Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva er gode grunner til å bruke en hund i avl?


xxx12345
 Share

Recommended Posts

Guest Jonna

Som nevnt JeanetteH, jeg mener ikke mentalt bra som i dagens system. Jeg mener en hund som takler samfunnet, ikke som takler ei skogsløype i varierende grad. Noe ala canine good citizen, bare utvidet til å inkludere ting som separasjonsangst, lydfølsomhet, bruk av lyd i hverdagen og tja.... Typiske ting folk plages med for å få en hund som trives i samfunnet og som er til trivsel for samfunnet rundt den :) I mine tanker, anyways.

Sorry, men slike uttaleser viser faktisk hvor lite du vet om hvordan man leser en MH.

Når hele kull er testet så kan man lese hvor dårlig/bra ett kull takler håndtering, man kan lese lydfølsomhet, man kan lese hvor godt de avreagerer, man kan lese om de reagerer med aggresjon eller flukt o.l.

Ja man har på en rase en ønskeprofil, men det går helt ann å lese av som ren hund også. Defor lurer jeg på hvorfor du mener det er ett bedre alternativ å la eier bestemme selv "denne takler samfunnet" eller bruke en test som skal trenes til :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 147
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hvorfor skal alle hunder være brukanes til noe? Det er da et ekstremt lite fåtall av Norges hunder som blir brukt annet enn til kos og som turkamerat? Gemytt og helse bør være det mest essensielle ten

Problemet med det du sier, er at det er skremmende mye kunnskapsløshet blant både utstillere, oppdrettere og ordinære hundeeiere. Derfor er utstilling et av flere verktøy for å få litt hjelp, når eier

Hahaha! Denne tråden er litt all over the place ja! Men problemstillingen er veldig interessant synes jeg. I en ideell verden synes jeg at avlskriterier skulle være basert på 3 ting, alle med samm

Som andre sier så var ikke dette overaskende i det hele tatt, ei heller er de hundene avlet for utstillingsresultater eller etter utstillingsresultater. Det var nesten "forventet" at det kunne dukke opp noe langhår der. Det er alle som driver med Collie klar over forøvrig, og for de fanatikerene som mener at korthåren burde forbli "rene" finnes det gentest for å teste om man er bærer av langhårsgenet eller ikke.

*sukk* jada, jeg forstår det. Dette var et svar til SFX's kommentar om at det var greit å ha kontroll på kort/langhår ifht hva man ønsker i en hund. og at utstillingsavl/selv noe så enkelt som innenfor-samme-rase-avl derfor gjør dette et mer forutsigbart valg. Brukte derfor det som et eksempel på at det ikke er SÅ forutsigbart, selv innen samme-rase-avl. Comprendo? :) Karakteristikker man tilegner "ikke-utseende-fokusert"-avl forekommer også innen avl på utseendeavl/raseavl.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

snip

Forøvrig på border collie så har ting skilt seg over tid pga noen av de jobbet i høylandet og noen i lavlandet og sånn har da pelsen endret seg i forhold til hvilket klima de var i. Du får tunge og stort pelsede også får du nette, tynne, korthåret, samme rase, samme egenskaper.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*sukk* jada, jeg forstår det. Dette var et svar til SFX's kommentar om at det var greit å ha kontroll på kort/langhår ifht hva man ønsker i en hund. og at utstillingsavl/selv noe så enkelt som innenfor-samme-rase-avl derfor gjør dette et mer forutsigbart valg. Brukte derfor det som et eksempel på at det ikke er SÅ forutsigbart, selv innen samme-rase-avl. Comprendo? :) Karakteristikker man tilegner "ikke-utseende-fokusert"-avl forekommer også innen avl på utseendeavl/raseavl.

Når du sier utstillingsavl, hva sikter du til da? Oppdrettere som kun har fokus på utstilling, og som kun velger avlsdyr etter de kriteriene?

For på mange raser er man jo nødt til å endel andre saker i boks, som helsetester (HD/AD-røntgen, øyenlysing osv.) samt at det dukker opp flere raser med krav om gjennomført MH. Jaktraser har jo krav til premiering for å få CERT, det er jo endel bruksraser som har krav, eller kommer til å få krav.

Men man har jo fortsatt raser som ikke har noen krav overhodet, det er kanskje disse du sikter til? Der fokuset kan bli litt vel høyt på kun utstilling.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg lurer jo på hva man legger til grunn for et "funksjonelt eksteriør" og "bra mentalt", om man ikke skal få det vurdert av folk som bruker en god del av sin tid for å lære seg å bedømme sånt forholdsvis objektivt.

