Gå til innhold
Hundesonen.no

Valgets kvaler ved valg av oppdretter


Recommended Posts

Skrevet

Dette er vel et litt sutrete emne, men det hjelper ofte med litt synspunkter utenfra.

Som enkelte her vet, jobber jeg med å finne en tispevalp for tiden. Det er en rase som er såpass populær for tiden at oppdretterne av de gode kullene (sikkert også de dårlige) står fritt til å velge sine kjøpere. I et av kullene jeg har hatt mest tro på, ble valpefordelingen 6 hanner og 1 tispe. Tispa skulle oppdretter beholde selv, men jeg fikk tilbud om en hannvalp. Den andre oppdretteren jeg står på liste hos venter fortsatt valper, men her står jeg med førstevalg av tispe.

Så her står jeg da. Planen det siste året har vært tispe hele veien, men da jeg begynte å lete spesifikt etter kull i vår, så jeg kjapt at dette ikke ville være så enkelt som først antatt. Årsaken til valg av kjønn, var at dersom alt skulle klaffe med helse og jaktegenskaper (jaktprøveresultater), så ville jeg ha muligheten til å sette kull på hunden. Samtidig ser jeg jo at det er litt søkt å gå inn i en ny rase med det mål at man skal bli oppdretter av den. Det er jo uansett langt fra sikkert at tispa blir bra nok til at kull blir aktuelt uansett. På den annen side blir det dumt å utelukke muligheten helt ved å velge hannhund.

For å komplisere ytterligere: Det kullet som enda ikke er født, kan karakteriseres som et eksperimentelt kull. Indeksene (jaktegenskaper, HD og skudd) er utrolig gode, LANGT over snittet på rasen. Så her er muligheten god for å kunne få noe helt spesielt. Ulempen er en innavlsgrad på 8%, og det i en rase med problemer ang allergi og epilepsi. Så risikoen høynes tilsvarende.

Utvikler tispen allergi, er det ingenting å avle på uansett. Da står jeg ikke bare med noe som like gjerne kunne vært en hannhund, men også en hund som ikke er frisk. Hannvalpen jeg har fått tilbud om, ser jeg som veldig lavrisiko hva helse angår.

Så, dersom noen har orket å lese gjennom denne tankestrømmen:-) Er det verdt risikoen å håpe på tispe fra neste kull? Er det like greit å gå for en "trygg og god" hannhund for å lære seg rasen ordentlig før man evt begynner å tenke på oppdrett? Kanskje noen har andre tanker om saken? Mulig det kan komme frem litt perspektiver jeg ikke har tenkt over.

Skrevet

Jeg er en tispeperson, tror jeg. Har aldri hatt hannhund, så må vel sikkert prøve det en gang også. :P

Men jeg leser ut ifra det du skriver at du først og fremst vil ha en god jakthund? Isåfall, i hvilket kull kan du vente å få de beste jaktegenskapene? Er det helst hannhund eller tispe du vil ha i hverdagen?

Hva ligger på linjene av allergi og epilepsi? Jeg håper oppdretter kjenner linjene godt når h*n velger å gjøre så tett innavl? Om oppdretter kjenner linjene godt og ikke vet om noe ville jeg senket skuldrene, tror jeg.

Da jeg hadde valper hadde jeg to som gjerne ville ha tispe og en som ville ha hannhund, og fikk kun en tispe til meg + en hannhund. Hannhunden endte hos et par som ville ha tispe. De hadde takket nei til hannhund i et annet kull også, men magefølelsen deres sa at de ville ha valp hos meg. De virker forøvrig veldig fornøyd. Hva sier magefølelsen din om oppdretterne? Om foreldrenes gemytt? Husk at det er en hund du skal leve med i hverdagen. :)

Skrevet

Jeg har en gammel hannhund nå, og har trivdes godt med ham. Samboeren har dog tispe, og jeg ser ingen problemer med denne heller. Så akkurat i hverdagen er det hipp som happ egentlig. Eneste er jo litt potensiell problematikk dersom løpetida havner i jaktsesongen.

Det kullet jeg har fått tilbudt hannvalp fra er solid og trygt både jaktlig og helsemessig.Tror ikke jeg får noen store overraskelser her. Det betyr også at det nok ikke vil bli noe ekstraordinære egenskaper.

"Risikokullet" er et kull som er svært solid jaktlig, og har potensiale til å bli noe utover det vanlige. Hadde jeg forvaltet en tispe fra dette kullet bra, ville dette være en potensiell avlstispe som er godt over snittet for rasen. Dette med allergi er den store bøygen, da dette er snakk om et tysk kull. Det er vanskelig å få oversikt over allergi og epilepsi i Tyskland. Dels fordi oppdrettere er tause om saken, og dels fordi det ofte er noe som rett og slett blir oversett. Det blir ikke ansett som viktig. Når det er sagt, sier både oppdretter og avlsrådssrepresentant i raseklubben at foreldredyrene og linjene ikke er belastet med disse tingene.

