Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvor gammel er din rase?


SFX
 Share

Recommended Posts

Av nysgjerrighet - hvor gammel er din rase? I et nasjonalt og internasjonalt perspektiv.

I 1902 ble den første berner sennenhunen registrert i rasens hjemland, Sveits.

I 1956 kom de tre første berner sennenhundene til Norge.

(Edit: Og jeg tenker da på en offisiell formalisering av rasen - berneren mener de at de kan spore tilbake til en type hund som ble brukt på 700-tallet før Kristus, men det var jo ikke berneren som rase)

Endret av SFX
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt usikker, lapphundtypen er nok veldig gammel, men har funnet samiske dokumenter som omtaler den på 1700-tallet (visstnok om at det kun var lapphunden som kunne gå uten bånd :lol:). Rasestandarden for "lapphunden" (fortsett lapsk vallhund og finsk lapphund) begynte vel å utvikles på 40-tallet. Rasene ble skilt på 60-70-tallet en gang, og det er da dagens standard begynte å utvikles. Så veldig gammel om man tenker på lapphundtype-hunder, ganske moderne om man tenker "finsk lapphund".

Mener å ha hørt at de første kom til Norge offisielt på 70-tallet :)

Kilde: blant annet herfra http://www.finsk-lapphund.spkhund.dk/lapphundens%20historie.htm

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 1800-tallet skilte man ikke mellom de røde og de røde og hvite irsksetterne, og ved en hundeutstilling i 1875 i Irland ble begge typer vist frem.

Den irske irsksetterklubben ble stiftet i 1882.

Raseklubben for de røde og hvite ble opprettet i Irland i 1940-årene.

De første irsksetterne kom til Norge rundt år 1900. Norsk Irsksetterklubb ble stiftet i 1917.

Er ikke helt sikker på når den første røde og hvite kom til Norge. Sluttet av 1980-tallet tror jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Første gangen en bedlington terrier ble nevnt skriftlig var vel i 1825 tror jeg, men noen av hundene har visstnok stamtavler som går tilbake til 1782.

Den første rasestandarden kom i 1870, og The Bedlington Terrier Club ble stiftet fem år etter.

Hit til landet kom den første bedlingtonen i 1917, og den var en dansk import.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er funnet skjeletter av shiba-liknende hunder i Japan som er 7-8000 år gamle. På begynnelsen av 1900 tallet ble Japan mer klar over at deres hunderaser var på vei til å forsvinne, og de satte i gang et arbeid for å bevare de egne hunderasene ved å samle hunder fra hele landet og sette i gang med et systematisk avlsarbeide.

Til Norge kom de første shibaene i 1987, den ble importert fra Sverige av oppdretteren til Kuro faktisk. :) (Usikker på om det ble importert andre shibaer samme år.)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

NEG: Første utstilling var i 1877, gikk da under navnet grå dyrehund. I 1905 (eller 1901? NKK skriver begge årstallene, så er litt usikker) ble standarden skrevet, og den har forandret seg svært lite siden den gangen. Bamse, som ofte kalles rasens stamfar, var født på 1860-tallet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 17-1800 tallet når oksekampene minket i omfang og hundekamper ble mer populært lagde dem en mer smidig og mer utholdende hund enn Bulldogen, det var i området kalt Black Country og spesielt rundt Staffordshire denne nye rasen ble populær. De gikk da under navnene "half and half", "bull and terrier" og "pit dog", i 1835 kom loven som ulovliggjorde hundekamp og selv om det fortsatt var noen som drev med hundekamp så forsvant interessen for rasen.

På begynnelsen av 1930 tallet ønsket en gruppe menn fra området rundt Staffordshire å bevare rasen og introdusere den for utstillingsringen, i 1935 ble rasen godkjent i The Kennel Club, og de hadde sin første utstilling August samme år hvor det var påmeldt rundt 60 hunder, rasen fikk Championstatus i 1938.

Første Staffen kom til Norge i begynnelsen av 60 tallet, men det ble ikke registrert noen i NKK før i 1989.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siberian Husky ble annerkjent som rase av AKC i 1930, men ble også før dette registrert i lokale kennelbøker i Nome. (Nome Kennel Club), nå var dette ikke en stambok først og fremst for å holde styr på stamtavler til rasereine hunder, men for å holde styr på gode arbeidshunder som var livsnødvendige på den tiden. Så antagelig de første SH'ene registrert inn i 1909 når de første gang deltok i All Alaska sweepstakes.

Forfedrene til Siberian Husky kan spores mange 1000 år tilbake i fellesskap med det nomadiske folkeslaget som hadde en slik hundetype. Men dette er jo ikke snakk om rasehunden Siberian Husky.

Første Siberian Husky kom til Norge i 1957/58. Litt kontroversielt om man skal si at "Pogo" var den første (57),som ikke hadde stamtavle men ble typebestemt til å være SH eller om Molinka of Bow Lake (58) var den første, som kom med AKC papirer. Personlig holder jeg en knapp på Molinka, men det er Pogo som har fått den "offisielle" æren.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det finnes spor etter en kooikeren tilbake til 1600- og 1700-tallet. bla på mange av Jan Steens og Vermeer malerier. Men også på familieportretter. Men på et tidspunkt døde de omtrent ut, og de tror det bare var ca 25 individer igjen i sin helhet.