Jeg mener, som flere andre her, at det er langt mellom folk som har et objektivt og reelt syn på hvordan hunden deres er mentalt. Jeg tror f.eks at jeg er den eneste på hele hundesonen som faktisk sier at jeg har ei skrapbikkje, og jeg tviler sterkt på at jeg er den eneste på hele hundesonen som faktisk har ei skrapbikkje. Hun "fungerer i samfunnet", forøvrig. Da er hun vel bra mentalt da, selv om hun er ei skrapbikkje.

Eksteriørparten er det det noe av det samme med. Det er ingen på sonen som har en ufunksjonelt bygget hund, merkelig nok.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Jeg er tydeligvis dum jeg, for jeg forstår ikke denne diskusjonen. Hvis vi ikke skal ta hensyn til de enkelte rasers bruksområder, vi skal ikke ta hensyn til rasenes helsetilstand og vi skal ikke diskutere temperament og gemytt, hva er det vi diskuterer da? Hvorvidt det er viktig at en rase ser ut som rasen skal?

For meg vil jeg aldri avle på en schäfer med hengeører fordi det ser ikke ut som en schäfer i min bok. Så kan andre mene den har fantastiske bruksegenskaper eller fungerer supert i samfunnet, har gjort en kanongod mentaltest eller hva enn, jeg vil ikke gå på akkord med et rasetypisk utseende, selv om hunden sikkert har andre estetiske og eksteriørmessige feil, som å mangle en tann, ha størrelse som er for stor/ for liten etter standarden. Det kan jeg leve med.

Når det gjelder BC så er det et søkt sammenligningsgrunnlag, fordi det er en rase som er avlet gjennom generasjoner på arbeidskapasitet og egenskaper. Rasen har aldri, skal aldri og vil aldri bli definert på grunn av sitt eksteriør. Derfor kommer den også i alle varianter, naturlig nok. Det må når man legger diskusjonens vilkår til grunn, være den minst interessante rasen å trekke noen parallell til, da det er krav om relativt heftig bruksmeritteringer for å stille ut ( i Norge), for øvrig er stamboka fortsatt åpen og rasen er ikke definert utover arbeidskapasiteten i rasens hjemland.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tråden er ryddet med relativt hard hånd, så noen saklig diskusjon kan ha gått med i ryddingen, dette må gjerne skrives på nytt, men dropp alt som går direkte på person. Hold dere til saken, og det gjelder alle. Diskuter gjerne hardt og brutalt, men IKKE gå på personer. Hverken den ene eller den andre veien. Husk at vi har høyere takhøyde her inne, og såre tær bør pakkes inn. Dog skal IKKE dette bruks som unskyldning for ufinheter mot personer.

Moderator Teamet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener, som flere andre her, at det er langt mellom folk som har et objektivt og reelt syn på hvordan hunden deres er mentalt. Jeg tror f.eks at jeg er den eneste på hele hundesonen som faktisk sier at jeg har ei skrapbikkje, og jeg tviler sterkt på at jeg er den eneste på hele hundesonen som faktisk har ei skrapbikkje. Hun "fungerer i samfunnet", forøvrig. Da er hun vel bra mentalt da, selv om hun er ei skrapbikkje.

Eksteriørparten er det det noe av det samme med. Det er ingen på sonen som har en ufunksjonelt bygget hund, merkelig nok.

Neida, jeg er ganske åpen på at Ganzie er en mentalpasient, skvett gæren og generelt ei skrapbikkje :lol:

Forøvrig er det en interessant diskusjon, men om man skal se bort fra helse og gemytt, hva annet enn eksteriør og eventuelt bruksegenskaper skal man da ta hensyn til ved avl?

Da er man jo (som andre også har påpekt) tilbake til "jeg har en snill hund og du har en snill hund, la oss produsere valper".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi er flere som ikke ville brukt bikkjene våre i avl uansett pris. :lol: Av de tre (fire) jeg har i hus nå, så er det vel kun lupin jeg kunne vurdert det på, men mener han har for lite å bidra med da han har betraktelig penere søsken foreksempel, som også stod noen hakk foran han i køen da intelligens ble utlevert, og lenger bak ta hormoner ble utlevert. :lol: Ellers er det vel ingen av de tidligere hundene mine jeg har ment har kunnet tilføre rasen nok godt til å bli brukt. Det har alltid vært "noe" som har vært tungtveiende nok, somregel helse på mine, men også mentalitet og konstruksjon. Så joda, det finnes heldigvis "noen" som ikke er fullstendig blinde på egne hunder. (Og jammen får man kjeft for det også).

Men skal man se bort fra mentalitet, helse og bruksegenskaper, så er det jo ikke så mye annet enn rasepreg igjen? Mentaliteten går jo på det Kanger forfekter så hardt, om at den skal være en grei samfunsborger?

