American Akita

[ace0]

Noen som har erfaringer med denne rasen, som de kunne tenke seg å dele?

Takker på forhånd:)

[Kiyomi]

En god del samkjønnsaggresjon i rasen. Dette er en hund som ikke bør gå løs. Ellers ville jeg holdt meg unna de oppdretterne som innavler relativt hardt i tilnærmet alle kombinasjoner. De er så enormt vakre, men passer ikke inn i mitt liv nå.

[MaritaS]

En god del samkjønnsaggresjon i rasen. Dette er en hund som ikke bør gå løs.

Akkurat som hos shibaen?

[SandyEyeCandy]

Akkurat som hos shibaen?

Er vel LITT mer dramatisk om en am. akita får det for seg å kveste en annen hund eller et rådyr enn om en shiba får ånden over seg (gitt at den andre hunden ikke er mindre, selvsagt)? Dessuten har jeg inntrykk av at am. akitaen er litt mer "bring it!" når det gjelder bråk enn en shiba, som gjerne er mer avventende.

[Kiyomi]

Akkurat som hos shibaen?

Neida, stod lenge og snakket med en oppdretter om dette. H*n har sjelden egne hunder av samme kjønn løse sammen. De er lettlært, som shibaen. Men fikk inntrykk av at de er noe mer samarbeidsvillige og utholdende. Likevel tør ikke denne oppdretteren noen gang å starte lp kl1, ettersom andre folk ikke har kontroll på sine hunder alltid. Det kan få fatale følger med en Am.akita. De gir seg ikke.

[Castella]

Men for oss som vet null,null om rasen så hadde det vært morsomt å lært mer

Noen som vet noe om historien og bakgrunnen osv?

Rett og slett fordi jeg er interessert

[Guest Michellus]

Vi har en stor og vakker american akita som nabo. Damen som eier den virker fortvilet hver gang hun går med han ute. Han er en STOR gutt og han er sterk som bare det. Gikk bak dem en gang (hunden så meg lenge før jeg hadde kommet bort til dem) og bikkja gjorde da utfall mot meg. Den gjør utfall mot andre hunder også. Det virker ikke helt som om damen helt vet hva hun skal gjøre med det. Hunden har også en tendens til å tygge på og gjøre utfall mot eieren. Mange ganger har jeg sett den gjøre utfall mot andre hunder også. En utrolig vakker hund er han da!

[Snøfrost]

Jeg kjenner flere Am.Akita eiere, både i inn og utland. Og deres oppfattelse av hundene og mitt møte med dem er litt annerledes en det som er skissert her. Jeg har spurt flere av dem hvordan det er å leve med flere eksemplarer av rasen da jeg også synes dette er veldig vakre hunder.

Ja de har stort sett alltid samkjønnsagressjon. Ja dette er store, kraftige og viljesterke hunder. Men når de blir oppdratt med en konsekvent hånd uten at man er for hard, så pleier de da å være helt greie hunder. Noen går også helt fint sammen med hunder av litt mildre gemytt enn det som er typisk for en Am.Akita. Samtlige av de jeg har snakket med sier at de ikke under noen omstendigheter lar to voksne hanner gå sammen, og kun i få tilfeller har to voksne tisper sammen.

Men dette er hunder man må sosialisere, sosialisere og sosialisere ennå litt mer. Så må man miljøtrene og miljøtrene og fortsette å miljøtrene hele hundens liv. I dette ligger det også at man må håndtere de MYE fra de blir født til den dagen de vandrer. Det er mye hund, helt klart. Men de jeg kjenner som selv har rasen sliter ikke med at de tygger på folk. Og de er også helt greie å håndtere blant andre hunder (jeg har jo møtt de fleste på utstillinger). Men det er selvsagt stor forskjell på en Am.Akita og en Berner Sennen f.eks. (som jo også er ganske store hunder, men med et helt annet gemytt).

Selv vil jeg ikke ha hverken Am.Akita eller noen annen av "urjapanerne" nettopp pga at deres gemytt er litt "mye" i forhold til hva jeg ønsker av en hund. Selv den lille Shibaen er "mye" fordi om den er enklere å holde fast i en trøblete situasjon pga størrelsen. De er vel i bunn og grunn ganske likt "skrudd sammen" Shiba, Kai, Shikoku, Hokkaido, Akita og Am.Akita. Bare lokale variasjoner i størrelse og utseende.

Nå er jo Am.Akita ikke lenger "japansk" men det er ikke så lenge siden Am.Akita og Akita var samme rasen; Akita Inu.

Selv har jeg snust på Kai flere ganger, men ender alltid opp med å slå den fra meg.

