Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg har ei tispe på rett over 6 år. Hun har løpetid to ganger i året, rundt februar/mars og rundt september /oktober og blir "hormonell" i opptil to måneder før og etter løpetid. Hormonell som i intens snusing, kommer ikke på innkalling, utagering, nervøsitet/stress, og skal knøvle alt av tisper på hennes vei(om hun hadde fått mulighet). Her er det egentlig stresset og utageringen som er problemet.
Dette begynner å bli ekstremt slitsomt, vi har nå hatt en utrolig fin tid i juli og august, med mye fremgang med utagering, stress osv. Og nå er løpetiden snart i gang merker jeg.. Og utageringen blir verre og verre for hver løpetid. Får glimt av den fine, enkle hunden som hun virkelig er utenom disse periodene, uten stress, nervøsitet. Utageringen er der, men jeg får kontakt og kan avlede. :)

Kan sterilisering hjelpe henne med å slappe mer av mtp dette?

Hadde en hannhund som måtte kastreres pga endetarmsbrokk og forstørret prostata, han var en usikker sjel og det tok altså bare et år etter kastreringen før vi måtte gi opp med han. Han ble så utrolig redd alt, og beit meg og andre familiemedlemmer til blods flere ganger bare fordi en turgåer/syklist/bil/hund kom forbi. Kan det samme skje med tisper?
Har selvfølgelig spurt veterinærer om sterilisering, de mente det kunne virkelig hjelpe med sterilisering, men det sa de om hannhunden også, at han bare kom til å bli roligere(og det ble han, han mistet all livsglede i tillegg så det ut til). Om det er et mulig utfall for hun jeg har nå så vil jeg heller leve med utageringen og nervøsiteten 6+ mnder i året...

Skrevet

Det kan også skje med tisper, ja. Det er mitt dillemma for tiden. Jeg vet at Varga blir påvirket av hormonene rundt løpetid og at det problemet vil bli borte med kastrering, dessverre vet jeg også at ikke alle er heldige med kastrering og kjenner et par som har måttet avlive etter kastrering pga seriøse adferdsproblemer... Jeg skulle mer enn gjerne kastrert nå, tror det hadde hjulpet mye, samtidig så er det en stor sjanse og ta da, nå vet jeg i det minste hva jeg har, selv om det ikke er perfekt..

Skrevet

Tøff avgjørelse når det kanskje kan påvirke adferden enda mer. Jeg er glad jeg ikke visste om det før jeg kastrerte Blondie, da hadde jeg sikkert vært mer skeptisk. Men hun ble kastrert pga jursvulster og i samme slengen oppdaget de at hun hadde en begynnende livmorbetennelse.

Hun har heldigvis ikke endret adferd :) Hun har bare ikke de løpetidsdillene hun hadde før. Hun hadde innbilt svangerskap, men det gjorde henne bare utrolig kosete også produserte hun melk. Hun ble også mer interessert i hunder under løpetid. Stakk ut av banen for å flørte på konkurranser osv. Det slipper vi unna nå. Ellers er hun den samme gode fine hunden hun var :)

Er det noen som vet sannsynligheten for endret adferd etter kastrering? Det må vel være et spørsmål om hva som er verst. Leve med hunden slik den er nå, eller potensielt bli kvitt problemene, eventuelt ende opp med en hund som blir enda verre adferdsmessig :hmm:

Skrevet

Det kan også skje med tisper, ja. Det er mitt dillemma for tiden. Jeg vet at Varga blir påvirket av hormonene rundt løpetid og at det problemet vil bli borte med kastrering, dessverre vet jeg også at ikke alle er heldige med kastrering og kjenner et par som har måttet avlive etter kastrering pga seriøse adferdsproblemer... Jeg skulle mer enn gjerne kastrert nå, tror det hadde hjulpet mye, samtidig så er det en stor sjanse og ta da, nå vet jeg i det minste hva jeg har, selv om det ikke er perfekt..

Ahh, Det er en veldig stor sjanse å ta ja. Jeg kan leve med henne som hun er nå, men ikke om det blir som med hannhunden. Han ble avlivet i fjor, hadde ikke orket å måtte avlive enda en hund fordi jeg tok denne sjansen uten at det er siste utvei som med han..

Hadde vært så mye enklere om det var mulig å se utfallet på forhånd. :ermm:

Tøff avgjørelse når det kanskje kan påvirke adferden enda mer. Jeg er glad jeg ikke visste om det før jeg kastrerte Blondie, da hadde jeg sikkert vært mer skeptisk. Men hun ble kastrert pga jursvulster og i samme slengen oppdaget de at hun hadde en begynnende livmorbetennelse.

