Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg har ei tispe på rett over 6 år. Hun har løpetid to ganger i året, rundt februar/mars og rundt september /oktober og blir "hormonell" i opptil to måneder før og etter løpetid. Hormonell som i intens snusing, kommer ikke på innkalling, utagering, nervøsitet/stress, og skal knøvle alt av tisper på hennes vei(om hun hadde fått mulighet). Her er det egentlig stresset og utageringen som er problemet.
Dette begynner å bli ekstremt slitsomt, vi har nå hatt en utrolig fin tid i juli og august, med mye fremgang med utagering, stress osv. Og nå er løpetiden snart i gang merker jeg.. Og utageringen blir verre og verre for hver løpetid. Får glimt av den fine, enkle hunden som hun virkelig er utenom disse periodene, uten stress, nervøsitet. Utageringen er der, men jeg får kontakt og kan avlede. :)

Kan sterilisering hjelpe henne med å slappe mer av mtp dette?

Hadde en hannhund som måtte kastreres pga endetarmsbrokk og forstørret prostata, han var en usikker sjel og det tok altså bare et år etter kastreringen før vi måtte gi opp med han. Han ble så utrolig redd alt, og beit meg og andre familiemedlemmer til blods flere ganger bare fordi en turgåer/syklist/bil/hund kom forbi. Kan det samme skje med tisper?
Har selvfølgelig spurt veterinærer om sterilisering, de mente det kunne virkelig hjelpe med sterilisering, men det sa de om hannhunden også, at han bare kom til å bli roligere(og det ble han, han mistet all livsglede i tillegg så det ut til). Om det er et mulig utfall for hun jeg har nå så vil jeg heller leve med utageringen og nervøsiteten 6+ mnder i året...

Skrevet

Det kan også skje med tisper, ja. Det er mitt dillemma for tiden. Jeg vet at Varga blir påvirket av hormonene rundt løpetid og at det problemet vil bli borte med kastrering, dessverre vet jeg også at ikke alle er heldige med kastrering og kjenner et par som har måttet avlive etter kastrering pga seriøse adferdsproblemer... Jeg skulle mer enn gjerne kastrert nå, tror det hadde hjulpet mye, samtidig så er det en stor sjanse og ta da, nå vet jeg i det minste hva jeg har, selv om det ikke er perfekt..

Skrevet

Tøff avgjørelse når det kanskje kan påvirke adferden enda mer. Jeg er glad jeg ikke visste om det før jeg kastrerte Blondie, da hadde jeg sikkert vært mer skeptisk. Men hun ble kastrert pga jursvulster og i samme slengen oppdaget de at hun hadde en begynnende livmorbetennelse.

Hun har heldigvis ikke endret adferd :) Hun har bare ikke de løpetidsdillene hun hadde før. Hun hadde innbilt svangerskap, men det gjorde henne bare utrolig kosete også produserte hun melk. Hun ble også mer interessert i hunder under løpetid. Stakk ut av banen for å flørte på konkurranser osv. Det slipper vi unna nå. Ellers er hun den samme gode fine hunden hun var :)

Er det noen som vet sannsynligheten for endret adferd etter kastrering? Det må vel være et spørsmål om hva som er verst. Leve med hunden slik den er nå, eller potensielt bli kvitt problemene, eventuelt ende opp med en hund som blir enda verre adferdsmessig :hmm:

Skrevet

Det kan også skje med tisper, ja. Det er mitt dillemma for tiden. Jeg vet at Varga blir påvirket av hormonene rundt løpetid og at det problemet vil bli borte med kastrering, dessverre vet jeg også at ikke alle er heldige med kastrering og kjenner et par som har måttet avlive etter kastrering pga seriøse adferdsproblemer... Jeg skulle mer enn gjerne kastrert nå, tror det hadde hjulpet mye, samtidig så er det en stor sjanse og ta da, nå vet jeg i det minste hva jeg har, selv om det ikke er perfekt..

Ahh, Det er en veldig stor sjanse å ta ja. Jeg kan leve med henne som hun er nå, men ikke om det blir som med hannhunden. Han ble avlivet i fjor, hadde ikke orket å måtte avlive enda en hund fordi jeg tok denne sjansen uten at det er siste utvei som med han..

Hadde vært så mye enklere om det var mulig å se utfallet på forhånd. :ermm:

Tøff avgjørelse når det kanskje kan påvirke adferden enda mer. Jeg er glad jeg ikke visste om det før jeg kastrerte Blondie, da hadde jeg sikkert vært mer skeptisk. Men hun ble kastrert pga jursvulster og i samme slengen oppdaget de at hun hadde en begynnende livmorbetennelse.

