Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva er dine deal breakers?


Recommended Posts

Skrevet

Men det er jo kanskje det jeg forsøker å formidle.... at DU oppfatter frp's menneskesyn som langt fra ditt betyr jo ikke at det ER slik. Hvis man hadde åpnet døra på gløtt og faktisk tatt innover seg hva frp egentlig er (og da må man faktisk ta et solid steg sidelengs vekk fra media i norge) så hadde man kanskje fått seg en overraskelse ifht hva folk som stemmer frp egentlig har av verdisyn, menneskesyn og andre grunnleggende livstanker. Som nevnt: du skal ikke bo sammens med partiet frp, så at "partiet frp står for xxxxxxx" er jo rimelig forhåndsbestemt dømming :/

For meg er ikke dette politikk (utover at mange misforstår hva frp egentlig er), det er mer interessant hva man anser som dealbreakers i teorien og hva VIRKELIGHETEN egentlig er. Det blir jo en slags filosofisk greie :)

Jeg har lest både partiprogrammet og prinsipprogrammet. Hvis en potensiell partner stemmer FrP uten å vite hva partiet i det hele tatt står for er det en deal breaker i seg selv omtrent. Men himmel og hav, det er klart det en er subjektiv oppfatning fra min side! Det gjelder jo alle punktene på deal breakers lista mi, alle synspunktene mine er jo følelsesmessig- og synsebasert, så da blir det vanskelig å bruke de i en diskusjon egentlig. Men jeg forstår hva du mener og prøver å si altså!!

  • Like 1
  • Svar 82
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Dealbreakers: - Nynazist - Seriemorder (kan gjøre unntak om han heter Dexter) - brystvorter spredt over hele kroppen - Mørk trollmann (gjør unntak for voldy selvsagt) - Er feeder (har ikke lys

Heh, denne passer kanskje ikke heeeeeeeelt, men tar den allikevel! Jeg var forelska i samboeren min for noen år siden, men turte aldri å si noe, så jeg overbeviste meg selv om at det aldri kunne

Du er ikke så veldig kresen.

Skrevet

Det er ganske mange dømmende utsagn i tråden her. Bare noe så enkelt som at det er en dealbreaker dersom personen røyker...

- Samboeren min røyker, men aldri inne, og tar alltid hensyn til folk i forhold til hvor og når han røyker. Han er verdens snilleste og mest omsorgsfulle person. Jeg er ikke noe glad i røyk, men det har aldri vært problem fordi han tar hensyn.

Det kunne heller aldri falt meg inn å bestemme eller kreve at han skal slutte å røyke, bare fordi jeg ikke liker røyk. Det er hans valg, og så lenge det ikke går utover andre, så ser jeg ærlig talt ikke problemet. Men så er jeg ikke en sånn person som stiller slike krav eller ultimatum til hva andre skal gjøre og hva slags valg de skal ta.

Men hva når røykingen går utover andre - rettere sagt, partneren? Hva om en blir dårlig av å omgås røykere over tid? Er det da egoistisk og fordomsfullt å sette det som en dealbreaker? Samlivet vil ikke fungere, så enkelt er det for meg, i hvert fall.

Det er mye mer jeg kunne ramset opp som dealbreakers om en skal skissere en perfekt Disney-prins(esse), men når alt kommer til alt og vi ser på virkeligheten, er røyk noe jeg fysisk ikke er i stand til å leve med etter de erfaringer jeg har gjort meg i livet så langt. Det meste annet kan en inngå kompromiss på, lære seg å leve med, overse, ta med som en del av pakken, finne ut av. Jeg synes for eksempel ikke noe om snusing, men det er ingen dealbreaker. Jeg er henimot avholds selv, men det er ingen dealbreaker om en hypotetisk framtidig potensiell partner ikke er det. For det vil ikke gjøre meg syk. Det gjør derimot røyken.

Skrevet

Jeg reagerte mest på den personen som skrev at det er en delabreaker om vedkommende er uføretrygdet.

Hvorfor skal dette være en dealbreaker? Jeg kjenner to stk som er uføretrygdet, ingen av dem er slasker som "snylter på samfunnet". Det er skikkelige folk, som dessverre har vært uheldige slik at de ikke fungerer i jobb.

- For meg er det heller en dealbreaker om personer har slike holdninger mot uføretrygdede...

Det er ganske mange dømmende utsagn i tråden her. Bare noe så enkelt som at det er en dealbreaker dersom personen røyker...

- Samboeren min røyker, men aldri inne, og tar alltid hensyn til folk i forhold til hvor og når han røyker. Han er verdens snilleste og mest omsorgsfulle person. Jeg er ikke noe glad i røyk, men det har aldri vært problem fordi han tar hensyn.

