å si du :heart:

Skrevet

Møtte min kjære da jeg var på jobb og han alltid kom innom. Men siden jeg allerede var sammen med noen ble det aldri noe av, bare helt intenst flørting fra hans side. Men vi ble venner på facebook, siden vi hadde noen felles venner, og etter et halvt år når det hadde blitt slutt med meg og eksen, så kom vi i kontakt igjen. Rettere sagt, han hjalp meg ut av et veldig destruktivt forhold. Kysset første dagen vi var med hverandre, sånn utenom når jeg var på jobb, han sov over omtrent hver dag, så etter vi hadde vært på ferie etter 3 mnd'er flytta han offisielt inn. Jeg fridde etter 1 år, og vi gifter oss på 3 års dagen vår, som er neste sommer.

Ting har gått veldig fort egentlig, men vi tenker ikke noe særlig over det. Alt føles bare så veldig naturlig.

  • Like 2
Skrevet

Forrige forhold; var venner i et par år før vi ble sammen. Flyttet sammen etter tre år og bodde sammen i seks. De siste tre i min leilighet som jeg kjøpte alene. Det ble slutt etter ni år.

Dette forholdet; kjente hverandre perifert men da vi møttes-møttes gikk det ganske fort. Samboere etter et år, kjøpte sammen etter fire (?). Vi inkluderte hverandre i framtidsprat fra veldig tidlig av, det gjorde vi aldri i forrige forhold.

Fikk en liten uplanlagt tass på 3,5 årsdagen vår.

Vi skal være sammen til en av oss dauer.

Det har ikke så lyst til å gifte meg, men har innmari lyst til å være gift. Om det gir noen mening.

Ting har føltes veldig naturlig og stressfritt hele veien. :)

  • Like 5
  • 3 months later...
Skrevet

Møttes via venner...og pratet en del via chat før vi faktisk møttes noen mnd senere.

Det tok ca 6 mnd fra vi møttes til vi var "offisielt" kjærester. Vi var sammen 1 år før vi flyttet inn sammen i en leilighet vi leide. Da vi hadde vært sammen i 4 år kjøpte vi hus sammen :)

Til sommeren har vi vært sammen 5 år, han er mannen jeg vil dele livet mitt med! og håper han vil fri snart <3

Skrevet

Møtte han første gang da vi startet med studiene. Han var en kamerat av ei venninne av meg, og vi møtte hverandre litt innimellom i et og et halvt år før vi fant på noe alene for første gang. Han var så glad i min Elwira (goldenen jeg hadde da) at jeg bare måtte invitere han med på en skogtur! (Elwira og han hadde så god kjemi at jeg måtte sjekke han litt mer ut :P Hun var så sær på hvem hun likte). Etter 5 mnd med forskjellige dater og mange turer ble vi sammen. Akkurat ett år etter flyttet han inn hos meg :) Vi har vært sammen i et og et halvt år nå ca.

Skrevet

Jeg hadde blitt regelrett sur om det var forventet at jeg skulle fri til samboern, det er mannearbeid dermed basta :sleep: Da går jeg heller ugifta, for en sånn fyr hadde jeg ikke kunnet bo med. Jeg forventer meg å få lov å være dame på god gammeldags måte, dører skal holdes åpne, man skal betale for maten, jeg skal stå hjelpeløs og se på når han bytter dekk og han skal sitte med ølla når jeg rydder rundt i huset :P Litt som et vennepar av oss; når han har pappaperm tar hun fritt også drar de alle sammen på ferie. Det blir jo dermed slik at hun tar seg av bleieskift og baby selv om han har pappaperm, men det er akkurat sånn de vil ha det.