Skrevet

Hva med å vente til du finner den kombinasjnen du virkelig VIL ha, som gir tispevalp og som ikke er belastet med høyere risiko for allergi?

Hvorfor gå for noe du ikke er hundre prosent bekvem med, av ene eller andre grunnen?

Skrevet

Dette er vel et litt sutrete emne, men det hjelper ofte med litt synspunkter utenfra.

Som enkelte her vet, jobber jeg med å finne en tispevalp for tiden. Det er en rase som er såpass populær for tiden at oppdretterne av de gode kullene (sikkert også de dårlige) står fritt til å velge sine kjøpere. I et av kullene jeg har hatt mest tro på, ble valpefordelingen 6 hanner og 1 tispe. Tispa skulle oppdretter beholde selv, men jeg fikk tilbud om en hannvalp. Den andre oppdretteren jeg står på liste hos venter fortsatt valper, men her står jeg med førstevalg av tispe.

Så her står jeg da. Planen det siste året har vært tispe hele veien, men da jeg begynte å lete spesifikt etter kull i vår, så jeg kjapt at dette ikke ville være så enkelt som først antatt. Årsaken til valg av kjønn, var at dersom alt skulle klaffe med helse og jaktegenskaper (jaktprøveresultater), så ville jeg ha muligheten til å sette kull på hunden. Samtidig ser jeg jo at det er litt søkt å gå inn i en ny rase med det mål at man skal bli oppdretter av den. Det er jo uansett langt fra sikkert at tispa blir bra nok til at kull blir aktuelt uansett. På den annen side blir det dumt å utelukke muligheten helt ved å velge hannhund.

For å komplisere ytterligere: Det kullet som enda ikke er født, kan karakteriseres som et eksperimentelt kull. Indeksene (jaktegenskaper, HD og skudd) er utrolig gode, LANGT over snittet på rasen. Så her er muligheten god for å kunne få noe helt spesielt. Ulempen er en innavlsgrad på 8%, og det i en rase med problemer ang allergi og epilepsi. Så risikoen høynes tilsvarende.

Utvikler tispen allergi, er det ingenting å avle på uansett. Da står jeg ikke bare med noe som like gjerne kunne vært en hannhund, men også en hund som ikke er frisk. Hannvalpen jeg har fått tilbud om, ser jeg som veldig lavrisiko hva helse angår.

Så, dersom noen har orket å lese gjennom denne tankestrømmen:-) Er det verdt risikoen å håpe på tispe fra neste kull? Er det like greit å gå for en "trygg og god" hannhund for å lære seg rasen ordentlig før man evt begynner å tenke på oppdrett? Kanskje noen har andre tanker om saken? Mulig det kan komme frem litt perspektiver jeg ikke har tenkt over.

Det kommer jo an på hva du vil i bunn og grunn, det er jo du som skal leve med hunden. Men du har jo evt et tredje valgalternativ da og det er jo og vente litt til til det kommer et perfekt kull med gjennomsnittlig eller bedre sannsynlighet for friske valper og som har en tispe til deg. Det hadde vært mitt valg tror jeg..

Skrevet

Jeg tror ikke jeg hadde valgt kullet med 8% innavlsgrad jeg - iallefall ikke hvis det er belastede linjer. Og hvis det er sånn at det "hysjes" litt ned ang allergi tror jeg ikke at jeg hadde stolt på verken oppdretter eller avlsrådrepresentant :)
Jeg er en sånn person som gjerne vil ha et så godt utgangspunkt for å få en frisk hund som mulig. Hvis du ikke har lyst på hannhund og ikke er helt sikker ang dette andre kullet ville jeg ha ventet jeg og sett hva som kommer senere. Når det er sagt er jeg hannhundperson så jeg hadde ikke hatt noe imot en hanne fra det første kullet - men hvis DU ønsker deg tispe kan det jo kanskje være like greit å vente litt? :)

Skrevet

Tispe eller hannhund er jo ett viktig valg..og siden du egentlig hele tiden har vist at du vil ha tispe.. Tenker jeg at det er det viktige valget og verdt å vente på. Tenker jeg.

Om du skal ha tispe fra den kommende kombinasjonen eller om du skal vente på noe annet veit jeg ikke .

Men er det viktig for deg å ha innavlsgrad lik 0 så venter du på det.

Selv har jeg endt opp med hannhund når jeg i utgangspunktet ville ha tispe og hadde meldt dette til oppdretter-(Da jeg begynte å vakle på kjønn fikk jeg førstevalg på gutt eller jente..så valget var mitt)

Skrevet

Får du en fantastisk bra hanhund så vil vel den bli brukt i avl også, og muligheten for å sikre seg valp etter han vil jo være der. Med mindre det er selve avlen du er interessert i på det punktet, så kan hanhund være vel så verdifull avlsmessig som tisper.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...