Hun har heldigvis ikke endret adferd :) Hun har bare ikke de løpetidsdillene hun hadde før. Hun hadde innbilt svangerskap, men det gjorde henne bare utrolig kosete også produserte hun melk. Hun ble også mer interessert i hunder under løpetid. Stakk ut av banen for å flørte på konkurranser osv. Det slipper vi unna nå. Ellers er hun den samme gode fine hunden hun var :)

Er det noen som vet sannsynligheten for endret adferd etter kastrering? Det må vel være et spørsmål om hva som er verst. Leve med hunden slik den er nå, eller potensielt bli kvitt problemene, eventuelt ende opp med en hund som blir enda verre adferdsmessig :hmm:

Om Enya hadde vært syk, og måtte steriliseres av andre grunner enn hodet hennes så hadde valget vært mye enklere, som med hannhunden. Jeg visste ingenting om at det kunne få et slikt utfall som med han, før etter at det var gjort, veterinæren hadde aldri hørt om det før og ba oss om å bare gi det enda mer tid... Et år var nok både for oss og Tassen.

Veldig bra det gikk slik med Blondie! Om noen kunne gi meg fasitsvaret på at det blir sånn med Enya og så drar jeg til veterinæren i morgen :P

Om det finnes noen sannsynlighet, evt om det går an å vite hvilke hunder som det går ille med, så er jeg veldig interessert i å vite det og! Virker jo som det er de som allerede er litt veike som blir verre etter en kastrering/sterilisering, men om Enya er veik på Tassen sin måte vet jeg jo ikke. :huh:

Skrevet

Jeg tror jeg hadde kastrert jeg. Om du kun ser problemer i forbindelse med løpetid nå. Det er en sjans å ta, men jeg syns det er verdt det. Du sier hun har løpetid to ganger i året, og problemene varer så lenge som 2 mnd før og etter. Dvs 8 mnd i året med hund som er negativt påvirket av løpetid. :hmm:


Prøvde å finne litt info:
"Ingen forskjell i atferden mellom ukastrerte og kastrerte i aggresjon (folk og hunder), frykt, separasjonsangst eller fobier. Heller ikke forskjell mellom operasjonen gjort før eller etter pubertet."
Men noen studier viste økning i allerede tilstedeværede aggresjon.

http://www.manimal.no/?p=1032

Skrevet

Jeg har en kastrert tispe, og i det halvåret som er gått siden operasjonen, har vi ikke merket noe særlig annerledes på atferden hennes. Hun er seg selv, synes jeg. Hun har en kompanjong i hus da, samme rase, og hun har fått mye mer selvtillitt de siste månedene. Men om det er takket være hans back-up eller pga kastreringen, vet jeg ikke. FØR kunne det aldri falle henne inn å løpe mot en hund vi møtte på tur. Hun gikk alltid i bue utenom. Nå løper hun side om side med hannhunden mot denne andre hunden. Men som sagt; er det hans støtte som gjør det, eller kastreringen da hormonene er borte?

Jeg tenker hardt etter nå, og hvis det er noe annet jeg kanskje kunne trekke frem som har skjedd etter kastreringen, så er det det at hun muligens er blitt en anelse mer upålitelig mht renslighet.... hun har faktisk tisset inne 2-3 ganger på det halvåret som er gått siden kastreringen, noe hun ikke har gjort siden hun var valp. Ene gangen tisset hun en laaaang bekk fra dørmatta i gangen og gjennom hele entreen, ut i stua og over gulvet forbi stuebordet. Sikkert fire meter lang bekk! En merkelig vane hun har fått, det der å skulle gå sammenkrøket bortover mens tissestrålen fremdeles renner og ikke bli ferdig på et og samme sted, men slepe det etter seg i en lang stripe. Hun gjør det ute også, noe hun ikke gjorde før.

En bivirkning som kan forekomme ved kastrering av tisper, er at de kan oppleve å få urinlekkasje etter en tid. Noe skjer med blærekontrollen deres. Dette kan typisk sees som at det brått er en våt flekk av urin der hunden har ligget når den reiser seg etter hvile osv.

Skrevet

Gry ble kvitt all usikkerheten, ustabiliteten, "utagering" og irriterende atferd da hun ble kastrert. Er nå blitt ei stabil og enkel snuppe å ha med å gjøre, all over. Ikke kun den ene lille måneden innimellom løpetid, innbilt osv.