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener, som flere andre her, at det er langt mellom folk som har et objektivt og reelt syn på hvordan hunden deres er mentalt. Jeg tror f.eks at jeg er den eneste på hele hundesonen som faktisk sier at jeg har ei skrapbikkje, og jeg tviler sterkt på at jeg er den eneste på hele hundesonen som faktisk har ei skrapbikkje. Hun "fungerer i samfunnet", forøvrig. Da er hun vel bra mentalt da, selv om hun er ei skrapbikkje.

Nja, tror ikke du er den eneste, selv om ikke alle er like utleverende om det. Jeg har selv to hunder som ikke skal brukes i avl, den ene av åpenbare grunner (krypt) og den andre fordi han til tider er hva du sikkert ville kalt "skrapbikkje" (min grunn er at jeg ikke syns han er god nok mentalt, og er usikker på eksteriøret – men hadde jeg fått forespørsler om han, ville jeg nok snakket med oppdretter også, selv om det 99% sikkert ville blitt nei fra meg).

Når det gjelder BC så er det et søkt sammenligningsgrunnlag, fordi det er en rase som er avlet gjennom generasjoner på arbeidskapasitet og egenskaper. Rasen har aldri, skal aldri og vil aldri bli definert på grunn av sitt eksteriør. Derfor kommer den også i alle varianter, naturlig nok. Det må når man legger diskusjonens vilkår til grunn, være den minst interessante rasen å trekke noen parallell til, da det er krav om relativt heftig bruksmeritteringer for å stille ut ( i Norge), for øvrig er stamboka fortsatt åpen og rasen er ikke definert utover arbeidskapasiteten i rasens hjemland.

Du har selvsagt et poeng, men jeg tror dette gjaldt de aller fleste rasene, i mer eller mindre grad. Jeg er av den formening at overdreven vektlegging av utstillingsresultater og eksteriør vil gi mindre variasjon i en rase, og med genetikk i bakhodet mener jeg variasjon er viktig. Noen er veldig opptatt av at en rase skal se ut som den rasen den er, men er det egentlig noe problem? En rasestandard som ikke åpner for variasjo i rasen, vil over tid gi problemer i rasen, tror jeg. Jeg er veldig glad for at f.eks. rasestandarden til salukien er så åpen for tolkning som den er, det gir god bredde i rasen, og vi har i stor grad fortsatt sunne og funksjonelle hunder i rasen (på den negative siden vil jeg si at vi kan se tegn til noe annet, og at dette i sterk grad kan knyttes til hva som skjer i "utstillingsverdenen").

Jeg mener utstilling er et fint tillegg, men det er så mye rart som skjer der, også blant dommere som liksom skal sitte på kunnskapen (særlig når de har holdt på i 20-30-40 år), så man kan aldri basere avlen på utstillingsmeritter (jeg tror få oppdrettere gjør dette, men noen er kanskje mer opptatt av det enn jeg liker).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det meste (omtrent alt) du nevner der er jo nesten ren oppdragelse, miljøtrening som valp og trenbart :icon_confused:

Canine good citizen er også noe som trenes til, og forteller jo bare hvor godt hunden er trent til å takle de situasjonene.

Så igjen, hvem skal fortelle hva som er genetik og hva som er en god fører og hvem skal avgjøre det med tanke på avl?

Både separasjonsangst og sosial usikkerhet (som jeg vil påstå at er en stor komponent av det Kanger listet opp) er det da påvist at er knyttet opp mot genetikk? :) Det er da ting som bør tas hensynn til i avl det også, og ikke bare skyves over som noe som valpekjøper utelukkende er ansvarlig for?

Endret av *Nina*
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Både separasjonsangst og sosial usikkerhet (som jeg vil påstå at er en stor komponent av det Kanger listet opp) er det da påvist at er knyttet opp mot genetikk? :) Det er da ting som bør tas hensynn til i avl det også, og ikke bare skyves over som noe som valpekjøper utelukkende er ansvarlig for?

Det er eg fullt klar over. Men det er også trenbart for de fleste hunder. Ett innlært lydighetsprogram som canine good vil ikke vise de hunden som har lært seg takle de situasjonene som er i programmet som holdes kurs til osv.

Vet om mer enn en hund som har sosialusikkerhet som er så gjennomtrent til å takle tannvisning og Utstillingssituasjon at man ikke ser det. Så ett innlært trent program som ett bevis på at hunden takler en gitt trent situasjon som en mentalt test for avl er jeg uenig i at er ett bra avlskritrerie. På lik linje som jeg personlig også mener at BH ikke sier noe om en hund sine mentale egenskaper utenom at den har lært seg ett program innenfor de rammene som er gitt.

