Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Hei alle sammen!

Føler jeg sprer ut nye emner i hytt og pine her nå:P Jeg skal få hjem min lille Rosco(bichon havanais) den 19.juli, og leser og koser meg med å innhente info om alt!

Jeg har lest masse i bøker og på nett, men tror at det også er lurt å prate med andre hundeeiere om deres erfaringer!

Jeg har en hannkatt på ett og et halvt år, og lurer på om det er andre her som har katt og hund sammen som kan gi noen råd?

Hvordan introduserte dere valpen/hunden og katten? Jeg har lagt en del planer allerede, bla. At når det er tid for at folk skal få komme på besøk etter Rosco har fått noen dager til å bli kjent med oss og sitt nye hjem, skal alle som kommer på besøk hilse først på oss, så på katten(Milo) før de hilser på Rosco.

Tenker at det er viktig at Milo er høyere i rang enn valpen(noe jeg tror kommer naturlig egentlig).

Milo er den snilleste katten man kan tenke seg, og har vært en fantastisk venn til kaninen min(som desverre ble syk og døde for ung for en stund tilbake), og er også glad i andre dyr. Dessuten er han lydig(!) og hører på det vi sier.

Nysgjerrig på hvordan dere har løst lignende situasjoner:)

Skrevet

Når jeg fikk min havanais hadde vi en eldre katt (15 år) som ikke var vant med hund. Så her måtte hunden sitte i bur når katten var innom den første tida så han fikk lukte på ham gjennom buret (var redd for hundens sikkerhet rett og slett). Så gikk vi over til å ha dem i samme rom men vi passet hele tiden på at hunden ikke fikk gå bort til katten. Så tror jeg de må ha møttes ute uten at vi var der for plutselig var de blitt mer trygg på hverandre og de ble bestekompiser :wub: Hunden sluttet å spise når katten døde så de hadde et fint forhold - det hadde jeg aldri trodd. Jeg var sikker på at katten kom til å rømme ned til min farmor i nabohuset :P

Jeg ville bare latt de være sammen når dere ser hvordan de oppfører seg mot hverandre. Aldri hold fast katten eller tving den til å hilse på hunden, den må få hilse i sitt tempo. Pass på at de får møtes et sted der katten har mulighet til å komme seg unna - evt opp i høyden. Vær forsiktig, en havanais valp er liten og et klor i øynene kan bli stygt. Lykke til :)

  • Like 1
Skrevet

Tusen takk for svar:)

For en herlig historie:) det er en fryd når dyra våre blir gode venner! Milo sørget lenge når kaninen vår døde! Han sluttet også å spise en stund.

Tror du gjorde alt helt riktig! Vi får se an hva som blir riktig løsning for våre 2 gutter når dagen kommer:) men tusen takk for gode råd!

Skrevet

Vi har ei katt som er ganske sky av seg. Når jeg fikk Kumavalpissen i hus så satt vi opp en barnegrind mellom soverommet og stua, stor nok til at katten (og som vi fant ut kjapt også valpen) kom seg igjennom. Så egentlig hadde vi ikke den introduseringsfasen jeg hadde planlagt, men katten hadde masse høyder hun kun stikke seg bort i. Katten likte han egentlig aldri mens han var valp, men snek seg til noen sniff mens han lå og sov.

Så var jeg og hunden borte på skole ett semester og når vi kom tilbake igjen så ble pusen kjempeglad. Hun løp rett forbi meg og bort til hunden for å snutekose. Må innrømme at jeg ble veldig glad, men litt trist også at pusen jeg har hatt i syv år vil hilse på hunden før hun i det hele tatt ser på meg :P

  • Like 1
Skrevet

Når vi har fått nye valper i hus, har den eldste katten vår blitt så fornærmet at han har vært ute i mange døgn i strekk ... Så det vi har funnet ut er at han må tvinges til å være inne, til han har godtatt valpen. Her har vi ikke gjort noe stort nummer ut av det .. Katten må få ta det i sitt eget tempo, og valpen må lære å respektere katten (at den ikke napper i den eller "plager" en unødvendig). Jeg mener du ikke skal tenke på at "katten skal være høyere i rang", for hunder og katter har ikke rang over hverandre. Men at folk skal hilse på katten først er jo helt greit, så blir den ikke helt bortglemt :)

Skrevet

Vi hadde ein hokatt på ca året då vi fekk Laffen. Vi passa heile tida på at helsing og alt skulle gå på kattens premissar, og tvang aldri nokon til noko. Det gjekk aldri bra, og ein dag forsvann katten, og vi såg ho aldri att :( . Det hjalp nok heller ikkje på at ho var gravid då Laffen kom, og at ho ikkje kom overeins med ungane sine, særleg ikkje den eine som vart buande att her. Ho var nok ikkje heilt god i utgangspunktet. Trist likevel.

Den katten vi hadde att, derimot, er Laffens beste ven :D . Dei har vakse opp i lag, kattunge og kvalp, og det kunne ikkje vore betre. Pusen brukar Laffen som kosepute, og Laffen brukar pusen som tyggeleike :P . Og begge elskar det :lol: .

