Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Ja, det.

Det er snakk om Putle som tidligere har hatt livmorbetennelse og har stressproblematikk. Jeg synes det er dritskummelt å skulle kastrere, jeg synes det er dritskummelt med livmorbetennelse. Det er også en belastning med hennes atferd slik den er nå.

Vanskelig.

Skrevet

Det har det så lenge stresset er påvirket av hormoner, det har det kanskje i Putle sitt tilfelle iom at hun ble værre ifbm løpetid nå. Dessverre å er det også fare for adferdsforandringer, usikkerhet etc.

Det er dilemmaet jeg har nå sånn i tillegg til at det er dyrt. Varga vil garantert bli bedre på det hormonelle ved kastrering, det er jeg ikle i tvil om da det er klare tegn på at adferd i stor grad henger sammen med løpetid. Dessverre så er jeg livredd for at det skal slå feil ut da jeg vet av noen som måtte avlive hunden sin etter kastrering pga problemadferd.

Skrevet

Det med usikkerhet er vel mest på hannhunder, er det ikke?

Hun er verre på noen måter, lik på andre. Blæ, skulle ønske sånt var enklere. Kjenner trusselen om livmorbetennelse kom litt klarere fram med en gang hun begynte å løpe.

Jeg har hatt to kastrerte tisper, ingen av dem ble negativt affektert av det. Tvert imot, den ene ble mye bedre (depressiv únder innbilt), den andre var seg selv lik.

Skrevet

Jeg vet av flere tisper som måtte kastreres ingen har endret seg noen. Mi måtte også det for 2 år siden pga lukket livmorbetenelse ingen forandring til hun eller. Var litt spendt da hun er usikker til noen hunder, er samme der også. Derimot slet vi med lekkasjer fra veldig kort tid etter oprasjonen.

Skrevet

Dette er et utdrag fra Gry Løbergs side manimal.no: http://www.manimal.no/?p=1032

En rekke studier har sett en økning i aggresjon hos tisper som har blitt kastrert.

  • Voith og Borchelt (1982) observerte en økning i aggresjon hos tipser etter kastrering. De mente at tisper som reagerte slik på kastrering kan ha vært utsatt for testosteronpåvirkning under drektigheten.
  • O’Farrell og Peachey (1990) rapporterte at tisper ble mer aggressive etter kastrering, og spesielt om de hadde vist symptomer på aggresjon i forkant.
  • De kastrerte tispene viste økt aggresjon mot familiemedlemmer, spesielt om den hadde vært aggressiv før kastrering. Sammenliknet med de intakte hadde de 50 % økt sjanse for å bli mer aggressive etter kastrering om de hadde vist tegn til aggresjon før kastrering. Om en så bort fra problemer i forbindelse med løpetid og innbilt svangerskap, så O’Farrell og Peachy ingen atferdsmessige fordeler med kastrering av tisper.
  • Kastrerte tisper var oftere i aggressive konflikter enn intakte (Sherman et al., 1996; Voith and Borchelt, 1982; Kim et al., 2006)
  • Mestepraten av aggresjon mot familie involverer kastrerte tisper (Sherman et al., 1996)
  • Cocker Spaniel som hadde blitt kastrert før symptomer på aggresjon ble sammenlignet med de som ikke var kastrert. Kastrerte tisper viste oftere aggresjon mot barn i familien. De konkluderte med at det må være en nevroendokrin basis for variasjonen i aggresjon og at kastrering ikke er et brukbart for å forebygge aggresjon (Podberscek og Serpell, 1996).
  • Tisper som løftet på foten når tisset, økt risiko for aggresjon hunder og barn etter operasjonen. Fant økt aggresjon mot eier hvis kastrert før 12 mnd, men etter pubertet.

En rekke undersøkelser som du ser over viste at det var en økt sjanse for aggresjon etter kastrering, men det er også noen som ikke fant det samme

Ingen forskjell i atferden mellom ukastrerte og kastrerte i aggresjon (folk og hunder), frykt, separasjonsangst eller fobier. Heller ikke forskjell mellom operasjonen gjort før eller etter pubertet.

