Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan hadde du taklet det om en av dine nærmeste "kom ut av skapet"?


Nirm
 Share

Recommended Posts

Akkurat det med at man må fjerne reproduktive organer for å endre kjønnet sitt juridisk er oppe til diskusjon mange steder nå. Og det er nok delte meninger der, også av de det "rammes". Men et sted må jo de sette en grense på når man har lov til å skifte det juridiske kjønnet. Og hvor skal det gå?

Kan love at jeg overhode ikke følte det som noen tvangssterilisering selv, men ønskene er jo forskjellig fra person til person. Personlig så skjønner jeg ikke helt hvordan en som føler seg som kvinne, ønsker å beholde alt nedentil (og da bli det man ofte kaller "shemales"), eller hvorfor jeg overhode skulle ønske å beholde livmor/eggstokker. Å bli gravid er vel ikke akkurat så mandig at det gjør noe, i tillegg til at jeg tviler på at man overhode kan bli gravid etter en stund på testosteron.

Det jobbes for at vi skal ha mulighet til å fyse ned kjønnsceller, og det er vel egentlig en viktigere "kamp" i mine øyne. Slik at dersom man har lyst til å bli foreldre en gang i framtiden, så har man muligheten til et biologisk barn (for de som synes det er viktig).

En annen ting å ha i bakhodet, er at dette ikke er en legning, men en identitet. Ergo selv om man er transkjønnet, betyr det at man likevel kan både være hetrofil, homofil og bifil. Inntrykket mitt er likevel at det er største andelen som er hetrofile (ikke så rart, det er jo den dominerende legningen hos mennesket), mens det er mer vanlig med at MTF er lesbiske, enn at FTM er homofile.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 209
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg jobbet på Potta i mange år, jeg er vant med å ha hele spekteret rundt meg som den naturligste ting i verden. Også transeksuelle både pre og post kjønnsskifte. Jeg er selv bifil, og med unntak av m

Jeg er transkjønnet (and proud of it. ) Eneste på sonen som jeg vet om, men ikke eneste i hundemijøet. Der noen er åpne, andre ganske skjulte. Nei, jeg trur de færreste har en sånn reaksjon, men

Jeg kjenner jeg reagerer litt på disse uttalelsene om at dere ikke kan vite, ikke være 100% sikre på hvordan dere hadde reagert om noen av deres nære og kjære hadde valgt å dele en sånn ting. Har m

?? Dette skjønte jeg ikke, så fordi de ikke får nytt personnummer før de har en ny identitet (juridisk sett) så er det tvangssterilisering?!?
Jeg skjønner ikke spørsmålet helt jeg?

personnummeret ditt forteller alle kjønnsidentiteten din, sant? Det hjelper ikke om du heter Ola og på alle måter føler deg som Ola hvis personnummeret ditt sier Kari? Eller det hjelper jo, men du blir nødt til å forklare deg hver gang du trenger personnummeret ditt. Identiteten din er juridisk sett fortsatt kvinne, selv om du på nesten alle måter er mann. Bortsett fra den siste lille biten, nemlig evnen til å reprodusere.

Så for å bli juridisk akseptert med den kjønnsidentiteten du faktisk har, må du sterilisere deg. Det er veldig brutalt all den tid behovet for å reprodusere er en av de sterkeste driftene vi har og kjønnsidentitet er såpass viktig som det er.

Edit: Nirm, å fryse ned er også en god løsning ja.

Men jeg synes det blir helt feil for staten eller andre å definere når noen er mann eller kvinne? De fleste jeg kjenner har gått fra mann til kvinne og de var kvinner lenge før snoppen gikk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass
Jeg skjønner ikke spørsmålet helt jeg?

personnummeret ditt forteller alle kjønnsidentiteten din, sant? Det hjelper ikke om du heter Ola og på alle måter føler deg som Ola hvis personnummeret ditt sier Kari? Eller det hjelper jo, men du blir nødt til å forklare deg hver gang du trenger personnummeret ditt. Identiteten din er juridisk sett fortsatt kvinne, selv om du på nesten alle måter er mann. Bortsett fra den siste lille biten, nemlig evnen til å reprodusere.

