Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg lurer på om noen har noen gode råd. Jeg har en liten Pomchi (pomeranian/chihuahua blanding) på 5 år. Han er verdens snilleste hund.

Men han er pysete, og har alltid vært veldig skeptisk til fremmede menn. Dvs gutter som er kommet er stemmeskiftet. Unger, og damer derimot går som oftes helt fint.

Dette er pga uheldige opplevelser, der han ble skremt. han ble bl.a veldig skremt av en mannlig dyrlege som valp.

Jeg må innrømme at han har alltid vært "baby'n" min og er en skikkelig mammadalt som sjelden går lenger en noen meter fra meg selv om han er løs ute. Han har vært med på reiser, fly, buss, tog, ja over alt. Så han er vant til nye folk, steder og sitasjoner, og har aldri vært noe problem hvis vi ser bortifra fremmede menn. Han bruker laaang tid på å bli kjent med nye menn før han er trygg på de..

Så for en mnds tid siden hadde vi innbrudd mens vi var hjemme av en ruset aggressiv mann, da ble vi selvfølgelig alle vettskremte, men det er faktisk hunden som lider mest av dette i ettertid. Nå er han LIVREDD menn, og det er blitt vanskelig å gå tur, han er så redd nå at han vrir seg ut av halsbåndet, halen mellom beina, ørene bak og han kryper sammen og begynner nesten å hyperventilere. Når han har blitt redd har jeg ofte før tatt han opp. Nå er sitasjonen annerledes da jeg har også har fått en sønn som nå er 10 mnder, og da er det ikke alltid jeg har ledige hender til å løfte opp hunden lenger heller, selv om han nå er mer redd en noen gang. Det er jo heller ikke en løsning på problemet å ta han opp og trøste når han blir redd, Men det er vondt å se på hvor redd han er..

Godbiter og belønninger fungerer ikke. Han bryr seg overhode ikke om mat eller leker når han er redd. Det eneste som fungerer er å bli tatt opp og komme på fanget mitt.

Noen som har vært i en lignende sitasjon? Og som har noen råd??

Skrevet

Fortsett og gå og lat som ingenting er min første tanke, at du trøster han er nok litt av problemet.. Når han må klare seg selv et par ganger og du ikke lager noen sak utav det som skjedde, men later som ingen ting, så blir det nok lettere for han også. Tross alt så er det ikke noe farlig. Keep on going, hold han i bevegelse og glem godbiter, lokking og trøst. Og vrir han seg ut av halsbåndet så kjøp et nytt et.

Skrevet

Signerer Malamuten, og vil samtidig minne deg på at sjøl om han er din lille skatt, så må du huske på at han faktisk er en hund. Hvordan hadde du håndtert denne angsten om han veide 40 kg? Da kunne du ikke løfta han opp, men måtte støtte han gjennom situasjonen på andre måter, uten å gjennom handlingene dine bekrefte at han gjør rett i å bli redd. Om han stivner til og blir "paralysert", ville jeg blitt gøyal og avfeiende ("Du, nå tuller du fælt, se her a!") og dratt han med meg videre, gjerne i en litt annen retning enn den han fokuserer mot.

Lykke til, håper han får samla seg litt snart! :flowers:

Skrevet

Støtter Malamuten. Når du gir oppmerksomhet på slik adferd, så forsterker du den. Du bør te deg som at det ikke er noe å bry seg om. Gjerne prøv litt dempede signaler, som å gjespe endel. Har sett det virket på noen, mens andre ikke i det hele tatt - det er uansett ikke noe å tape på å prøve.

Hvis det bedrer seg en god del, så kan du gå til skrittet å prøve en hjelper med goddis. La personen sitte med siden/ryggen til og bare hold ut hånda bak med en goddis. Går det bra, så sitt med front til, men la hunden søke opp hjelper selv.