At sosial usikkerhet er arvelig er jeg meget fullt klar over og selv tatt konsekvensen av i videre avl. Og det syns også på kullet sin MH. Men det er vel kun en hund det var synlig for ett få tall andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er det interessant å vite mer om foreldredyr enn bare helsestatus, mental status og eksteriør resultater. Jeg har jo allerede nevnt at jeg ønsker å vite litt om søsknene, men jeg ønsker også utfyllende informasjon om hvordan hunden er.

Både hvordan hunden er å trene, men aller mest hvordan hunden er i hverdagen. Det gir jo en slags pekepinn på hva man kan vente seg.

Hadde jeg selv skullet avle så hadde jeg tatt mye hensyn til hundens gemytt i hverdagen. Men det blir jo bare mitt syn på hva som er bra nok for meg, det kan jo hende andre hadde sett annerledes på det. Her tror jeg det er vanskelig å finne en måte å teste slikt på, særlig siden mye kan trenes på. Bjeffete hunder kan jo dempes fra dag en, separasjonsangst kan jobbes med og man sitter da kanskje igjen med en fullt fungerende hund, dog kanskje ikke en egnet avlshund.

Her tror jeg man som valpekjøper rett og slett må finne en oppdretter man stoler på, evt. finne det ut på andre måter, f.eks. hilse på avlsdyrene og bli kjent med dem i forskjellige settinger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg begynte å tenke da jeg kom over en sak på nettet. Personen(ingen sonis) avler bulldog, har som sagt "bare" utstillingsresultat å vise til. Jeg må bare få si at jeg ikke er ute etter å være frekk, men jeg tenker litt "hva er det å avle på"(nå skal jeg ikke dra inn hva jeg mener om avl på kortnesede hunder med pustevansker). Men samtidig så er jeg ikke så sikker på hva den skulle ha gjort utenom.. Dobbeltmeninger kanskje.

Personen med bulldog hadde en drektig tispe og hadde allerede(jeg blir faktisk litt sjokkert) begynt å finne hannhunder til tisper i det kullet og hannhunder til tisper til det kullet igjen, og der igjen. Altså 2-3 generasjoner frem. Hvorfor går man ut ifra valpene kan avles på? Man håper jo de blir flotte hunder, men bør man gjerne ikke heller være litt mer kritisk, og ta det som en bonus at det kanskje kommer en flott hund ut av det(selv om man avler med langsiktige planer på flotte hunder)? Det blir for meg kanskje litt lettere å "se gjennom fingrene" om man har alle planene klare for alt i seks år fremover. Jeg må og presisere at jeg vet gode oppdrettere med hengende hode må innse at hunden var ikke så bra som håpet, men noen vil nok bare gjennomføre anywa, fordi de har en fin hannhund klar.

Hvorfor går vi ut ifra bikkjene blir så bra når de er 10 uker, eller ikke født at de kan avles på? Hvorfor "må" de avles på uansett, om de har tre utstillingstitler?

Hører jo stadig om folk som har en valp på 12 uker(som har hatt hund før, ikke nybegynnere), som er ute og lukter på eventuelle hannhunder om 2-4 år. Ingenting feil med planlegging, men jeg blir litt skremt av at folk "tar det for gitt" at bikkja blir så god at den bør avles på.

Jeg kjenner at jeg sliter veldig med å skrive ned hva jeg mener og egentlig ikke er helt sikker på hva jeg mener, men fikk da ned noe :) Håper dere skjønner hva jeg prøver å skrive.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De som virkelig kjenner linjene på sin rase vil jo ofte kunne forutsi veldig mye av det som kommer både av positive og negative sider, og avl ER (burde være) et langsiktig prosjekt. Man ønsker jo gjerne å forbedre rasen på noen punkter, og har en "visjon" om hvordan man skal gå frem for å få frem akkurat det man ønsker.

Forhåpentligvis så vil oppdrettern du tenker på (helt uten at jeg vet hvem det er) tilplasse planene sine etter hva som faktisk kommer ut, ikke avle blindt på stamtavler og linjer.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg for min stiller meg en del skeptisk til en del av rasekriteriene. Jeg er ikke "i mot" verken rasestandarder eller utstillinger i seg selv, og jeg synes det begge deler er en gode for å ta vare på det som er sentralt og viktig i en rase. Jeg er nok bare ganske uenig i hva som faktisk ER sentralt og viktig i en rase.

For mange av rasestandardene slik vi ser dem i dag er egentlig bare et kunstig frossent øyeblikksbilde av en rase. Hvis vi har en brukshund som skal brukes til gjeting/IPO/vokt/jakt, så forstår jeg godt at det er svært viktig med korrekt bygget hund (vinkler, sterke ledd og muskler, riktig proposjonert osv) for at hunden skal kunne gjøre jobben sin. Det er også viktig med rett type gemytt for den jobben den skal gjøre. Men hvorvidt den har hakket lysere øyne enn "ønskelig" eller hvorvidt pelsen har 10 % mer hvitt på seg enn hva standarden sier - det må jeg ærlig talt si blir litt latterlig.

