Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Når jeg titter på hunder som kan bli min neste valps foreldre/besteforeldre, så merker jeg at valget snevres veldig inn av at jeg velger bort oppdrettere som ikke sosialiserer valpene sine like godt som jeg skulle ønske de gjorde (bor grisgrendt, merkelige regler for besøk osv).

Skal man tørre å kjøpe en valp etter en tispe som har et nydelig gemytt (+ god helse og godt eksteriør) og satse på at man kan gjøre den sosialiseringsjobben oppdretter ikke har fått gjort, fordi arv har så mye å si at valpen vil bli fin uansett hvor den blir født? Hannhunden er noe mer reservert, men ikke redd.

Grunnen til at jeg i det hele tatt vurderer en sånn kombinasjon er fordi denne valpen får en farge og helt nytt blod som jeg trenger for å kunne avle på den etter planen (hvis alt hadde gått som det skal).

Eller burde man legge bort alle tanker om den kombinasjonen fordi det finnes kull der det er garantert at man vil få en happy-go-lucky hund, men ikke få brukt den sånn som jeg ønsker fordi den har feil farge?

Jeg vet at det har blitt diskutert før (om gemytt er mest arv eller miljø), men jeg føler at det jeg lurer på kvalifiserer til en ny tråd :P

Skrevet

Vel.. Hvis jeg måtte velge mellom en valp etter foreldre med dårlig gemytt, men som var hos en oppdretter som var flink til å sosialisere, og en valp etter foreldre med godt gemytt, fra en oppdretter som ikke sosialiserte noe særlig, ville jeg valgt den siste. Sosialisering og miljøtrening kan aldri slå et godt grunnlag det er i en stabil mentalitet.

Skrevet

Vel.. Hvis jeg måtte velge mellom en valp etter foreldre med dårlig gemytt, men som var hos en oppdretter som var flink til å sosialisere, og en valp etter foreldre med godt gemytt, fra en oppdretter som ikke sosialiserte noe særlig, ville jeg valgt den siste. Sosialisering og miljøtrening kan aldri slå et godt grunnlag det er i en stabil mentalitet.

Når du sier det så bekrefter du det jeg håpet og tror! Jeg ser jo at storpudlene ,som kommer derfra og andre steder der det ikke blir lagt vekt på sosialisering i valpekassa, stort sett har et supert gemytt som foreldredyrene igjen har. :)

Men når det er sagt, hannhundens mentalitet har vel like mye å si som tispa sin?

Skrevet

Når du sier det så bekrefter du det jeg håpet og tror! Jeg ser jo at storpudlene ,som kommer derfra og andre steder der det ikke blir lagt vekt på sosialisering i valpekassa, stort sett har et supert gemytt som foreldredyrene igjen har. :)

Men når det er sagt, hannhundens mentalitet har vel like mye å si som tispa sin?

Jeg har ei tispe her hjemme etter min hannhund. Hun kom ikke hit før hun var 3 år, og vokste dermed opp i et annet miljø enn hennes far. Alikevel er de to ekstremt like i væremåten (det eneste er vel at hun er noe nervøs, det er ikke han :P ), nesten skremmende. Jeg bruker ofte dem som et godt eksempel på hvor mye arv faktisk spiller inn :)

  • Like 2
Skrevet

Men når det er sagt, hannhundens mentalitet har vel like mye å si som tispa sin?

Hannhunden har selvsagt mye å si han også, men det er moren som preger valpene, først de 9 ukene hun bærer dem, deretter de 8 ukene hun bor med dem, så hun vil selvsagt påvirke litt mer enn far. Men hvis du har en stødig forelder og en mindre stødig forelder, så vil valpene bli alt fra like stødig som den ene til like ustødig som den andre.

Og bare for moro skyld, så arver de jo ikke bare fra mor og far, men fra besteforeldre og tanter og onkler også. Så du må nesten bare se på helheten. Hvis linjene er kjent for å være stødige og stabile, så øker jo sjansen for at din valp blir stødig og stabil. Hvis linjene er litt variable eller ukjente, kan du få litt av hvert.

Skrevet

Jeg har ei tispe her hjemme etter min hannhund. Hun kom ikke hit før hun var 3 år, og vokste dermed opp i et annet miljø enn hennes far. Alikevel er de to ekstremt like i væremåten (det eneste er vel at hun er noe nervøs, det er ikke han :P ), nesten skremmende. Jeg bruker ofte dem som et godt eksempel på hvor mye arv faktisk spiller inn :)

Ikke sant, sånt er fint å høre :D

Hannhunden har selvsagt mye å si han også, men det er moren som preger valpene, først de 9 ukene hun bærer dem, deretter de 8 ukene hun bor med dem, så hun vil selvsagt påvirke litt mer enn far. Men hvis du har en stødig forelder og en mindre stødig forelder, så vil valpene bli alt fra like stødig som den ene til like ustødig som den andre.

Og bare for moro skyld, så arver de jo ikke bare fra mor og far, men fra besteforeldre og tanter og onkler også. Så du må nesten bare se på helheten. Hvis linjene er kjent for å være stødige og stabile, så øker jo sjansen for at din valp blir stødig og stabil. Hvis linjene er litt variable eller ukjente, kan du få litt av hvert.

Nei, der sier du noe! Jeg er nødt til å gjøre noen grundigere undersøkelser av gemytt og mentaliteten på de linjene etterhvert, dersom jeg faktisk velger å gå for en valp derfra. Jeg har vært så i tvil om hva jeg skulle gjøre at jeg ikke har kommet lengre enn å vurdere kullet :lol:

  • 4 weeks later...
Skrevet

Min DP tispe er etter oppdretterens eget utsagn fra en mor og en bestemor med stødig og mykt temperament. Og vår tispe har, til tross for lite sosialisering de første 4 mnd, et supert gemytt. Merket jo på henne i begynnelsen at mye var helt nytt for henne, men det eneste hun var redd for var store biler/mye trafikk. Det har hun nå blitt vant til (hun er 20 mnd nå).

Er ikke noen erfaren hundeperson, men de tankene jeg har gjort meg etter at vi fikk denne herlige frøkna i hus, er at det har hatt mye å si hva hun arvet fra mor og bestemor (farssidens gemytt vet jeg ikke mye om, bare at det er høyt premierte linjer). Tror også at hun har vokst opp i et trygt og rolig miljø, og selv om hun ikke rakk å erfare "alt" før hun ble 4 mnd, hadde hun heller ingen negative erfaringer. Hun har dermed hatt en trygg og åpen holdning til alt nytt hun har opplevd sammen med oss, hennes nye flokk :-)

Om jeg skal kjøpe en hund til kommer jeg til å se etter hvordan tispa er i gemyttet, og hvordan oppdretter behandler hundene sine.

Skrevet

Gjort forsøk med rever i fangenskap, hvor det ble byttet valper mellom aggressive og vennlige foreldre. Valpene ble ikke oppdratt av dem, men lignet mest sine biologiske foreldre, også i mentalitet. Nå sitter ikke jeg på noe fasit, men sier som 2ne, jeg vil heller ha usosialiserte valper etter trygge, stabile foreldre, enn godt sosialiserte valper etter ustabile foreldre.

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...