Gå til innhold
Hundesonen.no

American Akita


ace0
 Share

Recommended Posts

Akkurat som hos shibaen? :P

Er vel LITT mer dramatisk om en am. akita får det for seg å kveste en annen hund eller et rådyr enn om en shiba får ånden over seg (gitt at den andre hunden ikke er mindre, selvsagt)? Dessuten har jeg inntrykk av at am. akitaen er litt mer "bring it!" når det gjelder bråk enn en shiba, som gjerne er mer avventende.
  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat som hos shibaen? :P
Neida, stod lenge og snakket med en oppdretter om dette. H*n har sjelden egne hunder av samme kjønn løse sammen. De er lettlært, som shibaen. Men fikk inntrykk av at de er noe mer samarbeidsvillige og utholdende. Likevel tør ikke denne oppdretteren noen gang å starte lp kl1, ettersom andre folk ikke har kontroll på sine hunder alltid. Det kan få fatale følger med en Am.akita. De gir seg ikke.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Michellus

Vi har en stor og vakker american akita som nabo. Damen som eier den virker fortvilet hver gang hun går med han ute. Han er en STOR gutt og han er sterk som bare det. Gikk bak dem en gang (hunden så meg lenge før jeg hadde kommet bort til dem) og bikkja gjorde da utfall mot meg. Den gjør utfall mot andre hunder også. Det virker ikke helt som om damen helt vet hva hun skal gjøre med det. Hunden har også en tendens til å tygge på og gjøre utfall mot eieren. Mange ganger har jeg sett den gjøre utfall mot andre hunder også. En utrolig vakker hund er han da!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner flere Am.Akita eiere, både i inn og utland. Og deres oppfattelse av hundene og mitt møte med dem er litt annerledes en det som er skissert her. Jeg har spurt flere av dem hvordan det er å leve med flere eksemplarer av rasen da jeg også synes dette er veldig vakre hunder.

Ja de har stort sett alltid samkjønnsagressjon. Ja dette er store, kraftige og viljesterke hunder. Men når de blir oppdratt med en konsekvent hånd uten at man er for hard, så pleier de da å være helt greie hunder. Noen går også helt fint sammen med hunder av litt mildre gemytt enn det som er typisk for en Am.Akita. Samtlige av de jeg har snakket med sier at de ikke under noen omstendigheter lar to voksne hanner gå sammen, og kun i få tilfeller har to voksne tisper sammen.

Men dette er hunder man må sosialisere, sosialisere og sosialisere ennå litt mer. Så må man miljøtrene og miljøtrene og fortsette å miljøtrene hele hundens liv. I dette ligger det også at man må håndtere de MYE fra de blir født til den dagen de vandrer. Det er mye hund, helt klart. Men de jeg kjenner som selv har rasen sliter ikke med at de tygger på folk. Og de er også helt greie å håndtere blant andre hunder (jeg har jo møtt de fleste på utstillinger). Men det er selvsagt stor forskjell på en Am.Akita og en Berner Sennen f.eks. (som jo også er ganske store hunder, men med et helt annet gemytt).

Selv vil jeg ikke ha hverken Am.Akita eller noen annen av "urjapanerne" nettopp pga at deres gemytt er litt "mye" i forhold til hva jeg ønsker av en hund. Selv den lille Shibaen er "mye" fordi om den er enklere å holde fast i en trøblete situasjon pga størrelsen. De er vel i bunn og grunn ganske likt "skrudd sammen" Shiba, Kai, Shikoku, Hokkaido, Akita og Am.Akita. Bare lokale variasjoner i størrelse og utseende.

Nå er jo Am.Akita ikke lenger "japansk" men det er ikke så lenge siden Am.Akita og Akita var samme rasen; Akita Inu.

