Gå til innhold
Hundesonen.no

Hoppevalp


May_Kristin
 Share

Recommended Posts

Hei.

Golden Retrievervalpen min på 4,5 måned oppfører seg for det meste eksemplarisk, men nesten hver eneste tur vi er ute får hun noen "raptuser" hvor hun hopper opp og biter seg fast i det hun får tak i. Det være seg jakkeermer, hender, bukser og skjørt (har sluttet å bruke sistnevnte etter at hun har ødelagt et par stykker). Jeg sier tydelig nei når hun hopper, og går bestemt videre, uten at dette hjelper nevneverdig mens det står på. Har også prøvd å avlede med pinne eller leke hun liker godt, men føler mest at det blir å belønne negativ atferd. Har forsøkt å gi sittkommando før hun evt får pinne eller leke, men det virker som hun blokkerer meg helt.

Jeg klarer ikke å se at det er noen klare utløsende årsaker, men det skjer som regel på slutten av turen. Vi går ikke særlig langt ennå, varierer mellom 15 min og 45 min i rolig rusletempo 3-4 ganger om dagen, i tillegg til lufteturer. Men lengden på turen har ikke hatt noe å si enn så lenge.

Noen som har tips og råd? Etter dagens tur har jeg fått en skikkelig flenge i hånda mi, og en ting er at jeg selv blir skadet, men vil ikke at hun under noen omstendigheter skal skade alle, uhell eller ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har oppfatning om at det er et ganske vanlig problem hos valper og unghunder, ettersom jeg har hørt mange streve med dette. Mitt råd er egentlig bare å ignorere det, og ikke la hunden få tak i noe å bite i. Stå på båndet om du må, evt finn en løsning slik at du kjapt kan binde han slik at han ikke får tak i deg. All form for oppmerksomhet (også negativ) kan være med på å forsterke atferden. Jeg ville ventet til hunden var rolig før jeg gikk rolig videre, uten noe veldig dill.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når yngstefrøkna har tulla rundt på den måten med hopp og sprett, napping etter hender, jakkeerme og kobbel, då har eg sagt bestemt nei og stoppar opp for og ventar til ho har roa seg. Så går eg vidare. Om ho skulle fortsette, då fortsetter eg prosessen med nei og stopp. Har ikkje vert noko problem å få roa ho på den måten her.

Men kanskje godbit eller noko kan hjelpe til, så du rosar når ho ikkje tullar? Ville i vert fall stoppa og venta til ho har "landa" heilt etter å blokkere deg ute.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet mange er i mot å straffe hunder på denne måten, men jeg må si at jeg holder med det Geir M. Nordenstram skriver i boken sin Full kontroll. Måten hundene sier ifra på når det er nok, er slettes ikke pen. Når valpen blir for påtrengende på moren, sier hun klart ifra, til valpen underkaster seg. Jeg sier ikke at man skal gjøre valpen vondt, men jeg synes vi må snakke hundens språk og rett og slett ikke være dumsnill som mange hundeeiere er. Du kan jo lese litt fra boken om du ikke har gjort det alt, for å være sikker på at jeg ikke har missforstått noe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er i grunnen ikke veldig positiv til slik håndtering i utgangspunktet, men jeg har forsøkt i desperasjon. Det som da skjer er at valpen eskalerer i adferden sin, blir sint og glefser. Så da finner jeg ignorering mye mer nyttefullt siden hun da hvertfall ikke blir sint.

Ellers takker jeg for andre tips og råd, skal forsøke å stå rolig til hun gir seg neste gang det står på. Håper det er noe som også gir seg etterhvert som hun vokser, men greit å plukke det bort mens hun ennå er veldig lærervillig :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var skikkelig sint på tullevalpen når han presterte å rive ene armen av skjorta mi ute på tur. Jeg slet skikkelig med dette og da han under en raptus klarte å smette ut av halsbåndet, ut på hovedveien og var millimeter fra å havne under en bil så ble det sele og struphalsbånd fra neste tur av.

Båndet er fast i selen hans, men når han nå får "tulltak" så tar jeg tak i halsbåndet og strammer det kjapt. Strammer ikke så veldig, skal jo ikke kvele bikkja, men gjøre det fryktelig kjedelig å være tullete. Når jeg prøvde det med vanlig halsbånd vrei han seg rundt og bet i hånda mi. Tok et par dager før han skjønte greia, men nå har vi gått fra to-tre tulltak hver tur til kanskje en-to i uka og de klarer jeg å stoppe før de blir heftige. Nå har jeg sluttet å bruke halsbåndet da det holder med et napp i selen for å få han ut av tullemoduset.

Prøvde å avlede med leke en liten periode (før han lekte seg på veien). Det funket som avledning, men gjorde ikke frekvensen av tulltak mindre.