En del av kriteriene i rasestandardene føler jeg ikke har noen funksjonell årsak, men de er der fordi de hører til et ideal som er basert på et fastfrossent individ eller periode om hva som var utpreget for den rasen (f.eks var, etter hva jeg forstår, samojed en rase som kom i flere farger. Helt til vi begynte med moderne avl og bare ville ha hvite). Og disse kriteriene mener jeg skader rasen mer enn det gagner den, fordi den begrenser genpoolen på vilkårlig grunnlag.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Jeg begynte å tenke da jeg kom over en sak på nettet. Personen(ingen sonis) avler bulldog, har som sagt "bare" utstillingsresultat å vise til. Jeg må bare få si at jeg ikke er ute etter å være frekk, men jeg tenker litt "hva er det å avle på"(nå skal jeg ikke dra inn hva jeg mener om avl på kortnesede hunder med pustevansker). Men samtidig så er jeg ikke så sikker på hva den skulle ha gjort utenom.. Dobbeltmeninger kanskje.

Personen med bulldog hadde en drektig tispe og hadde allerede(jeg blir faktisk litt sjokkert) begynt å finne hannhunder til tisper i det kullet og hannhunder til tisper til det kullet igjen, og der igjen. Altså 2-3 generasjoner frem. Hvorfor går man ut ifra valpene kan avles på? Man håper jo de blir flotte hunder, men bør man gjerne ikke heller være litt mer kritisk, og ta det som en bonus at det kanskje kommer en flott hund ut av det(selv om man avler med langsiktige planer på flotte hunder)? Det blir for meg kanskje litt lettere å "se gjennom fingrene" om man har alle planene klare for alt i seks år fremover. Jeg må og presisere at jeg vet gode oppdrettere med hengende hode må innse at hunden var ikke så bra som håpet, men noen vil nok bare gjennomføre anywa, fordi de har en fin hannhund klar.

Hvorfor går vi ut ifra bikkjene blir så bra når de er 10 uker, eller ikke født at de kan avles på? Hvorfor "må" de avles på uansett, om de har tre utstillingstitler?

Hører jo stadig om folk som har en valp på 12 uker(som har hatt hund før, ikke nybegynnere), som er ute og lukter på eventuelle hannhunder om 2-4 år. Ingenting feil med planlegging, men jeg blir litt skremt av at folk "tar det for gitt" at bikkja blir så god at den bør avles på.

Jeg kjenner at jeg sliter veldig med å skrive ned hva jeg mener og egentlig ikke er helt sikker på hva jeg mener, men fikk da ned noe :) Håper dere skjønner hva jeg prøver å skrive.

Å tenke mange generasjoner framover er noe alle oppdrettere jeg kjenner gjør. Man avler jo på ett mål/bilde av hvordan den perfekte representanten for en rase er i alle arenaer.

Når man gjør en kombinasjon så danner man seg ett bilde av hva som er forventet av den hunden, begynner lete etter passende kanidater og gjerne sitter på flere alternativ før resultatene av valpene foreligger. Så begynner prosessen på nytt når resultatene foreligger om de ble som du trodde bedre/dårligere.

Det er normalt å kjøpe inn hunder som gjerne komplimiterer sine linjer, selv om man heller ikke vet om den utvikler seg i den rettning og tenke videre hvordan den i første-andre-tredje generasjon kan brukes mot det du sitter med fra før.

Perosnlig mener jeg en god oppdretter faktisk tenker generasjoner framover og har en plan lengre enn det enkelte kull.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg begynte å tenke da jeg kom over en sak på nettet. Personen(ingen sonis) avler bulldog, har som sagt "bare" utstillingsresultat å vise til. Jeg må bare få si at jeg ikke er ute etter å være frekk, men jeg tenker litt "hva er det å avle på"(nå skal jeg ikke dra inn hva jeg mener om avl på kortnesede hunder med pustevansker). Men samtidig så er jeg ikke så sikker på hva den skulle ha gjort utenom.. Dobbeltmeninger kanskje.

Personen med bulldog hadde en drektig tispe og hadde allerede(jeg blir faktisk litt sjokkert) begynt å finne hannhunder til tisper i det kullet og hannhunder til tisper til det kullet igjen, og der igjen. Altså 2-3 generasjoner frem. Hvorfor går man ut ifra valpene kan avles på? Man håper jo de blir flotte hunder, men bør man gjerne ikke heller være litt mer kritisk, og ta det som en bonus at det kanskje kommer en flott hund ut av det(selv om man avler med langsiktige planer på flotte hunder)? Det blir for meg kanskje litt lettere å "se gjennom fingrene" om man har alle planene klare for alt i seks år fremover. Jeg må og presisere at jeg vet gode oppdrettere med hengende hode må innse at hunden var ikke så bra som håpet, men noen vil nok bare gjennomføre anywa, fordi de har en fin hannhund klar.