Selv har jeg snust på Kai flere ganger, men ender alltid opp med å slå den fra meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner flere Am.Akita eiere, både i inn og utland. Og deres oppfattelse av hundene og mitt møte med dem er litt annerledes en det som er skissert her. Jeg har spurt flere av dem hvordan det er å leve med flere eksemplarer av rasen da jeg også synes dette er veldig vakre hunder. Ja de har stort sett alltid samkjønnsagressjon. Ja dette er store, kraftige og viljesterke hunder. Men når de blir oppdratt med en konsekvent hånd uten at man er for hard, så pleier de da å være helt greie hunder. Noen går også helt fint sammen med hunder av litt mildre gemytt enn det som er typisk for en Am.Akita. Samtlige av de jeg har snakket med sier at de ikke under noen omstendigheter lar to voksne hanner gå sammen, og kun i få tilfeller har to voksne tisper sammen. Men dette er hunder man må sosialisere, sosialisere og sosialisere ennå litt mer. Så må man miljøtrene og miljøtrene og fortsette å miljøtrene hele hundens liv. I dette ligger det også at man må håndtere de MYE fra de blir født til den dagen de vandrer. Det er mye hund, helt klart. Men de jeg kjenner som selv har rasen sliter ikke med at de tygger på folk. Og de er også helt greie å håndtere blant andre hunder (jeg har jo møtt de fleste på utstillinger). Men det er selvsagt stor forskjell på en Am.Akita og en Berner Sennen f.eks. (som jo også er ganske store hunder, men med et helt annet gemytt). Selv vil jeg ikke ha hverken Am.Akita eller noen annen av "urjapanerne" nettopp pga at deres gemytt er litt "mye" i forhold til hva jeg ønsker av en hund. Selv den lille Shibaen er "mye" fordi om den er enklere å holde fast i en trøblete situasjon pga størrelsen. De er vel i bunn og grunn ganske likt "skrudd sammen" Shiba, Kai, Shikoku, Hokkaido, Akita og Am.Akita. Bare lokale variasjoner i størrelse og utseende. Nå er jo Am.Akita ikke lenger "japansk" men det er ikke så lenge siden Am.Akita og Akita var samme rasen; Akita Inu. Selv har jeg snust på Kai flere ganger, men ender alltid opp med å slå den fra meg.
Han jeg hadde et par mnd var snill som dagen er lang. Det var så mye kjærlighet! Det å passere andre hunder husker jeg ikke som noe stort problem, men sånt må trenes på, selvfølgelig. Stort sett veldig enig i det du skriver her, og ser ikke hvor jeg har skrevet noe annet? Og Amerikaneren har vel fortsatt Japan som opprinnelsesland tror jeg? :P
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det samme som Akita Inu? Naboen hadde en slik. Mitt første kjentskap med hund. Men mente at de skiftet rasenavn etterhvert?

Edit: ser ut som det ja. Flott hund, men stor og sterk. Husket at han hoppet opp på meg for å jokke og jeg ble livredd :P Jeg var jo bare ungen da og hunden større enn meg nesten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selv vil jeg ikke ha hverken Am.Akita eller noen annen av "urjapanerne" nettopp pga at deres gemytt er litt "mye" i forhold til hva jeg ønsker av en hund.

Det svir i hjertet mitt når du sammenligner den store mastiffen am. akita med de nasjonale, japanske rasene og urhundene, for det er den virkelig ikke. :P

Er det samme som Akita Inu?

Nei, det er to forskjellige raser.

Litt historikk.

Mennesket og hunden har gått hånd i pote siden tidenes morgen. Lokale varianter har oppstått ved tilfeldigheter og gjennom mer eller mindre bevisst avl for å tilpasse hunden til de forskjellige oppgavene.

I likhet med mange andre hunderaser kan også historien om Akita følges langt tilbake i tid. Dens forfedre var jakthunder, vakthunder, kamphunder og samuraienes ledsager og historien strekker seg i hvert fall til 1400 tallet. Hundene i Japan var på den tiden små og middelstore. Diverse krysninger i tiden omkring 1900-tallet frambrakte en stor og kraftig hund men de karakteristiske ørene og den krøllete hallen ble mer eller mindre skadelidende. Vi fikk en rase med klare mastiff tegn.

Navnet Akita er avledet av det japanske embetsdistriktet Akita i den nordlige delen av øya Honshu der rasen har sin opprinnelse. I 1919 ble det igangsatt arbeide med å finne tilbake til den opprinnelige typen. I 1930 fikk Akita (eller Akita Inu som den også kalles, stavelsen "Inu" betyr ikke annet enn hund) sin rasestandard og året etter ble den utropt til "nasjonaleiendom" og det ble blant annet nedlagt forbud mot eksport av rasen. Dette forbudet varte til i 1945 da det igjen ble tillatt å ta med Akita ut av Japan.

