Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva er gode grunner til å bruke en hund i avl?


xxx12345
 Share

Recommended Posts

Hvorfor er det "greit" å avle på hunder som "bare" gjør det godt på utstillinger? Jeg spør oppriktig fordi jeg lurer! Så er ute etter hva folk mener, og ikke frekke svar fordi jeg spør idiotisk eller noe slikt :) Jeg tror jeg mener at "de må da kunne komme med noe annet enn utseende"(tenker ikke på helse og gemytt, mer om de kan brukes til noe osv.), men er ute etter å høre litt hva som menes :)

Dette kom opp i Akkurat Nå

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 147
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hvorfor skal alle hunder være brukanes til noe? Det er da et ekstremt lite fåtall av Norges hunder som blir brukt annet enn til kos og som turkamerat? Gemytt og helse bør være det mest essensielle ten

Problemet med det du sier, er at det er skremmende mye kunnskapsløshet blant både utstillere, oppdrettere og ordinære hundeeiere. Derfor er utstilling et av flere verktøy for å få litt hjelp, når eier

Hahaha! Denne tråden er litt all over the place ja! Men problemstillingen er veldig interessant synes jeg. I en ideell verden synes jeg at avlskriterier skulle være basert på 3 ting, alle med samm

Personlig tenker jeg dette må jo bli veldig raseavhengig. På min rase er jo andre resultater enn utstilling (og helse såklart) en bonus. Jeg kan ønske meg at flere mentaltester hundene, men det er nok et stykke frem i tid, og jeg får vel heller prøve å gjøre mitt til at dette blir mer vanlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Personlig antakelse:

1) Fordi man tror en hund er definert etter hva som er utenpå.

2) Fordi man setter hundens ytre definisjon som viktigere enn indre definisjon. Det er enkelt å ha en problemhund i en kjeller/bur/bortgjemt i hverdagen, det er ikke enkelt å få en hund som ikke likner rasestandarden til å vinne på utstilling.

3) Fordi utstillinger = berømmelse = fancy titler = selger mer = berømmelse og/eller penger = positiv forsterkning hos eier.

But that's just me :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden trådstarter ser bort fra helse og gemytt, så står vi jo ikke igjen med så mye annet enn bruksegenskaper i tillegg til utstillingsresultat.

Min rase var opprinnelig en gårdshund som bidro med en rekke ulike oppgaver - fra ren vokting av gården til å trekke melkekjerrer med 300 liter melk til ysteriene, litt gjeting, litt ditt og litt datt.

I Norge har vi ingen offisielle konkurranseformer som kan fortelle meg noe om hundene har sine opprinnelige bruksegenskaper intakt - for de skulle ikke gjete som en border collie, men hjelpe bonden å drive kveget til fjøset; kyr som gjerne visste hva de skulle uansett, og det var andre raser som ble brukt mer enn berneren til dette.

I Sverige har de noe som heter arbetsprov, som er en offisiell sport, hvor hunden drar ei kjerre gjennom ei løype med ulike utfordringer (grind, bro, tunnel, svinger, osv), og skal gjøre jobben på kommandoer (høyre, venstre, stopp, start, osv). Men dette handler jo primært om læring, og hundens arbeidslyst kan således etter min mening sees like lett på en lydighetsbane som på et arbetsprov. Da er vel weightpulling mer interessant, i forhold til at en berner skal være bygget sunt nok til å kunne trekke 300 liter melk. Men igjen - det er ingen bernere som trenger å utføre den jobben i dag, og de færreste er vel nok muskulært og i kondisjon til å delta i den type konkurranser.

Men jeg liker kvikke bernere som liker å jobbe, som har arbeidslyst og -glede, som viser samarbeidsevne og adre rasetypiske trekk. Jeg liker at berneren er den poteten de opprinnelig skulle være, men det må ikke dras ut til en offisiell konkurransebane for min del når jeg velger hannhunder - i så fall hadde jeg heller ikke fått mange hannhunder å velge mellom. Men jeg setter meg inn i hannhundens personlighet og atferd, på samme måte som at jeg leser kritikker og studerer hundens konstruksjon og type.