Skrevet

Hadde samme problemet med min, bare ikke så ekstremt. Men han var redd og usikker. Jeg bare roste han hver gang han så en mann uten å knurre/bjeffe og lot han alltid ha muligheten til å ta ting i eget tempo. Gav besøkende menn beskjed om å la han komme til dem, ikke omvendt, og gav de godis som de kunne gi han. Trøstet aldri (for da hadde jeg bare bekreftet at det er noe å være redd for), men lot han gjøre litt som han ville og roste han/gav han godis når han var flink. Ignorerte han når han var redd.

Nå syntes han mannfolk er helt greit, og vi kan helt fint passere menn på kveldstur uten at han bjeffer eller knurrer. Han er noe skeptisk, men han har bedret seg veldig.

Ville absolutt kuttet ut å løfte opp hunden. Ikke tving hunden til å hilse på folk, men ikke trøst den heller.

Skrevet

Jeg skjønner hva dere mener at jeg kanskje forsterker det med å ta han opp. Det var noe jeg også hadde sluttet med, siden jeg også nå har fått en sønn. Og hunden var begynt å bli bedre i forhold til skepsisen sin for menn. Men så hadde vi som sagt et innbrudd hjemme og nå er det verre enn noen gang.

Det har aldri vært så ille før. Tidligere har han trekt seg unna når menn ville ha kontakt med han bare.

Det med å slappe av og late som ingenting når hunden min ligger og skjelver og man kan se hjerte hans dunker ekstemt fort. det virker rett og slett som at han har et angstanfall, det klarer bare ikke hundemamma-hjertet mitt. Og det går jo ikke å bare gå videre medlem hund som er totalt stivnet, da må eg jo bare bokstavligtalt dra han etter meg. :( Vi hadde jo aldri oversett et menneske som fikk et sånt anfall. Jeg har prøvd å snakke til han med glad stemme, og oppmuntre han når jeg ser at han begynner å bli redd. Men det virker som at han "forsvinner" i sin egen redsel. Og det går ikke å avlede han før han er borte fra situasjonen og den han møter og blir redd er borte. Eller at jeg tar han opp. Da reiser ørene seg igjen og han begynner å slappe av i kroppen.. Har tenkt at jeg kanskje skal kjøpe sele til han istedenfor halsbånd. Men syns det er trist når hunden min tross alt alltid har gått fint i bånd.

Skrevet
Har tenkt at jeg kanskje skal kjøpe sele til han istedenfor halsbånd. Men syns det er trist når hunden min tross alt alltid har gått fint i bånd.

Den kan da gå fint sjøl om den går i sele? Og hvorvidt lineføringa er pen eller ikke opplever jeg som litt underordna når bikkja har et angstanfall og bør fjernes fra situasjonen, noe som er lettere og mer skånsomt i sele enn i halsbånd. (Jeg haler ofte med meg min eldste som lever litt i sin egen verden, og det går jo ikke i halsbånd, hehe).

Du har nok rett i at vi ikke ville oversett et sånt anfall hos mennesker (forhåpentligvis), samtidig er det litt drøyt å sammenligne slike tilfeller, all den tid et menneske normalt har evne til rasjonell tankevirksomhet, mens en hund agerer etter instinkter og lyst/ikke lyst og fight/flight-modus. Har du vurdert angstdempende medisiner? Jeg er i utgangspunktet meget skeptisk til sånne preparater, men tenker at det kanskje kan være et alternativ for en kort periode sånn at han kanskje kan komme seg gjennom disse situasjonene uten å melde seg helt ut. I tillegg tenker jeg at et passeringskurs kanskje kan være en idé, sjøl om ditt problem er noe uvanlig. Normalt trener man jo der på at bikkja ikke skal utagere idet den passerer andre med hund, mens det du trenger å få trent på, er at han kan forholde seg til menn, som det jo finnes en hel del av. Og en ansamling menn er lettere å få ordna i en kurs-setting enn tilfeldig på gata eller en og en hjemme hos dere.