Arbeidet med rasen fikk en alvorlig knekk under den andre verdenskrig. Antall individer var svært lavt og for å prøve å bevare mest mulig ble kravet til type senket. Resultatet ble at en lite homogen rase ble spredt ut i verden. Brist i kommunikasjonen og dermed i informasjonen mellom Japan og resten av verden gjennom mange år må vel ta skylden for at vi etter hvert fikk to hovedtyper som skilte seg klart fra hverandre. I bl.a. USA gikk avlen mot større og tyngre hunder mens i Japan var den foretrukne Akitaen noe lettere. Størst forskjell finner vi nok allikevel ved hodet hvor det framkommer en helt klar typeforskjell. Forskjeller mellom Akita og Great Japanese Dog, som den amerikanske Akitaen fikk som navn den 1/1 2000, finner vi også i hvilke farger som er tillatt.

I Norge, og resten av Europa, dukket de første Akitaene opp på slutten av 1960-tallet og ble i hovedsak importert fra Japan. Lite avlsmatriel og kostbar import resulterte i at vi faktisk fikk en egen "nordisk type" som ble noe bortimot en mellomting mellom den "Amerikanske typen" og den "Japanske typen"

På begynnelsen av åtti tallet ble det fart i importen av Akita fra Amerika til England og rasen fikk raskt en stor utbredelse der. Siden det var et enkelt og rimelig alternativ for import, samt at mangelen på avlsmatriel var stort, ble det tatt inn forholdsvis mange Akita fra England til både Norge og resten av Europa. Dermed fikk vi en vridning av type over mot den "Amerikanske typen".

Omkring 1990 kom signalene fra Japan om at vi måtte regne med en innstramming på FCI rasestandarden. Vi måtte regne med at større vekt ble lagt på den japanske, orientalske typen og at en del fargekombinasjoner ville være foretrukket. Det ble avholdt en konferanse og utstilling i Tyskland hvor signalene ble bekreftet av representanter fra den Japanske kennel klubben (JKC).

Mye arbeid er lagt ned for å for å stabilisere den rene linjen av Akita slik rasens opprinnelsesland Japan ønsker den. Importen av Akitaer fra Japan til Europa har økt og det faktum at det i dag er en forholdsvis enkel sak å ta med rabiesvaksinerte hunder mellom EU land og Norge har gitt oss mye større muligheter i arbeidet med å avle fram en korrekt Akita både med tanke på type, sunnhet og gemytt.

Hentet fra Norsk Akita Klubb.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er to ulike raser nå, men det er ikke såå lenge siden de var samme rasen de to Akita rasene. Det er ingen "inu" lenger i FCI, den gangen rasen het det var både Am. og Jap. samme rase. De var samme rase når jeg først møtte disse hundene.

Siden den gang har begge rasene endret seg. Amerikaneren har blitt tyngre og japaneren har blitt mer utpreget i hodet og kanskje noe lettere?

Det var helt sikkert linjeforskjeller hele tiden, men hundene var langt likere enn de er nå ca 10 år seinere

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var helt sikkert linjeforskjeller hele tiden, men hundene var langt likere enn de er nå ca 10 år seinere

Ja, i alle gamle hundebøker ser jo akitaen ut som en hund med am. akita-hode med japansk kropp. :) Poenget mitt var at det er et ganske stort spekter mellom am. akita i ene enden, og kvikke, opprinnelige hunder som feks shiba, kai og shikoku i andre. De tre siste er urhunder og primitive i sin fysiske og mentale framtoning med alt hva det innebærer av instinkter og funksjonelle trekk, mens den første er en stor selskapshund med svært annerledes drifter og framtoning.

Det ene er ikke bedre enn det andre, men en am. akita er IKKE en av de japanske nasjonalrasene/urhundene. :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vår bestevenninne er en Am akita tispe på 4 år som går med alt av andre hunder og går løs stort sett alltid med grei innkalling. Utholdende og robust og mere opptatt av hvor vi er og hva vi gjør enn å nødvendigvis herje rundt med gutta. Nå har eier hatt CA Ovtcharka før denne og har trent MYE hund,også er det så klart like stor forskjell på individene i denne rasen som i alle andre :) Men denne er en hyggelig veloppdragen velfungerende hund,så de finnes de også :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...