Hvorfor går vi ut ifra bikkjene blir så bra når de er 10 uker, eller ikke født at de kan avles på? Hvorfor "må" de avles på uansett, om de har tre utstillingstitler?

Hører jo stadig om folk som har en valp på 12 uker(som har hatt hund før, ikke nybegynnere), som er ute og lukter på eventuelle hannhunder om 2-4 år. Ingenting feil med planlegging, men jeg blir litt skremt av at folk "tar det for gitt" at bikkja blir så god at den bør avles på.

Jeg kjenner at jeg sliter veldig med å skrive ned hva jeg mener og egentlig ikke er helt sikker på hva jeg mener, men fikk da ned noe :) Håper dere skjønner hva jeg prøver å skrive.

Jeg er av de som forsøker å tenke framover, som har tanker om hvilke kombinasjoner jeg vil gjøre framover - også for ufødte valper som ikke er unnfanget en gang. For meg handler avl om mer enn å lage valper etter en ok hannhund og ok tispe. Jeg har et mål med det jeg gjør, og det er både linjer og kvaliteter jeg ønsker og trenger inn i mitt oppdrett. Derfor holder jeg øynene åpne, og har mentale og fysiske lister over aktuelle hannhunder.

Foenix på to år har jeg hatt hannhund klar til lenge - men om hun ikke ble bra nok for avl ville jeg ikke parret for enhver pris. At en planlegger, betyr ikke at en gjennomfører.

Jeg synes personlig det er verre at folk plutselig oppdager at tispa har løpetid, vil parre, og ikke har en eneste klar tanke om hva de ser etter i en partner.

Når jeg har potensielle kombinasjoner i bakhodet over måneder og år, betyr det også at jeg gjør et kontinuerlig granskningsarbeid, for å styrke eller svekke ønsket om den kombinasjonen. Altså, selv om jeg så en hannvalp da den var fire uker gammel og "visste" at den ville jeg bruke (basert på stamtavle og det lille en kan se av eksteriøret der og da), tar jeg stadig opp den avgjørelsen opp til ny evaluering. Det er lov til å ombestemme seg om det kommer fram noe en ikke liker. Og om en er ute i god tid, er det lettere å oppdage det en ikke liker for å forkaste uønskede avlshunder fra sitt avlsprogram.

Er det forståelig hva jeg skriver?

Altså, når jeg har tanker om hvilken hannhund jeg vil bruke på Foenix sin datter som jeg skal beholde når hun skal parres i 2014 - så er det ikke fordi jeg tar for gitt at hun blir drektig og får tisper, og det er ikke fordi jeg tar for gitt at valpen blir bra nok. Men det er en del av den langsiktige tenkningen min, fordi jeg har en plan som varer lenger enn en løpetid. Derfor har jeg flere hannhunder som er aktuelle, med back up-planer.

Mine foreldre hadde til sammen ti bernertisper, og bare tre av disse ble brukt i avl. Men samtlige kom til hus som potensielle, håpefulle avlshunder, dog primært som familiehunder. Ulike faktorer gjorde at de syv andre ikke ble brukt i avl.

Så selv om intensjonen, håpet og planen er der, betyr ikke det at det gjennomføres.

  • Like 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er hundens gemytt og væremåte helt klart viktigst. Men samtidig syns jeg det er viktig at rasen ser ut som den skal,ergo det er viktig at den har fått god premiering på utstilling. Ikke BIS og milelange titler, med at den har fått noen cert og exc er tilstrekkelig. Det er uinteressant for meg å kun se på utstilling som resultat, men jeg er mer nysgjerrig på hvordan hunden fungerer i hverdagen.

Så hva eieren gjør med hunden sin er også viktig. Jeg syns det er for lite at hunden blir tatt med på en liten spasertur på veien som aktivitet. Jeg vil vite hvordan hunden fungerer i terrenget, hvordan den takler utfordringer, hvordan den er sosialt med folk og dyr.