Kastreringstidspunktet kan ha noe å si. En klinisk populasjon av aggressive kastrerte tisper, og en kontrollgruppe av ikke-aggressive kastrerte tisper viste at flere aggressive var kastrert før puberteten. Konklusjonen var at det var best å kastrere tisper etter pubertet, eller etter første løpetid.

En masteroppgave på SLU i Sverige (Ullgren og Østerberg, 2010) så på når veterinærer anbefalte kastrering. 20 dyreklinikker ble intervjuet og spurt om når de anbefaler å kastrere friske tisper.

  • 25 % anbefaler å kastrere ved 6 og 12 mnd alder
  • 20 % anbefaler å kastrere ved 8 mnd alder
  • 10 % anbefaler å kastrere ved 7 mnd alder
  • 5 % anbefaler å kastrere ved 9 mnd alder

75 % av dyreklinikkene anbefalte å kastrere etter første løpetid. Flere av de som anbefalte å kastrere før første løpetid mente det var for å forebygge jursvulster.

Atferdsproblemer som tydelig følger brunstsyklusen er påvirket av kjønnshormoner. Slike atferder kan for eksempel være aggresjon mellom tisper som bor sammen som oppstår kun når en eller begge har løpetid. Andre atferder kan være aggresjoner eller sterk uro i forbindelse med innbilt svangerskap.

Det vil derfor være relevant å kastrere tispe:

  • Når atferdsproblemet tydelig følger brunstsyklusen
  • Aggresjon mellom tisper som skjer ved løpetid
  • Atferdsproblemer som er relatert til falsk drektighet
Skrevet

I hovedsak har jeg ikke sett så mange/ofte endringer på tispene kontra hannhundene. På bare en tispe har jeg sett at hun markant ble mer forsiktig. Aner ikke hvorfor, for hun var virkelig ikke i nærheten av å være den forsiktige typen før kastreringen. Av energinivå har jeg sett skalaen fra ingen endring til de som ble direkte kjedelige. Noen feite, men på det området spiller eierens innsats inn også. På tisper som ble kastrert på medisinsk grunnlag, har jeg sett at de tydelig har hatt godt av det. Jevnere i humøret. Nesten litt "lettere til sinns", om en kan si det på den måten.

Når det kommer til medisinske årsaker, da mener jeg helsevurderingen går foran eventuelle bivirkninger av kastreringen. Jeg synes det er bra at du veier avgjørelsen godt i forkant, og du har jo god grunn for å vurdere dette. Spesielt hvis livmorbetennelsen gjentar seg eller atferden til hunden blir uholdbar for deg i månedsvis hver løpetid. Jeg tror ikke hunden har det bra med slitsomme løpetider som går på helsa løs heller. Det er en stor operasjon for ei tispe, men de fleste takler det overraskende bra. Dette vet du masse om, tenker jeg. Du som har hatt to kastrerte tisper. Det er ikke helt risikofritt og komplikasjoner kan oppstå. Senkomplikasjoner likeså. Hører innimellom om de hundeeierne som kastrerer for null grunn, og det synes jeg er en unødvendig belastning når det ikke er for hundens beste.

Lykke til videre med avgjørelsen :)

Skrevet

Jeg har kastrert min ene hund, og ikke merka noe til atferdsendringer utover at akkurat de jeg kastrerte på grunn av som forventa blei borte. Nå hører det med til historien at bikkja er som en førerhund i miljøstyrke og mental stabilitet ellers. Jeg trur, helt ukvalifisert, at de historiene om tispene som blir så rare etter kastraksjon er svært overdrevet mtp antall. De problemene som Putle har, later til, igjen svært ukvalifisert, å kunne bli bedre/borte med kastraksjon, da stresset med å kontrollere omgivelser/andre hunder i alle fall forsvant på Aiko.

Skrevet

Chili ble kastrert i februar, og har etter det blitt veldig anonym og kjedelig å ha i huset. Ligger helst bare i gangen og sover. Voktbiten i henne har også eskalert, men det har eg nesten klart å jobbe vekk igjen (bjeffer på alt som skjer rundt husveggene). Så her har det blitt en del forandringer. Hun var nesten 6 år da hun ble kastrert.

