Gå til innhold
Hundesonen.no

Erfaring med omplasserings hund


CharlotteP
 Share

Recommended Posts

Jeg har hatt flere omplasseringshunder og egentlig ikke angret på noen av de. Det var en som ga meg endel mer utfordringer enn jeg regnet med, men han lærte meg også vanvittig mye og ga meg mange fine stunder.

Det viktigste for meg er å styre unna det genetiske. En engstelig hund er stort sett engstelig av natur. Den har ikke "bare hatt det vondt". Mentale brister kan vise seg i skuddredsler, seperasjonsangst, hundeaggresjon osv. Alt annet kan "fikses". Det hjelper ikke om bikkja går fint i bånd hvis den har nerver som påvirker hverdagen. Nerver er verre å få gjort noe med enn lydighet.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sier meg enig med Loke. Jeg har verdens søteste, snilleste og gladeste omplasseringshund. Men hun er engstelig av natur, og spesielt skudd/lydredsel og tidvise alene-hjemme problemer gjør hverdagen utfordrende.

Å trene inn enkle øvelser som sitt, dekk, bli osv (hun kunne ingen fra før) og jobbe bort småting som jakt på joggere og syklister var ganske enkelt. Å trene vekk redsler er en helt annen sak...

Jeg tror likevel det blir omplasseringshund neste gang også, men da skal jeg gjøre forarbeidet mye bedre og styre unna hunder med dårlige nerver.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter som vi ønsker oss en Engelsk Bulldog, har vi nå sagt ja til og være fosterhjem for en hund. Til vi finner en hund vi virkelig ønsker oss :) Noen som har erfaring med det?

Har du kontaktet oppdrettere av EB?

Ofte har oppdrettere hunder hos seg som av en eller annen grunn er levert tilbake ;)

Tror ikke den rasen florerer på omplasserings markedet, derfor tenkte jeg å anbefale og kontakte oppdrettere :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du kontaktet oppdrettere av EB?

Ofte har oppdrettere hunder hos seg som av en eller annen grunn er levert tilbake ;)

Tror ikke den rasen florerer på omplasserings markedet, derfor tenkte jeg å anbefale og kontakte oppdrettere :)

Har snakket med oppdrettere, så langt ikke noe hell. Men vi fortsetter og prøve :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har fått tre omplasseringshunder. To nervevrak av noen Tollere fra en oppdretter for mange år siden, mor og datter, som kom litt uavhengig av hverandre og ble fordi vi ble så glade i dem. De ble til slutt noen vidunderlige familiemedlemmer begge to, og jeg har den yngste å takke for alt jeg kan om hund. Den eldste lever fremdeles. Hun har fortsatt sine diller, men er en god, gammel dame. Men jeg vil ikke anbefale det hundelivet vi har hatt for noen.

Den siste er min lille Phaléne, som er helt fantastisk. Vi møttes, forelsket oss, og vips - hun var min. Det var liksom ingen tvil, alle så at vi hørte sammen. Hun fikk jeg gjennom privat omplassering, og jeg har hatt god kontakt med tidligere eier i ettertid, og fått vite alt jeg ønsker. Jeg vil faktisk gå så langt som til å kalle henne en venninne. Men selv om ikke alle er så heldige, vil jeg av egen erfaring anbefale privat omplassering fremfor type FOD-gården. Da har du iallefall muligheten til å stille de spørsmålene du ønsker :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har tatt i mot en omplasseringshund, han var helt topp. Selvsagt er det alltid noen små oppdragelsesting som man kanskje ville gjort annerledes, og som man derfor fikser for å få hunden slik man liker den, men han hadde ingen problemer med noe. Har også omplassert en hund, rett og slett pga mangel på kjemi mellom meg og hunden. Ny eier synes det er den beste hunden i hele verden, og jeg har fått bare positive tilbakemeldinger. Jeg har mao bare god erfaring med omplassering.

Så lenge den som omplasserer er ærlig om hunden, så kan man jo vite litt hva slags hund man får. Dessverre er jo ikke alle det siden en del bare ønsker å bli kvitt dyret fortest mulig el. Problemet er at det nytter jo heller ikke å bare treffe hunden, siden du bare får se litt av den. Da vi tok i mot vår omplasseringshund, så hadde vi ei prøvetid på 14 dager mener jeg å huske, det tror jeg kan være greit å ha, så ser man iallefall litt mer. Selv om det tok faktisk en måned før vår hund virkelig hadde vist hvem han var.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...