Jeg liker dog å vise til hva egne tisper har oppnådd - både for at tale og handling skal gå hånd i hånd, og for å gå foran og vise at også bernere kan prestere noe.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2) Fordi man setter hundens ytre definisjon som viktigere enn indre definisjon. Det er enkelt å ha en problemhund i en kjeller/bur/bortgjemt i hverdagen, det er ikke enkelt å få en hund som ikke likner rasestandarden til å vinne på utstilling.

Bare for å kommentere: Jeg har tilgode å se en hund som er mentalt dårlig vinne på utstilling. Enten de er svake og trekker seg eller skarpe og viser det, så kan det være en og annen dommer som ser gjennom fingrene med det og premiere disse individene, men det er sjelden de når helt opp i det lange løp.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare for å kommentere: Jeg har tilgode å se en hund som er mentalt dårlig vinne på utstilling. Enten de er svake og trekker seg eller skarpe og viser det, så kan det være en og annen dommer som ser gjennom fingrene med det og premiere disse individene, men det er sjelden de når helt opp i det lange løp.

Hva menes med "mentalt dårlig" her? Menes det bruksegenskaper eller gemytt?

Så senest på forrige utstilling jeg var på en hund med dårlig gemytt som utagerte på alt og alle bli ny norsk champion...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva menes med "mentalt dårlig" her? Menes det bruksegenskaper eller gemytt?

Så senest på forrige utstilling jeg var på en hund med dårlig gemytt som utagerte på alt og alle bli ny norsk champion...

Jeg mener gemytt, og jeg skrev vel at "jeg har tilgode å se". Jeg er ikke tilstede overalt på alle utstillinger og ser hva alle dommere gjør, jeg kan bare kommentere ut fra mine erfaringer :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er glad jeg kan ha to tanker i hodet samtidig jeg, og ønske meg en hund som både er pen på utsiden og innsiden, i en og samme hund. Da stiller jeg hund for å få bedømt utsiden, så går jeg en mentaltest for å få bedømt innsiden.

Flaks for meg at man ikke trenger å være enten eller, egentlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor skal alle hunder være brukanes til noe? Det er da et ekstremt lite fåtall av Norges hunder som blir brukt annet enn til kos og som turkamerat? Gemytt og helse bør være det mest essensielle tenker jeg da, ikke det man forkaster i en slik diskusjon.

"Brukanes" er aktuelt for valpekjøpere alá Hundesonen og som skryt av foreldrene til schäfervalpen som naboen har skaffet seg. De aller fleste eiere jeg møter på min vei, også de jeg har hatt på kurs, har familiehund som de er glad i og aktiviserer på adekvat nivå. De driter litt i lydighet, agility, bruks og IPO. Helt ærlig så driter de litt i utstilling også i min erfaring.

  • Like 16
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Seriøse oppdrettere ser vel an helheten før de velger avlsdyr. Man avler jo på hunder som ligger nært opp til standarden, dvs at hvis en rase skal være tillitsfull og vennlig så avler man ikke på aggressive eller engstelige individer. Det eksteriøre er altså ikke det eneste man ser på. Det med bruksegenskaper er en litt annen historie. Bearded collie er for eksempel utkonkurrert som gjeterhunder av andre raser som egner seg bedre. Vil man ha en gjeter så kjøper man ikke beardis, men border collie, for å si det sånn. Gjeteregenskapene er derfor ikke viktige for de fleste beardisoppdrettere (det finnes unntak).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor skal alle hunder være brukanes til noe? Det er da et ekstremt lite fåtall av Norges hunder som blir brukt annet enn til kos og som turkamerat? Gemytt og helse bør være det mest essensielle tenker jeg da, ikke det man forkaster i en slik diskusjon.

"Brukanes" er aktuelt for valpekjøpere alá Hundesonen og som skryt av foreldrene til schäfervalpen som naboen har skaffet seg. De aller fleste eiere jeg møter på min vei, også de jeg har hatt på kurs, har familiehund som de er glad i og aktiviserer på adekvat nivå. De driter litt i lydighet, agility, bruks og IPO. Helt ærlig så driter de litt i utstilling også i min erfaring.

Dessuten, selskapshunder er brukanes også! Stor helsegevinst, både psykisk og fysisk å ha hund (og annet kjæledyr).