Skrevet

Fyda fikk komplikasjoner etter operasjonen og leiligheten var et blodbad. Det sitter friskt i minne for å si det sånn. Det var helt grusomt.

Jeg er ikke så bekymret for aggresjon må jeg innrømme, vi har ikke et problem med det, og jeg tror ikke vi får det heller med mindre stresset blir verre.

Anonym og kjedelig høres ut som en drøm. :lol:

Så vanskelig dette er.

Guest Gråtass
Skrevet

Utifra sånn du beskriver Putle, så tenker jeg hva har du å tape på en kastrering? Noen tusenlapper og en minimal mulighet for inkontinens... Men jeg ville vært svært nøye med når kastreringen skal foregå. Just tok ultralyd for å sjekke at hormonnivået var på det absolutt laveste mellom to løpetider og kastrerte da, hun var 3 år, levde til hun var 10 og jeg angret aldri!

Skrevet

Jeg er generelt skeptisk til kastrering, men slik som du beskriver Putle, så hadde jeg nok gjort det. Med bakgrunn i min egen erfaring med en av de tispene jeg har hatt. Hun var humørsyk, kunne ut av det blå angripe valper og skade stygt, gretten mot de andre hundene i huset her, samtidig som hun veksla mellom å være nysgjerrig eller redd andre vi passerte ute. Vanskelig hund, på mange måter, selv om hun var snill mot barn og voksne, søt og kjælen. Aldri aggressiv mot folk. Men jeg kunne feks ikke dra fra henne og sette henne på kennel. Det takla ho ikke.
Så fikk hun livmorbetennelse, og vetrinær mistenkte at hun hadde gått med gjentakende lette betennelser i skjeden over mange år. Vi kastrerte henne. Og hun ble en helt annen hund. Mye mer stabil i psyken. Ikke humørsyk, blidere mot andre hunder. Hun fungerte på et helt annet nivå etter dette. Hun ble aldri så "normal" som de andre hundene våre, men mye bedre enn hun hadde vært i mange år. Hun var ca 5 år da vi kastrerte, og hadde da hatt ett kull.

Skrevet

Dette er så mye enklere når det er andres hunder! :D Jeg er så redd hun skal bli verre, har egentlig ikke så store forhåpninger om forbedring.

Nei, får se hvordan det går etter den løpetiden, og så ta en prat med veterinæren. Vil helst slippe hasteoperasjon pga betennelse også.

Smart tips med å sjekke hormoner iallfall.

Skrevet

Huff ikke rart du er skeptisk når det ble blodbad i leiligheten sist gang nei. Hun her presterte at oprasjonsåret gikk opp etter 2 år også! Det er ialefall ikke vanlig. Hehe. Lekkasjene ble bare oftere og oftere på slutten hver dag. Så etter 2 år med lekkasjer startet vi i sommer med rinexin medisin. Fungerer veldig bra og lite bivirkninger.

Skrevet

Det med usikkerhet er vel mest på hannhunder, er det ikke?

Hun er verre på noen måter, lik på andre. Blæ, skulle ønske sånt var enklere. Kjenner trusselen om livmorbetennelse kom litt klarere fram med en gang hun begynte å løpe.

Jeg har hatt to kastrerte tisper, ingen av dem ble negativt affektert av det. Tvert imot, den ene ble mye bedre (depressiv únder innbilt), den andre var seg selv lik.

Jeg skal ikke si 100% sikkert hva som ligger bak adferdsendringene, om det er usikkerhet, testosteron eller noe helt annet, men jeg vet av 2 stk som måtte avlive hunden sin etter kastrering pga drastiske adferdsendringer. Så det er mitt dillemma for tiden, kastrere varga og ta sjangsen på at det går bra, eller ta det jeg har, som er litt arbeid, men jeg vet hva jeg har og det er levbart. Og det meste av skepsisen min ligger nok i at jeg ikke har en 100%stødig hund i utgangspunktet. Ikke aner jeg om det har noe innvirkning, men jeg tror jeg hadde tenkt mindre på det om hunden var mentalt frisk.