Baronesse van Hardenbroek van Ammerstol startet i 1939 med å spore opp aner og arbeid med tilbakeavl, og for å få den godkjent som en rase. Det ble den in 1966.

De første kooikerne som ble importert til Skandinavia, kom først til Danmark i 1987 der en kennel kjøpte tre tisper fra Holland (rasens hjemland).

I 1994 ble den første Kooikeren importert til Norge og det første valpekullet kom i 1996. Så den rasen vi har i dag, har sånn sett ingen lang histore bak seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aussien er en relativt 'ung rase'.

Men, det er dokumentert siden 1800-tallet at det kom 'små blå uten hale', såkalte baskiske fårehunder, til USA sammen mer sine gjetere. Disse hundene var antakeligvis rasen stamfedre og mødre. Og deretter ble de rendyrket som ranchhunder i USA.

Australian Shepherd Club of America (ASCA) Har egene registre over aussier helt tilbake til 1957.

I 1993 ble rasen godkjent av den Amerikanse kennelklubben (AKC).

I 1994 ble rasen godkjent som egen rase av Norsk Kennelklubb (NKK).

13.07.1994 ble det første aussiekullet født i Norge (iallefall er det det første kullet i følge dogweb)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I australia er kelpie første gangen nevnt i 1870.

I 1908 ble den første gang utstilt i hjemmlandet (6 hannhunder og 3 tisper)

ANKC godkjente ikke ferdig rasestandaren før i 1963.

FCI godkjent 1989.

De første kelpiene kom til Norden starten av 70-tallet.

Så i sitt unge hjemmland (1901 ble det ett selvstyre og ikke bare en "straffekoloni") er det en rase som har fulgt jordbruket etterhvert som det ble utviklet der. Rase sett på verdensbasis så er den ung.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Standarden for portugisisik vannhund ble skrevet med utgangspunkt i en hund som het "Leao". Han regnes som stamfar til den moderne portugiseren. Leao ble født i 1931. Så på midten av 1930-tallet man kan vel da si.

Det er funnet skriftlige beskrivelser av vannhunden som stammer tilbake fra 1260, så rasen er i utgangspunktet svært gammel. Det sies forresten at portugisisk vannhund er stamfaren til blant annet dagens pudler. :)

Dette er altså Leao, hunden standarden er skrevet med utgangspunkt i:

leao.jpg

Hvor finner jeg ut når rasen ble godkjent av FCI?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han var skikkelig flott, Maria!
Helt enig!

Jeg synes forøvrig de er flinke den dag i dag, tross alt, til å avle hunder som matcher standarden og Leao. Men den bikkja er portis med stor P for meg, så jeg etterstreber gjerne at de skal likne på ham :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dvergpinscheren (Tyskland) kan dokumenteres tilbake til tidlig på 1800-tallet, formelt siden 1895.

Tidligere ble dvergpinschere som dukket opp i pinscherkull avlivet, men i 1870 begynte man å avle på dem.

I Norge ble de først omtalt i 1905, da Dronning Maud hadde med seg en dvergpinscher fra England.

De to første utstilte eksemplarene av rasen i Norge finner vi i 1911.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Info tatt fra greyhounklubben sin side:

På 400-tallet etter Kristus hadde rasen fått et solid forfeste på de Britiske øyer. Rasen er omtalt med navn i både engelske og irske skrifter allerede på 800-tallet.

Allerede på Elisabeth 1. tid ble det etablert jaktkonkurranser, kalt coursing, hvor greyhounds jaktet i par på hare og kanin. I begynnelsen av 1800-tallet økte populasjonen av byttedyr, coursing ble raskt svært populært og spredte seg over de britiske øyer, og populasjonen av greyhounds økte dramatisk. Raseentusiaster begynte å føre stamtavler, og The Greyhound Stud Book ble etablert. Som et resultat av dette er greyhound sannsynligvis den eneste rasen som kan føre sine stamtavler helt tilbake til slutten av 1700-tallet. På denne tid gjorde adelsmannen og oppdretteren Lord Orford en innkrysning med en datidig utgave av Bulldog for å forbedre substansen og utholdenheten som jakthund, og alle dagens greyhounds kan føre sine stamtavler tilbake til denne krysningen.

Mellom 1890 og 1920 ble det registrert et ubetydelig antall greyhounds her til lands. Noen få av dem deltok i utstillingsringen med vekslende hell. Avlsaktiviteten var svært liten, og stammen døde raskt ut.

Først i 1948 fikk rasen en ny sjanse i Norge, da kennel Frisco ved Sigvart Stokstad importerte Nevills Cinderella fra England.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På første halvdel av 1800-tallet begynte Wilhelm Conrad Dunker å krysse forskjellige støverraser, som ble opphavet til dunkeren. I 1902 ble Specialklub for Norske Harehund stiftet, og harehunden ble delt i to grupper, som i dag er hygenhund og dunker.

Så offisielt sett har vel dunkeren eksistert siden 1902.

Rasen har hatt en del nedgang, spesielt på 70/80-tallet da det antas at utenlandske rasers popularitet gjorde at etterspørselen etter dunker sank. På denne tiden var uansett hundene veldig nært beslektet på grunn av kraftig innavl. Avlsrådet søkte om innkryssing av andre raser i 1987, men det ble ikke godkjent med innkryssing før i 1989.

(Kilde: NKK).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...