Hun har heldigvis ikke endret adferd :) Hun har bare ikke de løpetidsdillene hun hadde før. Hun hadde innbilt svangerskap, men det gjorde henne bare utrolig kosete også produserte hun melk. Hun ble også mer interessert i hunder under løpetid. Stakk ut av banen for å flørte på konkurranser osv. Det slipper vi unna nå. Ellers er hun den samme gode fine hunden hun var :)

Er det noen som vet sannsynligheten for endret adferd etter kastrering? Det må vel være et spørsmål om hva som er verst. Leve med hunden slik den er nå, eller potensielt bli kvitt problemene, eventuelt ende opp med en hund som blir enda verre adferdsmessig :hmm:

Om Enya hadde vært syk, og måtte steriliseres av andre grunner enn hodet hennes så hadde valget vært mye enklere, som med hannhunden. Jeg visste ingenting om at det kunne få et slikt utfall som med han, før etter at det var gjort, veterinæren hadde aldri hørt om det før og ba oss om å bare gi det enda mer tid... Et år var nok både for oss og Tassen.

Veldig bra det gikk slik med Blondie! Om noen kunne gi meg fasitsvaret på at det blir sånn med Enya og så drar jeg til veterinæren i morgen :P

Om det finnes noen sannsynlighet, evt om det går an å vite hvilke hunder som det går ille med, så er jeg veldig interessert i å vite det og! Virker jo som det er de som allerede er litt veike som blir verre etter en kastrering/sterilisering, men om Enya er veik på Tassen sin måte vet jeg jo ikke. :huh:

Skrevet

Jeg tror jeg hadde kastrert jeg. Om du kun ser problemer i forbindelse med løpetid nå. Det er en sjans å ta, men jeg syns det er verdt det. Du sier hun har løpetid to ganger i året, og problemene varer så lenge som 2 mnd før og etter. Dvs 8 mnd i året med hund som er negativt påvirket av løpetid. :hmm:


Prøvde å finne litt info:
"Ingen forskjell i atferden mellom ukastrerte og kastrerte i aggresjon (folk og hunder), frykt, separasjonsangst eller fobier. Heller ikke forskjell mellom operasjonen gjort før eller etter pubertet."
Men noen studier viste økning i allerede tilstedeværede aggresjon.

http://www.manimal.no/?p=1032

Skrevet

Jeg har en kastrert tispe, og i det halvåret som er gått siden operasjonen, har vi ikke merket noe særlig annerledes på atferden hennes. Hun er seg selv, synes jeg. Hun har en kompanjong i hus da, samme rase, og hun har fått mye mer selvtillitt de siste månedene. Men om det er takket være hans back-up eller pga kastreringen, vet jeg ikke. FØR kunne det aldri falle henne inn å løpe mot en hund vi møtte på tur. Hun gikk alltid i bue utenom. Nå løper hun side om side med hannhunden mot denne andre hunden. Men som sagt; er det hans støtte som gjør det, eller kastreringen da hormonene er borte?

Jeg tenker hardt etter nå, og hvis det er noe annet jeg kanskje kunne trekke frem som har skjedd etter kastreringen, så er det det at hun muligens er blitt en anelse mer upålitelig mht renslighet.... hun har faktisk tisset inne 2-3 ganger på det halvåret som er gått siden kastreringen, noe hun ikke har gjort siden hun var valp. Ene gangen tisset hun en laaaang bekk fra dørmatta i gangen og gjennom hele entreen, ut i stua og over gulvet forbi stuebordet. Sikkert fire meter lang bekk! En merkelig vane hun har fått, det der å skulle gå sammenkrøket bortover mens tissestrålen fremdeles renner og ikke bli ferdig på et og samme sted, men slepe det etter seg i en lang stripe. Hun gjør det ute også, noe hun ikke gjorde før.

En bivirkning som kan forekomme ved kastrering av tisper, er at de kan oppleve å få urinlekkasje etter en tid. Noe skjer med blærekontrollen deres. Dette kan typisk sees som at det brått er en våt flekk av urin der hunden har ligget når den reiser seg etter hvile osv.

Skrevet

Gry ble kvitt all usikkerheten, ustabiliteten, "utagering" og irriterende atferd da hun ble kastrert. Er nå blitt ei stabil og enkel snuppe å ha med å gjøre, all over. Ikke kun den ene lille måneden innimellom løpetid, innbilt osv.

Så jeg tror jeg hadde tatt den sjansen. ;)

  • 4 weeks later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...