Så jeg tror jeg hadde tatt den sjansen. ;)

  • 4 weeks later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hovedproblemet med cobberdog er at de selges som ferdig oppdratte, enkle, allergivennlige familiehunder, som kan puttes bort i et bur når man "ikke bruker dem". Jeg ser at du og familien ikke har den type hundehold, men jeg tenker at å støtte denne blandingsavlen bidrar til det. I tillegg er de slett ikke nødvendigvis allergivennlige, og pelskvalitet, røyting og pelsstell varierer veldig. I tillegg så selger folk masse puddelblandinger som cobberdog, som ikke har noe som helst å gjøre med den opprinnelige doodlen fra Australia som var blanding av puddel og labrador. Som du tydeligvis vet så avler Drøbak hundehotell og mange andre oppdrettere vilt og hemningsløst på alt av "allergivennlige" raser blandet med de "søte" rasene og selger det som cobberdog. Dermed er det også vanskelig å spore noe som helst av helsedata og "linjer". Jeg er helt enig i at det er mange søte doodler/cobberdogs der ute, men for meg ser mange av de ganske like ut mellompuddel eller noen av vannhundene med krøllete pels. Problemet for meg er at flertallet av dem er resultat av useriøs masseavl, og at de ikke gir deg noe du ikke kan få fra allerede eksisterende og godt dokumenterte raser. Useriøs og dårlig avl finnes definitivt i alle raser, men uten at jeg har statistisk dekning for det så mener jeg at mengden er større ved doodle/cobberdog, på grunn av prisene og "grunnlaget" for rasen (at de selges som allergivennlige, røytefrie og helst ferdig oppdratte). Så spørsmålet mitt går heller andre veien, hvorfor cobberdog heller enn en av de etablerte rasene? 
    • Hei.  Vi vurderer å få oss hund igjen en gang i løpet av det neste året. Vi har hatt en Toller tidligere, og er godt vandt meg aktiv rase. Vi kunne tenkt oss en hund som ikke røyter, og har så vidt snakket om Cobberdog.  Jeg vet mange her inne er veldig skeptiske og negative til cobberdog og doodleblandinger. Jeg er bare litt nysgjerrig på hva som er så negativt med Cobberdog.  Jeg har sett det er mye dårlig avl på cobberdog og generelt doodler. Jeg er veldig negativ til Drøbak hundehotell og måten de avler på. Vet også at mange er oppdrettere under deres paraply. Jeg har dog funnet et par oppdrettere i Norge som driver selvstendige oppdrett av cobberdog (+ en i sverige). De har blant annet importert linjer fra Australia, helsetester og registrerer foreldre og besteforeldre i eget register og har mentaltesting av valper før levering. Flere oppdrettere virker genuint opptatt av å avle gode individer og gjør sikkert mer enn mange oppdrettere av renrasede hunder. Det finnes mye grums av oppdrettere blant oppdrettere av rasehunder også.    Jeg vet mange mener man heller bør velge blant de renrasede hundene vi har som ikke røyter, men jeg har likevel falt for utseende, størrelsen og gemyttet til mange cobberdoger jeg har møtt.  Vi har ikke bestemt oss, og ser også på puddel og portugisisk vannhund f.eks.  Selv om jeg vrir hodet mitt og har lest veldig mye om og er veldig interessert i alt som kommer til hund, klarer jeg ikke å se det store negative med cobberdog. Er det så galt å ønske å lage en ny rase med egenskaper mange mennesker ser etter? Så lenge oppdrettet er etisk, bruker nye linjer, helsetester hundene og vil det beste for de?  Jeg legger ut denne meldingen fordi jeg oppriktig ønsker flere tanker. Håper folk kan være saklige og prøver å legge bort fordommene de har mot alt av doodler i diskusjonen. Vi har som sagt ikke bestemt oss, så vi vet ikke hva vi går for enda. 
    • Lapphundene er en helt annen type hund. De er gjeter- og arbeidshunder opprinnelig, selv om de fleste er familiehunder nå. De er også ganske selvstendige, men ikke på langt nær så sære som eurasier. Jeg har inntrykk av at finsk lapphund er litt enklere å trene enn den svenske, men det er såklart individuelle forskjeller også. 
    • Av alle disse rasene som er nevnt ville jeg gått for bearded collie eller sheltie til lydighet. Eventuelt korthårscollie. Men om du vil satse litt på høyere klasser så er ingen av disse ideelle, da ville jeg gått for en litt mer aktiv arbeidshund som retriever eller belger. På hobbynivå er de fleste av disse helt fine. Pumi kjenner jeg ikke særlig godt utover at de brukes en del i agility og bjeffer MYE. Har aldri sett dem i lydighet.
    • Høres ikke så bra ut da. Vurderer også svensk og finsk lapphund. Er det samme der?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...