[Kiyomi]

Jeg kjenner flere Am.Akita eiere, både i inn og utland. Og deres oppfattelse av hundene og mitt møte med dem er litt annerledes en det som er skissert her. Jeg har spurt flere av dem hvordan det er å leve med flere eksemplarer av rasen da jeg også synes dette er veldig vakre hunder. Ja de har stort sett alltid samkjønnsagressjon. Ja dette er store, kraftige og viljesterke hunder. Men når de blir oppdratt med en konsekvent hånd uten at man er for hard, så pleier de da å være helt greie hunder. Noen går også helt fint sammen med hunder av litt mildre gemytt enn det som er typisk for en Am.Akita. Samtlige av de jeg har snakket med sier at de ikke under noen omstendigheter lar to voksne hanner gå sammen, og kun i få tilfeller har to voksne tisper sammen. Men dette er hunder man må sosialisere, sosialisere og sosialisere ennå litt mer. Så må man miljøtrene og miljøtrene og fortsette å miljøtrene hele hundens liv. I dette ligger det også at man må håndtere de MYE fra de blir født til den dagen de vandrer. Det er mye hund, helt klart. Men de jeg kjenner som selv har rasen sliter ikke med at de tygger på folk. Og de er også helt greie å håndtere blant andre hunder (jeg har jo møtt de fleste på utstillinger). Men det er selvsagt stor forskjell på en Am.Akita og en Berner Sennen f.eks. (som jo også er ganske store hunder, men med et helt annet gemytt). Selv vil jeg ikke ha hverken Am.Akita eller noen annen av "urjapanerne" nettopp pga at deres gemytt er litt "mye" i forhold til hva jeg ønsker av en hund. Selv den lille Shibaen er "mye" fordi om den er enklere å holde fast i en trøblete situasjon pga størrelsen. De er vel i bunn og grunn ganske likt "skrudd sammen" Shiba, Kai, Shikoku, Hokkaido, Akita og Am.Akita. Bare lokale variasjoner i størrelse og utseende. Nå er jo Am.Akita ikke lenger "japansk" men det er ikke så lenge siden Am.Akita og Akita var samme rasen; Akita Inu. Selv har jeg snust på Kai flere ganger, men ender alltid opp med å slå den fra meg.

Han jeg hadde et par mnd var snill som dagen er lang. Det var så mye kjærlighet! Det å passere andre hunder husker jeg ikke som noe stort problem, men sånt må trenes på, selvfølgelig. Stort sett veldig enig i det du skriver her, og ser ikke hvor jeg har skrevet noe annet? Og Amerikaneren har vel fortsatt Japan som opprinnelsesland tror jeg?

[Djervekvinnen]

Er det samme som Akita Inu? Naboen hadde en slik. Mitt første kjentskap med hund. Men mente at de skiftet rasenavn etterhvert?

Edit: ser ut som det ja. Flott hund, men stor og sterk. Husket at han hoppet opp på meg for å jokke og jeg ble livredd Jeg var jo bare ungen da og hunden større enn meg nesten.

[SandyEyeCandy]

Selv vil jeg ikke ha hverken Am.Akita eller noen annen av "urjapanerne" nettopp pga at deres gemytt er litt "mye" i forhold til hva jeg ønsker av en hund.

Det svir i hjertet mitt når du sammenligner den store mastiffen am. akita med de nasjonale, japanske rasene og urhundene, for det er den virkelig ikke.

Er det samme som Akita Inu?

Nei, det er to forskjellige raser.

Litt historikk.

Mennesket og hunden har gått hånd i pote siden tidenes morgen. Lokale varianter har oppstått ved tilfeldigheter og gjennom mer eller mindre bevisst avl for å tilpasse hunden til de forskjellige oppgavene.

I likhet med mange andre hunderaser kan også historien om Akita følges langt tilbake i tid. Dens forfedre var jakthunder, vakthunder, kamphunder og samuraienes ledsager og historien strekker seg i hvert fall til 1400 tallet. Hundene i Japan var på den tiden små og middelstore. Diverse krysninger i tiden omkring 1900-tallet frambrakte en stor og kraftig hund men de karakteristiske ørene og den krøllete hallen ble mer eller mindre skadelidende. Vi fikk en rase med klare mastiff tegn.

Navnet Akita er avledet av det japanske embetsdistriktet Akita i den nordlige delen av øya Honshu der rasen har sin opprinnelse. I 1919 ble det igangsatt arbeide med å finne tilbake til den opprinnelige typen. I 1930 fikk Akita (eller Akita Inu som den også kalles, stavelsen "Inu" betyr ikke annet enn hund) sin rasestandard og året etter ble den utropt til "nasjonaleiendom" og det ble blant annet nedlagt forbud mot eksport av rasen. Dette forbudet varte til i 1945 da det igjen ble tillatt å ta med Akita ut av Japan.