Det kunne heller aldri falt meg inn å bestemme eller kreve at han skal slutte å røyke, bare fordi jeg ikke liker røyk. Det er hans valg, og så lenge det ikke går utover andre, så ser jeg ærlig talt ikke problemet. Men så er jeg ikke en sånn person som stiller slike krav eller ultimatum til hva andre skal gjøre og hva slags valg de skal ta.

Ja du er inne på det jeg tenker på :)

Vil bare presisere at røyking for meg er en dealbreaker fordi jeg for det første har en ekstremt sensitiv luftveg, og når jeg og samboeren min f.eks er på besøk hos et vennepar av oss en hel kveld, og KUN er innendørs... Jeg høres ut som jeg har influensa i 2-3 dager etterpå. For det andre synes jeg sånn gammel røyk-lukt / våt røyk-lukt er det mest kvalmende som finnes, og ikke bare "æsj det var litt ekkelt" som f.eks spy, eller råtne egg. Røyk-lukt er min nemesis, sånn jeg faktisk oppriktig brekker meg av og ufrivillig nesten begynner å holde pusten for å slippe unna. For det tredje er jeg HELT allergisk mot å puste inn røyk, jeg får angst om jeg sitter på kafe og folk begynner å røyke på uteserveringa. Jeg begynner å kaldsvette, hoste og må enten flytte meg eller bare gå. Gjør det ikke med vilje, men jeg har et veldig sært forhold/behov for frisk luft hele tiden. Det er klart det blir deal-breaker for min del om han røyker da - det er bare en sånn uheldig greie hvor det ikke klaffer pga min biologi eller noe :P

Guest Christine
Skrevet

Men herregud da, tråden handler om dealbreakers!

Det er da stor forskjell på å se ned på for eksempel folk som røyker, og å ikke vil være sammen med noen som røyker.

Skrevet

Jeg tror mine dealbreakers er (når man utelukker åpenbare ting som psykopat, misbruker, konemishandler osv.):

- at han er skikkelig overvektig og ikke vil gjøre noe med det

- at sexlivet er ikke-eksisterende/skikkelig dårlig

- at han gjør narr av meg

- at han har et irrasjonelt temperament

- at han er psykisk ustabil

- at han er lat og ikke gidder å gjøre noe hjemme

- at han er dypt og inderlig rasistisk, homofob etc.

Heldigvis har jeg en herlig samboer som ikke er noen av de ovennevnte tingene :)

Skrevet

Men hva når røykingen går utover andre - rettere sagt, partneren? Hva om en blir dårlig av å omgås røykere over tid? Er det da egoistisk og fordomsfullt å sette det som en dealbreaker? Samlivet vil ikke fungere, så enkelt er det for meg, i hvert fall.

Nå blir dette utenfor det jeg snakket om, da jeg presiserte "så lenge det ikke går utover andre". Det er et fåtall som er så sensitive at de ikke tåler å omgås med folk som bare røyker ute, heldigvis.

Hadde jeg fått en sykdom som gjorde meg ekstremt sensitiv til røyk, så vet jeg at min samboer ville sluttet å røyke på dagen. Ikke fordi jeg hadde satt et ultimatum, men fordi han bryr seg om meg og ikke vil gjøre meg syk. Det er dette jeg snakker om.

Da jeg ble sammen med samboer, hadde han katt, og jeg er allergisk mot katt. Nå hadde vi kjent hverandre i 7 år før vi ble kjærester, så han var jo inneforstått med at jeg aldri kunne bo med noen katt. Så da vi flyttet sammen var det han som av seg selv fant nytt hjem til katten (hos foreldrene sine). Ting som går på helse blir på en måte litt utenfor syns jeg i alle fall.

Det er forskjell på å "ikke like røyk" og på å "ikke tåle". Akkurat som at det er forskjell på å "ikke like katter" og på å "ikke tåle katter". Det ene går på preferanser, det andre går på helse, og det var det som var poenget mitt. :)

Jeg var av dem som hatet røyk før, men man forelsker seg i den man forelsker seg i.

Hos oss lukter det heldigvis ikke røyk inne, selv ikke i gangen der jakkene henger. Lukter det røyk inne hos personer som sier de bare røyker ute, så røyker de nok ikke bare ute... :P (Om det lukter røyk er faktisk noe jeg spør de fleste som kommer på besøk om, fordi jeg selv ikke er glad i røyklukt, men vet det er sånn man kan slutte å legge merke til når man bor oppi det).

Skrevet

Tidenes dårligste sjekkereplikk:
"Det er bare to ting som er feil med deg, Siri: de to hundene dine"...

Det ble ikke noe på HAN den kvelden, for å si det sånn :lol:. Turn off og dealbreaker de luxe *ler*.

  • Like 5

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...