Jeg er litt der jeg og, jeg vil ikke ha en mann som jeg må fri til. :aww:

Etter to mer eller mindre seriøse forhold, et som varte i drøye 6 år og et som var av/på i 3-4 år, var jeg dritt lei alt som het "menn" (av ulike grunner sliter jeg med å kalle enkelte gutter for menn). De dugde til å ha det gøy med, men ikke noe mer. Jeg trivdes egentlig godt alene for en gangs skyld, jeg hadde aldri vært noe flink på den der alene-greia.

Så.. gikk det jo ikke helt etter planen. Jeg spilte en del på pc-en, for jeg var nemlig fri til å gjøre akkurat hva jeg ville, så det så. Og plutselig en dag, etter å ha "merged alliances" ( :P ), logget jeg på og møtte han jeg er sammen med nå. Det er vanskelig å beskrive hva som skjedde. Han var gift på det 18. året, og vi forsøkte å holde det vennskapelig, men vi visste nok begge at vi var i trøbbel. Han hadde det ikke så bra der han var og etter mange år med forsøk på å reparere, men alltid som den eneste parten, bestemte han seg for å forlate. Ingen av oss fikset helt tanken på å ikke være sammen heller.

Det har vært tungt til tider, det er ikke bare enkelt å gå fra en som man har vokst opp sammen med og vært sammen med over halve livet (hans ekskone), og han og jeg er jo ikke akkurat naboer heller. Vi har jobbet oss gjennom en del bagasje vi har hatt med oss fra tidligere forhold, og står nå sterkere enn noensinne. Det (eneste :P ) positive med å bo så langt fra hverandre er at vi prater, MYE. Det er nok ingen på denne jord som kjenner meg så godt som han gjør, og omvendt.

Nå føler jeg at dette ble skikkelig rotete, hehe. Anyway. Hadde vi hatt mulighet, hadde vi nok vært samboere og gift for lenge siden. Han gikk på kne julaften 2012, i Canada, og vi kommer til å gifte oss så snart jeg får visumet mitt. Krysser alt vi har for at det går i orden, hvis det går etter planen feirer vi jul sammen i USA i år som mann og kone, etter 2 1/2 år på hver vår kant av jorden. :wub:

  • Like 7
Skrevet

Altså, jeg er jo en naiv ungpike, men når det kommer til dette med forhold liker jeg å uttale meg svært så seriøst :lol:

Vi "kjente" hverandre et par år før vi forelsket oss. Han var den kjekke på MK som venninner av meg la merke til, jeg var hun rare, søte på Drama som visstnok hadde kul klesstil.

Vi ble egentlig kjærester på første date, men det var gått over en uke (leeenge) da jeg halvveis manipulerte han til å spørre om jeg ville være kjæresten hans. Jeg ville ha spørsmålet på ordentlig, det er klart! Viktige, romantiske øyeblikk må ikke mistes!

Etter fire måneder flyttet vi på folkehøyskole sammen, og siden vi bor på samme internatrom, velger jeg å snakke som om vi bor sammen. Vi deler ingen "plikter", annet enn betaling av dette internatrommet og innkjøp av sjokolade. Vi er ikke registrert som samboere noe sted, men han rydder sminkeserviettene mine og jeg vasker bokserne hans, og da er man vel praktisk talt samboere! :P

Når det gjelder gifte-seg-spørsmålet forstår vel alle som kjenner meg at jeg helst vil det NÅ, MED EN GANG, men jeg valgte å være litt jordnær, og krysset av på "kanskje en gang". For i hjertet mitt finnes det jo ingen andre menn, og da gjør det ikke det i hele verden, for tenk. Og jeg har aldri måttet takle et virkelig hardt brudd, så jeg kan ta meg friheten til å være for naiv til å se hvor naiv jeg er.

:heart:

  • Like 2
Skrevet

Jeg er litt der jeg og, jeg vil ikke ha en mann som jeg må fri til. :aww:

Etter to mer eller mindre seriøse forhold, et som varte i drøye 6 år og et som var av/på i 3-4 år, var jeg dritt lei alt som het "menn" (av ulike grunner sliter jeg med å kalle enkelte gutter for menn). De dugde til å ha det gøy med, men ikke noe mer. Jeg trivdes egentlig godt alene for en gangs skyld, jeg hadde aldri vært noe flink på den der alene-greia.