Arbeidet med rasen fikk en alvorlig knekk under den andre verdenskrig. Antall individer var svært lavt og for å prøve å bevare mest mulig ble kravet til type senket. Resultatet ble at en lite homogen rase ble spredt ut i verden. Brist i kommunikasjonen og dermed i informasjonen mellom Japan og resten av verden gjennom mange år må vel ta skylden for at vi etter hvert fikk to hovedtyper som skilte seg klart fra hverandre. I bl.a. USA gikk avlen mot større og tyngre hunder mens i Japan var den foretrukne Akitaen noe lettere. Størst forskjell finner vi nok allikevel ved hodet hvor det framkommer en helt klar typeforskjell. Forskjeller mellom Akita og Great Japanese Dog, som den amerikanske Akitaen fikk som navn den 1/1 2000, finner vi også i hvilke farger som er tillatt.

I Norge, og resten av Europa, dukket de første Akitaene opp på slutten av 1960-tallet og ble i hovedsak importert fra Japan. Lite avlsmatriel og kostbar import resulterte i at vi faktisk fikk en egen "nordisk type" som ble noe bortimot en mellomting mellom den "Amerikanske typen" og den "Japanske typen"

På begynnelsen av åtti tallet ble det fart i importen av Akita fra Amerika til England og rasen fikk raskt en stor utbredelse der. Siden det var et enkelt og rimelig alternativ for import, samt at mangelen på avlsmatriel var stort, ble det tatt inn forholdsvis mange Akita fra England til både Norge og resten av Europa. Dermed fikk vi en vridning av type over mot den "Amerikanske typen".

Omkring 1990 kom signalene fra Japan om at vi måtte regne med en innstramming på FCI rasestandarden. Vi måtte regne med at større vekt ble lagt på den japanske, orientalske typen og at en del fargekombinasjoner ville være foretrukket. Det ble avholdt en konferanse og utstilling i Tyskland hvor signalene ble bekreftet av representanter fra den Japanske kennel klubben (JKC).

Mye arbeid er lagt ned for å for å stabilisere den rene linjen av Akita slik rasens opprinnelsesland Japan ønsker den. Importen av Akitaer fra Japan til Europa har økt og det faktum at det i dag er en forholdsvis enkel sak å ta med rabiesvaksinerte hunder mellom EU land og Norge har gitt oss mye større muligheter i arbeidet med å avle fram en korrekt Akita både med tanke på type, sunnhet og gemytt.

Hentet fra Norsk Akita Klubb.

[Snøfrost]

Det er to ulike raser nå, men det er ikke såå lenge siden de var samme rasen de to Akita rasene. Det er ingen "inu" lenger i FCI, den gangen rasen het det var både Am. og Jap. samme rase. De var samme rase når jeg først møtte disse hundene.

Siden den gang har begge rasene endret seg. Amerikaneren har blitt tyngre og japaneren har blitt mer utpreget i hodet og kanskje noe lettere?

Det var helt sikkert linjeforskjeller hele tiden, men hundene var langt likere enn de er nå ca 10 år seinere

[SandyEyeCandy]

Det var helt sikkert linjeforskjeller hele tiden, men hundene var langt likere enn de er nå ca 10 år seinere

Ja, i alle gamle hundebøker ser jo akitaen ut som en hund med am. akita-hode med japansk kropp. Poenget mitt var at det er et ganske stort spekter mellom am. akita i ene enden, og kvikke, opprinnelige hunder som feks shiba, kai og shikoku i andre. De tre siste er urhunder og primitive i sin fysiske og mentale framtoning med alt hva det innebærer av instinkter og funksjonelle trekk, mens den første er en stor selskapshund med svært annerledes drifter og framtoning.

Det ene er ikke bedre enn det andre, men en am. akita er IKKE en av de japanske nasjonalrasene/urhundene.

[yurij]

Vår bestevenninne er en Am akita tispe på 4 år som går med alt av andre hunder og går løs stort sett alltid med grei innkalling. Utholdende og robust og mere opptatt av hvor vi er og hva vi gjør enn å nødvendigvis herje rundt med gutta. Nå har eier hatt CA Ovtcharka før denne og har trent MYE hund,også er det så klart like stor forskjell på individene i denne rasen som i alle andre Men denne er en hyggelig veloppdragen velfungerende hund,så de finnes de også

[SandyEyeCandy]

Men denne er en hyggelig veloppdragen velfungerende hund,så de finnes de også

Ja, det synes jeg definitivt er viktig å få med også, altså!