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare for å kommentere: Jeg har tilgode å se en hund som er mentalt dårlig vinne på utstilling. Enten de er svake og trekker seg eller skarpe og viser det, så kan det være en og annen dommer som ser gjennom fingrene med det og premiere disse individene, men det er sjelden de når helt opp i det lange løp.

Og om ikke dommeren dømmer slikt ser andre det, ryktet går...

--

Forøvrig meget godt poeng, Mari!

Men jeg spør TS jeg; Om du ser bort fra helse og utstilling, hva mener du f.eks en chihuahua bør kunne vise til for å avles på da?

For raserelatert er det uten tvil i mine øyne...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så senest på forrige utstilling jeg var på en hund med dårlig gemytt som utagerte på alt og alle bli ny norsk champion...

Det er trist at sånt slipper gjennom. Vi opplevde det motsatte på siste utstilling vi var på - der ble en hund utvist fra ringen (etter å ha vunnet sin klasse med CK) nettopp fordi han begynte å oppføre seg dritalt og til slutt beit eieren sin.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener gemytt, og jeg skrev vel at "jeg har tilgode å se". Jeg er ikke tilstede overalt på alle utstillinger og ser hva alle dommere gjør, jeg kan bare kommentere ut fra mine erfaringer :)

Insinuerte ingenting, bare lurte :) Jeg vet kun om dette ene, nylige tilfellet. Hunden oppførte seg riktig nok greit i ringen, men ikke rett utenfor ringen (hverken før eller etter den hadde vært i ringen). Det er kun ett tilfelle, men så har jeg heller ikke vært på veldig mange utstillinger. Jeg tenkte mitt i det stille...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Insinuerte ingenting, bare lurte :) Jeg vet kun om dette ene, nylige tilfellet. Hunden oppførte seg riktig nok greit i ringen, men ikke rett utenfor ringen (hverken før eller etter den hadde vært i ringen). Det er kun ett tilfelle, men så har jeg heller ikke vært på veldig mange utstillinger. Jeg tenkte mitt i det stille...

Jeg vet opptil flere. Noen med dårlig gemytt som ikke kommer fram i utstillingssituasjonen. Da kan ikke dommern vite noe om det og gjøre noe med det. Dommern er prisgitt å dømme det han ser der og da, og det er ikke mye, derfor er utstillingsresultater ikke noe bevis på godt gemytt. Desverre har jeg også sett hunder som viser dårlig gemytt i ringen vinne :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor skal alle hunder være brukanes til noe? Det er da et ekstremt lite fåtall av Norges hunder som blir brukt annet enn til kos og som turkamerat? Gemytt og helse bør være det mest essensielle tenker jeg da, ikke det man forkaster i en slik diskusjon.

"Brukanes" er aktuelt for valpekjøpere alá Hundesonen og som skryt av foreldrene til schäfervalpen som naboen har skaffet seg. De aller fleste eiere jeg møter på min vei, også de jeg har hatt på kurs, har familiehund som de er glad i og aktiviserer på adekvat nivå. De driter litt i lydighet, agility, bruks og IPO. Helt ærlig så driter de litt i utstilling også i min erfaring.

Jeg bryr meg heller ikke om at bikkja skal hevde seg og bli N LCH, N BCH eller IPO world champion blablabla whatever.

Bryr meg iallefall ikke om N UCH sånn sett, bikkja mi kunne hverken blitt N BCH eller N UCH, (eller NO da, for å være kjedelig korrekt) - men hun er en Labrador, og hun er en - sorry for selvskryt - steikanes bra hund i samfunnet.

Hvilket er den tredje gruppa jeg ikke ser diskutert her (gruppe 1 og 2 værende "utstillingshund" og "brukshund"). Eventuelt den fjerde, for en hund som ikke trenger å se bra ut eller som ikke trenger å være en dritbra brukshund - kan allikevel være rimelig søppel i samfunnet. Det vil si en hund med nervøse, skarpe, aggressive eller andre dårlige trekk som gjør at den krever mye arbeid for å bli et velfungerende individ. Hverken utstilling, bruks eller selskapshunder har avlskriterier som baserer seg på "er denne bikkja en bra samfunnsborger?". Selskapshunder er vel således den gruppa - paradoksalt nok - som matcher dette kriteriet nærmest, men at han flotte fido ala chihuahua og søte nala ala pomeranian bare måtte få noen valper krever liksom ikke at disse to små hundene har en genetisk pakke som oser stabile hunder med grunnleggende bra egenskaper.