Så.. gikk det jo ikke helt etter planen. Jeg spilte en del på pc-en, for jeg var nemlig fri til å gjøre akkurat hva jeg ville, så det så. Og plutselig en dag, etter å ha "merged alliances" ( :P ), logget jeg på og møtte han jeg er sammen med nå. Det er vanskelig å beskrive hva som skjedde. Han var gift på det 18. året, og vi forsøkte å holde det vennskapelig, men vi visste nok begge at vi var i trøbbel. Han hadde det ikke så bra der han var og etter mange år med forsøk på å reparere, men alltid som den eneste parten, bestemte han seg for å forlate. Ingen av oss fikset helt tanken på å ikke være sammen heller.

Det har vært tungt til tider, det er ikke bare enkelt å gå fra en som man har vokst opp sammen med og vært sammen med over halve livet (hans ekskone), og han og jeg er jo ikke akkurat naboer heller. Vi har jobbet oss gjennom en del bagasje vi har hatt med oss fra tidligere forhold, og står nå sterkere enn noensinne. Det (eneste :P ) positive med å bo så langt fra hverandre er at vi prater, MYE. Det er nok ingen på denne jord som kjenner meg så godt som han gjør, og omvendt.

Nå føler jeg at dette ble skikkelig rotete, hehe. Anyway. Hadde vi hatt mulighet, hadde vi nok vært samboere og gift for lenge siden. Han gikk på kne julaften 2012, i Canada, og vi kommer til å gifte oss så snart jeg får visumet mitt. Krysser alt vi har for at det går i orden, hvis det går etter planen feirer vi jul sammen i USA i år som mann og kone, etter 2 1/2 år på hver vår kant av jorden. :wub:

Åhh :wub: *snufs*

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hos meg så så morgenrutinene ganske like ut da jeg hadde valp i huset. Valpen våknet som regel tidlig, ofte rundt samme tidspunkt som dere opplever nå. Jeg gikk rett ut med en gang, bare en kort tur for å få gjort det viktigste. Etterpå ble det litt rolig lek eller enkel kontakttrening inne, mest for å få hun i gang uten å gjøre hun helt gira. Så fikk hun frokosten sin, og etter det gikk vi ut igjen for en ny do‑runde. Jeg merket fort at det var bedre å holde morgenen ganske forutsigbar, så hun visste hva som kom og ikke ble stresset. Litt hjernetrim eller en enkel oppgave før jeg dro på jobb fungerte veldig fint det gjorde hun mentalt sliten uten at hun ble overstimulert. Når jeg dro, fikk hun være i valpegrind/et trygt område med noe å tygge på og litt rolig aktivitet. Jeg prøvde å gjøre avskjeden så nøytral som mulig, så det ikke ble noe styr rundt det. Så kort sagt: ut – inn – litt trening – mat – ut igjen – rolig aktivitet - hvile. Det funket veldig bra hos oss.
    • Det høres ut som en utrolig vanskelig situasjon, og jeg skjønner godt at du sitter igjen med mange spørsmål. Du gjorde i hvert fall det som er riktig: du hadde begge hundene dine i bånd, og du hadde kontroll på dem da situasjonen oppsto. Det er mer enn man kan si om den andre parten. Når det gjelder spørsmål 1: Det var veldig generøst av deg å tilby å betale veterinærutgiftene, men du hadde egentlig ikke noe ansvar for det. Når det er båndtvang, og den andre hunden går løs uten kontroll, ligger ansvaret hos eieren av den løse hunden. Det er hans plikt å sørge for at hunden ikke skader andre. At du tilbød deg å betale var en fin gest, men det var ikke noe du var juridisk forpliktet til. Når det gjelder spørsmål 2: Siden din hund også ble skadet, og skaden nå har utviklet seg til noe alvorlig, er det helt rimelig å ta opp dette med eieren av den løse hunden. Du hadde hunden din i bånd, du fulgte reglene, og du gjorde det du kunne for å unngå situasjonen. Det er ikke du som har skapt risikoen her. Det er eieren av den løse hunden som har ansvaret for at hans hund gikk bort til dine og startet en slåsskamp. Det er derfor helt naturlig at han bør dekke kostnader som går utover forsikringen din, spesielt når det nå er snakk om omfattende behandling eller i verste fall avliving. Dette er ikke noe du skal stå alene med. Kort oppsummert: – Du hadde kontroll på dine hunder. – Han hadde ikke kontroll på sin. – Det var båndtvang. – Det var hans hund som oppsøkte og startet konflikten. – Dermed ligger ansvaret hos ham, ikke deg. Jeg ville tatt en rolig, saklig prat med eieren og forklart situasjonen slik den faktisk er. Hvis han nekter ansvar, kan du vurdere å ta det videre gjennom forsikring eller juridisk rådgivning. Du står sterkt i denne saken.
    • Det du beskriver her er en veldig vanskelig situasjon, og jeg skjønner godt at du føler deg usikker på hva som er riktig å gjøre. Selv om du ikke har sett hendelsene selv, så er det helt naturlig å reagere når du får høre om ting som kan være skadelig både fysisk og psykisk for en unghund. Når det gjelder person 1, så høres det ut som hun gjør så godt hun kan, men at hun kanskje mangler kunnskap og struktur. Det er ikke uvanlig at unge hunder blir litt «for mye» for eiere som ikke er forberedt på hvor krevende den perioden kan være. Det er ting som kan løses med veiledning, kurs og bedre rutiner. Det som bekymrer mest er det du beskriver om person 2. Slag, spark, strup som straff, og å kaste en valp i veggen er alvorlige ting. Det er ikke snakk om «streng oppdragelse», men om handlinger som kan skade hunden både fysisk og mentalt. At han i tillegg er bevisst på å ikke bli sett, gjør situasjonen enda mer ubehagelig. Selv om du ikke har sett det selv, så betyr det ikke at du må ignorere det. Du har fått informasjon fra en person som faktisk er til stede, og det er lov å reagere på det. Oppdrettere ønsker som regel å vite om slike ting, nettopp fordi de har ansvar for avkommet sitt og vil at hundene skal ha det bra. Du kan gi beskjed på en forsiktig måte, uten å komme med bastante påstander bare si at du har fått høre ting som gjør deg bekymret, og at du synes oppdretter bør være klar over det. Hvis du føler at situasjonen er alvorlig nok, kan du også vurdere å melde en bekymring anonymt til Mattilsynet. De krever ikke bevis for å vurdere en sak  de gjør egne undersøkelser. Det viktigste er at noen sier ifra når en hund kan være i fare. Jeg synes ikke du skal sitte med dette alene. Når det gjelder dyrevelferd, er det alltid bedre å si ifra én gang for mye enn én gang for lite. jeg vil ha ringt politiet om nr 2. om du ikke melde det inn så er du på en måte å hjelper den eieren med å skade valpen. mattilsynet kan du også ringe