Så for å bli juridisk akseptert med den kjønnsidentiteten du faktisk har, må du sterilisere deg. Det er veldig brutalt all den tid behovet for å reprodusere er en av de sterkeste driftene vi har og kjønnsidentitet er såpass viktig som det er.

Edit: Nirm, å fryse ned er også en god løsning ja.

Men jeg synes det blir helt feil for staten eller andre å definere når noen er mann eller kvinne? De fleste jeg kjenner har gått fra mann til kvinne og de var kvinner lenge før snoppen gikk.

Og jeg skjønner ikke svaret. For meg er det helt innlysende at selv om du føler deg som Ola, så får du ikke personnummeret til Ola før du har krysset den grensen som gir deg et juridisk kjønn, nemlig operasjon. Det er jo sånn at uansett hva det gjelder så må man sette en grense på ett eller annet tidspunkt. I dette tilfellet så går det på juridisk kjønn og ikke skjønn. Nå er det jo ingen av de transkjønnede som kan reprodusere etter kjønnsskifte, så jeg forstår ikke argumentet med reproduksjon og kjønnsdrift. Ikke er det krav om sterilisering, det er krav om kjønnskifte for å få det personnummeret som identifiserer deg juridisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det har blitt mye mer åpenhet om kjønnsskifte og transkjønnethet i de siste årene og det strømmer på med folk som tenker "endelig er også VI godtatt". Det jeg ikke skjønner er hvorfor det ikke finnes fler som jobber med bytte av kjønn i Norge. Min venn gikk til legen med dette for ca et år siden og skulle bli videresendt til psykolog og hele pakken der. Ett år senere og utallige purringer fra legen og risiko for tap av liv har vedkommende ikke hørt et kvekk fra psykolog annet en at han er på venteliste. Jeg vet at det er fler saker nå en før, men det må da være mer en èn person som jobber med slikt her i Norge?

Ellers så kan jeg jo ta opp at det i fjor sommer (juni - juli) var en 16 - 17 år gammel MTF som kom ut av skapet på bloggen sin. BÆM, BÆM media all over the place. Ikke noe negativt for det, men allerede i OKTOBER har vedkommende vært 3 ganger til psykolog 1 gang til sexolog og brev til rikshospitalet for diagnosesetting. Må man virkelig til media for å få sving i sakene? Er det virkelig slik systemet fungerer?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og jeg skjønner ikke svaret. For meg er det helt innlysende at selv om du føler deg som Ola, så får du ikke personnummeret til Ola før du har krysset den grensen som gir deg et juridisk kjønn, nemlig operasjon. Det er jo sånn at uansett hva det gjelder så må man sette en grense på ett eller annet tidspunkt. I dette tilfellet så går det på juridisk kjønn og ikke skjønn. Nå er det jo ingen av de transkjønnede som kan reprodusere etter kjønnsskifte, så jeg forstår ikke argumentet med reproduksjon og kjønnsdrift. Ikke er det krav om sterilisering, det er krav om kjønnskifte for å få det personnummeret som identifiserer deg juridisk.

Men det er jo noen som har bestemt at man ikke juridisk har byttet kjønn før man fjerner evnen til å reprodusere sant? Nå skal jeg ikke påberope meg all mulig kunnskap om emnet men jeg minnes å huske at det var en flere år lang prosess for ei tidligere venninne av meg. Jeg ante faktisk ikke at hun var juridisk sett mann hele den tiden.

Når det står mann på førerkort, pass etc og du på alle måter - bortsett fra en høyest privat en - er kvinne så åpner det for en god del belastende situasjoner vil jeg tro.

Og jeg forstår godt at eventuelle lesbiske eller homofile stranskjønnede vil beholde evnen til å reprodusere. Kjønnsidentitet er så mye mer enn det i mellom beina.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det har blitt mye mer åpenhet om kjønnsskifte og transkjønnethet i de siste årene og det strømmer på med folk som tenker "endelig er også VI godtatt". Det jeg ikke skjønner er hvorfor det ikke finnes fler som jobber med bytte av kjønn i Norge. Min venn gikk til legen med dette for ca et år siden og skulle bli videresendt til psykolog og hele pakken der. Ett år senere og utallige purringer fra legen og risiko for tap av liv har vedkommende ikke hørt et kvekk fra psykolog annet en at han er på venteliste. Jeg vet at det er fler saker nå en før, men det må da være mer en èn person som jobber med slikt her i Norge?