Det er egentlig det jeg helst vil ha. En hund som jeg trenger å gjøre minst mulig med for å få en bra hund i samfunnet. Ikke fordi jeg er lat, men fordi jeg mener det er viktigst for meg. At det i bunn og grunn, før jeg som eier kommer inn og legger resten av arbeidet ned, er en kvalitetshund. Et kvalitetsfundament å bygge på. En hund jeg kan stole på i de fleste situasjoner, om det er en flokk barn som "overfaller" oss eller om det er en sykkel som brått kommer opp bak oss. Om det er å være hjemme i 6 timer, søppelbilen som rumler forbi huset eller nyttårsraketter. Eller utagering mot andre hunder, kjønnsaggressjon eller usikkerhet. Jepp, det er ikke alt dette som er genetisk betinget, men det er vel en generell enighet om at NOE er genetisk betinget. Og det skader jo ikke akkurat å avle videre på gode egenskaper?

Bikkja mi ligger nært dette. Hadde hun ikke hatt skaden i foten hadde jeg antakeligvis avlet på henne, selv om hun neppe ville fått noe mer enn good på utstilling. Fordi halen står rett opp, i stedet for å være en forlengelse av ryggen. Utrolig viktig for å være en bra hund i dagens samfunn - NOT. Hun ser ut som en labrador, og halen er (i følge det jeg har blitt fortalt) en aldri så liten odd one out. Ingen andre i slekta har det tilbake 5 generasjoner. Må helt ærlig si at i valget mellom en hale som står rett ut og dermed muligheten til å få cert på utstilling, versus en hund som er ufattelig behagelig og tvers igjennom er en kvalitetshund som samfunnet har godt av (alle barna i nabolaget kjenner henne, alle hundene går godt overens med henne, hun sprer glede og trygghet, er miljøfast, tåler å bli forlatt alene uten tidsbegrensning, enkel å motivere med mat og lek og er generelt uproblematisk) - så er valget enkelt. Sistnevnte tar jeg heller tusen ganger. Omså det er en blandingshund egentlig, utseendet er mindre viktig så lenge det ikke går utover hundens helse og livskvalitet.

Igjen, for min del, altså.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For min del er det viktig å få en sunn og mentalt stabil hund. Derfor er det viktig at de som avles på gjennomgår tester og man er oppdatert på hvilke helseproblemer det eventuelt er innefor rasen og at det blir gjort mest mulig for å forebygge disse.

Har blitt litt skremt av ekstremt fokus innen noen raser på utseende og rendyrking av enkelte utseendemessige kjennetegn slik at kun fokus på premierínger på utstillinger kan gi noen skumle resultater, men er vel ikke så aktuelt akkurat det i de rasene som spesifikt interesserer meg, så vidt jeg kjenner til.

Dermed førsteprioritet for meg er mentalt stabile og gode helsemessige linjer, harmonisk ytre etter rasestandard et stort pluss.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet opptil flere. Noen med dårlig gemytt som ikke kommer fram i utstillingssituasjonen. Da kan ikke dommern vite noe om det og gjøre noe med det. Dommern er prisgitt å dømme det han ser der og da, og det er ikke mye, derfor er utstillingsresultater ikke noe bevis på godt gemytt. Desverre har jeg også sett hunder som viser dårlig gemytt i ringen vinne :(

Sorry dobbeltposting men siden det ikke går an å kopiere quotes inn i edit-innlegg så får det bare være. Dette er det jeg mente med min tidligere påstand om at "en problemhund kan enkelt holdes innendørs" - fram til utstilling. At den ikke er aggressiv i ringen betyr da ikke at den ikke har problemer ellers i livet. Det kan jo være alt mellom himmel og jord av drittal-hund-oppførsel som finnes i hjemmet, men som ikke vises i utstillingsringen. Synes overhodet ikke det er noen garanti for at det er en hund uten problematisk mental helse, selv om den oppfører seg normalt i en utstillingsring.