Jeg syns at min hund er et godt valg for avel. Han har bevist at han ser ut som en bra grey, har et godt gemytt, han er testet mentalt og jeg bruker han aktivt i hverdagen i ulike miljøer. Jeg har inntrykk av at jeg har gjort mer og bruker hunden min mer enn mange andre med rasen. (basert ut fra erfaring fra andre)

Jeg fikk også forespørsel om avel på min første dobermann, men hun kunne jeg aldri ha hatt kull på, pga hennes usikkerhet og at hun ikke var helt etter standard. Jeg likte dog ikke å snakke om henne som skrapbikkje, det er litt sårt syns jeg. Man føler seg mislykket som hundeeier. Men innerst inne vet man jo at hunden sin ikke er helt som den skulle ha vært. Jeg er mye mer selvsikker nå, og hadde ikke hatt det like ille med å innrømme det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg begynte å tenke da jeg kom over en sak på nettet. Personen(ingen sonis) avler bulldog, har som sagt "bare" utstillingsresultat å vise til. Jeg må bare få si at jeg ikke er ute etter å være frekk, men jeg tenker litt "hva er det å avle på"(nå skal jeg ikke dra inn hva jeg mener om avl på kortnesede hunder med pustevansker). Men samtidig så er jeg ikke så sikker på hva den skulle ha gjort utenom.. Dobbeltmeninger kanskje.

Personen med bulldog hadde en drektig tispe og hadde allerede(jeg blir faktisk litt sjokkert) begynt å finne hannhunder til tisper i det kullet og hannhunder til tisper til det kullet igjen, og der igjen. Altså 2-3 generasjoner frem. Hvorfor går man ut ifra valpene kan avles på? Man håper jo de blir flotte hunder, men bør man gjerne ikke heller være litt mer kritisk, og ta det som en bonus at det kanskje kommer en flott hund ut av det(selv om man avler med langsiktige planer på flotte hunder)? Det blir for meg kanskje litt lettere å "se gjennom fingrene" om man har alle planene klare for alt i seks år fremover. Jeg må og presisere at jeg vet gode oppdrettere med hengende hode må innse at hunden var ikke så bra som håpet, men noen vil nok bare gjennomføre anywa, fordi de har en fin hannhund klar.

Hvorfor går vi ut ifra bikkjene blir så bra når de er 10 uker, eller ikke født at de kan avles på? Hvorfor "må" de avles på uansett, om de har tre utstillingstitler?

Hører jo stadig om folk som har en valp på 12 uker(som har hatt hund før, ikke nybegynnere), som er ute og lukter på eventuelle hannhunder om 2-4 år. Ingenting feil med planlegging, men jeg blir litt skremt av at folk "tar det for gitt" at bikkja blir så god at den bør avles på.

Jeg kjenner at jeg sliter veldig med å skrive ned hva jeg mener og egentlig ikke er helt sikker på hva jeg mener, men fikk da ned noe :) Håper dere skjønner hva jeg prøver å skrive.

Men selv om de ser fremover noen generasjoner, betyr det ikke nødvendigvis at de avler på de? Uten å nevne navn kommer jeg på flere oppdrettere som er aktive her på sonen som stadig vekk skriver opp potensielle hannhunder til sine valper. Hadde jeg skulle kjøpt valp hadde jeg tatt det som ett tegn på seriøsitet. Da avler man jo ikke på bikkja bare fordi den har fått tre utstillingstitler, men nettopp fordi man har ett langsiktig mål på hva slags hunder man ønsker å avle frem. Ville vært mer skeptisk til å kjøpe fra noen som aldri har drevet noe oppdrett, og heller egentlig ikke har hatt noen planer om det, men gjør det fordi tispa vinner på utstilling. Nt å er jeg en av de som absolutt mener at utstilling ikke er alfa omega (heller enn excellent hund med god mentalitet enn en skrapbikkje som blir champion). Disse samme oppdretterene er jo da nøye på å helseteste flere generasjoner, og ser på helheten hos hunden og slekt (i hvert fall flere her inne som jeg har ett veldig godt inntrykk av). Og om valpen ikke lever opp til det man ønsket, så trenger man ikke gjennomføre planene?

EDIT: Ser at SFX skrev mye bedre forklart før meg. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De som virkelig kjenner linjene på sin rase vil jo ofte kunne forutsi veldig mye av det som kommer både av positive og negative sider, og avl ER (burde være) et langsiktig prosjekt. Man ønsker jo gjerne å forbedre rasen på noen punkter, og har en "visjon" om hvordan man skal gå frem for å få frem akkurat det man ønsker.

Forhåpentligvis så vil oppdrettern du tenker på (helt uten at jeg vet hvem det er) tilplasse planene sine etter hva som faktisk kommer ut, ikke avle blindt på stamtavler og linjer.

Som oppdretter SKAL du kjenne linjene. Det er rett og slett et ansvar man har som oppdretter.