Ellers så kan jeg jo ta opp at det i fjor sommer (juni - juli) var en 16 - 17 år gammel MTF som kom ut av skapet på bloggen sin. BÆM, BÆM media all over the place. Ikke noe negativt for det, men allerede i OKTOBER har vedkommende vært 3 ganger til psykolog 1 gang til sexolog og brev til rikshospitalet for diagnosesetting. Må man virkelig til media for å få sving i sakene? Er det virkelig slik systemet fungerer?

Om man skal ha behandlingen dekket av staten, så er det kun et sted å få den i Norge ja. Det er flere leger som diagnoserer og gir ut hormoner for det, selv om de egentlig ikke skal gjøre det. Da må man i nesten alle tilfeller operere seg utenlands og dekke det selv, og det koster noen kroner. Jeg ikke helt sikker hvordan det blir med nytt personnummer i de tilfellene.

Dessverre fungerer helsenorge litt slik at dersom du roper høyt, får du tidligere behandling. Så det beste rådet du kan gi venninnen din, er å være aktiv i forhold til de hele tiden. Samt å gå til samtaler hos egen psykolog. Fortsett å purre rett og slett.

Det er synd at så mange blir gående og vente lenge, for både liv og livskvalitet går tapt.

Men det er jo noen som har bestemt at man ikke juridisk har byttet kjønn før man fjerner evnen til å reprodusere sant? Nå skal jeg ikke påberope meg all mulig kunnskap om emnet men jeg minnes å huske at det var en flere år lang prosess for ei tidligere venninne av meg. Jeg ante faktisk ikke at hun var juridisk sett mann hele den tiden.

Når det står mann på førerkort, pass etc og du på alle måter - bortsett fra en høyest privat en - er kvinne så åpner det for en god del belastende situasjoner vil jeg tro.

Og jeg forstår godt at eventuelle lesbiske eller homofile stranskjønnede vil beholde evnen til å reprodusere. Kjønnsidentitet er så mye mer enn det i mellom beina.

Det er vel mer at man må fjerne de reprodusive organene. Ikke evnen til å reprodusere. Den forsvinner forholdsvis raskt, og permanent sterilitet kan komme allerede etter 6 månder på østrogen, antakelig kortere på testosteron (testosteron er et mye "hardere" hormon).

Så uansett hvilken fil man er, så er eneste måten å kunne få egne biologiske barn på for oss, å fryse ned kjønnsceller, eller få de før prosessen starter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor skal ellers det juridiske skillet være da, Loke, om det ikke er ved et faktisk kjønnsskifte?

Siden jeg tydeligvis er dårlig på å formulere meg så linker jeg heller til en artikkel om emnet fra forskning.no.

http://www.forskning.no/artikler/2013/januar/346799

Jeg mener at et faktisk kjønnskifte har funnet sted lenge før inngrepet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden jeg tydeligvis er dårlig på å formulere meg så linker jeg heller til en artikkel om emnet fra forskning.no.

http://www.forskning.no/artikler/2013/januar/346799

Jeg mener at et faktisk kjønnskifte har funnet sted lenge før inngrepet.

Jeg har tydeligvis tungt for det, antageligvis fordi jeg ikke klarer å sette meg inn i problematikken du skisserer. Det er snakk om tvangssterilisering, i følge deg, sant? Og du nevnte at man ikke skulle bli tvunget til å frasi seg muligheten til å reprodusere? Jeg skjønner ikke helt hva reproduksjon har med saken å gjøre?

Som Nirm skriver, så er man som regel allerede steril før man blir sterilisert, fordi man står på hormoner. Hormonbehandling er ganske nødvendig for en mann i en damekropp eller en dame i en mannekropp, så å reprodusere er vel uansett ikke et tema? Når det ropes opp hvor usunt det er med parabener for fostre, så kan jeg ikke tenke meg at full hormonbehandling er noe sjakktrekk om man ønsker å reprodusere, ergo er det en mulighet en transseksuell ikke har, fra den dagen de velger å stå på hormonbehandling.