Men selvfølgelig, det kommer jo til et punkt hvor man kanskje bare må, om hunden ikke har det bra uten så er det jo ikke noe og lure på egentlig.

Utifra sånn du beskriver Putle, så tenker jeg hva har du å tape på en kastrering? Noen tusenlapper og en minimal mulighet for inkontinens... Men jeg ville vært svært nøye med når kastreringen skal foregå. Just tok ultralyd for å sjekke at hormonnivået var på det absolutt laveste mellom to løpetider og kastrerte da, hun var 3 år, levde til hun var 10 og jeg angret aldri!

Tja, de jeg kjenner som måtte avlive bikkja etter kastrering er neppe enig med deg i at man ikke har noe og tape.

Skrevet

Jeg kastrerte tispen min da hun slet veldig med hormonforstyrrelser. Når de åpnet henne så fant de to cyster som kan ha vært mye av årsaken til dette.

Nå er det to år, og jeg har kun positive erfaringer :)

Min veterinær anbefaler å gjøre det mellom to løpetider, noe vi også gjorde på min tispe :)

Skrevet

Jeg har en tispe som ble kastrert to år gammel, og her har vi merket veldig lite forandringer. Iallefall lite forandringer som plager oss :)

Men noen småting er det. Det jeg vil si er mest merkbart, er at hun er blitt litt mer modig - på mange fronter. Før kunne det f.eks. ikke falt henne inn å hilse på en annen hund ute på tur, iallefall ikke hvis den var større enn henne selv. Hun gikk alltid i en stor bue utenom hunder før. Men etter kastreringen gjør hun det, hilser altså, om enn noe forsiktig, og hilser og snuser på fremmede hunder snute mot snute. Snodig nok.

En annen ting jeg kom på, er pelskvaliteten. Dessverre er den blitt dårligere. Mattere og mer "ullete" pels. Hun virker å røyte jevnt hele tiden også, ikke bare etter årstidene lenger.(ja, hundene mine får lakseolje.tilskudd daglig)

Til sist har jeg noe som er mer en følelse enn en direkte hendelse.... men jeg føler at hunden har blitt mer tilbøyelig til å bite, faktisk. Som om denne modigheten hun opplever etter kastreringen, også gjør at hun kan finne på å bite. Hun har ved flere anledninger vist tendens til å ville bite meg når jeg børster henne, noe som var helt uhørt før kastreringen. Det kunne ikke ramle henne inn, ydmyk og forsiktig som hun var. Men jeg vet ikke helt.... dette nyfunne motet er kanskje et resultat av at hun er blitt eldre og "funnet seg selv" mer også. Ikke bare et resultat av kastrering. Hun har ikke direkte bitt meg, men bråsnudd seg mot meg med tennene blottet og glefset, når jeg har børstet. Det er litt skremmende, men som sagt; hun har ikke direkte bitt, hun har bare vist at "hun kunne tenke seg det hvis jeg ikke holder opp". Dette gjorde hun aldri før kastreringen.

Men som sagt; det er godt mulig hun hadde blitt sånn uansett, at det er alder og modenhet, ikke kastreringen, som er bakgrunnen for denne nye atferden.

Selve kastreringen gikk helt prikkfritt. Operasjonen var overstått på kort tid, hun kom hjem med en body (ikke hodeskjerm) og plaster på såret, for å hindre henne i å komme til såret. Vi måtte passe på å trekke av bodyen hver gang hun skulle ut for å tisse, og så passe på at hun ikke begynte å slikke på såret når bodyen ble fjernet de minuttene det tok før hun tisset. Hun begynte å bevege seg bortimot normalt på bare et døgn, etter to døgn var det knapt merkbart hva hun hadde vært igjennom. Såret grodde utrolig fort. Det var aldri noe problem, ingen infeksjoner eller lekkasjer fra såret. Tørt og fint og grodde fort. Etter en uke var det grodd, mener jeg å huske, men fikk beskjed om at hun måtte ta det med ro i noen uker (fire) etter operasjonen. Lettere sagt enn gjort det da, med en hund som følte seg i storform...!