Skrevet

Takk for alle svar:)

Høres ut som det vil være best å finne den beste måten for introduskjon når dagen kommer, ut i fra hvordan de fungerer sammen:)

Virker som det viktigste er at Milo skal kunne ha steder å kunne observere i høyden, og selv velge å komme å snuse litt når han vil:)

Godt å høre det er mange suksesshistorier blandt dere:) trist å høre at den ene katten din forsvant, men så fint at den andre katten

Og Laffen ble bestevenner:)

Nå gleder jeg meg til dagen kommer!!

  • Like 1
Skrevet

Vi slapp de baresammen med engang vi, bare passet på at katten hadde åpne rømningsveier om hun fikk behov for det. I dag er de veldig knyttet til hverandre :)

  • Like 1
Skrevet

Her var jeg ganske redd for hva pus ville finne på når valpen kom i hus. Dette fordi den forrige unghunden vi hadde jaget pus ved enhver anledning, og han var blitt ganske redd hunder, noe som slo over i sinne om han følte seg presset.

Når vi da måtte avlive unghunden bare 11 mnd gammel, så oppførte pus seg som om det var ham som endelig hadde fått jaget det "uvesenet" ut av huset...

Valpen som kom inn igjen, var også mye mindre enn pus når han kom, så jeg var rett og slett redd for at pus ville ta ham.

Men det har gått veldig bra :)

Jeg var obs på at de ikke var alene sammen til å begynne med, og at valpen ikke fikk lov å løpe etter/jage på pus. Pus fikk heller ikke lov å jakte etter valpen, noe han gjorde veldig tydelig...

Når de var fått bli vant til hverandre i roligere former, så fikk de lov å tøye strikken litt mer, så lenge jeg var der og passet på.

Nå leker de sammen, og jeg ser at de nok vil bli gode venner med tiden, når valpen er over værste leke-fasen og roer ned nok til å kose med pus også :)

Sørg for at pus har plasser den kan komme vekk fra valpen, men samtidig har oversikt. Vær litt forsiktig så ikke valpen når opp til disse plassene, da pus kan finne på å klore etter valpen om de kommer i øyehøyde mens pus står over. Da var i allefall jeg redd for øynene til valpen. Men det sagt, så går det stort sett veldig bra, så lenge ingen av dem får lov til å jage den andre :)

Lykke til!

Skrevet

Tenkte mye på det når vi skulle få valp.

Når vi hadde besøkt valpen for første gang var katten veldig nysgjerrig og skulle lukte på klærne våre (for det lukta jo hund).

Katten var ikke vant med andre dyr, men han er veldig snill og rolig så jeg tenkte at dette kunne gå bra :)

Når vi kom hjem med valpen kom katten ned trappa og var veldig skeptisk.

Vi holdt valpen i ro så katten kunne komme bort og lukte litt, men var litt redd og sakte men sikkert etter noen dager begynte han å kome bort til valpen og buret for å lukte litt.

Etter det har de bare blitt bedre venner, ikke sånn at de sover i samme seng, men sånn at de klarer og slappe av sammen.

Nå har jo vi en valp som blir veldig glad og hyper når katten kommer, men har heldigvis en katt som er tålmodig og tåler å bli herja litt med, men han kan godt si ifra om det blir litt for mye og det er jo greit ;) Han blir roligere og roligere i med at han begynner å bli voksen.

Det som jeg synes har vært viktigst er at de møter hverandre under oppsyn, og det at katten har et sted der den kan slappe av og være litt alene. For oss betyr det at valpen kommer ikke opp i andre etasje (med mindre vi er med han), at kun katten for lov til å ligge i sofaen osv

Lykke til!

Skrevet

Når vi fikk Coton i hus, så hadde vi allerede to kattar i hus. Ei eldre som er sky og sær, og ei yngre (var vel 2 år på den tida) som er meir kosete. Slapp dei sammen med ein gong og lot dei finne ut av det sjølv. Etter ei stund endte det opp med at kvalpetrollet og yngste katten leika og herja rundt med kvarandre :)
Eldste katten unngår bikkjer, så ho har pleid å legge seg ein plass der ho kunne få ro og fred. Så er viktig at katten har ein plass der den kan få litt fri frå kvalpen.

Skrevet

Da jeg fikk valpen min i februar, så hadde jo jeg ei katte i hus som jeg ikke viste hvordan ville reagere.. MEn jeg slapp valpen løs, og den bjeffa og ville leke, og katta hoppet bare opp i høyden der valp ikke kom. Men det gikk bare timer, så oppsøkte katta valpen når den sov, snusa og hoppa litt når den bevega seg, men tror ikke det gikk mere en 2 dager før katta oppsøkte valp og la seg sammen med den:) så her er de gode venner,, terger og leker med hverandre. Nå er hunden blitt ganske så stor og kan være ganske så brutal mot katta, men katta løper bak sofa, under senga og terger valp til den blir så sur at den legger seg.. det går no i hvertfall bare godt:)

prøvde legge inn bilde, men vet ikke hvordan jeg gjør det..

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...