Videre tenker jeg at hvis man virkelig mener at man er f.eks en mann i en damekropp, så er man vel ikke spesielt interessert i å slutte på testosteron-behandling for å kunne bli gravid? Eller omvendt, selvsagt, ei dame i en mannskropp vil neppe slutte å ta østrogen for å kunne bli far. Så er det da egentlig snakk om "tvangssterilisering"? Det er jo et valg en transseksuell tar lenge før det er aktuelt med kirurgi, er det ikke? Jeg trodde det var en forutsetning at man hadde stått på hormonbehandling en stund før man fikk operasjon?

At de burde få et juridisk kjønnsskifte før de opereres, kan jeg nok være enig i, men igjen.. Ett sted må de jo sette et skille?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er det du mener er unaturlig med homofili? Helt spesifikt?

Nå var egentlig dette spørsmålet til Simira, men jeg syns det er interessant, så velger å svare.

En litt finurlig tekst om bruken av ordet naturlig: Hva er naturlig?

Så sånn sett kan man si at det aller meste er naturlig, men at naturlig ikke nødvendigvis betyr at det er bra, ønskelig eller moralsk riktig.

Ordet (u)naturlig er derfor nødvndigvis ikke det beste ordet å bruke i en diskusjon rundt dette emnet, men om man først skal bruke ordet, så er det ingen tvil om at homofili er helt naturlig!

Rent biologisk kan man vel gjerne argumentere for at homofili ikke er ønskelig, og begrunne det ene og alene ut fra artenes evne til reproduksjon, at det krever hann/hun.

Hva som er naturlig og hva som er normalt er jo også to forskjellige ting.

Å være normal betyr bare at man ikke avviker fra normen. De aller fleste dyr er heterofile, ergo kan man si at det er unormalt å være homofil, uten at det er fordi man har fordommer, ser ned på homofile, eller har problemer med å akseptere at folk har en annen legning enn en selv.

Men ordet normal/unormal blir veldig misbrukt, ordet unormalt er negativt ladd, og det er automatisk noe negativt å være anderledes eller utenfor normalen, det er synd. Veldig mange mennesker faller utenfor normalen på ett eller flere områder, og de aller fleste er fine mennesker! :)

--------------------

Så et mer personlig svar på tråden:

Jeg har selv homofili i nær familie, og har ingenting i mot det, og ser ingenting galt i å være homofil. Han ene har vært tydelig homofil hele livet, selv om han selv ikke kom ut av skapet før han var vel 20. Det var bare koselig når han tok med sin kjæreste i familiebesøk, og det er fint å se at han selv slapper mer av nå etter han valgte å stå frem.

Blant venner har de fleste vært heterofile, men dette er ikke noe som har blitt tenkt så mye på. Er vel to stykker som liksom alltid har vært homofile, sånn har det bare vært. Når jeg tenker over det nå, så er det flere i mitt bekjentskap som jeg faktisk ikke vet legningen på. Det er liksom andre ting som er mer interessante :P

Om en av mine beste venninner nå hadde foralt meg at hun var homofil, så hadde jeg blitt overrasket, men det hadde ikke endret mitt syn på henne i det hele tatt.

Det er også flott at personer som i dag blir født i feil kropp nå kan få en sjans til å få det rettet. Jeg så et utrolig spennende program om barn som var født i feil kropp. Disse barna hadde vært klare på det selv fra de var utrolig små, og fikk stoppet puberteten, slik at resultatet skulle bli mest mulig naturlig dersom de bestemte seg for å gjennomgå kjønnsskifte når de ble gamle nok. Den ene gutten hadde som 3-åring grått sårt hver gang noen refererte til han som "han". :cry:

Likevel vet jeg at jeg hadde syns det var rart og uvant om en nær venninne kom å fortalte meg at hun egentlig var en han. Selvsagt hadde jeg respektert og støttet personen, det er jo den samme personen som alltid. Jeg hadde nok også blitt takknemlig for at personen valgte og dele det med meg. Det er personen jeg er glad i, ikke legningen, kjønnet, osv :)

(Men om kjæresten sto fram som homofil, eller ville bytte kjønn til jente, så hadde jeg nok blitt helt fra meg :lol: :lol: )

Oj, dette ble langt! :|

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...