De siste dagene er det en dame med mange meninger som har rast på et salukiforum, om tre ting: helse, nybegynneroppdrettere som ikke vil høre på mentorer, og sist nybegynneroppdrettere i Europa som har 1-2 kull i året. Jeg snakket med henne privat, og det viste seg at det som ligger bak er én oppdretter i Tsjekkia som avler 1-2 kull i året og ikke kjenner til problemene i linjene. Det viste seg at denne oppdretterens amerikanske "mentor" hadde frabedt oppdretteren å parre med en amerikansk hannhund, fordi hun visste at det var både hjerteproblemer og andre helseproblemer på de linjene. Den tsjekkiske oppdretteren ville ikke høre på sin mentor når det ikke passet henne, og gjennomførte parringen likevel. Problemet er altså en ny oppdretter, med flotte salukier (høyt premierte) fra svenske, amerikanske, og portugisiske linjer, men som ikke vil høre når noen forteller henne at det ligger helseproblemer bak (og hun tydeligvis ikke vet dette selv). DA tror jeg vi trygt kan si at utstillingsresultater blir for dominerende, og man kun avler på høyt premierte individer, uten å ta hensikt til linjene individene kommer fra.

For meg er hundens gemytt og væremåte helt klart viktigst. Men samtidig syns jeg det er viktig at rasen ser ut som den skal,ergo det er viktig at den har fått god premiering på utstilling.

Jeg er enig i dette, men det gjentas ofte at rasen skal se ut som den skal. Hva med at rasen skal oppføre seg som den skal? Rasene har forskjellige væremåter, og kan det "labradorifisering" (ingenting imot labrador som rase altså, jeg tenker på et visst fenomen her) av en rekke raser også utgjøre et problem? Vil ikke det også være å vanne ut en rase, som det ville vært om man ikke avler eksteriør etter rasestandard?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utstillingsresultater er jo ikke svart/hvitt de heller, man må se på helheten. En hund kan f.eks. ha et CERT, men fått good alle de andre gangene den har blitt stilt, og sammenlignet med en annen hund som har fått CK hele veien, men alltid vært bak CERT-plassen, så må man gjøre en vurdering.

Det jeg vil frem til er at man må se på resultatene, og i Dogweb har man også muligheten til å se hvilke andre hunder stilte på samme utstilling, hvordan resultater de fikk.

Iver er et godt eksempel på varierende utstillingsresultat. Han har noen good bak seg, men jeg vet jo det at det er fordi han har trukket seg for dommeren. Noen VG har han også, men han har flest Excellent. Ved å se på denne helheten så vil man jo se at han er en korrekt bygget ES, som absolutt kunne videreført rasen noe.

Dog er denne usikkerheten et argument for hvorfor han ikke skal brukes i avl, det har jo tilogmed blitt tydelig på utstilling. Sett i sammenheng med kullet som også er noe varierende mentalt, selvom alle hundene fungerer helt fint i hverdagen, men da er det andre hunder som har mer å komme med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utstillingsresultater er jo ikke svart/hvitt de heller, man må se på helheten. En hund kan f.eks. ha et CERT, men fått good alle de andre gangene den har blitt stilt, og sammenlignet med en annen hund som har fått CK hele veien, men alltid vært bak CERT-plassen, så må man gjøre en vurdering.

Det jeg vil frem til er at man må se på resultatene, og i Dogweb har man også muligheten til å se hvilke andre hunder stilte på samme utstilling, hvordan resultater de fikk.

Men så kan man ikke se seg blind på dette heller. Vet om flere hunder som vinner mye på utstilling, men som jeg likevel vil mene ikke er gode representanter for rasen – og da tenker jeg på eksteriøret, først og fremst.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig i dette, men det gjentas ofte at rasen skal se ut som den skal. Hva med at rasen skal oppføre seg som den skal? Rasene har forskjellige væremåter, og kan det "labradorifisering" (ingenting imot labrador som rase altså, jeg tenker på et visst fenomen her) av en rekke raser også utgjøre et problem? Vil ikke det også være å vanne ut en rase, som det ville vært om man ikke avler eksteriør etter rasestandard?

Ja utseendet er en del av pakken, men også oppførselen. Jeg ser ikke på labradorisering av en rase som et problem jeg da, for det skader ikke en rase å være sosial. Dette er diskutert før husker jeg, og jeg ser ikke noe galt i at en hund blir mer sosial/omgjengelig, kontra reservert/skeptisk. Hva er viktigheten med å være reservert for eksempel? Vil det å være sosial være ødeleggende for bruksegenskap? Kan skjønne det på vakthunder at det er dumt at de er sosiale, men igjen, i vårt samfunn trenger man ikke slike type hunder i like stor grad.

På for eksempel dobermann som er avlet opp for vakt, så skal de være skeptisk/reservert/skarp, det er naturlig for dem. Men det skaper mer problemer for rasen enn nytte, fordi det lett bikker over i helt feil retning i avelen med dårlig psyke og problemadferd. (som mange andre tøffere raser, )

Men dette blir vel kanskje litt ut fra temaet kanskje.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...