    • Det høres ut som en veldig ubehagelig opplevelse, både for deg og hunden din. Du gjorde helt riktige ting i situasjonen: du holdt din egen hund i bånd, du tok ham mellom beina for å beskytte ham, og du forsøkte å få kontakt med eier før hunden kom bort. Det er akkurat slik man skal håndtere et møte med en løs hund som ikke virker under kontroll. Når det gjelder båndtvang, så har du helt rett i at selv om det ikke er generell båndtvang i området, så har eier likevel et ansvar. Hunder som ikke kommer på innkalling, eller som viser aggressiv atferd, skal ikke gå løse. Det står tydelig i hundeloven at hunder skal holdes under kontroll til enhver tid, og at eier har ansvar for å hindre skade på andre hunder og mennesker. Her sviktet han på flere punkter. At han slo og sparket hunden sin er også svært bekymringsfullt. Det er ikke en akseptabel måte å håndtere en hund på, uansett situasjon. Det kan være grunnlag for å melde fra til Mattilsynet hvis du føler deg trygg på det både fordi hunden din ble angrepet, og fordi hans egen hund ble utsatt for vold. Hvis du ønsker å gå videre med saken, kan du: •     dokumentere skadene på hunden din (bilder, veterinær hvis nødvendig) •     skrive ned hva som skjedde mens det fortsatt er ferskt •     vurdere å melde fra til Mattilsynet om volden mot hunden •     eventuelt kontakte kommunen eller politiet hvis du mener hunden utgjør en fare Du har all grunn til å reagere på dette. Det er ikke normalt at en hund går løs uten kontroll, og det er ikke normalt at en eier tyr til vold. Du gjorde alt riktig, og det er bra at du sier ifra det kan forhindre at noe lignende skjer med andre.
    • Hei! Jeg trenger litt råd fra dere som har mer erfaring enn meg. Vi vurderer å kjøpe en Bichon Havanais, og jeg vil gjerne være helt åpen og ryddig i prosessen. Vi har allerede en hund fra før, Diva, og jeg vil gjerne forklare litt om henne når jeg snakker med oppdrettere eller valpekjøpere senere. Diva er en liten blandingshund, rottwailer dobermann, og hun er utrolig snill, rolig og stabil. Hun er ikke dominant, hun lager ikke bråk, og hun fungerer veldig fint sammen med andre hunder. Hun er typen som holder seg til seg selv, men som er sosial og vennlig når hun møter nye dyr og mennesker. Jeg opplever henne som en trygg voksenhund som ikke skaper stress rundt seg. Det jeg kjenner litt på, er at rottwailer dessverre er en rase mange har sterke meninger om. Noen dømmer rasen uten å kjenne den, og jeg er litt redd for at en oppdretter kan misforstå situasjonen eller tenke at Diva kan være et “problem” bare fordi vi allerede har en hund. Jeg vil jo ikke at de skal tro at vi har et utrygt miljø eller at Diva er vanskelig, for det stemmer virkelig ikke. Jeg er også litt redd for at oppdretteren kan angre seg eller ikke vil selge hvis de tror at Diva kan påvirke valpen negativt, selv om hun egentlig er en veldig positiv faktor. Jeg vil derfor gjerne høre hvordan dere ville presentert dette på en god måte. Hvordan forklarer man at man har en snill, stabil hund fra før uten at det blir tolket feil? Har dere noen tips til hvordan jeg bør gå frem når jeg snakker med oppdrettere? Er det noe jeg bør nevne spesielt, eller noe jeg bør unngå å si? Og er det vanlig at folk dømmer situasjonen bare fordi man har en hund fra før? Tar gjerne imot erfaringer og råd fra dere som har vært gjennom lignende. Jeg vil også bare legge til at jeg ikke ønsker at noen skal misforstå meg eller bli irritert over at jeg spør. Jeg mener ikke noe galt med dette, jeg prøver bare å gjøre ting riktig fra starten av. Jeg jobber med hunder til vanlig, men akkurat dette med å ta det opp med en oppdretter er litt nytt for meg, og jeg vil være sikker på at jeg formulerer meg på en god måte. Det er viktig for meg at oppdretteren ser at vi ønsker det beste både for valpen og for Diva. Diva er en hund som er vant til små hunder helt siden hun var valp selv, og hun har alltid vært trygg, rolig og stabil rundt dem. Jeg vil bare vise at vi har tenkt gjennom dette, at vi tar det seriøst, og at vi ønsker å gi valpen et godt og trygt hjem uten at noen skal tro noe annet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...