Skrevet

Jeg har også kun positive erfaringer med kastering av tispe. Frøkna mi ble mer harmonisk og stabil, og da også imot andre tisper..

Det er jo ikke slik at en hund, verken tispe eller hannhund, blir en HELT annen etter kastering. Men man kan forsterke adferd som allerede ligger latent til hunden, feks en usikker hund. En hannhund som aldri har hatt et snev av usikkerhet, vil ikke miste all selvtillitt bare fordi den mister balla.. Samme gjelder tisper..

Jeg tipper at hunden din vil bli nogenlunde lik, bare mer stabil, harmonisk og roligere..

Skrevet

Jeg tipper at hunden din vil bli nogenlunde lik, bare mer stabil, harmonisk og roligere..

Hadde jeg visst dette med sikkerhet så hadde jeg røska ut innmaten i går om jeg så skulle gjort det med egne never. :D

Guest Gråtass
Skrevet

Jeg skal ikke si 100% sikkert hva som ligger bak adferdsendringene, om det er usikkerhet, testosteron eller noe helt annet, men jeg vet av 2 stk som måtte avlive hunden sin etter kastrering pga drastiske adferdsendringer. Så det er mitt dillemma for tiden, kastrere varga og ta sjangsen på at det går bra, eller ta det jeg har, som er litt arbeid, men jeg vet hva jeg har og det er levbart. Og det meste av skepsisen min ligger nok i at jeg ikke har en 100%stødig hund i utgangspunktet. Ikke aner jeg om det har noe innvirkning, men jeg tror jeg hadde tenkt mindre på det om hunden var mentalt frisk.

Men selvfølgelig, det kommer jo til et punkt hvor man kanskje bare må, om hunden ikke har det bra uten så er det jo ikke noe og lure på egentlig.

Tja, de jeg kjenner som måtte avlive bikkja etter kastrering er neppe enig med deg i at man ikke har noe og tape.

Jeg tenker litt sånn at den hunden som måtte avlives etter kastrering, er ikke sikkert resultatet hadde blitt noe anderledes for intakt. Jeg har holdt på aktivt med hund i mange hundemiljøer i over 20 år og har aldri hørt om tisper som har endret adferd i så stor grad at det har stått om livet.
Skrevet

Hadde jeg visst dette med sikkerhet så hadde jeg røska ut innmaten i går om jeg så skulle gjort det med egne never. :D

Men sikker er du jo aldri.. Du er heller ikke sikker på at hun vil være lik i morgen som hun er i dag..

Skrevet

Jeg tenker litt sånn at den hunden som måtte avlives etter kastrering, er ikke sikkert resultatet hadde blitt noe anderledes for intakt. Jeg har holdt på aktivt med hund i mange hundemiljøer i over 20 år og har aldri hørt om tisper som har endret adferd i så stor grad at det har stått om livet.