Ignorering funket dårlig for meg da den andre firbeinte ble neste offer for bitinga.. og han kjeftet mer høylydt enn det jeg gjorde og valpen ble bare enda mer tullat.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

For det første. Vær rolig selv. Dønn rolig, selv om du skal reagere og handle. Blir du irritert og kavete drar du bare opp valpen og den blir usikker på deg i tillegg. Det øybliket bliket valpen/unghunden gjør første bykset som du vet blir etterfulgt av hopping og nafsing, så sier du klart nei, tar tak i halsbåndet og holder den fast i et grep den ikke kan vri seg ut av (bak i nakken eller en hånd på hver side med hunden mellom beina). Det skal ikke gjøre vondt, og ikke være en straff, men for det første hindrer du den i å gjøre vondt på deg og for det andre oppnår den ikke noe annet med tullet sitt enn å bli holdt fast i et solid grep til den klarer å roe seg. I tillegg blir det en hjelp for valpen til å roe seg ned. Noen valper trenger hjelp til å roe ned i starten. Ikke slipp før valpen/unghunden er helt rolig. Du kjenner den synker litt sammen i kroppen, puster litt roligere og slapper av. De første gangene er det ikke usannsynlig at den vil bruke tid og dra seg mer opp for å komme løs. Men om du klarer å ikke gi deg, være rolig og holde fast til hunden er rolig, så funker det veldig bra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For det første. Vær rolig selv. Dønn rolig, selv om du skal reagere og handle. Blir du irritert og kavete drar du bare opp valpen og den blir usikker på deg i tillegg. Det øybliket bliket valpen/unghunden gjør første bykset som du vet blir etterfulgt av hopping og nafsing, så sier du klart nei, tar tak i halsbåndet og holder den fast i et grep den ikke kan vri seg ut av (bak i nakken eller en hånd på hver side med hunden mellom beina). Det skal ikke gjøre vondt, og ikke være en straff, men for det første hindrer du den i å gjøre vondt på deg og for det andre oppnår den ikke noe annet med tullet sitt enn å bli holdt fast i et solid grep til den klarer å roe seg. I tillegg blir det en hjelp for valpen til å roe seg ned. Noen valper trenger hjelp til å roe ned i starten. Ikke slipp før valpen/unghunden er helt rolig. Du kjenner den synker litt sammen i kroppen, puster litt roligere og slapper av. De første gangene er det ikke usannsynlig at den vil bruke tid og dra seg mer opp for å komme løs. Men om du klarer å ikke gi deg, være rolig og holde fast til hunden er rolig, så funker det veldig bra.

Enig her, å gjøre valpen vondt bringer ingen vei. Roen er viktig å holde, men de trenger å settes på plass. De kan jo ikke Norsk :-P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som de fleste andre sier her, så er det viktig å holde seg rolig. Vet at det ikke er like lett når det holder på, men det er ihvertfall det som funker best.

Har nå en 9 mnd gammel Flat som gjorde veldig mye av det da hun var enda yngre. Nå kan det skje innimellom, men hun er mye lettere å roe ned/avlede.

Det jeg gjør hvis jeg ser at hun begynner er å få henne til å gjøre noe helt annet. Sette seg ned, gå pent vef siden av meg sånn at hun glemmer at hun var på vei til en raptus.

De gangene det har vært skikkelig ille og jeg ikke har fått kontakt med henne, så står jeg enten på båndet sånn at hun ikke får hoppet opp på meg eller keg binder henne fast.

Hun er også en sånn som lett har kommer seg ut av selen når hun har holdt på sånn. Bruker alltid sele på tur, men når hun begynner å hoppe fester jeg kobbelet til halsbåndet samtidig som båndet er igjennom sele ringen, og da får hun ikke dratt seg ut. Om hun gjør det sitter ihvertfall halsbånd/kobbel igjen i selen.

Valpene/unghundene ser vel på det som en slags lek tenker jeg. En gang da hun tok skikkelig tak i hånda mi, dyttet jeg henne bort og hun kom hoppende rett på igjen akkurat som om der var skikkelig kult.

Så å ikke gi noen forsterkning på adferden er nok det lureste.

Eller hva med å roe ned med ett godbitsøk f.eks, bare sånn for å ikke gire opp hunden enda mer?

Haha, nå ser det ut som om jeg har den gale hunden. Men hun oppfører seg fint mesteparten av tiden altså ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Min valp har gjort litt av dette, og jeg fant rett og slett ut at når valpen er sliten, da begynner den ta båndet, hoppe, oppføre seg som en galning. Så kanskje prøve ikke gå for mye turer, men utforske, eller gå et sted der valp kan utforske litt med langline:) Det hjalp her i huset:) nå tar ho båndet fordi ho vil vi skal komme oss fort avgårde, men da rikker jeg ikke meg en meter før ho slipper det, og funker det også:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...