Skrevet

Hvis han er helt låst, så har du ikke så mye valg tror jeg - da må du nesten bare 'dra' han med deg. (derfor greit med sele, slik at halsen ikke får all påkjenning?) Helst bør du jo klare å unngå at det låser seg helt for den, slik at du tar det litt mer gradvis - så lærer den seg sakte men sikker å bli tryggere. Er du trygg (at det er jo ingenting å være redd for), så merker hunden det. "Menneskemamma-hjertet" ditt er nok mer myntet på menneske enn hund. Å trøste en hund er med på å forsterker adferd (tror jeg) - å trøste ett menneske trøster.

  • Like 2
Skrevet

Tja, både og? Å trøste et barn for mye kan jo også være med på å forsterke den negative opplevelsen. Det er en balansegang på mennesker, og det tror jeg det er på hund også.

Jeg har hatt en hund som var redd store hunder. Jeg benyttet meg av kinderegg/sladremetoden, i tillegg løftet jeg opp hunden/lot hunden hoppe opp dersom det kom situasjoner hun ikke taklet, holdt henne løst, slik at hun selv kunne hoppe ned når hun ville. Altså ingen knuging og trøsting sånn sett. (F.eks om vi var i skogen, og det kom store løse hunder bort til oss, osv). Jeg har også brukt mye ros/glad snakk "så fine hunder, kom igjen, bra" :P , da hun responderer veldig bra på det. Så jeg har rost henne også når hun har sittet på armen. Dette har funket supert for oss, resultatene kom utrolig raskt, og ved at jeg fjernet henne fra situasjoner hun ikke taklet, så sluttet hun å kjefte, og lærte å heller komme til meg.

På whippetvalpen min, som er for stor til å bli løftet, har jeg sittet på huk, slik at hun kunne sitte mellom beina mine og da være trygg. Hun var sånn som løp vekk om hun syns noe var litt skummelt, nå kommer hun heller til meg (eller random folk, siden alle er like gode :P ). Veldig greit for meg.


Nå sier jeg ikke at det er det rette i denne saken. Men bare et lite innspill på dette med redsel og belønning.

Skrevet

Så, det vi snakker om er en hund som alltid har vært redd menn, som har opplevd en for han traumatisk opplevelse sånn omtrent i samme tidsrom der han har hatt en stor livsomveltning (et nytt familiemedlem) og ikke lenger har den fluktmuligheten (opp i fanget) han er vant til å ha. Og det beste er å overse ham? Det pleier å være meg som er hjerteløs og slem, liksom.

Nei, jeg syns ikke han burde få trøst, men det er fullt mulig å løfte opp en hund uten å nødvendigvis trøste den. Hvor stor er han, liksom? 3-4 kg tung? Kanskje han burde fått en veske han hadde mulighet til å gjemme seg i når ting ble for vanskelig? Han trenger ikke å få noen oppmerksomhet for det, bare et sted der han kan få igjen pusten og normal hjerterytme.

Jeg er for at hunder skal konfronteres med det de er redd for jeg altså, men det forutsetter jo at de ikke er så redde at de ikke tar til seg læring - det må jo være hovedpoenget her, ikke sant? At han faktisk lærer at det ikke er noe å være redd for? Å utsette han for ting han syns er ekkelt og han ikke klarer å takle, uten at han har sjanse til å lære noe av det, er jo bare slemt.

Skrevet

Enig med 2ne - dette er ikke en ny dille som har kommet. Gi han en vei ut av situasjonen, enten det er opp på armen om han blir rolig der, eller andre lignende løsninger.

Skrevet

Hvorfor ikke oppsøke menn? Tren på samvær med menn så hunden lærer at de også et "allrighte dyr". CM tok opp akkurat dette på TV i går, og det så ut til å fungere veldig bra. La mannen sitte ved siden av og overse hunden, men alike vel være der. Gi godbiter når hunden tilnærmet seg. Vi trente inn dette med Mira som var livredd faren min og det funket fjell! Sent from my iPad using Tapatalk HD

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...