Men det er kanskje bare meg det :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men en oppdretter bør kunne ha mer enn en tanke i hodet på en gang som 2ne skrev. Det holder ikke for meg at det er en god hund i samfunnet - den skal se ut som den rasen den er også. Samme hvor trivelig og frisk hunden ellers er så hadde jeg ikke brukt en hund med så store avvik fra standarden at den fikk good på utstilling i avl. Man kan få til begge deler faktisk, og så mange potensielle avlshunder som det finnes bare på en så liten rase som min så ser jeg i alle fall ikke poenget med å bruke hunder med slike eksteriøravvik i avl på en mer tallrik rase.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja takk, begge deler? Familiehund og "samfunnsborger" vil alltid være pri 1 for meg, det er jo familiehund hunden er størstedelen av tida si. Men så har det seg sånn at jeg syns det er trivelig å svippe innom sykehjemmet med hunden min, jeg syns også at LP er artig, og syns det er råkult når han gjør det godt på utstilling. Jeg vil ikke bare ha en av delene, jeg vil ha alt. Og det er DET jeg mener bør være fokus i avl, helhetlige gode hunder. Derfor syns jeg det er dumt når hunder som ikke ligner rasen sin blir avlet på fordi de er snille, det er derfor jeg syns utstilling skal være en del av puslespillet, men langt ifra alt.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mye bra som sies av flere her, derfor quoter jeg ikke.

Med kniven på strupen kan jeg lage meg en prioriteringsliste i mitt avlsarbeid - men i utgangspunktet ser jeg etter en helhet som har alt, og oppfyller et minstekrav for meg på både helse, gemytt, eksteriør, levealder, stamtavle, bakgrunn og "personlighet".

Jeg mener for eksempel i utgangspunktet at en avlshund bør være en CK verdig i min rase, for å brukes. Avlsreglene krever derimot very good, noe særdeles få ikke er i stand til å oppnå om de forsøker litt.

Men ingen regel uten unntak - mitt neste planlagte kull blir etter en hannhund som "kun" har fått excellent. Men jeg vet hvorfor han ikke er stilt siden han var en uferdig ettåring (han er fire år nå, og jeg mener selv at han er av CK-kvalitet, og derfor har jeg ikke pushet på å få ham utstilt ASAP for å få dokumentert den CK'en jeg fra før av mener han lett skal ha).

Jeg har også mine krav og ideal i forhold til statistikk på hofter og albuer når jeg velger hannhund til mine tisper. Men jeg har også vært i situasjoner hvor jeg har firet på egne krav, fordi hannen er utenlandsk, de har en annen tradisjon for hva de røntger og bruker enn i Norge, og jeg må derfor fire på de kravene til fordel for å få nytt blod.

Også videre.

Avl er hele tiden en forhandlingssituasjon med seg selv, hvor helheten består av mange komponenter, og hva slags vekting de ulike komponentene får kan variere fra kombinasjon til kombinasjon - også fordi det er ulike tisper med ulike "pakker" en skal finne hannhund til.

Når jeg som oppdretter jobber mot neste generasjon, ser jeg for meg sunne, snille familiehunder som ser ut som rasen de er registrert som og kan leve et langt og godt liv. Fordi det er det familien som skal kjøpe valpen vil ha og skal bruke de til. Jeg personlig ønsker selvfølgelig enda mer, men det er et minstemål.

Og jeg vil tro de fleste andre oppdrettere på min rase kan være enig i det avlsmålet. Forskjellen går i på hvor en legger lista og hvordan en definerer og begrenser de ulike komponenetene i helheten.

  • Like 11
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utstilling er en måte å bevare raser på. Det synes jeg er viktig. Samtidig er selvfølgelig andre ting også svært viktige, men de bedømmes ikke på utstillinger. Hvis alle gjorde som du kunne tenkt deg Kangi, med sine skjønne labradorer som kanskje har "ubetydelige" feil, så ville etterhvert labradorene sluttet å se ut som labradorer, ville kanskje slutte å være labradorer - og er det ønskelig?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...