Nei, det kan man jo ikke vite, men det kom jo ifbm kastreringen og hun ble ikke kastrert pga dårlig oppførsel, hun ble kastrert pga livmorbetennelse.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Den trenger ikke å bli det, og det avhenger av mange faktorer. Dessverre er jo eurasier også en rase som er litt utsatt for nervøsitet og usikkerhet, så da blir det ekstra nøye med disse tingene. Oppdretter og linjer. Sunne linjer både fysisk og mentalt, og foreldre som er trygge og har tidligere kull der valpene jevnt over er stødige hunder.  God sosialisering og miljøtrening - alene, uten den andre hunden. Vi hadde en fryktaggressiv hund da vi fikk valp, vi gikk ikke tur med dem sammen det første halvåret for at valpen ikke skulle lære av den voksne. Valpen må lære å gjøre alt på egenhånd, og vennes til ulike miljøer og situasjoner. Er du alene, eller har du familie som kan hjelpe til? Hvis ikke kan det bli krevende å lufte, trene og sosialisere både en valp og en voksen hund hver for seg. En annen ting er to hunder av motsatt kjønn. Det er jo en ganske stor risikofaktor med stress under løpetid, og dette kan forverre situasjonen både for tispa og hannhunden. Jeg ville vurdert å få en tispe til, rett og slett for å gjøre hundeholdet veldig mye enklere. Det kan være krevende nok med to ellers stabile hunder under løpetid. 
    • Vurdere å skaffe meg en hund nummer 2. Har en voksen labrador tispe fra før av, hun er en nervøs type, litt skvetten og var på lyder og skygger. Ønsker meg en Eurasier, hannhund, men lurer på om denne rasen er av typen som vil adoptere hennes oppførsel og nervøsitet? Eller vil eurasier valpen, siden det er en ganske egen og sta rase, være nærmest uaffektert av det? Jeg ønsker jo ikke å skaffe en hund til dersom den også blir en nervøs hund..
    • Takk for mange gode tips 😌 Det er ikke noe problem hos veterinær, hun er veldig snill ved håndtering og sånn da  ☺️
    • Hun er ung, og har dårlige erfaringer. Jeg tenker at det kan hjelpe å gi henne tid, og trene i utstillingslignende settinger. Tren uten å stille opp for dommeren, belønn masse, og gå ut igjen av ringen uten å stille opp for visning. Tren også på oppstilling og visning for seg selv uten for ringen og i andre settinger, hjemme, på parkeringsplassen, i parken osv. Gå videre med å trene i utstillingsring og stille opp, men la treningsdommer bare belønne uten å ta på henne. Og selvfølgelig respektere alle signaler på at hun er utrygg, la henne selv ta initiativ. Om utstilling ikke er viktig for dere er det såklart like greit å droppe det, men det kan nok fint gjøres å gjøre positivt igjen med trening og tålmodighet. Og det er viktig at hun f.eks. kan stå på et veterinærbord og bli undersøkt også.
    • Har ei tispe på snart 2 år. vi har drevet litt med utstilling siden hu var valp fra 4 måneder til hu ble ca 1 år. Den første tiden på treninger gikk det veldig bra , hu er sosial hund utad og elsker oppmerksomhet og byliv. Etter en tid begynte hu å rygge fra dommeren i ringen , kunne sette seg og rygge unna men vi fikk allikevel satt hun opp igjen og fikk bra premier på utstillinger . Helt til vi kom til den 5 siste utstillingen, da gikk det bra første dagen men 2 dagen da vi gikk i ringen gikk det bra helt til vi skulle stille henne opp, hode og tenner gikk fint helt til dommer skulle kjenne mot rygg da rygger hun bakover og klappet med tennene mot dommer .  Så jeg tok en avgjørelse med å si vi trekker oss .. her innså jeg kanskje at hun har jo prøvd å gitt oss tegn litt hele veien med å sette seg og rygge unna, men folk rundt trodde det var kun trass siden hu er en bestemt tispe .  etter dette oppsøkte jeg fysioterapeut og tok MR og røntgen av henne og det ble påvist betennelse på begge sider i lysken/ hoften. Det vi så når fysio skulle gå over hu var at det var tydelig vondt . Men nå i dag 1 år etterpå med gjentatte behandlinger og styrke treninger har hu endelig blitt friskemeldt og vi kan gå tilbake til det normale. Vi har vært med 2 ganger på utstillingstreninger , første gangen gikk veldig bra . Men det var folk som hu kjenner i miljøet fra før  .2 gangen oppsøkte vi nytt sted , hu var veldig glad for å komme og se så mange hunder og mennesker og hu hilste og koste med flere .  Men da vi løpte i ringen og skulle stille henne opp før treningdommeren rakk å ta på henne «snappet « hun . Så da gikk vi ut av utstilling posisjonen ,da gikk hun bort til dommer og damen og nusset og koste med dem.. utenfor ringen er det heller ikke noe problem .  Så nå lurer jeg på om jeg bare skal droppe utstilling helt for hennes del, når jeg ser at det minnesbilde fra smerte fra siste utstillingene sitter i henne så sterkt ..  Hun er jo en fantastisk og glad hund ellers. Vi skal vertfall ha en lang pause og fokusere på  noe annet og bare være hund. Har noen opplevd noe lignende, og er det beste å bare droppe utstilling helt ?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...